Bergensk dialekt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Bergensk dialekt (ofte kalt bergens bymål eller bare bergensk) hører til de sørvestlandske dialektene. Dialekten i Bergen er av historiske grunner ulik de i områdene rundt.

1500-tallet ble dialekten i Bergen endret i sammenheng med den tyske hanseat-handelen. Hanseatene snakket nedertysk, men bergenserne lærte seg ikke tysk. I denne prosessen skjedde en forenkling. Det er sannsynlig at dette er opphavet til at bergensk bare har to grammatiske kjønn, slik som dansk og norsk riksmål: felleskjønn og intetkjønn.[1]

Et annet kjent trekk ved bergensk er bruken av skarre-r. Opprinnelig ble det brukt rulle-r både i byen og i omlandet, men det er uvisst om skiftet fra rulle-r til skarre-r i Bergen skjedde før eller etter hansatiden. I nyere tid har skarre-r-en spredd seg fra byen til flere og flere av kommunene rundt, der det nå er vanlig at unge folk skarrer mens eldre folk ruller.

Et fenomen med bergensk som for de fleste er glemt, er at dialekten ble ansett tidlig i forrige århundre som et beroligende språk for barn. Å ansette en bergensk barnepike var veldig populært blant overklassen, da deres barn oppførte seg mer sedat når barnepasseren snakket vest-norsk (spes. av hordalansk opprinnelse) dialekt.

Formlære[rediger | rediger kilde]

Denne delen beskriver det systemet som er vanligst blant bergensere, altså såkalt gatebergensk (vulgærspråk, vulgærmål o.l.) Det er vanlig å se på penbergensk som en variant av dette systemet.

Verb[rediger | rediger kilde]

Svake verb[rediger | rediger kilde]

Her opererer man med fem grupper:

  • kaste-gruppen: å kaste, eg kastar, eg kastet, eg har kastet.
  • dømme-gruppen: å dømme, eg dømmar, eg dømte, eg har dømt.
  • greie-gruppen: å greie, eg greiar, eg greide, eg har greid (for preteritum og perfektum høvesvis også -dde og -dd ved noen verb, som å spå).
  • telle-gruppen: å telle, eg tellar, eg talte, eg har talt (merk vokalendring i preteritum og perfektum).
  • nå-gruppen: å ha, eg har, eg hadde, eg har hatt (for perfektum fins både -dd og -tt).

Substantiv[rediger | rediger kilde]

Et særtrekk ved bergensk er mangelen på hunkjønn. Alle substantiv som på andre dialekter regnes som hunkjønn blir bøyd på samme måte som hankjønnsord. Eksempler:

  • jenta blir til jenten
  • avisa blir til avisen

Varianter[rediger | rediger kilde]

Det er vanlig å dele de bergenske dialektene inn i fire undergrupper (sosiolekter):

  • Penbergensk
  • Moderat penbergensk
  • Moderat gatebergensk
  • Gatebergensk

Grensene mellom disse er noe uklare. Hovedtrekkene som alle undergruppene har felles, er:

  • To tonem, mens dialektene rundt Bergen bare har ett.
  • Bergensk er e-mål, mens dialektene rundt alle er a-mål (bergensk: å stupe, å grave, å hente ↔ dialektene rundt: å stupa, å grava, å henta).
  • Grammatikalsk hann- og hunkjønn er slått sammen til felleskjønn med lik artikkel (en gutt, en jente ↔ en gutt, ei jente) og lik bøyning (gutten, jenten, guttar, jentar, guttene, jentene ↔ gutten, jenta, gutter, jenter, guttene, jentene).

I bergensk kan man finne mange eksempler på at dialekten opprinnelig lignet mer på det man finner ellers på Vestlandet. Mens eiendomspronomen i normert bokmål har same formen av 2. og 3. person flertal (deres), skiller bergensk, som normert nynorsk, mellom 2. person flertal (dokkas, nynorsk: dykkar) og 3. person flertal (dies, nynorsk: deira).

Selv om bergensk talemål til dels er likere nynorsk enn bokmål, har bergensk – både den «penbergenske» varianten og «gatebergensk» – store innslag av lavtyske forstavelser, endelser og lånord, som for eksempel an-, be-, ge-, -het og -else, og ord som bedotten og gehalt.

Penbergensk[rediger | rediger kilde]

Det som karakteriserer denne undergruppen er hovedsakelig de bokmålsnære substantiv- og verbbøyingene, samt pronomen og adverb:

  • Personlige pronomen: jei, mei, dei, hun, henne, dere
  • Eiendomspronomen: hans, hennes, vår, deres, deres
  • Spørrepronomen: vem, va, vilke(n/t)
  • Andre pronomen: noæ(n), sei, såmm, sell
  • Adverb: ikke, da, nå, vor, vordan, når

Eksempel på penbergensk uttale: Jei vet ikke når hun kommar.


Problemer med å lytte til denne filen? Se media help (en).

Gatebergensk[rediger | rediger kilde]

Substantiv- og verbbøyninger, pronomen og adverb ligger nærmere nynorsk, men har visse særegne bergenske trekk som vist nedenfor. Det kan også være tendens til å «sluke» konsonanter både inni og på slutten av ord, særlig -r i nåtid av verb og i flertal av substantiv.

  • Personlige pronomen: e(g), meg, deg, hon, hon, dokker/-ar
  • Eiendomspronomen: hannes/-as (hans), honnes/-as, våres/-as (vår), dokkes/-as, dies/-as
  • Spørrepronomen: kem, ka, kasla(gs)
  • Andre pronomen: nokke(n), seg, så, sjøl(l)
  • Adverb: ikkje (isje), då, no, kor/korhen/hen, kordan, ko(r)ti'

Eksempel på gatebergensk uttale: «E' vet'sje ko'ti' hon komma'.», evt. «Eg vet ikkje korti' hon kommar.».

Fotnote[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Agnete Nesse. Språkkontakt mellom norsk og tysk i hansatidens Bergen. Det Norske Videnskaps-Akademi (Novus Forlag), 2002