Georg Ossian Sars

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det norske havforskningsskipet FF «G.O. Sars» er kalt opp etter denne personen.
Georg Ossian Sars fotografert på 1910-tallet.

Georg Ossian Sars (født 20. april 1837 i Florø, død 7. april 1927) ofte omtalt som G.O. Sars, var en norsk marinbiolog, havforsker og professor i zoologi fra 1874. Han er kjent for sin banebrytende forskning på vandrings- og gytemønsteret til skrei, sild og andre fiskearter, og ledet blant annet Den norske Nordhavsekspedisjon 1876–78, og regnes som en av grunnleggerne av norsk marinbiologi og fiskeriforskning. Han oppdaget og beskrev en stor mengde krepsdyr.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Professor G.O. Sars ca. 1865
«Eva Nansens brødre på spasertur» viser fra venstre historikeren Ernst Sars (1835-1917) og zoologen Georg Ossian Sars (1837-1927) i Bærum en gang før 1907

G.O. Sars' foreldre var Michael Sars (18051869) og Maren Cathrine Welhaven Sars (1802–1889). Han var bror av historikeren Ernst Sars og svoger til Fridtjof Nansen, som var gift med hans søster Eva Sars. Sars vokste opp på Manger i Nordhordland der faren var sogneprest. Han ble sendt på Bergen katedralskole i 1852 og begynte i 1854 på Oslo katedralskole etter at familien flyttet dit. Her tok han eksamen artium i 1857. Han studerte først medisin, men etter 1. avdeling gikk han over til zoologi og mottok H.K.H. Kronprinsens gullmedalje 1862. Dette ble avgjørende for hans videre karriere. I 1864 fikk Sars og Jonas Axel Boeck ansettelser som de første havforskere for å studere henholdsvis torsk og sild. I 1870 ble han universitetsstipendiat ved Universitetet i Oslo, i 1874 ble han professor, et sete han holdt til 1918, 81 år gammel. Men han fortsatte sitt vitenskapelige arbeid ved universitetet, som statsstipendiat fra 1918, helt til han døde, nesten 90 år gammel, i 1927.

Vitenskapelig karriere[rediger | rediger kilde]

Sars dro i 1864 til Lofoten for å studere gytetorskens (skreiens) biologi. Han ble rodd omkring i den lunefulle Vestfjorden og allerede den første sesongen oppdaget han at skreiens egg var pelagiske (svevende i sjøen). Dette stred mot den vanlige oppfatning på denne tiden om at alle fiskearter la egg på bunnen, slik som laksen, som opp til Sars startet sin forskning, var den eneste undersøkte arten. Sars' enkle, men fundamentale oppdagelse av det pelagiske fiskeegget la grunnlaget for det som skulle bli diamanten i den perioden som vi kaller «norsk havforsknings gullalder».

Da Jonas Axel Boeck døde i 1873, overtok Sars også sildeundersøkelsene. Dermed hadde han ansvaret for alle praktisk-vitenskapelige fiskeriundersøkelser langs hele Norskekysten. Dette ansvaret hadde han i 20 år, til han i 1893 ble avløst av Johan Hjort. Sars studerte individets utvikling og livshistorie. Han ble tidlig klar over at man for å forstå forholdene langs Norskekysten og på de nære fiskebanker må kjenne til forholdene i hele Norskehavet.

Den norske Nordhavsekspedisjon 1876–78, som Sars planla og gjennomførte sammen med meteorologen Henrik Mohn, fikk grunnleggende betydning. Her påviste de en arktisk dyphavsdyreverden i Norskehavets dyp under 600 meter. Tidligere var det antatt at dyrelivet opphørte på et par hundre meters dyp og at dyphavet var som livløse ørkenområder.

Sars har på grunnlag av sine egne og sin fars innsamlinger skrevet artikler om nesten alle havets grupper av flercellede dyr fra hvalene ned til hydroidene. De omtales av Hjalmar Broch som eksakte og omhyggelige, systematiske studier av største verdi. Sars' største zoologiske arbeid er likevel granskingen av krepsdyr i Norskehavet. Avhandlingen illustrerte han med egne tegninger, og den er et standardverk i internasjonal zoologi. Ved studier av krepsdyr kan ingen unnvære hans systematiske og bindsterke hovedverk An Account of the Crustacea of Norway. I 1882 oppkalte han Pseudoparatanais batei etter den britiske zoologen Charles Spence Bate.

Sars var tilhenger av teoriene til Charles Darwin, og han var også den første nordmann som ga forelesninger om evolusjonsteorien. Det skjedde ved Universitetet i Oslo.

Priser og utmerkelser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Sars' ettermæle[rediger | rediger kilde]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • An Account of the Crustacea of Norway De siste bind i dette verket kom ut etter hans død.

Sekundærlitteratur[rediger | rediger kilde]

  • O. Nordgaard: Michael og Ossian Sars 1918
  • Hj. Broch: Zoologiens historie i Norge 1954
  • Gran, Gerhard: «Ossian Sars», i Norsk aandsliv i hundrede aar III. Kristiania: Aschehoug, 1919.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikikilden: Georg Ossian Sars – originaltekster av og om forfatteren
Commons Commons: Category:Georg Ossian Sars – bilder, video eller lyd