Sulitjelma gruber
AS Sulitjelma gruber var et norsk gruveselskap som drev utvinning av kobber, svovelkis og sink i Sulitjelma, Fauske. Virksomheten ble startet og drevet i privat regi fra 1887 til 1891. Fra 1891 til 1933 var virksomheten registrert som et svensk selskap, Sulitelma AB. I årene 1933 til 1983 under det norskregistrerte A/S Sulitjelma Gruber, og fra 1983 til nedleggelsen i 1991 som det statseide Sulitjelma Bergverk AS.[1]
Logoen [rediger]
Logoen til selskapet besto fra 1892 av en S med symbolet for kobber. I 1894 kom også to hammere som symboliserte gruvedriften. Denne logoen i ulike varianter varte stort sett hele driftstiden til selskapet.
Det første funnet og forsøk på drift [rediger]
Det første funnet ble gjort av samen Mons Andreas Petersen. Han var bosatt ved Øvrevatnet, men bodde sommerstid ved Langvatnet hvor han drev skogdrift. «Mons Petter» som han ble kalt fant det han trodde var gull i 1858. Den lokale handelsmannen Bernard Koch undersøkte området, men fant ikke noe av interesse rundt 1870. Noen år senere ble det gjort noen nye enkle undersøkelser og prøver som via Koch havnet i hendene til geologen Tønnes Lassen. Han mente at prøvene, som var magnetkis med mindre deler svovelkis, hadde lite eller ingen verdi. For å få tatt bedre prøver ble det skaffet sprengstoff og bor. Larsen fikk nye prøver åtte dager senere, og disse var av god kvalitet. Lassen anbefalte videre undersøkelser, men plassen lå vanskelig til slik at det det var behov for mye kapital for å transportere malmen ut av Langvassdalen. Vinteren 1877 kontaktet Lassen grossereren Johan Dahl, Kragerø som startet systematiske undersøkelser samme vår. Undersøkelsene foregikk fram til neste vinter, men ved Dahls død ble arbeidet innstilt. Arvtakerne hans mente at selv om det var nok malm, lå den for utilgjengelig til at det var drivverdig.
Tre år senere i 1881 startet ingeniør N. Bruun fra Bergen byggingen av flere stoller med flere funn av malm. Veiene ble utbedret og Bruun fikk fraktet malmen til Fossen hvor det ble lagret i påvente av videre transport til Sjønstå med slede. Men også Bruun ga opp malmtransporten, og gruvedriften ble stanset for andre gang.
Nils Persson kommer inn [rediger]
I 1886 fikk den svenske konsulen Nils Persson en prøve med Sulitjelmakis, dette førte til at Persson kjøpte gruverettighetene av Bernard Koch for 100 000 kr. Samme høst sendte Persson den svenske gruveingeniøren Alfred Hasselbom oppover for å ta nye prøver. Hasselbom kom tilbake med prøver av god kvalitet og Persson bestemte seg tross advarsler for å starte prøvedrift. Hasselbom returnerte 11. februar 1887 og siden var det sammenhengende drift fram til nedleggelsen i 1991
Siden plassen lå vanskelig til og det var mangel på risikovillig kapital i Norge var det ikke før den svenske industriherren Nils Persson fra Helsingborg i Skåne fikk tak i noen prøver at prøvedriften kom i gang i 1887. Tre år senere ble Sulitelma aktiebolag ble stiftet og driften kom i gang for fullt.
Hasselbom fortsatte driften hvor grosserer Dahl og ingeniør Bruun tidligere hadde forsøkt i Mons Petter-ura, kvaliteten på prøvesendelsen til Helsingborg var god slik at Persson øyeblikkelig bestemte seg for å fortsette prøvedriften.
 |
Forekomstene, Den fyndighed som blev nærmere undersøgt (Mons Petter urens gruber) førte en sjelden vakker og ren kobberholdig svovelkis. |  |
| – Kommisjonen | ||
Det ble samtidig besluttet å la Skånska Superfosfat Aktiebolaget (som hadde behov for svovelkis) overta området mot at de sendte en kommisjon som skulle lage en helhetelig undersøkelse om forekomstene og mulighet for transport ut av dalen. Kommisjonen bestående av Persson, Koch og fagpersonell besøkte dalen sommeren 1887. Kommisjonen kom raskt fram til at malmen var drivverdig, så lenge man fikk laget en god transportåre til sjøen. Gruvedriften fortsatte uten at transportspørsmålet var løst, men 4. februar 1888 vedtok generalforsamlingen i Superfosfaten å bevilge pengene og arbeidet med veien kom i gang. Det ble nå ansatt flere ingeniører for å hjelpe til med den økende arbeidsmengden.
Byggingen gikk nå raskt, flere brakker og hus kom opp og høsten 1889 ble det først dampskipet med malm sendt fra Finneid. Sommeren 1890 ble de første brakkene på Jakobsbakken bygget.
Aktivitetet hadde nå vokst så mye at 10. januar 1891 ble Sulitelma Aktiebolag dannet for å drive gruvevirksomheten i dalen. Egenkapitalen på tre millioner kom fra Skånska Superfosfat og Perssons eierandel.
Sulitjelmabanen [rediger]
Utdypende artikkel: Sulitjelmabanen
Grubene trengte en mer effektiv transportåre ut til fjorden. Byggingen av jernbanen startet i mai 1891, og 15. oktober 1892 åpnet jernbanen mellom Sjønstå og Fossen. Sporet ble umiddelbart forlenget til Hellarmo, dit det ble ferdig året etter. Jernbanen var Nord-Norges første jernbaneanlegg.
I desember 1912 startet arbeidet med å bygge om og forlenge banen til Fagerli. Sporvidden på den smalsporede banen ble økt fra 750 mm til 1067 mm. Den ombygde og forlengede jernbanen mellom Sjønstå og Fagerli ble offisielt åpnet den 15. juli 1915.
Jernbanesporet mellom Sandnes (Lomi) og Fagerli ble fjernet i 1950. I 1953 begynte arbeidet med å forlenge jernbanen vestover til Finneid. Det ble bygd 3 lange tunneler: Grønnlifjelltunnelen, Hårskoltentunnelen og Sjønståfjelltunnelen. Hver av disse tunnelene hadde en lengde på mellom ca. 2400 og 2800 meter. Strekninga til Finneid ble satt i drift i desember 1956.
En ny tunnel gjennom Stokkviknakken ble åpnet 30. november 1962. Etter dette hadde jernbanen en lengde på 35.8 km.
Sulitjelmabanen ble nedlagt den 22. juli 1972. Jernbanestrekninga (inkludert tunnelene) ble gjort om til vei. Dette arbeidet var ferdig i 1975. Veien er i dag riksvei 830.
Vekst [rediger]
Selskapet vokste raskt og var ved starten av 1900-tallet Norges nest største bedrift etter Borregaard i Sarpsborg.
I 1901 bodde det rundt 1000 innbyggere i dalen, men allerede 10 år senere var befolkningen oppe i 3000 personer og landets største produsent av kobberkis og svovelkis.
I 1905 ble Fauske utskilt av Skjerstad kommune, det ble ytret et ønske om at Sulitjelma skulle skilles ut av Fauske kommue, men dette ble aldri realisert[trenger referanse].
Rundt 1912 startet man å se på mulighetene for elektrisk smelting av kobberet.[2]
- Oppbygging av samfunnet
- Elektrisk smelteovn (en av de første)
- Mange elver som kunne brukes til vannkraft[3]
- Svensk og utenbys arbeidskraft i starten
- Delingen av Skjerstad i 1905, ønske om ytterligere deling
Fagbevegelsen [rediger]
Fagforeningspersoner hadde flere ganger forsøkt å danne fagforeninger i Sulitjelma, men de hadde blitt nektet adgang til dalen av selskapet.
Det var først i 1907 at den den berømte dråpen kom. Ved årsskiftet 1906/07 ønsket ledelsen ved verket å innføre et kontrollsystem med arbeiderne om at de skulle gå med en nummerert brikke rundt halsen i arbeidstiden. Arbeiderne nektet å bruke merket, og da gruveselskapet forsøkte å tvangsinnføre dette i Charlotte gruve, nektet arbeiderne fortsatt. Selskapet sparket dermed samtlige 120 arbeidere i gruven. Arbeiderne startet da en fagforening «(møtet på isen)». Foreningen ble stiftet 13. januar 1907 og knyttet seg til Norsk Arbeidsmandsforbund, Arbeidsmandsforbundet sendte Hans Berntsen til Sulitjelma for å hjelpe den nystartede foreningen. Fagforeningen fikk i løpet av vinteren og våren 13 foreninger. Berntsen foreslo å lage et felles styre for de uavhengige organisasjonen, noe som resulterte i Sulitjelma arbeiderorganisation ble dannet 3. februar samme år. Den første tariffavtalen mellom Sulitjelma arbeiderorganisation og gruvene ble signert 21. juni 1907.
Den første 1. mai-markeringen ble feiret med Martin Tranmæls tale om viktigheten av arbeidernes kampdag som høydepunkt.
Selv om 1. mai-feiring i Norge er kraftig redusert de senere år, arrangeres det 1. mai tog med med eget barnetog og tradisjonelt tog årlig for indre salten i Sulitjelma.
Utvidelse og ringvirkninger [rediger]
- "frk. Bodø"
- 1848 fant bergmester Wilhelm Mathias Sinding en metode for produksjon av svovelsyre som kom i gang ved Lysaker Chemiske Fabrik i 1858.
- Transport/utskiping – Sulitjelmabanen
- Nedhogging og miljøproblemer – nye trær vokste ikke opp grunnet sterk forurensing/beiting, klesvask ble ødelagt
- Nord-Europas største forurensingskilde
- Penger og boforhold
- Bergverkets lov
- Første verdenskrig
- kraftutbygging (noe planer, andre realisert)
I 1933 havnet gruvene på norske hender og navnet ble endret fra Sulitjelma AB til A/S Sulitjelma Gruber, det ble framforhandlet en ny konsesjonsavtale hvor som skulle vare til 1983 hvor staten da kunne overta retten til gruvedrift gjennom hjemfallsretten.
Nedgangstider [rediger]
- Gode markedet fra første verdenskrig borte
- Skrinlegging av planer
Andre verdenskrig [rediger]
Kopperproduksjonen var viktig for tysk krigsindustri, Sulitjelma ble derfor prioritert av okupasjonsmaktene, noe som fikk forskjellige utslag i lokalsamfunnet.
Det var i gruvene samtaler mellom ledelsen og sentrale tilitsvalgte om eventuelle sabotasjetiltak for å senke produsksjonen før tyskerne tok kontroll over selskapet, men av hensyn til befolkningen ble det besluttet å vurdere situasjonen fortløpende. I slutten av mai og starten av juni var de største krigsaktivitetene i Salten, Bodø ble bombet 27. mai og Finneid 6. juni, men Sulitjelma slapp unna ødeleggelsene. «D/S Sulitjelma III» samt en pram og noe kaianlegg ble satt i brann av allierte soldater under tilbaketrekkingen 29. mai og bombingsforsøk av malmlageret ved utskipingskaien ved Finneid noen dager senere. Tyskerne sikret raskt kraftstasjonen og vaskeriet for sabotasje med piggtråd og vakthold med en vaktstyrke på 50 mann.
I februar 1943 ble den norske ubåten KNM «Uredd» sendt fra Lerwick i Operasjon Seagull som hadde som formål å ødelegge kraftforsyningen til gruvene før den skulle hente noen franske agenter i Melfjord, men på vei nordover treffer ubåten et minefelt i Fugløyvær og hele mannskapet på 32 og de syv agentene omkommer. Tyskerne var klar over sabotasjefaren og høsten 1943 ble minefelt lagt rundt kraftinstallasjonene til lokalbefolkningens irritasjon, men to tyskere ble drept, samt en del geiter.
Tyskerne ønsket økt produksjon ved anlegget og lokket med økte lønninger og tobakk for bedre innsats, men produksjonsmengden gikk ned under krigen grunnet gå-sakteaksjoner fra arbeiderne og et ras stoppet driften ved Jakobsbakken i flere måneder like før krigsutbruddet, noe som fikk produksjonen til å gå ned fra 2,69 tonn før krigen til 2,08 tonn/arbeider i 1942. Produksjonen gikk så mye ned at Reichskommisariatet vurderte straffereaksjoner mot arbeiderne.
Motstand [rediger]
Det var en del motstand i befolkningen i Sulitjelma mot tyskerne, slik at stedet ble omtalt som et jøssingsted, Henry Rinnans agenter besøkte stedet og førte opp 34 navn over jøssinger fra direktør til arbeidere, to ingeniører ble i 1941 angitt for propaganda mot nazismen, men de slapp snart ut fordi de var fagpersonell som var kritisk for produksjonen. Tyskerne ønsket å bytte ut flere i grubens ledelse, men de fant ingen med den riktige kompetansen og måtte la de fortsette i stillingene.
Kostholdet var generelt dårlig under krigen, men i Sulitjelma fikk de litt ekstra mat fordi et høyt produksjonsnivå var viktig for krigen, nye arbeidsklær var også sjeldent, slik at mødrene i distriktet ble mestere i å lappe klær.
Over Sulitjelma gikk en av de største fluktrutene i Nordland grunnet nærheten til Sverige, en av de mest populære rutene gikk over Balvatnet til samebyen Mavas i Sverige, mens en annen rute gikk over Låmivatnet. I starten var det primært de som ville unngå tvangsarbeid som rømte, men senere i krigen rømte krigsfanger som jobbet på blodveien også over her. Ved tilbaketrekkingen fra Finnmark og Nord-Troms kom det også en del sivile flyktninger som benyttet rutene. I 1943 ble det innført en lov som gjorde at familien til rømte personer kunne fengsles, noe som resulterte i at hele familier flyktet samlet over til Sverige.
Grunnet motstand mot tyskerne i (flertallet) av grubenes ledelse, samt at Tyskland allerede var et viktig marked for grubene før krigen slapp firmaet økonomisk straff for å ha jobbet for tyskerne under krigen.
Etterkrigstiden [rediger]
I 1965 kjøpte Elkem seg opp til over 90 % av aksjene i gruvene, selskapet ble dermed ny majoritetseier. Det var nå bare bare 18 år igjen av konsesjonen og på midten av 1970-tallet uttalte Elkem at de ikke ønsket å fornye konsesjonen når denne gikk ut i 1983. Staten fikk da tilbud om å overta hele Sulitjelma gruber, men takket nei til dette. Når konsesjonen falt i juni 1983 overtok staten alt av gruvemateriell og utstyr for drift av gruvene, men ikke kraftverkene, industri og bolighusene som ikke var direkte knyttet til utvinning fra gruvene.Dette gjør at det i dag virker litt merkelig at ikke staten overtok Sulitjelma gruber vederlagsfritt, selskapet er i dag verd 160 millioner, selv uten gruvedriften.
I 1980 sto gruvene for 10% av de norske svovelutslippene. Som et resultat av hjemfallet opprettet staten Sulitjelma Bergverk i 1983, men allerede i 1987 vedtok å legge ned bergverket for å redusere utslippene. Siste skift i Sulitjelma gikk av vakt 1991.
Omstillingstiltak [rediger]
Det ble bevilget penger for flere omstillingstiltak i bygda fram til da hadde et svært ensrettet næringsgrunnlag. Flere statlig finansierte omstillingstiltak ble satt i gang, men få har hatt god effekt.
Sulitjelma i dag [rediger]
Ved nedleggelsen ble det Sulitjelma er i dag stort sett fraflyttet sett i forhold til glansdagene, flere tiltak ble forsøkt gjennomført uten hell. Representasjonsboligen til grubene har blitt omgjort til konferansehotell, mens gruvesamfunnet på Jakobsbakken har blitt kjøpt av Norsk Luthersk Misjonssamband som driver et senter med utleie. De senere år har det også vært utstrakt hyttebygging og ved campingplassen ved Daja åpnet et større alpinannlegg for å lokke til seg turister fra området fra 2010.
Det har de senere år vært problemer i forhold til sikring av industrianlegget i Sulitjelma grunnet forfall og manglende vedlikehold.
Ny drift [rediger]
Fire grūndere ønsker nå å starte opp ny drift i Sulitjelma etter at kobberprisen har steget fra 11 kr under nedleggelsen i 1991 til dagens pris på 45 kr/kg. De håper å få drift i de tidligere gruvefeltene Giken, Charlotte og Hankabakken samt å gå inn i Rupsifeltet med et optimistisk starttidspunkt i 2007.[4]
Forurensning [rediger]
Gruvedriften var sterkt forurensende, svovelrøyken var til tider så sterk at den etset hull i klærne som hang til tørk . på 1980-tallet sto grubene alene for 10% av Norges utslipp av svoveldioksid (SO2)[5] og sto på SFTs liste over de 10 verste forurenserne i Norge. Dette noe som sammen med mindre reserver og fallende kopperpris resulterte i stengingen. I 1999 var gruvene blitt fylt med vann og ført til felles avløp for å hindre videre forurensing. Det er i dag kun besøksgruva som er åpen.
Bergvesenet har siden 1998 hatt ansvaret for gruveområdet og tar jevnlig prøver av vannkvaliteten ved utgangen av grunnstollen og ved utgangen av Langvatnet ved Hellarmo hvor det fortsatt er over Statens forurensingstilsyns krav om 10 µg kobber/l .
Triva [rediger]
- Gruvene gikk fra +680 (807 moh.) til -530 (-403 moh.) meter over Langvannet.
- På det meste var det 880 km skinneganger i gruvene.
Idrettslaget Malm ble stiftet 15. mars 1893 som et sosialt samlingspunkt for alle som jobbet i eller utenfor gruvene. Skihytta ved Kjelvatn ble satt opp av IL Malm. Idrettslaget var sterke på ski; både langrenn og hopp var disipliner idrettslaget tidligere drev med, mens det nå for tiden går i alpint. IL Malm spilte også fotball, drev med turn og andre idrettslige og sportslige aktiviteter, og selv om gruvedriften er borte, eksisterer IL Malm selv den dag i dag.
Se også [rediger]
Referanser [rediger]
- ^ Artikkel i snl
- ^ (1954). Smeltehyttene og deres drift. Sulitjelma historielag. Besøkt 13. juni 2007. digitalisert av Kjell L. Olsen
- ^ (2003). Kraft og politikk : i lys av Salten kraftsamband. SKS/Odds interbok, Fauske/Bodø. ISBN 82-92096-07-8.)
- ^ Avisa Nordland
- ^ Jakten på det røde gull
Eksterne lenker [rediger]
 |
Commons: Kategori:Sulitjelma mines in the 1950th – bilder, video eller lyd |
