Øystein Haraldsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Øystein II
Konge av Norge
Øystein Haraldsson
Øystein blir innhentet og drept
Navn: Øystein Haraldsson
Regjeringstid: 11421157
Født: ca. 1125, Orknøyene el et annet sted i Vesterhavsøyene
Død: (21. august?) 1157, Ranafylke
Foreldre: Harald Gille og Biadoc[1]
Ektefelle‍(r): Ragna Nikolasdatter
Barn: Øystein Møyla[2] (1157-1177)

Øystein II Haraldsson (ca. 1125–1157) var konge av Norge fra ca. 1142 til 1157. Han var eldste sønn av kong Harald Gille, og vokste opp i Vesterhavsøyene et sted. Han kom «hjem» til Norge i 1142, og ble da innsatt som konge sammen med de ca. 10 år yngre brødrene Sigurd Munn og Inge Krokrygg.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Kong Øysteins liv og gjerning kan innby til ulike tolkninger: Edvard Bull[3] synes å legge vekt på egennytte, overfall og hardstyre, mens Knut Arstad[4] legger vekt på ham som en «handlingens mann» og nevner politisk rasjonelle årsaker til Øysteins herjingstokter i Skottland.

Han kom til et Norge i begynnelsen av sine borgerkrigsår, bølgene hadde neppe lagt seg etter drapene på to konger og en tronkrever. Barnekongene Inge og Sigurd styrte gjennom et nettverk av stormenn som opptrådte som formyndere. Når Øystein som den eldre halvbror, anerkjent av sin avdøde far, kom til Norge, ble han tatt til konge sammen med dem. Samtidig ble den yngre, og sykelig Magnus Haraldsson tatt til konge. Sagaen forteller av Inge og Sigurd hadde felles hird så lenge formynderne deres levde. Øystein hadde egen, «for han var fullvoksen mann». Etterhvert skulle Sigurd og Øystein gjøre felles sak mot Inge, uten suksess.

I begynnelsen av 1150-årene dro Øystein på et omdiskutert vikingtokt mot Orknøyene og Skottland. Han tok jarlen Harald Maddadsson til fange, krevde løsepenger og at jarlen erklærte lydighet til ham. Deretter plyndet han Aberdeen og «herjet vidt og bredt omkring i England». Trefningen med jarlen kan sees som et uttrykk for en indrepoltisk stadfestelse av Orknøynenes tilhørighet til riket, og at Øysteins maktbase var sørvest i Norge og på øyene. Arstad spekulerer i om angrepene i Skottland var en hevn for kong David av Skottlands støtte til Sigurd Slembe, og/eller en inngripen i interne skotske forhold, som støtte til Øysteins egne slektninger. Angrepene i England kan med litt velvilje sees som et hevn for Harald Hardrådes fall, ca. 85 år tidligere.

En hovedsak i brødrenes regjeringstid ble opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152/53, der alle tre deltok. Selv om pavens utsending Nicholas Breakspear favoriserte Inge[5]; sto de tre halvbrødrekongene sammen bak grunnleggingen av erkebispesetet og de kongelige innrømmelser som ble gitt ved den anledning. I et eget brev som ble utstedt ved denne anledningen står Øystein alene som utsteder og garantist.

Øystein og Sigurd gjorde etterhvert felles sak mot kong Inge, og kretsen rundt ham, især Gregorius Dagsson og Erling Skakke. Sigurd Munn ble drept i Bergen i 1155, mens Øystein var 2 dagsreiser unna. Forholdet mellom Inge og Øystein vekslet i de to følgende årene mellom trefninger, plyndring og et forlik i 1156 som Øystein oppfattet som påtvunget ham av Inges overmakt.[6] Det avgjørende slaget sto i 1157, i Oslofjorden. Øystein ble forlatt av sine menn, og ble innhentet av en gruppe menn, som drepte ham med et øksehugg i ryggen mens han lå nede. Han visste hva som ventet ham da han ble fanget, men ba om å få høre messen først. Det fikk han, og deretter ble han drept.

Etter Øysteins brutale død, forvoldt av svogeren Simon Skalps menn, ble Øystein begravet i Fors kirke (nå Foss i Tunge herad). Snorre forteller[7] at «Der han ble hogd, og blodet hans kom på jorda, spratt det opp ei kjelde, og en annen under bakken der hvor liket hans var satt for natta. Av vannet fra begge disse brønnene synes mange menn å ha fått helsebot. [...] Det hendte mange jærtegn ved grava til kong Øystein, helt til uvennene hans helte suppe kokt på hundekjøtt på grava». Tradisjonen om denne helligheten holdt seg, i følge Edv Bull[3], gjennom flere århundrer, helt opp mot vår egen tid.

Sitat Kong Øystein var svarthåret og mørklett, litt over middels høy, en klok og skjønnsom mann. Men det drog mest makten bort fra ham at han var egennyttig og pengekjær Sitat
– Snorre[8]


Forgjenger:
 Sigurd II Munn
Inge I Krokrygg 
Konge av Norge
(med Inge Krokrygg og Sigurd Munn)

Etterfølger:
 - 
Forgjenger:
 - 
Konge av Norge
(med Inge Krokrygg)

Etterfølger:
 Inge I Krokrygg 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Når det gjelder Biadoc eller Bjaðok er kildene uenige. I gæliske tradisjon er hun er stormannsdatter fra Sudrøyene, noe som sannsynliggjør Haralds påstander om egen høye byrd. I norsk tradisjon blir hun oppfattet som en frille. Ref.: Knut Peter Lyche Arstad. «Harald 4 Gille». I: Norsk biografisk leksikon; 2. utg. Bd 4. 2002
  2. ^ Øystein Møyla var angivelig kong Øysteins sønn med en ikke navngitt frille
  3. ^ a b Edv. Bull. «Eystein Haraldsson» I: Norsk biografisk leksikon; 1. utg. Bd 3. 1926
  4. ^ Knut Peter Lyche Arstad. «Øystein 2 Haraldsson». I: Norsk biografisk leksikon; 2. utg. Bd 10. 2005
  5. ^ Haraldssønnenes saga, kap 23. Kanskje fordi Inge var ektefødt kongssønn, kanskje fordi Sigurd hadde bedrvet blodskam med søskenbarnet Kristin, kanskje av andre grunner.
  6. ^ "Tvangsforlik", ifølge Haraldssønnenes saga, kap 29
  7. ^ Haraldssønnenes saga, kap 32
  8. ^ Heimskringla: Haraldssønnenes saga, kap 22