Atlantis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk
«Atlantis» har flere betydninger.
Athanasius Kirchers kart over Atlantis, ute i Atlanterhavet. Fra Mundus Subterraneus 1669, publisert i Amsterdam.Kartet er orientert med sør øverst.

Atlantis er et legendarisk land, oppkalt etter Atlas, landets første konge, med en mulig relasjon til titanen Atlas (gammelgresk Ἀτλαντὶς νῆσος, «Atlas' øy»), omtalt av den greske filosof Platon. Han beskrev det som opprettet av Poseidon og at det befant seg nær Herkules' klipper.

Platon siterte Solon via Kritias, og sa at hovedstaden bestod av mektige sirkulære kanaler med et palass i sentrum. Videre beskrev Solon i detalj dimensjoner og utforming av byen. I den ufullstendige teksten fortalte han om hvordan landet til slutt forsvant under havets overflate. Historien ble av Platons elev og senere rival Aristoteles sett på som en litterær fiksjon, og har til dels preget ettertidens syn på historien. Mot slutten av oldtiden holdt allikevel kommentatorer av Platons verker historien for sann. Gjennom middelalderen og især i nyere tid har interessen for Atlantis vokst, og man identifiserte landet med ulike områder, for eksempel Santorini, Malta, Tartessos, Irland, Helgoland, Bimini, Bolivia, eller til og med Antarktis.

Innhold


[rediger] Teorier om beliggenheten til Atlantis

Dette er en oversikt over steder man mener Atlantis kan ha vært plassert.[1]

[rediger] Santorini/Thira

Santorini er en gresk øy i Egeerhavet. I 1627 f.Kr. opplevde øya en gigantisk vulkansk eksplosjon som skapte store flodbølger og ødela mange av de kystnære sivilisasjonene ved Middelhavet. Denne versjonen stemmer ikke med Platons versjon av Atlantis' fall, ved at, f.eks., Santorini ligger langt ifra Herakles' klipper.

[rediger] Kreta

En annen teori, som ble fremmet av K. T. Frost i Times den 19. januar 1909, går ut på at Kreta ble oversvømmet av en tidevannsbølge forårsaket av vulkanutbruddet på Santorini. [2]

[rediger] Nord-Amerika

Mange forfattere på 1500- og 1600-tallet antok at kontinentet Platon beskrev var identisk med Amerika. Blant tilhengerne av denne teorien var John Swan, som dermed tror at Amerika/Atlantis sank for en periode for så å dukke opp igjen da det var glemt.

[rediger] Atlanterhavet

Mange har plassert Atlantis i Atlanterhavet, som også har navn etter Atlas. Plasseringen i Atlanterhavet er omdiskutert. Otto Muck, en forsker fra Wien, mente Atlantis måtte ha vært plassert i nærheten av Puerto Rico-platået. Han mente en asteroides nedslag på jorden var grunnen til en Atlantis' undergang, da asteroiden lagde en tidevannsbølge. Athanasius Kircher, den jesuittiske oltidsgranskeren, mente derimot at han tre århundre tidligere hadde funnet ut at fjelltoppene i Azorene var det sunkne Atlantis. Ignatius T. T. Donnelly, også omtalt som Atlantis-forskningens far, var en amerikansk kongressmann som levde på 1800-tallet. Han kom frem til at det en gang eksistert en stor øy i Atlanterhavet ved munningen til Middelhavet (Gibraltarstredet). Dette skulle da ha vært restene av et atlantisk kontinent.

[rediger] Eldre beretninger om Atlantis

[rediger] Platon

Platon avbildet av renessansemaleren Rafael.

Platons beretninger om Atlantis er å finne i verkene Timaios og Kritias. Disse dialogene, som vanligvis er datert tilbake til ca. 370 f.Kr. er de tidligst kjente referansene til Atlantis. Timaios begynner med en innledning, etterfulgt av en fortelling om skapelser, universets struktur og gamle sivilisasjoner. I innledningen forestiller Sokrates seg det ideelle samfunn, og lurer på om han og hans gjester kan komme opp med en historie som gir dette samfunnet til liv. Kritias nevner en visstnok historisk hendelse som ville være det perfekte eksempel, og følger opp ved å beskrive Atlantis i Kritiasdialogen, for det meste dets opprinnelse og form. Det gamle Athen beskrives som det perfekte samfunnet, mens Atlantis er dets motsetning. Kritias' fortelling sier han ble nedskrevet etter den athenske lovgiveren Solons reise til Egypt, hvor, ifølge andre kilder, Sonchis, prest i Theben oversatte det til gresk for ham.

[rediger] Atlantis i fiksjonen

Ifølge Platon var Atlantis et land hvor dyktige bønder skapte velluktende frukthager, og hvor det var mange dyr, blant annet en stor elefantbestand. I landets viktigste by lå det utallige herskapsboliger, og på øya i midten lå kongepalasset som i glans og prakt kun ble overgått av tempelet i sentrum av indre borggård som var reist til ære for Poseidon.

Men verken gull eller prakt kunne tilfredstille atlantidene. Deres tiltakende materialisme påkalte gudenes vrede, og hele sivilisasjonen ble, ifølge Kritias, dømt til en rask og dramatisk død. I senere tider har mange ment at Platon påpekte at dette var en metafor for hvordan han mente verdenssamfunnet utviklet seg.

[rediger] Palasskomplekset i Atlantis

Fremst blant de mange kostelighetene i Platons Atlantis var det praktfulle palasskomplekset. Det var bygd på øya som dannet sentrum av hovedstaden, og var omgitt av tre ringformede, konsentriske, brede kanaler. I midten av borggården som den kongelige residensen var plassert rundt, lå Poseidontemplet. Hele komplekset var reist av Atlas, Poseidons eldste sønn og den første kongen i Atlantis, men herskerne som fulgte Atlas på tronen, var ikke fornøyd med å etterlate senteret for sin makt slik de overtok det.

Platon skrev:

«Siden det ble overtatt av de ulike kongene som arv fra forgjengeren, og hver og en prøvde etter beste evne å overgå denne i å utsmykke palasset, inntil de hadde gjort det til et under å skue, så stort og vakkert var det.»

Besøkende til palassanlegget måtte først følge en bred hovedgate som gikk over de tre kanalene, før de kom fram til slottsportalene som ledet gjennom en steinmur med kledning i messing, en mur kledd i tinn, og innerst en mur kledd i Orichalcum som «funklet rødt som ild». Innenfor de to ytre praktfulle murene var aristokratiets herskapshus. Ifølge teksten var ringmurene, broene og porttårnene bygget med hvit, svart og rød stein som var brutt ut av grunnen under den sentrale øya og fra ringøyene under bygging av kaianlegg ved å utvide ringkanalene.

Om de atlantiske fyrstene sier Kritias:

«Rikdommene deres var så umåtlige at deres like aldri før var sett i noe kongehus, og det skal godt gjøres å se det siden.»

[rediger] Atlantis' herskere

Paradiset Atlantis, palasset er øverst til venstre.

I hjertet av palasskomplekset lå Poseidontemplet. Her kom de ti allierte fyrstene jevnlig sammen for å fastholde sine lover. Templet var et bevis på atlantidenes dyktighet innen metallarbeid.

«En avsperring av gull innhegnet Cleito og Poseidons helligdom. Templets yttervegger var dekt med sølv, spirene med gull. Innvendig var taket laget i elfenben, prydet med gull, sølv, og orichalcum; og alt annet der inne - vegger, søyler, og gulv - var belagt med Orichalcum.»

Der inne sto en kjempestatue av Poseidon som fører av en vogn trukket av seks bevingede hester. Rundt ham var hundre små statuer av nereider - nymfer ridende på delfiner.

Overkongen av Atlantis og hans ni brødre, konger i de ni andre selvstendige rikene kom sammen i templet hvert vekselsvis 5. og 6. år for å holde etisk råd og stadfeste og avsverge deres allianse. De ofret en okse på et ildsted før de satt seg rundt glørene og traff kongemøtets avgjørelser. Disse ble risset inn på en gulltavle og dedikert til templet.

Kritias forteller at:

«Gjennom mange slektledd....bibeholdt de et sannferdig og på alle vis opphøyd sinnelag som forenet omtanke og klokskap; både i livets mange aspekter, og i samkvem med hverandre.»

[rediger] Atlantis' undergang

Ifølge Kritias hadde atlantidene på høyden av sin makt herredømme over det meste av Middelhavsområdet, og de ble med tiden fylt av havesyke og urettskaffen makt. Atlantidenes herskere hadde ikke lenger det guddommelige klarsyn i seg som lot dem holde sanne dyder høyere enn materielle goder.

«Men når den guddommelige delen av deres opphav begynte å tynnes ut, ved at blodet ble oppblandet med de dødeliges, kunne de ikke lenger opprettholde sin lykksalighet, men fornedret seg.»

De sendte hærstyrker for å erobre Aten, og områdene videre østover. Da grep Zevs inn, og han dømte hele Atlantis til en total og brå undergang. På et døgn var Atlantis utslettet av de guddommelige naturkreftene.

Ifølge Platon skrev Solon at innseilingen til Atlantis allerede på hans tid var ufarbar og blokkert av mudder og grunner.

[rediger] Tro

Historien om Atlantis spilte en viktig rolle i det nittende århundres okkulte renessanse. Den amerikanske kongressmannen og forfatteren Ignatius Donnelly utga i 1881 boka Atlantis: The Antediluvian World. I denne boka lanseres teorien om at alle gamle høykulturer stammer fra Atlantis.

I H. P Blavatskys teosofi omtales sivilisasjoner på hennes versjon av Atlantis og andre tapte kontinenter. Hun hevder at pyramidene i Egypt og Mexico ble konstruert av flyktninger fra Atlantis. Disse beretningene ble utviklet videre av C. W. Leadbeater, Rudolf Steiner, Edgar Cayce og andre.

Atlantisfortellingen er seinere brukt som råstoff i et stort antall romaner, filmer, tegneserier og sanger, og fortsetter å fascinere kunstnere, mystikere og mange andre den dag i dag.


[rediger] Referanser

  1. ^ Illustrert vitenskaps store bok om mystikk, Arthur C. Clarke, Illustrert vitenskap, s. 19–21
  2. ^ K. T. Frost: The Critias and Minoan Crete, The Journal of Hellenic Studies, Vol. 33, 1913, pp. 189-206

[rediger] Eksterne lenker

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Atlantis»
Personlige verktøy
Opprett en bok