Gepidene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et gepidisk belte avdekket ved funnstedet Apahida i Romania

Gepidene var navnet på den ene av de tre gotiske (germanske) folkeslagene som dannet et eget kongedømme i tidlig middelalder. De er mest kjent for i historien for å ha beseiret hunerne etter Attilas død. Det kongedømme som gepidene hadde var kjent som Gepidia[1] eller som Gepidenes kongedømme, og besto av deler av dagens Romania, Ungarn og Serbia.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Navnet til gepidene har muligens sin opprinnelse i *Gibiðos, «de gaverike» fra *gjav, «gave». På latin Gepidæ, gammelengelsk Gifðas, nevnes i angelsaksiske kvadene Widsith og Beowulf (rad 2494[2], som ett av folkene i Danerikets og Svearikets nærhet).

En mer kuriøs forklaring er gitt av Jordanes, en gotisk historiker på 500-tallet som bodde i Konstantinopel og skrev på latin. Han mente at navnet gepidene ble satt på folket for at de var de siste som kom over Østersjøen. I henhold til Jordanes kom navnet fra gepanta som på gepidenes eget språk skal bety langsom. Han skriver direkte at dette folket «er seintenkte, og tunge og treige i kroppen».

Historie[rediger | rediger kilde]

Gepidia, 539-551

Gepidene ble først nevnt en gang rundt år 260 da de deltok sammen med gotere i å invadere Dakia hvor de var bosatt på Jordanes’ tid, midten av 500-tallet. Deres tidligste opprinnelse er gjengitt i Jordanes' latinske De origine actibusque Getarum (Om goternes opprinnelse og gjerninger) hvor han hevder at deres navn er avledet fra deres senere og langsommere utvandring fra Norden.

Du husker sikkert at i begynnelsen sa jeg at goterne dro videre fra skjødet av øya Scandza med Berig, deres konge, seilte med kun tre skip mot nærmeste kyst av havet, det vil si Gothiscandza. Et av disse tre skipene viste seg å være langt seinere enn de andre, som det vanligvis er, og det er sagt således fikk stammen deres navn, for i deres språk betyr gepanta sein... (xvii.94-95).[3]

Gepidenes første bosetning var ved munningen av elven Wisła som renner fra sør mot nord fra de polske Karpatene.

Disse Gepidæ ble deretter smittet av misunnelse mens de oppholdt seg i provinsen Spesis på en øy omgitt av Wisłas grunne vann. Denne øya kalte de, i talen til deres fedre, Gepedoios (kanskje Gibið-aujos, i betydningen «Gepidenes vannland»[4]); men den er nå bebodd av rasen Vividarii ettersom Gepidæ selv dro til bedre land.

Deres første navngitt konge, Fastida, tirret opp hans stille folk til å utvide deres grenser ved krig og overmannet burgundere, bortimot tilintetgjorde dem på 300-tallet, deretter krevde de forgjeves deler av områdene til goterne, et krav som goterne avviste med hell i slag. Som goterne ble gepidene kristnet til arianismen.

I 375 måtte de underkaste seg hunerne sammen med østgoterne, deres overherrer. De ble favoriserte vasaller av hunerne, og under deres konge, Ardaric, deltok gepidenes krigere sammen med Attilas styrker i slaget ved Chalons i Gallia i 451. Ved det store møtet mellom de allierte horder møttes gepidene og frankerne. Frankerne slåss for romerne og gepidene for hunerne, og dette slaget synes å ha vært uavgjort og stillstand med 15 000 døde i henhold til Jordanes, vår hovedkilde.

Slik lojalitet var personlig bånd mellom konger, og etter at Attila døde i fylla av heftig nesebløding i 453 gikk gepidene og andre stammer sammen for å beseire Attilas etterfølgere som fordelte de undertvingede folkene mellom seg som kveg, og ledet av kong Ardaric brøt den nye alliansen hunernes makt i slaget ved elven Nedao i 454:

Et meget bemerkelsesverdig skue hvor man kunne se goterne slåss med spyd, gepidene vill med sverd, rugiene knekte spydene i deres egne sår, svebere slåss til fots, hunerne med buer, alanere trakk opp en kamplinje av tungt bevæpnete, og herulere med lettebevæpnete krigere. (Jordanes, l.259)

Etter seieren vant de endelig et sted å bosette seg i Karpatene.

Gepidene ved deres egen makt vant for dem selv hunernes land og styrte som seirende over i omfang av hele Dakia, krevde intet annet enn fred fra Romerriket og en årlig gave som en sikkerhet for deres vennlige allianse. Dette ga keiseren villig på denne tiden, og til denne dagen har denne rasen mottatt deres brukelige gaver fra den romerske keiser. (Jordanes, l.262)

Ikke lenge etter slaget ved Nedao blusset den gamle rivalisering mellom gepidene og østgoterne opp igjen og de ble drevet ut av deres hjemland i 504 av Teoderik den store.

Gepidene nådde høyden av deres makt etter 537 da de bosatte seg i det rike området rundt dagens Beograd. For en kort tid var byen Sirmium (i dag Sremska Mitrovica, Serbia, den ærerike mor av alle byer) senteret for gepidenes stat og kong Cunimund preget gullmynter her. I 546 allierte det bysantinske riket seg med langobarderne for å forvise gepidene fra denne regionen. I 552 gikk gepidene på et katastrofalt nederlag mot langobardernes konge Alboin i slaget ved Asfeld og ble endelig beseiret og erobret av langobarderne i 567.

Alboin hadde et drikkebeger gjort av Cunimunds hodeskalle og som senere førte til hans død i Italia i hånden av en attentatmann sent av Rosamund, Cunimonds datter.[5]

Mange gepidere fulgte Alboin til Italia[6], men mange ble igjen. I 630 fortalte historikeren Theophylact Simocatta at den bysantinske hæren gikk i avarenes område og angrep en gepidisk fest hvor de tok 30 000 gepidere til fange uten å møte avarere. Senere utgravninger ved elven Tisza ved Szolnok avdekket en gepidisk adelsmann fra en grav i avarisk stil. Den gravlagte bar også et tyrkisk-avarisk stykker sammen med tradisjonelle germanske klær.

Arkeologiske steder i Romania[rediger | rediger kilde]

I Vlaha, fylket Cluj, Romania, ble en gravplass oppdaget i august 2004 med 202 identifiserte gravsteder fra 500-tallet. 85 prosent av gravstedene ble plyndret i den samme tidsepoken. De gjenværende gjenstandene er keramikk, bronseartikler, og rustninger. Det er en annen gravplass i Romania ved Miercurea Sibiului.

Konger av gepidene[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jordanes, Getica, XII.74: Haec Gotia, quam Daciam appellavere maiores, quae nunc ut diximus Gepidia dicitur («Dette Gothia, som våre forfedre kalte Dakia, kaller vi nå Gepidia.»).
  2. ^ Bjovulf, dansk oversettelse fra 1910
  3. ^ «Jordane's Origins and Deeds of the Goths». Northvegr (2007).
  4. ^ Yeat, Theedrich (overs.): «Jordanes in Latin and English»
  5. ^ Denne episoden er fortalt av Procopius, i Paulus Diaconus og i Andreas Agnellus
  6. ^ se Paulus Diaconus

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]