Festspillene i Bergen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Festspillene i Bergen
Sted NorgeBergen, Norge
Tidspunkt slutten av mai til begynnelsen av juni
2014: 21. mai til 4. juni
2015: 27. mai til 10. juni
År aktiv 1953 -
Sjanger(e) musikk, opera, teater, dans og billedkunst
Nettsted www.fib.no

Festspillene i Bergen, på engelsk Bergen International Festival, er en musikk- og teaterfestival som blir arrangert i Bergen i slutten av mai og begynnelsen av juni hvert år. Festivalen er Nordens største i sin sjanger og rommer en mengde arrangementer innen musikk, teater, dans og billedkunst på høyt nasjonalt og internasjonalt nivå. Det holdes konserter blant annet i Grieghallen og Håkonshallen, i de fire komponisthjemmene på Siljustøl, Troldhaugen, Lysøen og Valestrand samt i en rekke av byens kirker, på gater og torg. De første Festspillene ble arrangert i 1953.

Troldhaugen, huset til Edvard Grieg.

Organisasjon og arrangementer[rediger | rediger kilde]

Festspillene i Bergen er organisert som en stiftelse. Festspillene blir støttet av en rekke sponsorer og av det offentlige, det vil si den norske staten, Norsk kulturråd, Hordaland fylkeskommune og Bergen kommune. Stiftelsen er under Hans Majestet Kong Harald Vs høye beskyttelse.

Festspillprogrammet omfatter rundt 200 enkeltarrangementer fordelt over 15 dager.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Festspillene i Bergen ble første gang arrangert i 1953. Sangerinnen Fanny Elsta fikk ideen, inspirert av Edvard Griegs Musikkfest i Bergen i 1898. De første festspill ble åpnet i 1953 av Kong Haakon VII. Artister som dirigent Leopold Stokowski, operasanger Kirsten Flagstad og skuespiller Per Aabel sto på programmet.[1] På Bergenhus var det en stor folkefest med det beste som fantes av norsk folkekunst. «Bergensernes ærgjerrighet har feiret en vakker triumf ... Bergen har alle sjanser til å vokse seg frem til en festspillby av virkelig internasjonalt format», skrev Aftenposten, og Nationen kalte Festspillene «en strålende suksess».[2][3][4]

På 60-tallet ble det inngått en rekke kulturavtaler mellom land i Europa for å fremme samarbeid etter 2. verdenskrig. Det gjorde det økonomisk mulig å hente inn store orkestre til Festspillene. Utenriksdepartementet ble en viktig samarbeidspartner, og 60-tallet ble de store orkestergjestespills tiår. Fra Sovjetunionen kom Leningradsymfonikerne i 1961, og senere fulgte blant annet BBC Symphony, Hallé-orkesteret, Cleveland-, Philadelphia-, Moskva- og Berlin-filharmonikerne, sistnevnte med Herbert von Karajan i spissen.[5]

På 70-tallet ble det endringer i både programprofil og arenatilbud. Jazz- og visekonserter og barneteater kom inn i programmet, og det ble eksperimentert mer både innen musikk, teater og dans. I denne perioden opptrådte blant annet Karlheinz Stockhausen, Arne Nordheim, Luciano Berio og Gisela May. I 1974 åpnet Lysøen[6], og i 1978 sto Grieghallen endelig ferdig[7]. Med den fikk Festspillene, Bergen Filharmoniske Orkester og byen en ny identitet.

Grieghallen.

Diskusjonen om Edvard Griegs «forbudte» symfoni innledet 80-tallet. Grieg hadde trukket den fra offentligheten og forsøk på å få den frigitt ble avslått av Det offentlige bibliotek, som hadde fått testamentert partituret. Men etter en snikoppføring i Moskva i 1980[8], snudde stemningen i bibliotekstyret og året etter ble symfonien fremført på Festspillene av Harmonien med Karsten Andersen som dirigent.[9] Samme år hadde også Arne Nordheim og Den Norske Operas ballett suksess med Glen Tetley ballettversjon av Shakespeares Stormen i Grieghallen. Slutten av tiåret var preget av direktør Daniel Bohrs dristige og fargerike festspill. En av hans satsinger var musikalen WhichWitch med Dollie De Luxe, som også ble satt opp på West End i London.[10]

Første halvdel av 90-tallet hadde mange store satsinger på ballett og opera i Grieghallen og Festspillene begynte å produsere forestillinger med andre institusjoner. Festspillene i 1993 ble et høydepunkt under den verdensomspennende markeringen av Edvard Griegs 150-årsjubileum. 90-tallet ble også preget av direktør Bergljót Jónsdóttir satsing på å bringe «verden til Bergen»[11], med scenekunst fra alle verdenshjørner og fargerike gateopptrinn. Noen husker også «Nystemt-debatten» som følge av at den i 1998 ikke ble avsunget under festspillåpningen, «som den alltid gjør».[12] Få vet at «Nystemten» først kom på programmet i 1977 og da som en spontanidé.

Festspillenes 50-årsjubileum åpnet i 2002 med at Mayú Heitmann kom svevende inn over Torgallmenningen hengende i en ballong formet som en jordklode. En nyskapning oppsto i Festspillenes regi i 2004 og ble båret frem av Ole Hamre og hans medspillere: «Fargespill».[13] Fra Per Boye Hansens tiltredelse i 2006 og i flere år fremover, satte også Hamre sitt preg på Festspillenes uteprogram med OiOi-festivalen. Mottoet var «sært og populært», og hensikten var å skape møteplasser i byrommet for kunst og folk. I 2006 fikk Festspillene signaturen «Nordiske impulser» og et sterkere fokus på nordiske utøvere.[14] En rekke nye sceneproduksjoner og konsertserier ble initiert i samarbeid med både lokale, nasjonale og internasjonale institusjoner. Jon Fosses dramatikk sto sentralt, og regissører som Calixto Bieito, Stefan Herheim og Tore Vagn Lid gjorde flere forestillinger. Den omdiskuterte og grensesprengende oppsetningen av Vildanden i 2009 satte spor etter seg både hjemme og utenlands, og det samme gjorde samarbeidet med El Sistema fra Venezuela.

I august 2012 tiltrådte Anders Beyer som festspilldirektør.[15]

Festspilldirektører[rediger | rediger kilde]

Arne Nordheim med filtreringsapparat. Fra Håkonshallen under Festspillene i Bergen 1968.

Festspillkunstnere[rediger | rediger kilde]

Også norske billedkunstnere fått ekstra fokus som festspillkunstner eller offisiell festspillutstiller under Festspillene, først og fremst gjennom Festspillutstillingen, en separatutstilling som i dag blir vist i Bergen Kunsthall. Lista viser et lite utvalg av festspillutstillerne.

Festspillkomponistene 1983-2007[rediger | rediger kilde]

Med ujevne mellomrom i årene 1983-2007 ble norske komponister innen seriøs musikk valgt ut til å være festspillkomponist, og fått særlig oppmerksomhet gjennom konserter og bestillingsverk. Posisjonen som festspillkomponist hadde høy prestisje i norsk musik- og kulturmiljø.

Festspillmusikere[rediger | rediger kilde]

Også dyktige enkeltmusikere ble i årene 1997-2008 valgt ut til spesiell oppmerksomhet gjennom flere konserter under Festspillene i Bergen. Disse omfattet:

Griegs a-mollkonsert[rediger | rediger kilde]

Edvard Griegs pianokonsert i a-moll er med få unntak blitt spilt under hvert eneste festspill siden starten i 1953. Konserten kalles gjerne Festspillenes signaturverk. Følgende liste angir alle solistene:

De litterære festspill[rediger | rediger kilde]

Forfatterformidlingstjenesten Norsk Forfattersentrum samarbeidet fram til 2008 med Festspillene om De Litterære Festspill. Norsk Forfattersentrum markerer fortsatt en samtidsforfatter under vignetten De Litterære Festspill – Festspilldikteren, men dette er ikke en del av det offisielle programmet til Festspillene i Bergen. Festspillene har i stedet ulike samarbeidsprosjekter med Norsk Forfattersentrum.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Store Norske Leksikon: Festspillene i Bergen, besøkt 27. november 2013.
  2. ^ Festspillhistorier: 1953, Festspillene i Bergen, besøkt 27. november 2013.
  3. ^ Bergensiana: Festspill-åpningen 1953, besøkt 27. november 2013.
  4. ^ Stiftelsen Lokalhistorisk Arkiv i Bergen: Norges Dokumentarv, besøkt 27. november 2013.
  5. ^ Festspillhistorier – smakebiter fra Festspillene i Bergen 1953–2011, Festspillene i Bergen, besøkt 27. november 2013.
  6. ^ Om Lysøen, KODE Kunstmuseene i Bergen, besøkt 27. november 2013.
  7. ^ Grieghallen - fra Kongstanke til Konserthus, Grieghallen, besøkt 27. november 2013.
  8. ^ Erlandsen, Anetta: Griegs forbudte symfoni, NRK, besøkt 27. november 2013.
  9. ^ Jangaard, Monica: Griegs forbudte symfoni, Grieg Society, besøkt 27. november 2013.
  10. ^ Benedicte Adrian hjemmeside: Dollie de Luxe - Dollies Dagbok, besøkt 27. november 2013.
  11. ^ Odeen, Per Jon: Festspill fra verden til Bergen, Bergens Tidende Morgen 12.02.1998: side 35.
  12. ^ Bergen i opprør Dagbladet 08.05.1998: Side 6.
  13. ^ Lunde, Ådne: God medisin mot ulvetider i Bergens Tidende Morgen 28.05.2004: side 43.
  14. ^ Festspillenes nye Bauhaus-bunad, Bergens Tidende 22.03.2006: side 44.
  15. ^ Om Festspilldirektøren, Festspillene i Bergen, besøkt 27. november 2013.