Slaget ved Naissus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Naissus
Konflikt: Den romersk-gotiske krig
Dato september 268
Sted Niš, Serbia
Resultat
Romersk seier
Parter
Romerriket Gotere
Kommandanter
Gallienus
Aurelius Claudius (utøvende kommandant)
Domitius Aurelianus (kavalerikommandant)
?
Styrker
ukjent ukjent
Tap
ukjent 30 000–50 000

Slaget ved Naissus fant sted i september 268 mellom hærene til goterne og Romerrikets styrker ledet av keiser Gallienus og de fremtidige keiserne Claudius II som utøvende kommandant og Aurelian som kavalerikommandant.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Naissus kom som et resultat av en massiv invasjon av gotere i det romerske territoriet sent i 267 og i de tidlige månedene i 268. Goterne krysset Donau og presset seg inn i den rike provinsen Pannonia hvor de stormet og plyndret flere byer. Det var fryktet av mange at deres neste stopp skulle bli selve Roma.

Gallienus stoppet goterne ved å vinne en imponerende seier på våren, antagelig i april, men romerne var svekket av tiår med interne stridigheter og opprør og klarte ikke å kaste goterne ut fra sine provinser. Goterne fortsatte sine ødeleggelser gjennom sommeren, helt til Gallienus ledet en ny ekspedisjon mot dem da høsten startet.

Der er noe uenighet om hvem som ledet den romerske hæren i det påfølgende slaget, ettersom Gallienus døde på den tiden og Claudius som ble kjent i historien som Claudius II Gothicus («goternes beseirer»), senere fikk æren for seieren og sitt kallenavn av senatet. Gallienus var nesten helt sikkert fremdeles i live og til stede i slaget, derfor er æren som keiser hans, men det virker som at Claudius og særlig Aurelian utførte det mest av kampene.

Den romerske hæren[rediger | rediger kilde]

Gallienus ledet en comitatus, en svært mobil hær som hovedsakelig bestod av kavalerienheter. Comitatusen bestod antagelig av pretorianere og vexillationes fra legionene:

Slaget[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen beseiret det dalmatinske romerske kavaleriet et tusen gotiske ryttere. Goterne som var tallmessig overlegne, presset romerne tilbake til tross for hard motstand. Men den romerske hæren brøt ikke sammen, men gikk til motangrep med hjelp av kavaleriskvadronene under Aurelian som omringet det slagne gotiske tunge kavaleriet og overrasket goterne i ryggen. Goterne måtte trekke seg tilbake til sin befestede leir, men igjen stormet det romerske kavaleriet goternes rygg. I det påfølgende kaoset ble mellom 30 000 og 50 000 gotere drept eller skadet, og flere tusen ble tatt til fange. Mange av fangene valgte senere å slutte seg til den romerske hær og tjente i de senere seirende kampanjene til både Claudius II og Aurelian. Gallienus, derimot, klarte ikke helt å knuse goterne, fordi han måtte returnere til Italia (muligens tvunget av opprøret til Aureolus). Goterne brøt romernes beleiring og lyktes i å forlate Romerriket, men med en svært høy pris i antall drepte.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Dette ødeleggende nederlaget sammen med det tidligere nederlaget i april samme år, brøt krigsmakten til goterne. Noen forble på romersk jord til 271 da Aurelian drev de siste tilbake over Donau, men de var ikke lenger en fare for Roma eller noe annet vitalt område. Det ville gå et århundre før goterne igjen alvorlig truet riket.