Slaget ved Visby
| Slaget ved Visby | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Dansk-svenske krig som del av De danske gjenforeningskrigene | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Danmark | Sverige, Gotland var en semiselvstendig landsdel. | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Kong Valdemar Atterdag | Ukjent | ||||||
| Styrker | |||||||
| 2 000 til 2 500 menn | Omtrent 2 000 menn | ||||||
| Tap | |||||||
| Ukjent, lette. | 1 185 døde er funnet i tre av fem massegraver. Sannsynligvis døde 1 800 | ||||||
Slaget ved Visby skjedde på Gotland 27. juli 1361 og var et av de blodigste slagene i nordisk historie mellom bondefolket og en profesjonell hær. Under ledelse av kong Valdemar Atterdag utryddet den danske hæren all motstand utenfor bymuren til Visby. Omtrent 1 800 av de nær 2 000 mennene i det gotlandske bondehæren ble drept.[1]
Forspillet[rediger | rediger kilde]
I 1340 ble Valdemar Atterdag hyllet som den første konge etter den danske kongeløse tid på Viborg landsting. Danmark hadde da vært uten konge i åtte år fra 1332 til 1340, og i denne tiden var landet i kaos og oppløsning gjennom vanstyre og pantsetting. Landet var underlagt fremmedstyre av kreditorer med tysk bakgrunn som hardhendt krevde sine skatter og avgifter.
Da Valdemar kom til makten i 1340 brukte han alle midler for å erobre mer land, kjøpe tilbake land i de såkalte gjenforeningskrigene for de neste tjue år. Samtidig var danskene kommet på kollisjonskurs med det norsk-svenske kongeriket under Magnus Eriksson. I 1332 hadde han kjøpt panten på Skåne for 34 000 mark sølv. Valdemar måtte anerkjenne kjøpet i 1343 for å avverge en mulig allianse mellom den norsk-svenske kongen og de tyske kreditorene.
Etter at svartedauden og Magnus Erikssons korstog i 1348 hadde ruinert det svenske kongedømmet, benyttet Valdemar anledning til å reversere 1343-avtalen. Magnus Erikssons sønn Erik Magnusson gjorde opprør i oktober 1356 og utropte seg som konge over det sydlige Sverige.
Valdemar hadde inngått avtale med den svenske kong Magnus Eriksson om å hjelpe ham mot sønnens erobringer i Syd-Sverige. Valdemar erobret Skåne, og selv om Erik døde i 1359, fortsatte Valdemar med sine unionsplaner.
Han sørget for å gjenerobre de østdanske landsdelene Skåne, Blekinge og Halland sommeren 1360, med unntak av nordre Halland som var under svensk kontroll. Samtidig hadde Albrekt den store og Valdemar Atterdag sluttet fred og inngått et hemmelig forbund mot kong Magnus. Den svenske kongen inngikk derfor en allianse med grev Henrik av Holsten, og dette samarbeidet ble en alvorlig trussel mot Valdemar. Han sørget da for å ruste opp en flåte om våren og inn i det nye året, 1361.
Hærtoget mot Visby[rediger | rediger kilde]
I juli 1361 seilte en stor flåte på omtrent femti skip med tilsammen 2 500 menn og 150-200 hester om bord fra Sjælland til Öland. Med denne hæren angrep danskekongen Borgholm festning, deretter erobret og plyndret han den. Ved Borgholm led den ölandske hæren nederlag med cirka 500 døde. Med Öland under kontroll ville det neste skrittet logisk sett ha vært å gå i land på det svenske fastlandet for å beleire Kalmar. Men Valdemar vendte seg mot Gotland, hvor hansabyen Visby lå. Bøndene på Gotland var kjent for store rikdommer, og som hanseatisk handelsby var Visby rik.[2]
Torsdag 22. juli 1361 oppdaget vaktstyrken på Stora Karlsö den danske flåten som hadde kurs for neset Kronvall førti kilometer sør for Visby. Innbyggerne var tidligere varslet i et brev fra svenskekongen, og nå satte de fyr på varder som et varsel for gotlendingene. Flåten fortsatte nordover langs kysten mot Västergarn, men stoppet utenfor Fröjel hvor troppene ble satt på land ved Klinteholm.
Varslingsbrevet fra kong Magnus Eriksson til Visby 1. mai 1361:
Magnus, av Guds nåde konung i Sverige, Norge och Skåne, till borgmästare och råd i staden Visby hälsning med Gud. Som ni vet har det kommit till vår kännedom, att några av våra fiender sammansvärjer sig till vårt och rikets fördärv och planerar med stark vapenmakt och här angripa ert område... Därför förmanar vi och befaller vi er strängt att dag och natt vara på er vakt...så att riket inte måtte lida någon skada genom ovarsamhet från er sida... Givet i Stockholm i Herrans år 1361 lördagen före Kristi himmelsfärdsdag.
Magnus Eriksson[3]
Borgerne i Visby var overveiende tyskere og overlot til de lokale bøndene å forsøke å hindre invasjon og plyndring.[4] Den gotlandske bondehæren var mobilisert med over 4 000 menn i samlet styrke, men de klarte ikke å hindre at danskene skulle ta seg i land på den langstrakte vestkysten. Noen få hundre menn var samlet ved Klinteholm og gjorde svak motstand. Danskene sikret landgangsplassen ved hjelp av sine armbrøstskyttere.
Om morgen 23. juli brøt den danske hæren opp fra leiren ved Klinteholm og marsjerte mot Ajmundsån der en bro var reist, den såkalte Ajmunds bro. For å komme seg fra Fröjel til Visby må en krysse Sudertings å, et vannløp som deler Gotland i to. Over elven er det bare denne broen som lå ved tingstedet Mästerby. Ajmunds bro kaltes også «Gotlands nøkkel», for til begge sider av broen lå det ufremkommelig myrland og våtmarker. Eneste vei i dette terrenget var broen.[5]
Etter flere timers marsj og forflytninger nådde danskene Gunilda gård vest for Västermyr, tre kilometer sør for Ajmunds bro. Gotlendingene hadde sperret den trange broen med en hær på mellom 800 og 1 500 menn. Slaget ved Fjäle myr raste i to dager før en rytteravdeling angrep gotlendingenes venstre flanke.
Etter slaget lå veien mot Visby åpen. Det var nå blitt 25. juli 1361. Fra leiren ved Gunilda gård beveget danskene seg over Ajmundsån fram til Stenkumla sogn ti kilometer fra Visby, deretter til Västerhejde og Träkumla sogn hvor de slo leir om kvelden 26. juli.
Bondehæren[rediger | rediger kilde]
Utenfor Visbys murer samlet hæren seg med mellom 1 800 og 2 000 menn for å forsvare byen. Folk fra søndre Gotland ble satt mot nord, mens folk fra nord måtte forsvarte de sørlige portene. Størstedelen av hæren samlet seg bak en voll, og foran den var det ei slette frem til Solberga kloster.
Det manglet ikke på utrustning hos den svenske hæren, men utstyret var utdatert og altfor få var voksne, veltrente og sterke menn. Mange var yngre tenåringer og eldre menn. Etter gravfunnene å dømme var 22 % under 20 år, 64 % mellom 20 og 55 år og 14 % over 55 år.[6]
Midt på dagen 27. juli 1361 hadde hæren stilt seg opp med rytterne fremst, sammen med bueskyttere og et mindre antall armbrøstskytterne. Til sammen ventet over 1 800 gotlendinger på den danske hæren. Men danskene hadde delt seg i to, den ene mot porten i vest og den andre mot nord.
Slaget[rediger | rediger kilde]
Gotlendingene hadde håpet at de væpnede byborgerne skulle slutte seg til dem og forhindre et dansk angrep. Men bøndene måtte konstatere at portene ble stengt, og på den måten sviktet byens borgere dem som skulle forsvare byen Visby. Da danskene kom til syne ved Visby, kunne borgerne stå på murene og se på en håpløs kamp som startet. Bondehæren stod klar utenfor portene for å forsvare øya – og muligens forsøkte de beskyttelse innenfor murene, men ble altså nektet å komme inn.
Danskene angrep med armbrøstskytterne. Gotlendingene svarte tilbake så godt de kunne, men maktet ikke å stoppe de danske skytterne fra å fortsette med å skyte regn etter regn av dødelige piler og bolter. Flere hundrer ble truffet og falt ned på bakken. Et kompani av skytterne skjøt piler fra et uventet hold ved klostermurene. Disse hadde tatt seg rundt og kom opp ved klosteret. Slagordenen hos gotlendingene begynte å gå i oppløsning.
Etter dette angrep de pansrede rytterne sammen med fotsoldatene vollen. Her startet de et blodbad uten nåde. Ingen ble tatt til fange eller vist barmhjertighet. Total menneskeforakt kjennetegnet de danske hærførerne Valdemar Atterdag, Kristoffer kongesønn, hertug Erik av Sachsen, ridderne Claus Limbek, Henning Podebusk og Valdemar Sappi under deres angrep på bøndene.
Etterspillet[rediger | rediger kilde]
.jpg)
I løpet av seks timer utspilte det seg et blodbad som sjokkerte de fleste. Valdemars menn så ingen grunn til å spare bondehæren, siden de verken kunne håndtere krigsfanger eller påregne løsepenger for bønder. Utgravninger har funnet skjeletter fra 1 185 falne.[7]
To nokså samtidige skriftlige kilder skildrer hærtoget: Saxos Sjællandske krønike og Libellus de Magno Erici Rege.[8] Gotland hadde rundt 1 500 gårder i 1361, og hver av dem klarte trolig å sende tre-fire menn hver; men minst en tredjedel av bondehæren bestod av halvvoksne, eldre og uføre menn som i all hast tok oppstilling mellom Visbys ringmur ved Söderport og Solberga nonnekloster. Skader på kranier og knokler stammer fra armbrøstbolter avfyrt av kong Valdemars menn. Forvirringen dette skapte, la bondehæren åpen for neste steg i angrepet, der kongens menn hugget bøndene ned med sverd. Mange fikk underbeina hugget over, og nakken deretter kløvet med øks når de falt sammen. Angriperne var rutinerte krigere, stort sett tyske leiesoldater som hadde krig som sitt levebrød.[9]
_-_Detail.jpg)
Den overveiende tyske bosetningen i Visby hadde et dårlig forhold til gotlendingene i bygdene og stengte portene for dem, men åpnet dem to dager senere for kong Valdemars menn som toget inn i den rike byen. Kong Valdemar skal ha krevd brannskatt, dvs. en betaling for at ikke byen skulle settes i brann. Brannskatt ble oftest brukt til å lønne leiesoldater. Ifølge kilder forlangte kong Valdemar at Visbys borgere skulle fylle tre store ølkar til randen med gull, sølv, juveler og andre kostbarheter fra rådhuset, kirkene og private hjem, men det er uvisst om han faktisk fikk dette. Uansett forliste skipet som fraktet det største krigsbyttet og gikk ned ved Karlsøyene på Gotlands vestkyst på vei tilbake til Danmark. Det sies at ved fullmåne kan en se skattene glitre på havets bunn.[10]
Beretningene om at danskekongen hadde tatt med seg et rikt bytte, ledet til spekulasjoner om hvor dette krigsbyttet var kommet fra. Byen hadde overgitt seg uten motstand, likevel het det seg at danskene hadde krevde brannskatt, eller plyndret borgernes varelagre. Plyndring av Gotland langs vestkysten fra nord til sør med tilsvarende brutalitet skjedde i juli/august 1361.
I august 1361 seilte den danske flåten hjemover fra Gotland, men ved ankomsten fikk Valdemar urovekkende nyheter om reaksjonene på hans hærtog, og om utfallet av slaget ved Visby. Han hadde gått for langt da han inntok den svenske øya. Den var definitivt regnet som arveland under den svenske kronen. Valdemar hadde ignorert borgerskapets privilegier med egne brev som undergravde hanseatenes autoritet. Magnus Eriksson erklærte derfor sammen med Håkon VI Eriksson og hanseatene krig 9. september 1361
Gotland ble økonomisk ruinert med stridigheter og piratvirksomhet i flere tiår framover. Dette gjorde slutt på gotlendingenes storhetstid i middelalderen. De danske fogdene på Öland og Gotland ble slått i hjel, men begge kongene som var kommet i krig, ignorerte den utplyndrede øya. Den var nå overlatt til seg selv i synlig forfall.
Valdemar Atterdag brukte heretter tittelen «de goters konge» som ble brukt av danske monarker frem til 1972, da Margrethe kom på tronen. I virkeligheten mistet Valdemar nokså snart herredømmet over Gotland, men vant det tilbake i 1366 etter et diplomatisk spill. Frem til 1645 var Gotland dansk område.[11]
Gravene[rediger | rediger kilde]
Det var hektiske dager etter at slaget tok slutt 27. juli. Været var varmt og likene måtte graves ned. Store groper i bakken ved Solberga kloster ble gravd og likene lagt oppi. Minst fem massegraver har man funnet i moderne tid. Ved massegravene ble det etter noen tiår reist et steinkors med en latinsk inskripsjon:
I Herrens år 1361, tredje dag etter St. Jacob, falt gotlenderne i danskenes hender utenfor Visbys porter. Her er de begravet. Bed for dem.
I 1811 ble en massegrav funnet og fjernet da man bygde et krutthus. Like ved steinkorset lå fire andre groper som hadde tjent som massegrav for de døde. I 1905 skulle en underoffiser i militæret grave en renne i bakken, og da fant han rester etter skjeletter og hodeskaller med ringbrynjer. Funnet ble varslet og det ble sendt telegram til Stockholm om dette.
«Grav 1» ble undersøkt og tømt av svenskene fra mai til september i 1905. De fant 256 døde i en to meter dyp grop som målte 7 x 5,5 meter. Undersøkelser av restene etter murverk og fundament etter bygninger som hadde forsvunnet i mellomtiden, etterlot ingen tvil om at Solberga kloster hadde ligget der ved massegraven.
I 1909 fant arkeologene to andre groper. «Grav 2» var den største massegraven med 798 døde i en 6 x 12 meter stor grav. Utgravningene av massegraven viste et stort antall ulike gjenstander fra rustningsdeler til mynter. De døde var ikke plyndret for utstyr, klær eller verdisaker som de hadde på seg. De døde var kastet ned i massegravene i all hast av seierherrene sammen med graverne.
«Grav 3» var den minste graven med 119 døde, men er ikke helt tømt fordi en del fremdeles lå ved steinkorset som var reist til minne om slaget og de døde. En andre grav, «Grav 4», ble også funnet ved klosterkirken, men i dårligere jordsmonn som ikke bevarte funnmaterialet for ettertiden.
Til sammen 1 185 døde er funnet frem til de siste utgravningene i august 1930. De tidlige opplysningene fra flere nedskrevne kilder som for eksempel et skrift mot konge Magnus Eriksson om at minst 1 800 til 2 000 drepte bønder formodentlig var nærmere sannheten enn kildene i den svenske rimkrönikan fra midten av 1400-tallet som kom med påstander om 600 døde gotlendinger.
Funnet av de døde har etterlatt seg et sterkt inntrykk av brutalitet under et middelaldersk feltslag, samtidig som de viser en nådeløs utryddelse mot bøndene, selv om de var vergeløse og såret.
Mange hadde fått store skader på sine lemmer, de var slått i svime eller fått beina kuttet av og flere hadde ryggen vendt mot disse som drepte dem. 14 % av 241 kranier som viser huggmerker, var myrdet ovenfra med hugg i nakken. Dessuten var armbrøstskytterne meget treffsikre og dødelige, 10 % av kraniene hadde blitt gjennomboret av piler. Gotlendingene var utsatt for et tilintetgjørelsesslag uten sidestykke.[13]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Bjerg/Frantzen (2005), side 15
- ^ Bjerg/Frantzen (2005), side 17
- ^ Gotland 1361. Forudsætningerne. Overleveringen. Christian Tortzen, Gyldendal Forlag, København (1961), side 62 flg
- ^ «Slaget ved Visby»
- ^ Kathrine Bjerregaard: «Valdemar Atterdags erobring av Gotland», Arkivert 5. desember 2022 hos Wayback Machine. Skalk april 2022
- ^ Bjerg/Frantzen (2005), side 20
- ^ «Slaget ved Visby»
- ^ Libellus de Magno Erici Rege
- ^ «Kathrine Bjerregaard: «Valdemar Atterdags erobring av Gotland», Skalk april 2022». Arkivert fra originalen 5. desember 2022. Besøkt 5. desember 2022.
- ^ «Kathrine Bjerregaard: «Valdemar Atterdags erobring av Gotland», Skalk april 2022». Arkivert fra originalen 5. desember 2022. Besøkt 5. desember 2022.
- ^ «Slaget ved Visby»
- ^ 1361 - massgravar på Solens berg
- ^ Bjerg/Frantzen (2005), side 19
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Gun Westholm, Visby 1361 Invasionen 2007 ISBN 978-91-518-4568-5
- Ulf Sundberg, Medeltidens Svenska Krig 1999 ISBN 91-89660-11-0
- Lars Widding, Magnus Gerne og Åke Andersson, Svenska Äventyr 800-1710 1995 ISBN 91-552-2707-4
- Hans Christian Bjerg og Ole L. Frantzen, Danmark i krig. Gyldendals bogklubber (2005). ISBN 87-03-00990-4