Svein Knutsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Svein Knutsson
Konge av Norge
Navn: Svend Knutsson
Regjeringstid: 10291035
Født: ca. 1016
Død: 1036
Foreldre: Knut den mektige og Alfiva (Aelfigja)
Ektefelle‍(r): Ingen
Barn: Ingen

Svein Knutsson eller Svein Alfivason (som han helst referers til i kildene) var sønn av Knut den mektige av Danmark og en angelsaksisk frille ved navn Aelfigja eller Ælfgifu (på dansk ble hun kalt Alfiva), som visstnok skal ha vært av angelsaksisk adelsslekt. Svein styrte Norge fra ca. 1030 til 1035. Det danske navnet er Svend. Han ble født ca. 1016 og døde i 1035. Han styrte Norge på vegne av Knut den mektige.

I 1029 ble Håkon Eiriksson borte på havet, og det oppsto et maktvakuum i Norge. Dette ville Olav Haraldsson benytte seg av, og prøvde å gjenerobre kongedømmet, men mislyktes.

Knut sendte sønnen sin, Svein Alfivason, sammen med sin mor og en rekke andre danske menn til Norge, og lot Svein være visekonge i Norge.

Dette kom som en stor skuffelse for en del nordmenn som hadde ønsket å tre inn i Ladejarlenes sted. Spesielt skuffet var stormenn som Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson, som begge mente de hadde fått løfter av Knut om å få makten.

Svein Alfivason var angivelig en uselvstendig person, og mange mener at det var hans mor, den engelske frillen Alfiva, som i praksis styrte landet. De skal angivelig ha styrt landet med hard hånd og av den grunn ble deres styre sterkt mislikt blant folk.

1030-tallet var vanskelige år i Europa, og omtales som uår. Den danske politikken i Norge var annerledes enn tidligere, og hadde et sterkt kongelig nærvær med meget strenge reaksjoner på mange områder. Ifølge sagaen vakte Svein og morens skattekrav og nye lover sterk uvilje.

Snorre skriver at «Kong Svein førte nye lover til landet om mange ting. De var satt etter det som var lov i Danmark, men noen var mye hardere. Ingen mann skulle fare ut av landet uten lov av kongen, og gjorde han det, så tilfalt eiendommen hans kongen. Hver den som drepte en annen, skulle ha forbrutt land og løsøre. Om en mann som var fredløs fikk en arv, skulle kongen ha arven. Til jul skulle hver bonde gi kongen en mæle (mellom 15 og 20 liter) malt fra hvert ildsted og et lår av en tre års okse, det kaltes vinjartodde, og dessuten et spann smør.»

Det skapte grunnlag for en folkelig motstand mot det nye regimet som kan karakteriseres som en motstand av samme karakter som den Olav den hellige hadde møtt tidligere.

I 1033 sto et slag i Soknasund i Ryfylke. Det var en mann som kom med en styrke fra England og som kalte seg Tryggve Olavsson. Han påsto han var sønn av Olav Tryggvason og krevde kongedømmet over Norge etter ham. Imot sto Svein Knutsson med en styrke, antakelig for det meste danske elitetropper. Svein vant slaget og Tryggve Olavsson ble drept.

Senere den samme vinteren møttes Kalv Arneson og Einar Tambarskjelve og bestemte seg for å reise til Gardarike for å hente hjem Olav den helliges sønn Magnus. Da Magnus kom til Norge sluttet folk seg til ham og mot danskene. Svein måtte rømme hjem til Danmark hvor han døde kort tid senere.

Slik gikk det til at danekongen måtte oppgi kravet på Norge en gang for alle, og det skulle gå flere hundre år før danskene igjen kunne gjøre seg gjeldende i Norge.


Forgjenger:
 Håkon Eiriksson Ladejarl 
Konge av Norge
Etterfølger:
 Magnus den gode