Götisisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Grafisk framstilling stammer med opphav i Skandinavia i henhold til Johannes and Olaus Magnus, og med referanse til Jordanes, Paulus Diaconus, etc.
Olof Rudbeck d.e., tidlig ideolog for götisisme.
Erik Gustaf Geijer var medlem og leder av Götiska Förbundet, og beskrev vikinger som heoriske forfedre av svenskene.
Kong Oscar Is götiska rummetStockholms slott.

Götisisme (svensk: göticism; engelsk: Gothicismus, Gothism, eller Gothicism) er den betegnelse som er gitt til hva som er beskrevet som en kulturbevegelse i Sverige, sentrert rundt den romantiske og patriotiske overbevisning om svenske forfedres storhet i nordisk fortid, hvilket ble betraktet som en lykkelig heltetid. Denne historierevisjonisme framstilte de svenske forfedrene som stamfedrene til oldtidens gotere, som «götere», hadde sitt urhjem i Sverige. Også Atlantis skal ha ligget i Sverige. Grunnleggerne av denne bevegelsen var Nicolaus Ragvaldi og brødrene Johannes og Olaus Magnus. Overbevisningen fortsatte å ha innflytelse på 1600-tallet da Sverige sto fram som en europeisk stormakt i kjølvannet av tredveårskrigen, men den tapte mye av sitt grep på 1700-tallet. Den ble revitalisert av den nasjonale romantikken tidlig på 1800-tallet, denne gangen med fortidens vikinger som de heroiske foregangsfigurer.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Betegnelsen götisisme henspeiler på at goterne hadde sitt opphav og urhjem i Sverige, nærmere bestemt i Götaland, og i den forstand var götere opphavet til gotere. Jordanes' fortelling Getica på 500-tallet ble tatt som bevis for dette; goterne utvandret fra Scandza (forstått som Skandinavia) til sørkysten av Østersjøen i det område som i dag er Polen. Götisisme som bevegelse fremmet med stolthet i den gotiske tradisjon at de østgoterne og deres konge Teoderik den store som hadde tatt makten i Romerriket, hadde sitt egentlige opphav i Sverige. Denne stoltheten ble uttrykt så tidlig som i middelalderens krøniker hvor kronikørene skrev om goterne som etterkommerne av skandinavene, og denne tanken ble benyttet av Nicolaus Ragvaldi (eller Nils Ragvaldsson som han egentlig hette) ved konsilet i Basel i november 1434 for å argumentere at det svenske monarki var det fremste i hele Europa.[1] Den samme overbevisningen var også kjernen i skriftene til den svenske skribenten Johannes Magnus i hans Historia de omnibus gothorum sueonumque regibus og hos hans bror Olaus Magnus i hans Historia de gentibus septentrionalibus. Begge verkene, til tross for deres store andel av pseudohistorie, fikk stor innflytelse på samtidens lærde i Sverige.

Da dette synet ga Sverige en forrang i Norden forsøkte en del lærde i Danmark å identifisere goterne med jyder i danske Jylland, men disse tankene fikk ikke samme omfattende kulturelle bevegelse i det danske samfunn som götisisme fikk i Sverige. I kontrast til svenskene, fremmet ikke danskene i samme tidsrom krav om politisk legitimitet basert på forestillingen om at deres land var det opprinnelige hjemlandet til goterne eller at erobringen av Romerriket var bevis på deres eget lands militære mot og makt gjennom historien.[2]

I løpet av 1600-tallet konkurrerte danskene og svenskene om å samle og utgi gamle norrøne manuskripter. I Sverige ble disse eldre tekstene med opphav på Island1200-tallet sett på som en del av en opphavsmyte og bevis på storheten og heltedådene til de gamle götere/gotere som var blitt videreformidlet gjennom generasjonene til datidens svensker. Denne oppblåste nasjonalstoltheten kulminerte i utgivelsen av Olaus Rudbecks magnum opus Atlantica (Atland eller Manheim, 1679–1702) hvor han bred pensel forsøkte å vise at Sverige var identisk med mytenes Atlantis, og at Sverige faktisk var gudenes bolig og opprinnelsen til alle store folkeslag i verden.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bevegelsen medlemmer i Sverige tok sitt utgangspunkt i forestillingen om at oldtidens gotere var götere fra Götaland. Farskapet til bevegelsen var Nils Ragvaldsson (latinisert som Nicolaus Ragvaldi), Ericus Olai, brødrene Johannes og Olaus Magnus, Johannes Bureus og Olaus Rudbeck. Oppfatningen om at Sverige var sagnøya Atlantis, ikke bare goternes urhjem, men hele sivilisasjonen opphav, betegnes som rudbeckianisme.

Bevegelsen hadde sin røtter i senmiddelalderen da Nils Ragvaldsson ved kirkemøtet i Basel forsøkte å hevde Sveriges forrang ved å ta opp svenskenes gotisk opphav, basert på Jordanes' historieverk om goternes historie og navnlikhetene mellom goter, guter og göter. Guter var det opprinnelige folket på øya Gotland utenfor Sveriges østkyst. Samme tråd ble fulgt opp av Ericus Olai (død 1486) i hans krønike Chronica regni Gothorum.

Den antatte gotiske arven ble benyttet som propaganda i stormakttidens Sverige hvor det var en vilje til å egge folket til krig ved å gi dem noe å kjempe for i form av en storslått historie. Götisisterne fokuserte ofte på runer og runespråk, og disse iboende historiske arv. Olof Rudbecks forsøk på å framheve Sverige som sivilisasjonens vugge bygget på tidlig runeforskning av blant annet Johannes Bureus og dansken Ole Worm, og på den første utgaven av Den yngre Edda i latinsk oversettelse som ble utgitt av Peter Resen.

Språkforskning var i aller høyeste grad populært da språket i seg selv ble vurdert som å kunne avsløre svenskenes opphav; det var mulig å spekulere mer eller mindre uhemmet i mangelen på bedre informasjon og av den grunn ble det fremmet svært storstilte tanker og ideer om folkets forhistorie, eksempelvis hevdet Rudbeck at den greske antikke byen Theben i virkeligheten var svenske Täby og at navnet til den greske helten Herakles var en forvanskning av «Här-Kolle»,[3] antikkens Troja var i virkeligheten Trögd utenfor Enköping, og lignende såkalte bevis basert på likhet i navn. Dette var samtidig en tid hvor religiøs fanatisme og tidlig naturvitenskap kjempet om innflytelse, hvilket førte til flere spenstige teorier. Magi, numerologi og esoterisme var vanlige innslag.

I løpet opplysningstiden på 1700-tallet fikk den spekulative historiefortellingen en brems, og begynnelsen på faktisk historieforskning førte til en mer nyansert tone og innhold. Historikere som Olof von Dalin og Sven Lagerbring bidro til mer fornuftige framstillinger av svenskenes historie. Større fokus ble lagt på odelsbonden og demokratiet i håp om en bygge en bedre framtid i henhold til opplysningstidens ånden. Göten ble erstattet av svensken.

Etter den franske revolusjonen i 1789 samt tapet av Finland på begynnelsen av 1800-tallet fikk de nasjonalistiske tanker på nytt framgang. Nå ble det født en vilje til forene folket til tross for tapet av landområder, samt at det var en viss trøtthet mot opplysningstidens evige rasjonalisme. Under romantikken på begynnelsen av 1800-tallet ble det fokusert meget på folkesjelen. Det man søkte etter den opprinnelige svenskheten i det svenske folkedypet. Som i andre land forsøkte man å finne gamle sagn, eventyr og folkeviser, og man gikk igjen tilbake til den norrøne sagalitteraturen. Folkets karakter ble vurdert til å bli forvaltet i det gamle språket og i de gamle mytene.

I 1811 ble Götiska Förbundet opprettet av uppsalastudenter i Stockholm, kanskje først på spøk, men siden på langt større alvor. Erik Gustaf Geijer omformet det hele til en litterær klubb, og utga foreningens tidsskrift Iduna hvor hans dikt Odalbonden og Vikingen ble trykt. Det markerte begynnelsen av vikingen som nasjonalsymbol. Goterne var nå helt uinteressante. De var helt erstattet av vikinger. I tilsvarende nasjonalistisk strømning i Tyskland fremmet germaneren hvor svenskene romantiserte vikingen. Foruten Geijers verk spredte Esaias Tegnérs diktverk Frithiofs saga dette bildet av den opphøyde vikingen. Mange av vikingemytene stammer fra denne tiden, eksempelvis hjelmer med horn. Dikteren Pehr Henrik Ling var også götisist, men han satt ikke preg på bevegelsen.

I 1815 ble Manhemsförbundet opprettet hvor blant annet forfatteren og komponisten Carl Jonas Love Almqvist hadde en framtredende rolle. Manhem, av norrønt «menneskeverden», er navnet på Sverige i Snorre Sturlassons Heimskringla. Selv Geijer tok opp navnet og navnga en dikt etter det.

Götisismen fikk også betydning for billedkunsten, spesielt gjennom Bengt Erland Fogelberg. Den levde videre i skandinavismen og fikk en viss renessanse mot slutten av 1800-tallet med blant annet Viktor Rydberg og Albert Ulrik Bååth.

Også i Danmark ble nasjonalromantikken preget av eller fikk innflytelse fra götisisme, med navn som Johannes Ewald, Nikolaj Grundtvig (som oversatte Beowulf til dansk som det første moderne språk) og Adam Oehlenschläger som tok interesse i norrøne emner. I andre deler av Europa ble interesse for norrøn mytologi, historie og språk representert ved engelske Thomas Gray, John Keats og William Wordsworth, og tyske Johann Gottfried Herder og Friedrich Gottlieb Klopstock.

Interesse og formidling av norrøn kultur, som fornyet interesse for norske stavkirker i Norge, og undersøkelse av eldre norsk historie pekte ikke nødvendigvis bakover til götisismen eller framover til nazismen, men var og er en del av den brede kulturelle bakgrunnen for en nasjon. Det betenkelige var preget av grunn pseudohistorie i götisismen og den vulgære rasismen i nazismen.

1870-tallet begynte det å komme kraftig kritikk av Ericus Olais krønike i Sverige, og det kunne etter hvert bli konstatert at han ikke hadde gjengitt sine kilder på tilregnelig vis og hans informasjon ble således forklart ugyldig. Selv en slik fiksjon som Olof Rudbecks Atlantisteori viste seg etter hvert at han gjort endringer og forfalskninger i den berømte Codex argenteus, den såkalte Sølvbibelen. Tross alle forsøk på slå hull på samtlige myter, ble det likevel gjenopprettet på 1900-tallet av svenske nazister, da i særdeleshet det høyreekstreme Samfundet Manhem som henviste til Ericus Olais krønike ved innvielsen i 1935 for å gi en historisk, kulturell og rasistisk legitimitet til svensk nazisme. Götisismens koblinger til aggressiv svensk nasjonalisme har gjort spørsmålet om goternes eventuelle nordiske opphav i dag til en ømtålig emne i Sverige.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Västgötaskolan, en svensk retning blant særlig amatørforskere som interesserer som for Västergötlands oldtid og middelalder ved å fremme teorien at en svensk riksdannelse skal ha utgått derfra
  • Götiska Förbundet, et svensk nasjonalt selskap i romantikkens ånd og preget av götisismens teorier

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Söderberg, Werner (1896): «Om Nicolaus Ragvaldis tal i Basel 1434» i: Samlaren 17, s 187.
  2. ^ Sondrup, Steven P. & Nemoianu, Virgil (2004); "Nonfictional Romantic Prose: Expanding Borders" i: International Comparative Literature Association's History of Literatures in European Languages series. John Benjamins Publishing Company, ISBN 90-272-3451-5, s. 143.
  3. ^ Hägg, Göran; Karlsson, Lennart (2003): Svenskhetens historia. Stockholm: Wahlström & Widstrand. Libris 9102073. ISBN 91-46-18110-5 (innb.), s. 176

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Donecker, Stefan (2006): "There and Back Again: The North as Origin and Destination in Early Modern Migration Narratives", Images of the North, Reykjavik
  • Hägg, Göran; Karlsson, Lennart (2003): Svenskhetens historia. Stockholm: Wahlström & Widstrand. Libris 9102073. ISBN 91-46-18110-5 (innb.)
  • Karlsson, Thomas (2005): Adulrunan och den götiska kabbalan. Sundbyberg: Ouroboros. Libris 10065146. ISBN 91-974102-3-3 (innb.)
  • Ustvedt, Yngvar (2004): Verre enn sitt rykte. Vikingene slik ofrene så dem. Cappelen. ISBN 82-02-20498-4