Sjamanisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Sjaman)
Gå til: navigasjon, søk
Shaman omdirigerer hit. For det finske folk metal-bandet som tidligere het Shaman, se Korpiklaani.
Bilder av sjamaner blant samer i Norge, fra Sibir og blant inuitter i Alaska.
Samisk sjaman med en runebomme. Kobberstikk ved G. von Loder i Firenze etter «levende tegninger» av presten og språkforskeren Knud Leem, 1767.

Sjamanisme er en verdensomspennende åndelig praksis. Arkeologer har funnet bevis for sjamaners virksomhet mer enn 30 000 år tilbake, dvs steinalderen. Sjamanisme har vært praktisert fra Grønland til Afrika, Asia, Amerika, Australia og det førkristne Europa.

Definisjon[rediger | rediger kilde]

Religionshistorikeren Mircea Eliade har uttrykt sjamanismens kjerne: «En sjaman er et menneske som, sammen med sin åndehjelper, drar på en sjelereise til en annen verden (åndeverdenen), for å bringe hjelp og/eller kraft med tilbake til denne verden, til gagn for alle/samfunnet.» Siden slike verdener ikke er allment erkjent, er det også andre måter å forklare sjamanismen på gjennom ulike tolkninger av de ytre manifestasjonene.

Sjamanens reise går enten til oververdenen, til underverdenen eller til åndeverdenen i midten. I flere kulturer, inkludert den norrøne, er dette knyttet til fortellingen om verdenstreet. Sjamanismens kjerne er ikledd forskjellige kulturers skikker, sanger, mytologi osv. Sjamanen har ulike teknikker og verktøy tilgjengelig. I samisk kultur heter sjamanen «noaide». I norrøn sammenheng er det seiden og volvene som representerer den lokale formen for sjamanisme.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Sjamanisme er godt dokumentert i mange såkalt primitive religioner, men er ikke i seg selv noen religion, snarere et religiøst kompleks, som i ulike former har eksistert over store deler av verden til alle tider. I nyere tid har den overlevd i avsides deler av Nord-Amerika, Nord-Europa (hos samene frem til slutten av 1700-tallet), Nord- og Sentral-Asia, men den kjennes også fra flere store statsreligioner, slik som den kinesiske statsreligionen rundt år 500 f.Kr, som hadde røtter langt tilbake i tidligere dynastier.[1]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Ordet «sjaman» kommer fra tungusisk/evensk šamán, der det kan bety «den som vet/den som har kunnskap». Det ble innført i vestlige språk gjennom selvbiografien til russeren Avvakum (1673). Den videre opprinnelsen er omstridt, men stammer kanskje fra det kinesiske 沙门 sha men «buddhistmunk» fra prakritisk samaya-, fra sanskrit sramana-s «buddhistisk asket».[2] Det er også foreslått et lån fra pali, śamana, og endelig fra sanskrit śramana «asketisk», fra śramati «han svimler».

Etnologisk beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Kvinnelig sjaman, trolig fra khakas-folket i Russland, fotografert i 1908 av S. I. Borisov.

Etnologene fant at spirituell praksis i urbefolkninger over store deler av verden svært ofte var bygget rundt en kjerne av grunnelementer; transetilstander, kontakt med hjelpedyr eller hjelpeånder, og aktiv samhandling med disse. De urgamle sjamanistiske teknikkene ble observert både i jeger- og sankersamfunn og i historiske overleveringer.

Avhengig av hvor strengt betegnelsen blir avgrenset, har etnologer argumentert for at sjamanisme er spesielt for tungusernes kultur, at sjamanisme er spesielt for urfolkene i Sibir basert på fellestrekk ved ritualer, eller at sjamanismen er felles for alle urfolk gjennom en lignende naturforståelse. I tillegg har betegnelsen fått moderne anvendelse i det som kalles «nysjamanisme».[3]

Sjamanens funksjon[rediger | rediger kilde]

Sjamanen kan betjene flere funksjoner i et samfunn:

  • forebygge sykdom
  • helbrede
  • fungere som psykopomp, dvs. veilede den avdødes sjel eller motsatt å hjelpe en nyfødt sjel inn i verden
  • harmonisere menneskets forhold til naturen og gude-/åndeverdenen
  • lede seremonier
  • lede ofringer
  • spå
  • bære tradisjonen, f.eks. ved å memorere lange sanger eller fortellinger

Disse funksjonene har noen felles underliggende konsepter: Konseptet om sjelen og konseptet om ånder.

Sjamanen opptrer som bindeledd mellom menneskene i sin kultur og åndene, inkludert forfedrenes ånder. Bindeleddet blir konkretisert gjennom sjamanens redskaper og symboler. «Sjamanens tre» er et symbol som går igjen i flere kulturer. Treet blir sett på som et vesen med røttene i underverdenen, stammen i midten er der menneskene holder til, og toppen strekker seg til verden over.

Moderne sjamanisme[rediger | rediger kilde]

Man finner fortsatt i dag sjamaner som overleverer sin tradisjon fra generasjon til generasjon, men de fleste moderne sjamaner, nysjamaner, får sin viten gjennom den oppblomstringen sjamanisme har hatt i vestlige samfunn (New age). Denne formen for sjamanismen henter sine teknikker fra mange ulike kulturer, men primært får sjamanen sin visdom og sin praksis gjennom kontakt med gude-/åndeverdenen, i likhet med de tradisjonelle sjamaner. Som disse legger også den moderne sjaman stor vekt på personlige erfaringer og opplevelser. Sjamanen blir sjaman gjennom trening eller kall, og sjamaner går vanligvis gjennom en individuell innvielsesopplevelse. Dette kan foregå frivillig, ved hjelp av ulike teknikker som faste, isolasjon eller inntak av hallusinogene planter. Det kan også foregå ufrivillig, for eksempel ved alvorlig sykdom hvor man kan oppleve en konfrontasjon med døden. Sjamaner kan arbeide i grupper, men først og fremst er dette en individuell vei som vandres alene.

Sjamanisme er nært knyttet til naturens mysterier, og den individuelle sjaman søker fortrinnsvis sine visjoner i naturen. Sjamanen arbeider i en endret bevissthetstilstand. Ved hjelp av dans, tromming, kraftsanger, faste og lignende oppnår sjamanen en transetilstand som gjør det mulig å foreta sjelereiser til andre verdener. Med erfaring danner sjamanen seg et bilde av landskapet i de ulike verdenene, og kan navigere etter dette kartet når han/hun reiser for å søke kunnskap. Man snakker ofte om tre ulike verdener: over-, mellom- og underverden. Oververdenen er gudenes domene, og kjennetegnes av å være lys, luftig, eterisk og vidstrakt. Mellomverdenen er vår verden, og i underverdenen finner vi gjerne dødsriket og ulike ånder og krefter. Det sjamanistiske verdensbildet er holistisk, og man opererer med en syklisk tidsforståelse. De fire elementkreftene spiller ofte en viktig rolle. Også i sjamanisme oppfattes Jorden og naturen som hellig; «Jorden er vår Mor».

Sjamanismen bygger på en nær kommunikasjon med gude-/åndeverdenen. For eksempel finner sjamanen som oftest sine skytsånder i underverdenen. Skytsåndene er sjamanens hjelpeånder. De fungerer som veiledere, lærere og beskyttere, og de gir sjamanen kraft. Ofte opptrer disse åndene i dyreskikkelse, derav navnet kraftdyr eller totemdyr.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Mircea Eliade: Shamanism. Archaic Techniques of Ecstasy. New York 1964.
  • Ronald Grambo: «Traces of Shamanism in Norwegian Folktales and Popular Ballads. Religious Beliefs Transmuted into Narrative Motifs» (s. 20-46). Fabula 16. Band Heft 1/2. Berlin 1975.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]