Polykromi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rekonstruert fargeskjema på entablementet på et dorisk tempel.

Polykromi (fra gresk πολυχρωμία, πολύ = mange og χρώμα = farge) er et begrep som benyttes for å beskrive bruken av farger til utsmykking av skulpturer og arkitektoniske objekter, spesielt i sammenheng med bestemte stiler i arkitektur, keramikk og skulptur med flere farger. Det motsatte begrepet er monokromi.

Klassisk arkitektur[rediger | rediger kilde]

Et tidlig eksempel på polykromisk dekorasjon finnes i Parthenon på toppen av Akropolis i Athen. På den tiden da oldstidsinteressen i Europa tok til på 1700-tallet hadde imidlertid malingen på de klassiske bygningene og statuene helt falmet og forsvunnet. Oldtidssamlerne og de kulturinteressertes første inntrykk av de antikke greske ruinene var av en ren, klassisk skjønnhet kun gjennom form og komposisjon, totalt uforstyrret av kraftige farger, og det var dette inntrykket som dannet grunnlaget for nyklassisismen og dennes arkitektur.

En del klassisister som Jacques Ignace Hittorff oppdaget spor av maling på den klassisiske arkitekturen og det opprinnelige inntrykket ble langsomt korrigert, i det minste i den akademiske verden. Godtagelsen av farger ble senere akselerert av observasjon av spor av farger via mikroskop og andre midler, noe som gjorde det mulig å rekonstruere de antikke verkene i deres opprinnelig hensikt langt mer nøyaktig enn hva Hittorff og hans samtidige var i stand til. Et eksempel på klassisk gresk arkitektonisk polykromi kan bli sett i en kopi i full størrelse i Nashville, Tennessee, USA.

Klassisk kunst[rediger | rediger kilde]

Spor av maling skildrer utbrodert mønstre på en peplos av en arkaisk kore, Museet i Akropolis.
Rekonstruert fargeskjema på en trojansk bueskytter Afaiatempelet, Egina.

En del tidlige polykromisk keramikk og steintøy har blitt utgravd på den minoiske sivilisasjonen på Kreta, eksempelvis ved bronsealderens Phaistos.[1] Antikkens greske skulpturer var malt i sterke farger. Fargene var hyppig begrenset til de delene som avbildet klær, hår, våpen og lignende, mens huden ble etterlatt i den naturlige fargen fra steinen. Men skulpturene kunne også være helt og holdent dekket av farger. Malte greske statuer ble ikke kun sett på som en forsterkning av deres skulpturelle form, men hadde også karakter av en egen stilart. Eksempelvis, de pedimentale statuene på Afaiatempelet på øya Egina har nylig blitt demonstrert at de var malt i heftige og omfattende mønstre, og avbildet blant annet detaljerte mønstre på klærne. Polykrome steinskulpturer hadde sin parallell ved bruken av ulike materialer for å framheve hud, klær og andre detaljer i kryselefantinstatuer, og ved å bruke ulikt metall i kostbare bronsestatuer for å framheve lepper, brystvorter, tenner og øyne, eksempelvis ved statuegruppen Riacekrigerne.

Også senere epoker kunne skape polykrome statuer, skjønt det var ikke så vanlig, eksempelvis den spanske kunstneren Juan Martínez Montañés1600-tallet under barokken.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]