Åttiårskrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Åttiårskrigen
Åttiårskrigen
Redningen av Leiden, maleri av Otto van Veen (1574)
Dato 15681648
Sted Nederlandene
Resultat
De forente Nederlandene ble anerkjent ved fredsavtalen i Münster
Parter
De forente nederlandene De forente Nederlandene New Spain Det spanske imperiet
Kommandanter
De forente nederlandene Vilhelm I av Oranien
De forente nederlandene Maurits av Nassau
New Spain Filip II av Spania
New Spain Hertugen av Alba

Åttiårskrigen var en konflikt som fant sted i Nederlandene, det vil si det nåværende Nederland, Belgia og Luxembourg, fra 1568 til 1648. Konflikten var basert på nederlendernes ønske om uavhengighet fra den habsburgiske kongen av Spania. Opprørene og den etterfølgende selvstendighetskampen er også blitt kalt Den nederlandske frihetskrigen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Nederlandene var kommet i habsburgernes eie i 1479 etter at Maximilian I arvet deler av Hertugdømmet Burgund. Nederlandene var en viktig habsburgisk provins de neste årene, blant annet ble Karl V av det tysk-romerske rike født og vokste opp der. Etter at Karl abdiserte i 1556 gikk den spanske kronen over til sønnen Filip II av Spania. Filip var hovedsakelig interessert i den spanske delen av riket, og nedprioriterte Nederlandene.

Samtidig gikk mange nederlendere over til kalvinismen. Dette var svært upopulært hos den katolske kongen, og den 16. februar 1568 han fikk med seg paven på at alle nederlendere var kjettere og dermed skulle drepes.

Den sterke økonomiske veksten i Nederlandene på 1500-tallet gjorde at kongen skattla provinsene høyt. Blant annet ble flåten brukt i slaget ved Lepanto finansiert fra Nederlandene. Skattetrykket gjorde at deler av den nederlandske adelen protesterte, noe som førte til uro i 156667. Urolighetene tok ikke slutt før spanjolene gikk med på å endre skattepolitikken.

Opprøret bryter ut[rediger | rediger kilde]

Vilhelm I av Oranien, lederen for det nederlandske opprøret

På 1560-tallet ble en spansk hær under ledelse av Hertugen av Alba sendt til Nederlandene for å kvele det gryende opprøret. Motstanden mot Alba førte til at Vilhelm I av Oranien, stattholderen i Holland, Zeeland og Utrecht, samlet en hær og prøvde å drive Alba ut av Nederlandene. Våren 1568 kjempet nederlenderne og spanjolene i slaget ved Heiligerlee, et slag som endte med seier til opprørerne.

I 1572 måtte Alba marsjere sydover på grunn av trusselen om et fransk angrep. Dette gjorde at en opprørsflåte kunne ta kontrollen over byen Vlissingen i Zeeland. Etter at trusselen fra Frankrike var over på høsten kunne Alba trekke nordover og igjen ta kontrollen over mesteparten av Nederlandene, men en langvarig beleiring av Haarlem (desember 1572 – juli 1573) gjorde at Alba sto uten de nødvendige midlene til å gjenerobre Zeeland.

I 1575 ble det gjennomført mislykkede fredssamtaler i Breda. Året etter gikk den spanske kongen konkurs, og misfornøyde spanske soldater plyndret Antwerpen på grunn av manglende lønnsutbetalinger. Samme år ble Don Juan de Austria utnevnt til ny spansk guvernør i Nederlandene. Utnevnelsen av Don Juan gjorde at opprørerne samlet seg og undertegnet en avtale i Gent i november. Her avtalte de å legge interne stridigheter til side og samle seg i kampen mot spanjolene.

Militært sett gikk det imidlertid ikke så godt for opprørerne disse årene. Den 80 000 mann sterke spanske hæren under ledelse av Don Luis de Requeséns dominerte slagmarkene. I 1574 ble Ludvig av Nassau drept og hæren hans ødelagt ved Mokerheide, og Don Juan vant en stor seier ved Gembloux i 1578.

Unionen i Utrecht og De forente Nederlandene[rediger | rediger kilde]

Kart over de spanske Nederlandene i 1579

De sørlige nederlandske provinsene var i hovedsak katolske, og støttet ikke opprøret i nord. I januar 1579 undertegnet de derfor Unionen i Atrecht, der de anerkjente den spanske kongen og den nye guvernøren, Hertugen av Parma. Samtidig ble det gjort klart at katolisismen var områdets rette tro.

Som et svar på dette ble Unionen i Utrecht undertegnet to uker senere. Her ble Holland, Zeeland, Utrecht, Gelderland og Groningen samlet. To år senere gikk også Brussel, Antwerpen og Gent inn i unionen. I 1581 ble det vedtatt at unionen ikke lenger skulle anerkjenne den spanske kongen, og unionen ble omdannet til republikken De forente Nederlandene.

Hertugen av Parma fortsetter krigen[rediger | rediger kilde]

Hertugen av Parma viste seg å være en dyktig kommandant, og han satte i gang med å erobre byer i sør som ikke ville underkaste seg Spania. Han erobret Maastricht i 1579, Tournai i 1581, Oudenaarde i 1582, Dunkerque i 1583 og Brugge og Gent i 1584. Den 17. august 1585 ble Antwerpen erobret etter en beleiring på fjorten måneder. Nå rykket hertugen over Rhinen og Maas, og eroberet Zutphen og Deventer.

I 1585 blandet England seg inn i krigen, og sendte en hær ledet av Jarlen av Leicester for å støtte opprørerne. Denne hæren viste seg å være lett motstand for de erfrane spanjolene, og engelskmennene fikk ikke utrettet stort. Englands inntreden i krigen fikk likevel Parma til å stoppe offensiven, da han i 1588 fikk ordre om å gjøre seg klar til en invasjon av England.

I 1590 måtte den spanske hæren i Flandern marsjere sydover for å intervenere i Frankrike. Over 40 000 soldater ble overført til styrken som deltok i Frankrike, noe som gjorde at nederlenderne fikk muligheten til å sette i gang en offensiv.

Denne offensiven ble ledet av Maurits av Nassau, prins av Orange, og ble en stor suksess. Breda ble gjenerobret i et overaskelsesangrep i 1590, noe som ble fulgt opp av en større offensiv i Brabant. I løpet av offensivens første år falt Deventer, Hulst og Nijmegen til opprørerne, og i 1592 gjenerobret Maurits store områder i nord–øst. I 1600 vant Maurits en stor seier i slaget ved Nieuwpoort.

Maurits greide imidlertid ikke å følge opp seiersrekken, og en spansk hær under ledelse av Ambrogio Spinola erobret Oostende i 1604 etter en lang beleiring. Spinola marsjerte nå nordover inn i De forente provinsene, men en ny spansk konkurs i 1607 gjorde at offensiven måtte stoppe.

I 1609 ble en våpenhvileavtale undertegnet. Denne skulle vise seg å vare i tolv år. Avbruddet i krigen ble brukt av nederlenderne til å bygge opp flåten.

Krigens sluttfase[rediger | rediger kilde]

Fra Bredas overgivelse. Maleri av Diego Velázquez, 1635. Museo del Prado, Madrid.

Etter Maurits' død i 1625 ble krigen fortsatt av broren Frederik Hendrik av Oranien. Tre år før hadde Spinola og spanjolene igjen erobret Breda, men under Frederik Hendrik gikk krigslykken i favør av opprørerne. I 1629 erobret opprørerne byen 's-Hertogenbosch, den største byen i Noord-Brabant. I 1632 erobret opprørerne Venlo, Roermond og Maastricht.

De neste årene forsøkte Frederik Hendrik å erobre byer lengre syd, men han mislyktes med å erobre Antwerpen og Brussel. Han møtte også på motstand fra lokalbefolkningen, som tydeligvis mislikte sine kalvinistiske landsmenn mer enn sine spanske herrer.

I løpet av de neste årene var det relativt rolig, da det etter hvert var blitt klart at spanjolene ikke kunne gjenerobre de nordlige provinsene, samtidig som De forente provinsene ikke kunne erobre de sydlige Nederlandene. Et siste større spansk forsøk på å knuse opprøret kom i 1639, da admiral Antonio de Oquendo og en armada med 20 000 mann ble sendt mot Flandern. Denne armadaen ble knust av admiral Maarten Harpertszoon Tromp i slaget ved Duins, noe som markerte den definitive slutten på Spania som Europas dominerende sjømilitære makt.

Fred[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med freden i Westfalen og avslutningen på tredveårskrigen i 1648 ble De forente Nederlandene anerkjent av Spania, noe som var slutten på åttiårskrigen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilde[rediger | rediger kilde]

Black. Jeremy (1996). Cambridge Illustrated Atlas of Warfare: Renaissance to Revolution. University of Cambridge: Cambridge University Press. s. 57-58. ISBN 0-521-47033-1.