Englands herrelandslag i fotball

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
England
England
Forbund The Football Association
Landslagstrener Roy Hodgson
Kallenavn The Three Lions
Flest kamper Peter Shilton (125)
Flest mål Bobby Charlton (49)
Hjemmebane Wembley Stadium
Kapasitet 90 000
Kit left arm england1415h.png Kit body ENG1415h.png Kit right arm england1415h.png
Kit shorts.svg
Kit socks long.png
Hjemmedrakt
Kit left arm england1415a.png Kit body england1415a.png Kit right arm england1415a.png
Kit shorts red stripes.png
Kit socks long.png
Bortedrakt
Infoboks sist oppdatert:
13. juni 2014

Englands herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til England, og blir administrert av Englands fotballforbund (FA). Det engelske fotballforbundet ble stiftet under et møte i London i 1863 der også reglene for fotball ble nedtegnet.[1] Regelendringer innen fotballen på verdensbasis bestemmes fortsatt av Football Association, og England regnes derfor ofte som den moderne fotballens vugge.

Fotball er en av de få idrettene der Storbritannias riksdeler blir representert med hvert sitt lag. En av bakgrunnene til dette er at England og Skottland var de to første landslagene i verden, og at Wales og Irland (da del av Storbritannia) kom fort etter. England var skeptisk til internasjonale mesterskap i begynnelsen, og valgte derfor å ikke delta i VM i fotball før VM i 1950.[2] De var derfor heller ikke med på det første avholdte Europamesterskapet i 1960.

Interessen for fotball er stor i England. Herrelandslaget har likevel vunnet VM kun én gang, på hjemmebane under VM i 1966. England er et av åtte land som har vunnet verdensmesterskapet; de andre er Uruguay, Italia, Tyskland, Brasil, Argentina, Frankrike og Spania. England fikk sin nest beste plassering under VM i 1990, da landet kom på fjerdeplass. De kom på tredje plass under EM i 1968 og EM i 1996, og har aldri vært i noen EM-finale. England fikk et offisielt landslag i 1872, men det var først i 1946 at de fikk en landslagstrener. I 2001 fikk England sin første ikke-engelske landslagstrener, da svensken Sven-Göran Eriksson ble ansatt.[3]

England har lenge hatt en fysisk spillestil, men har i senere tid beveget seg mer i retning en kontinental stil med mer pasningsspill og teknikk. England har også hatt et oppgjør med hooliganisme som var et stort problem på 1970- og 1980-tallet, og tilskuerne er nå stort sett fotballtilhengere. Englands tradisjonelle rivaler er Skottland, Tyskland og Argentina.[4] Av disse er det bare Skottland som ser på England som hovedrival; Argentinas hovedrival er Brasil, mens Tysklands rival er Nederland.

Nasjonalstadion er Wembley Stadium i London, og hjemmekampene spilles bare unntaksvis andre steder. Landslagsdrakten består av en hvit overdel og stort sett blå bukser, men det hender at de har hvite bukser også. Bortedrakten har ofte vært røde overdeler og hvite bukser.

Historie[rediger | rediger kilde]

Charles Alcock har mye av æren for dannelsen av det engelske og det skotske landslaget.

Englands og Skottlands landslag er de eldste i verden. Begge ble stiftet etter initiativ fra Englands fotballforbund (forkortet FA) for å spille en kamp i 1870. Kampen ble arrangert av Charles Alcock, og endte 1–1. Deretter spilte de to lagene mot hverandre én eller to ganger i året. De første fem kampene var uoffisielle, og endte med tre seire til England og to uavgjort.

Da kampene derimot ble regnet som offisielle, ble det en annen utvikling. Den første kampen endte uavgjort 0–0. Den andre kampen ble avholdt den 8. mars 1873, og endte 4–2 til England. William Kenyon-Slaney ble den første målscoreren for England og den første målscoreren i en offisiell landskamp.[5] Deretter dominerte Skottland, og kampen i 1874 ble vunnet av Skottland, den neste i 1875 endte uavgjort, men så vant Skottland først 3–0 (1876), så 3–0 (1877), og så hele 7–2 (1878) hjemme på Hampden Park, som ble den største seieren til Skottland på lang tid. Dette var også den største seieren de to lagene imellom til England tangerte den i 1955.[6]

England møtte deretter Irland og Wales i tillegg til Skottland, og markerte seg stort sett som det beste av de tre lagene. Kampene mot Wales var jevne, men England vant de fleste. England tapte sin første kamp mot nabolandet i vest den 18. januar 1881. Irland var markant dårligere, og i første møte vant England 13–0, som fortsatt er Englands største seier.[7] Det britiske fotballmesterskapet British Home Championship ble arrangert fra 1884 med England, Skottland, Irland og Wales som deltakere. De første 22 årene ble mesterskapet vunnet av Skottland, England eller begge delt. Først i 1906/1907-sesongen vant Wales som det tredje laget.

Englands tendens til å spille mot bare britiske lag forholdt seg, delvis på grunn av mangel på andre landslag. Det første laget utenfor de britiske øyer som England møtte, var Canada i 1891, men dette ble regnet som en uoffisiell kamp.[8] Det tok nye 17 år før de møtte et utenlandsk lag til offisiell kamp.

1906–1928: England beveger seg ut[rediger | rediger kilde]

Englands lag før en kamp mot Skottland i Richmond i 1893.

England ble medlem av FIFA i 1906, to år etter at organisasjonen ble dannet. To år senere spilte England sin første offisielle kamp mot et lag utenfor Storbritannia. Dette hendte den 6. juni 1908, da de slo Østerrike 6–1, og 11–1 to dager senere.[9] Deretter møtte England både Ungarn og Böhmen.[10] Dette var den andre av tre kamper Böhmen fikk spille før FIFA trakk medlemskapet til landet.[11] England spilte også mot Østerrike og Ungarn noe tid etter, men holdt seg ellers til motstandere innen Storbritannia. Fra debuten i 1903 til og frem til 1911 scoret angriperen Vivian Woodward hele 29 offisielle mål, en rekord som ikke ble slått før i oktober 1958.[12] I 1913 tapte England for første gang mot Irland.[13]

England hadde deltatt under landslag i regi av Storbritannia flere ganger, og vunnet tre OL-gull, men under Sommer-OL i 1920 stilte de med et amatørlag mot stort sett profesjonelle. England viste bekymring mot utviklingen, som delvis skyldtes en liberal tolkning av «amatør» som handlet om kompensasjon for amatører.[14] England ble imidlertid slått ut av Norge, som også var amatører, så deres protester falt i denne sammenhengen. Belgia vant turneringen, men England møtte vinnerne senere og vant. Med seieren ble England igjen regnet blant de beste lagene. Imidlertid gikk det dårligere i British Home Championship. Den første turneringen etter første verdenskrig ble vunnet av Wales, og England endte på delt andreplass. Deretter endte England på andreplass bak Skottland i tre år på rad. I 1924 endte England sist for første gang i turneringens historie. Mønsteret ved å komme på andreplass i et år og sist i det neste gjentok seg to ganger. Først i 1930 vant England turneringen igjen.[15]

I 1923 ble Wembley Stadium bygget, og dette ble siden Englands faste landslagsarena. I begynnelsen ble stadion stort sett forbeholdt kamper mot Skottland. England møtte på 1920-tallet i større grad lag utenfor Storbritannia, som Belgia, Sverige, Frankrike, Luxembourg og Spania. På tross av svake resultater i British Home Championship, gjorde England det bedre mot disse lagene. Mot Belgia hadde de tilsammen åtte seire, en kamp endte hele 9–1, og en uavgjort. Mot Frankrike ble det seks seire på seks forsøk, inkludert en seier med 6–1. Mot Luxembourg ble det én kamp, som England vant 5–2. Spania ble det første laget utenfor Storbritannia som slo England, og også det første laget som slo England på første forsøk.[16]

1928–1946: Splendid Isolation[rediger | rediger kilde]

Amatørspørsmålet fra OL i 1920 dukket så opp igjen, denne gangen i disputt med FIFA. England var uenig med FIFA om betaling av amatørspillere, og trakk seg derfor ut i 1928.[17] Bakgrunnen var at spillere kunne kompenseres for tapt inntekt i perioden de var med i det som skulle bli verdensmesterskap («broken time payments»). De fire medlemmene av FA meldte seg ut av FIFA i protest mot denne ordningen, som var i strid med deres egne ordninger.[18]

Som følge av bruddet ble alle fire nasjoner uaktuelle til både VM i 1930, VM i 1934 og VM i 1938. De deltok som Storbritannia under Sommer-OL i 1936, men tapte for Polen i kvartfinalen. I British Home Championship gikk det bedre på 1930-tallet, med seks seire og to andreplasser. I Vennskapskamper ble det uavgjort mot Tyskland og Østerrike, men begge de respektive ble slått i 1938 og 1932, Tyskland 6–3 borte. De fikk også hevn over Spania, som de slo 7–1 hjemme. England møtte på 1930-tallet for første gang nasjonene i offisielle kamper: Italia (1–1), Sveits (4–0), Nederland (1–0), Norge (6–0), Finland (8–0), Jugoslavia (1–2) og Romania (2–0). Resultatene varierte, blant annet tapte England for første gang mot Frankrike, Belgia, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Østerrike og Sveits. England vant de fleste oppgjørene, men de var ikke lenger fullt så overlegne resultatmessig som på 1920-tallet.

I november 1934 møtte England den ferske VM-vinneren Italia på Arsenal Stadium (Highbury). Kampen endte 3–2 til England og fikk kallenavnet Battle of Highbury. Den var meget aggressiv, og til tider voldelig, hvor blant annet Luis Monti måtte forlate banen etter kun to minutter etter en takling av Ted Drake. Som følge av den spesielle åpningen av kampen eskalerte aggressiviteten ytterligere, med flere bruddskader og slag som resultat. Den italienske angriperen Giuseppe Meazza scoret de to målene for Italia, mens Stanley Matthews spilte sin andre landskamp for England. Matthews ble den første til å vinne både Football Writers' Association Footballer of the Year (1948) og Gullballen (1956), og fikk tildelt kallenavnet «Wizard of Dribble» i hjemlandet og «Der Zauberer» (magikeren) i Tyskland.[19] Andre landslagspillere fra perioden er Eddie Hapgood og Stan Cullis, som begge fikk flere landskamper utover 1930-tallet og frem til utbruddet av andre verdenskrig. Både Hapgood og Cullis var delaktige i den famøse opptakten til kampen mot Tyskland i mai 1938 (6–3), da Nevile Henderson som Englands ambassadør til Tyskland ba spillerne (av høflighetsgrunner) om å utføre Hitlerhilsen i forkant av kampen. Stan Cullis nektet å gjøre dette, og ble følgelig nektet en plass i startoppstillingen.[20]

1950-tallet: Ned fra tronen[rediger | rediger kilde]

Duncan Edwards debuterte på landslaget i 1955, og var den yngste debutanten frem til Michael Owen debuterte i 1998.

Etter andre verdenskrig vendte Storbritannia tilbake til FIFA, og spilte kvalifisering til VM i fotball 1950. De gjorde også en markant forandring da laget for første gang fikk en landslagstrener. Før 1946 hadde en komité valgt ut laget, og tilfeldig valgte trenere hovedsakelig fra London-området hadde styrt laget i individuelle kamper. Fra 1946 av ble det én fast trener, og den første var Walter Winterbottom. Han hadde ingen trenererfaring, og hadde en relativt beskjeden karriere for Manchester United FC.[21]

Winterbottom tok likevel over for et lag som fortsatt var regnet blant de bedre lagene internasjonalt. Av spillere som markerte seg fra denne perioden var midtstopperen Billy Wright og angriperen Tom Finney, som begge fikk sin debut for England i 1946. Kvalifiseringen ble det britiske mesterskapet i 1949–1950, som England vant. England hadde også vunnet stort over Portugal (10–0) i 1947, etter at Portugal hadde beseiret Frankrike, Irland og Spania, og slått den regjerende verdensmester Italia 4–0 året etter. England hadde flere andre gode resultater, og var definitivt regnet som en outsider, om ikke til og med favoritt.

Verdensmesterskapet i 1950 begynte også bra for England, som beseiret Chile 2–0. England var klare favoritter mot USA, men tapte overraskende kampen 0–1 i det som er blitt omtalt som «Miracle on Grass».[22] Enda nyhetsbyrået Reuters dekket kampen og korrekt skrev at USA vant den 1–0, trodde flesteparten av mediene hjemme i England at dette var en skrivefeil, og at resultatet var 10–0 eller 10–1 til fordel England.[23] USA gjentok med dette bedriften til Spania og Jugoslavia, som slo England på første forsøk. England tapte igjen mot nettopp Spania i den siste gruppespillkampen, og røk noe overraskende ut av VM. Et lyspunkt dette året var likevel debuten til Nat Lofthouse, som kom til å få det høyeste målsnittet på landslaget gjennom tidene.

England fikk sin revansje mot USA da de vant 6–3 i en vennskapskamp året etter, og de fikk noen brukbare resultater, men det virkelige tegnet på at England ikke lenger var regnet som en av verdens beste lag kom i to vennskapskamper mot Ungarn, som på sin side tok steget opp blant de beste på midten av 1950-tallet. Den første kampen ble avholdt på Wembley, hvor Ungarn vant 6–3. Den andre kampen ble avholdt i Ungarn, og ble vunnet 7–1 av hjemmelaget. Kampene markerte både at England var markant dårligere enn Ungarn, og England ble stemplet for å være mindre taktisk kloke under kampen.[24] Etter den sistnevnte kampen skal den engelske fotballspilleren Syd Owen ha sagt at «det var som å spille mot folk fra det ytre rom».[25] Kampen er per 2012 det største tapet i Englands historie.

Under VM i 1954 var det dermed ingen åpenbar tro til det engelske landslaget.[26] Det gikk imidlertid bedre enn ventet, da England vant sin gruppe mot Sveits, Italia og Belgia. På grunn av et nytt system som delte inn i seedede lag (i Englands tilfelle England og Italia) og useedede lag (da Sveits og Belgia), der de respektive seedede og useedede ikke møtte hverandre, møttes ikke England og Italia. England spilte uavgjort mot Belgia, noe som ifølge de nye reglene krevde ekstraomganger, men det ble fortsatt uavgjort etter at ekstraomgangene var ferdigspilt.[27] England slo deretter Sveits etter ordinær tid, men i kvartfinalen tapte imidlertid England mot Uruguay. Av spillere som etablerte seg på landslaget gjennom verdensmesterskapet var Manchester United-spillerne Tommy Taylor og Roger Byrne. Igjen hadde det britiske mesterskapet blitt brukt til kvalifisering.

Det var ikke tilfellet i 1958, da England måtte ut i sin første kvalifisering utenfor Storbritannia. England møtte Irland og Danmark. Blant de nye spillerne var den unge og lovende Duncan Edwards, som scoret to mål i sin første kvalifiseringskamp mot Danmark. England vant samtlige kamper og kom greit til VM i 1958. I selve mesterskapet gikk det dårligere, i en «dødens gruppe» mot regjerende olympisk mester Sovjetunionen, tapende finalist fra VM i 1950, den farlige utfordreren Brasil samt bronsevinneren fra forrige VM, Østerrike. England spilte uavgjort mot samtlige motstandere, inkludert 0–0 mot Brasil i den første målløse kampen i VM-historien. Brasil vant senere mesterskapet. England endte med like mange poeng som Sovjetunionen, og siden man ikke hadde noen klar måte å skille dem på, ble det omkamp. Sovjetunionen vant omkampen 1–0. England røk dermed ut, og Sovjetunionen kom seg videre til kvartfinalen hvor de tapte til fordel for vertsnasjonen Sverige. Ettersom dette var det første mesterskapet etter München-ulykken et par måneder før, var det få som klaget på resultatet. Blant de døde i denne ulykken var Edwards, Taylor og Byrne.

1960-tallet: Best i verden igjen[rediger | rediger kilde]

Statue av Englands kaptein Bobby Moore på skuldrene til Geoff Hurst og Ray Wilson. Martin Peters lengst til venstre. Statuen er basert på et bilde av de fire rett etter VM-triumfen.

I 1960 ble det første europamesterskapet arrangert uten at England var med. Dermed ble neste kvalifisering VM-kvalifiseringen til VM i Chile i 1962. England beseiret Portugal hjemme og spilte uavgjort mot dem borte, og slo Luxembourg både hjemme og borte. Dermed kom England igjen til VM. Under VM i 1962 greide England endelig å komme videre fra gruppespillet da de slo Argentina. I den siste kampen, mot jumboen Bulgaria holdt det med uavgjort, og England spilte 0–0 mot dem. I kvartfinalen møtte England den regjerende verdensmesteren Brasil, som vant kampen 3–1. Brasil vant deretter turneringen.

Resultatet av mesterskapet kostet imidlertid Winterbottom jobben, og Alf Ramsey tok over som manager for England. Han ble den første med trenererfaring, og han tok også over arbeidet med å velge ut spillerne sine selv, i stedet for å la en komité gjøre dette. Han gjennomførte et strengt regime, men stilte opp for spillerne.[28] Ramsey arvet et lag med store talenter av Winterbottom, og storspilleren Bobby Charlton, som overlevde München-ulykken, markerte seg på landslaget allerede i 1962. Spilleren, som er regnet som en av de beste engelske midtbanespillerne noensinne, var markant på landslaget gjennom hele 1960-tallet. Også Bobby Moore var av brasilianske Pelé regnet blant de beste forsvarsspillerne han hadde møtt. I tillegg kom flere spillere ut i full blomst under Ramsey. Målvakten Gordon Banks var blant dem, og ble senere regnet som 1900-tallets nest beste keeper av IFFHS (etter russeren Lev Jasjin). Midtbanespilleren Martin Peters ble omtalt av Ramsey som «ten years ahead of his time».[29]

Antonio Rattín blir vist ut for Argentina mot England under VM i 1966.

Englands første EM-kvalifisering, til EM i 1964, gikk heller dårlig for engelskmennene. Turneringen ble avgjort av kvalifisering på cupmetode med hjemme- og bortekamper. I første runde møtte England nabolandet Frankrike. Uavgjort hjemme ble fulgt opp av 2–5 borte, noe som gjorde at England røk ut. Heller ikke Frankrike kom langt i turneringen.[30] Det var ingen kvalifisering til VM i 1966, siden England var arrangør. Dette mesterskapet gikk imidlertid langt bedre for England. De begynte med uavgjort mot Uruguay før de slo Mexico og deretter fikk sin hevn mot Frankrike med 2–0. England var dermed videre til kvartfinalen, hvor de møtte Argentina. Kampen ble hard, og stemningen mellom lagene amper (se Rivalisering), og den argentinske spilleren Antonio Rattín ble noe kontroversielt utvist. England vant 1–0 etter mål av angriperen Geoff Hurst. Hurst var egentlig et alternativ til Jimmy Greaves og Roger Hunt, men da Greaves fikk et kutt som satte ham ut mot Argentina, ble Hurst valgt ut.

Alan Ball i 2004, var med sine 21 år under fotball-VM 1966, englandstroppens yngste spiller.

Deretter møtte England et svært spennende Portugal med Eusébio i semifinalen. Bobby Charlton scoret to mål, mens Eusébio scoret Portugals eneste. Dermed var England for første gang i en VM-finale hvor Vest-Tyskland ventet. Kampen ble intens; Helmut Haller tok ledelsen for Vest-Tyskland etter 12 minutter etter en forsvarstabbe, før Hurst utliknet etter 18 minutter på hodet, og det ble et mål til hvert lag etter 90 minutter. I ekstraomgangene skjedde noe svært kontroversielt da Hurst skjøt en ball opp i tverrliggeren og ned på mållinjen. Den sveitsiske dommeren og den sovjetiske linjemannen diskuterte (på tross av manglende felles språk) seg frem til at ballen hadde vært inne. Dette ble et hett tema i lang tid, særlig i England. Hurst selv innrømmet i 2011 at ballen ikke var over streken.[31] Hurst scoret imidlertid et mål til, og dermed vant England 4–2 og ble verdensmestere. Midtbanespilleren Alan Ball var for øvrig troppens yngste spiller i en alder av 21 år, og fikk siden en innholdsrik karriere både på banen og senere som trener.[32]

Foran EM i 1968 ble det britiske mesterskapet trukket frem igjen, England vant dette og kom til kvartfinalen i EM. Der møtte de Spania for første gang i mesterskap siden 1950. Denne gangen vant England. I semifinalen møtte England Jugoslavia, hvor selve kampen ble regnet for å være blant de mest brutale i Englands historie med mye stygt spill. England tapte kampen 1–0 etter et mål i det 86. minutt. Tre minutter senere ble Alan Mullery den første engelske spilleren som ble utvist (men ikke den første som fikk rødt kort, da røde kort ble innført først i VM i 1970).[33][34] England slo deretter Sovjetunionen i bronsefinalen og ble tildelt nok en medalje. En spiller som fikk sin debut i 1969 og som senere etablerte seg mer eller mindre fast i forsvaret til England var Liverpool-spilleren Emlyn Hughes.

1970-tallet: Den store nedturen[rediger | rediger kilde]

Som regjerende verdensmester fra 1966 trengte ikke England å kvalifisere seg til VM i Mexico i 1970. De ble trukket i gruppe med Tsjekkoslovakia, Brasil og Romania. England tapte for Brasil, men vant de to andre kampene. I kvartfinalen møtte England igjen Vest-Tyskland. Alan Mullery og Martin Peters scoret to for England, som ledet til det 68. minutt. Deretter scoret Franz Beckenbauer på et skudd som Englands keeper for anledningen, Peter Bonetti (Gordon Banks var syk), slapp enkelt inn. Tyskland scoret en gang til, noe som ga ekstraomganger. Tyskland vant ekstraomgangene, og England var ute. Bonetti, som gjorde flere gode redninger, ble stemplet som syndebukk av mediene.[35] Til tross for inntrykket av å være svake på målvaktplassen i fraværet av Gordon Banks, skulle begynnelsen av 1970-tallet markere begynnelsen på en lengre periode med sterke målvakter, med både nevnte Banks (til 1972), Peter Shilton (fra 1970) og outsideren Ray Clemence (fra 1972). Shilton tok over rollen som førstevalg etter Banks, og fikk 125 landskamper frem til juli 1990, noe som er nåværende rekord for England.[36]

Kevin Keegan var en viktig spiller, men siden mindre suksessfull manager, for Englands landslag.

England fortsatte imidlertid å slite med europamesterskapet. I kvalifiseringen til EM i Belgia i 1972 slo de Malta, Hellas og Sveits i gruppespill, men tapte for Vest-Tyskland over to runder i kvartfinalen. Men om denne kvalifiseringen var dårlig, ble den neste verre for Englands del. Under kvalifiseringen til VM i 1974 havnet England i gruppe med Polen og Wales. Den avgjørende kampen ble mot Polen på Wembley, der England, som hadde rotet bort poeng mot Wales, måtte vinne. Takket være storspill av Polens målvakt Jan Tomaszewski, endte kampen uavgjort, og Polen gikk videre til VM.[37] Dette medførte at Ramsey måtte gå av som landslagssjef etter at en komité hadde kommet til den konklusjonen.[38] FAs leder og faktotum Harold Warris Thompson kan personlig ha grepet inn for å få Ramsey sparket.[39] I Ramseys siste kamp, en vennskapskamp mot Portugal i april 1974, fikk både midtstopperen David Watson og midtbanespilleren Trevor Brooking sine respektive debuter. Begge etablerte seg siden på landslaget under Don Revie og ble viktige spillere i de kommende mesterskap.

Etter et kort opphold med Joe Mercer som midlertidig manager, tok treneren Don Revie over. Han hadde en vellykket trenerkarrière bak seg som klubbtrener for Leeds United AFC. Revie satset på en del alternative treningsmetoder, muligens for å skape sosialt samhold, som bingo og innendørs golf. Enkelte av spillerne som hadde hatt ham som sjef i Leeds merket også at han som landslagssjef for England var opptatt av å skaffe seg en relasjon til pressen.[40] England begynte kvalifiseringen til EM i 1976 med hjemmeseier over Tsjekkoslovakia, som var regnet som den tøffeste motstanderen. En uavgjortkamp hjemme mot Portugal var regnet som uheldig, men etter en klar seier over Kypros var det fortsatt mulig å nå sluttspillet. Etter tap borte mot Tsjekkoslovakia så det mørkt ut, men Tsjekkoslovakia spilte siden uavgjort borte mot Portugal. Dersom England slo Portugal borte, ville de være likt poengmessig. Tsjekkerne hadde imidlertid slått Portugal 5–0 hjemme, så England måtte vinne med fire mål. I stedet endte kampen uavgjort, og Tsjekkoslovakia vant puljen. Av spillere som etablerte seg på landslaget i årene 1976/1977 var blant andre Phil Neal (Liverpool), Ray Wilkins (Chelsea), Steve Coppell (Manchester United) og Paul Mariner (Ipswich Town).

Da England skulle kvalifisere seg til VM i 1978 i Argentina, kom de i gruppe med Italia, Finland og Luxembourg. Midtbanespilleren Kevin Keegan hadde blitt utnevnt til landslagskaptein, og Reavies England begynte som forrige gang, med seier hjemme og borte mot Finland, før nedturen kom med et bortetap mot Italia. Neste seier ble komfortable 5–0 mot Luxembourg. Den 11. juli 1977 trakk Revie seg gjennom Daily Mail, etter å ha solgt en historie til avisen for 20 000 pund. Dette var ikke det eneste tilfelle av rykter om grådighet. Det het at han forlangte £200 fra journalister som skulle intervjue Malcolm Macdonald etter at Macdonald scoret alle de fem målene mot Kypros i forrige kvalifisering. Da Revie forlot stillingen som trener for England, hadde han en avtale om å trene De forente arabiske emirater for en lønn på £340 000. Dette i tillegg til anklager om bestikkelser gjorde at Revie fort ble en upopulær mann.[41]

Ron Greenwood tok over som midlertidig manager, men da han slo Italia 2–0 hjemme, fikk han tilliten på permanent basis, til tross for at England ikke kvalifiserte seg etter å ha fått dårligere målforskjell. England hadde mislyktes for fjerde turnering på rad. Blant Greewoods historisk viktigste avgjørelser var å gi midtbanespilleren Viv Anderson sjansen, noe som gjorde Anderson til den første fargede spilleren på landslaget. Greenwood ble anklaget for å ha valgt Anderson fordi han var sort, og ikke på spillerens kvaliteter, til hvilket han svarte «Gul, lilla eller svart - om de er gode nok, så tar jeg de ut.»[42] Anderson selv var ikke opptatt av annet enn å spille godt nok til å få sjansen igjen.[43] En annen spiller som fikk sjansen av Greenwood var forsvareren Kenny Sansom (Arsenal FC), som kom til å sementere sin plass på venstrebacken gjennom nærmest hele 1980-tallet med sine 86 kamper.

Viv Anderson spilte imidlertid ikke i kvalifiseringen til EM i 1980, men en annen kommende storspiller som ble hentet inn til kvalifiseringen var Glenn Hoddle (Tottenham Hotspur). England hadde nå ikke kvalifisert seg siden 1970, og hadde røket ut i tur og orden for Vest-Tyskland, Polen, Tsjekkoslovakia og Italia. I kvalifiseringen til EM i 1980 kom England i pulje med Irland, Nord-Irland, Danmark og Bulgaria. Etter en knepen seier mot Danmark borte og en uavgjortkamp mot Irland, begynte det å gå bedre. England vant de resterende seks kampene med flere mål av Kevin Keegan. England hadde dermed endelig kvalifisert seg til et mesterskap igjen.

1980-tallet: Den lange veien tilbake[rediger | rediger kilde]

England hadde falt langt tilbake på 1970-tallet, og måtte komme seg tilbake igjen. Under EM i 1980 havnet England i gruppepulje med vertene Belgia samt Italia og Spania. England og Spania hadde begge hatt svake resultater de senere årene, og de to slet også i gruppen. England åpnet med uavgjort mot Belgia og fortsatte med tap mot Italia. Gruppeseieren, som ga finaleplass, var borte, men med seier over Spania og seier til enten Italia eller Belgia, kunne England gå videre. England slo Spania, men Italia og Belgia spilte uavgjort 0–0, og dermed var England ute igjen.

Etter at man forandret på reglene slik at de to beste lagene i kvalifiseringen kom med til VM, kom England også med til VM i 1982, på tross av at de rotet bort mange poeng, blant annet ved et flaut bortetap mot jumboen Norge, og også mot Romania og Sveits. England slo Ungarn i begge kampene, men Ungarn tapte ikke flere kamper, og med to uavgjort vant Ungarn puljen. England var uansett videre.

Bobby Robson var Englands manager fra 1982–1990, og lyktes å få England til tre sluttspill.

I VM kom England i gruppe med Frankrike, Tsjekkoslovakia og Kuwait og slo dem alle. I andre runde møtte England igjen Vest-Tyskland og Spania, to lag som hadde skapt problemer for England før. Etter uavgjort mot Tyskland kunne England med seier mot hjemmelaget gå videre, mens Spania var ute uansett. Likevel endte kampen 0–0, og England var ute. På tross av at Ron Greenwood hadde tatt England til både EM og VM, trakk han seg. Greenwood hadde tidligere annonsert sin avgang etter dårligere resultater, men spillerne overtalte ham til å bli værende. Etter VM var det imidlertid over, og Greenwood, som allerede før han ble England-trener var på vei til å bli pensjonist, pensjonerte seg etter VM.[44] Ny trener ble Bobby Robson.

Robson valgte å ikke ta med Kevin Keegan i sin tropp, og fikk dermed Newcastle United FC-fans imot seg. Også pressen begynte å gå imot ham.[45] Tre spillere som likevel fikk mye spilletid de kommende år var målvakten Chris Woods, høyrevingen Trevor Steven og backen Stuart Pearce. Også midtbanespilleren Neil Webb fikk tillit under Robson, og ble Englands landslagsspiller nummer 1000.[46] Under kvalifiseringen til EM i 1984 var igjen England varierende resultatmessig, og en uavgjortkamp mot Hellas og tap for Danmark hjemme ble avgjørende. England var ett poeng fra å være kvalifisert, men røk likevel ut. I mai 1985 ble engelsk fotball preget av Heysel-tragedien og en påfølgende UEFA-utestengelse av engelske lag fra europeiske turneringer, men dette gjaldt ikke landslaget, som nå var eneste arena med internasjonalt spill for engelske fotballspillere i likhet med skotsk seriefotball i fem år fremover.

England greide seg bedre i kvalifiseringen til VM i 1986. Det ble riktignok fire uavgjortkamper, mot Finland, Romania og Nord-Irland, men det ble også fire seire, noe som holdt til gruppeseier. I VM møtte England Polen, Portugal og Marokko. England tapte for Portugal og spilte uavgjort mot Marokko, men slo Polen 3–0 etter samtlige mål av angriperen Gary Lineker, og endte på andreplass i gruppa bak noe overraskende Marokko. England møtte Paraguay i sekstendedelsfinalen og vant kampen 3–0 etter to mål av Lineker og ett av Peter Beardsley. England var i kvartfinalen igjen, men der England hadde kontroversene på sin side 20 år tidligere, gikk de motsatt vei i 1986. Argentinas angriper Diego Maradona vant en luftduell mot Englands keeper Peter Shilton ved bruk av hånden. Denne manøveren, som Maradona kalte «Guds hånd» (mest som en bortforklaring), ble blant de mest kontroversielle situasjonene i Fotball-VMs historie. Imidlertid var Maradonas andre mål svært imponerende, han driblet seg gjennom hele det engelske forsvaret før han scoret. Kampen endte 2–1 til Argentina.

England lyktes endelig å kvalifisere seg til et europamesterskap under kvalifiseringen til EM i 1988. De slo Tyrkia, Nord-Irland og Jugoslavia i kvalifiseringen, og endte med fem seire og en uavgjort, borte mot Tyrkia. Dette var Englands beste kvalifisering på lang tid. Selve EM gikk dårlig, hvor England kom i gruppe med Irland, Sovjetunionen og Nederland. England tapte først mot Irland med 0–1, og deretter med 1–3 mot Nederland. Midtbanespilleren Bryan Robson scoret for England, mens den nederlandske angriperen Marco van Basten scoret hat trick for Nederland. I den siste kampen tapte de med samme sifre for Sovjetunionen, denne gangen med midtstopperen Tony Adams som Englands eneste målscorer. De to vinnerne av puljen, Nederland og Sovjetunionen, møttes siden i finalen. Media var ikke nådig mot Robson nå heller; Daily Mirror hadde overskriften «I Guds navn, gå.»[47] Etter en uavgjortkamp mot Saudi-Arabia, fulgte Daily Mirror opp med overskriften «Gå, i Allahs navn, gå», mens The Sun kommenterte «England Mustafa new boss».[45]

Bobby Robson, som hadde levert inn sin avskjedssøknad både etter den mislykkede kvalifiseringen til EM i 1984 og etter det mislykkede EM fire år etter, avsluttet sin trenerkarriere med VM i Italia i 1990.[48] England kvalifiserte seg til verdensmesterskapet ved å komme på andreplass i gruppen, bak Sverige, men foran Polen og Albania. Sverige og England spilte uavgjort, men det var Englands uavgjort borte mot Polen som gjorde at Sverige kom foran. Et ikonisk øyeblikk fra denne kvalifiseringen var da midtstopperen Terry Butcher fikk et dypt kutt i pannen tidlig i kampen mot Sverige, men til tross for å ha sydd kuttet og bandasjert hodet ble såret slått opp igjen på grunn av hans stadige hodestøt på ballen. Dette førte til at bandasjen og den hvite landslagstrøyen hans ble dekket av blod.[49] VM gikk langt bedre for England, men de havnet i en tøff gruppe med Irland, Nederland og Egypt. Alle kampene endte uavgjort bortsett fra Englands kamp mot Egypt, som England vant 1–0. Forsvareren Mark Wright ble Englands matchvinner i puljen. Englands andre kamper endte 1–1 mot Irland med Gary Lineker som Englands målscorer, og 0–0 mot Nederland. Dette medførte at England vant puljen, og gikk til åttendedelsfinale med to scorede mål i gruppen.

Også i åttendedelsfinalen ble det et målløst oppgjør, denne gangen mot Belgia. I det siste spilleminuttet av andre ekstraomgang scoret imidlertid midtbanespilleren David Platt, og dermed var England videre til kvartfinale. Der møtte de Kamerun, et lag som hadde fått mye publikumsstøtte etter at de hadde slått lag som Argentina og Colombia. Kampen var spennende, England tok ledelsen, igjen ved David Platt, før Kamerun snudde i det 61. og 65. minutt med to mål, et av dem på straffespark. Mot slutten av kampen fikk England straffe, og Gary Lineker scoret fra straffemerket. I ekstraomgangene var England sterkere, og fikk nok en straffe som Gary Lineker igjen scoret på. England gikk dermed videre til semifinale.[50] I semifinalen møtte de Vest-Tyskland. Kampen ble tøff, og den har fått en nær legendarisk status.[51]

Midtbanespilleren Paul Gascoigne fikk gult kort etter en stygg takling, noe som betydde at han ikke fikk spille finalen dersom England kom dit. Den påfølgende reaksjonen, en bevegelig underleppe, ble fanget opp på kameraene og ble historisk.[52]. Kampen endte uavgjort etter både ordinær tid og tilleggstid. For første gang i Englands historie skulle de gå ut i straffesparkkonkurranse. Det endte med at høyrebacken Stuart Pearce og vingen Chris Waddle bommet på sine straffer og England røk ut. Dette var første gang England var med i straffesparkkonkurranse, og i ettertid fikk kampen en ny betydning, ettersom England senere ble kjent som laget som aldri vant straffesparkkonkurranser.[53]

Imidlertid var dette bare den andre gangen England hadde spilt seg til semifinale i et verdensmesterskap og den tredje gangen om man tar med europamesterskap. I bronsefinalen tapte England mot Italia. Dette ble Bobby Robsons siste kamp som trener. Han hadde allerede fått seg ny jobb som trener for PSV Eindhoven, men sluttet i hovedsak på grunn av sterk kritikk fra egen presse i forkant av VM i Italia. Den gode innsatsen til England stilnet delvis kritikerne.[54]

1990-tallet: En nedadgående trend[rediger | rediger kilde]

Graham Taylor ble trener for England etter en suksessfull karriere som manager for Aston Villa FC.

Ny trener i 1990 ble Graham Taylor. Taylor lyktes i å kvalifisere England til EM i Sverige i 1992, ved å bli best i sin kvalifiseringsgruppe med Irland, Tyrkia og Polen. Det skilte imidlertid bare to poeng mellom England på første og Polen på tredje. Taylor gav også noe spilletid for kommende storspillere som David Seaman (målvakt), David Batty (midtbane), Alan Shearer (angrep), Paul Ince (midtbane) og Teddy Sheringham (angrep), som alle kom til å bli bærebjelker på landslaget i de kommende mesterskap.

Selve EM i 1992 ble imidlertid en stor fiasko for England, som dro til EM uten de to midtbanespillerne Paul Gascoigne og John Barnes, som begge var ut med skader. I tillegg var forsvarspilleren Mark Wright skadet, men så sent at ingen kunne erstatte ham.[55] I gruppe med Danmark, Sverige og Frankrike tok England to poeng etter uavgjort 0–0 mot Danmark og Frankrike, og 1–2 for vertsnasjonen Sverige. Englands mål mot Sverige, scoret av David Platt, ble også lagets eneste. England endte sist i sin gruppe, og innsatsen regnes for å være blant Englands dårligste i et sluttspill. I den siste kampen ble den da legendariske angriperen Gary Lineker byttet ut til fordel for Alan Smith i hans siste landskamp, noe som provoserte mange.[56]

Det ble imidlertid verre i kvalifiseringen til VM i USA i 1994. England havnet i gruppe med Nederland, Norge, San Marino, Polen og Tyrkia. De to sistnevnte var også motstandere i forrige kvalifisering. Men med uavgjort hjemme mot Norge og Nederland og uavgjort borte mot Polen gjorde England det vanskelig for seg selv, og da de tapte mot både Nederland og Norge borte, var kvalifiseringen over. England spilte også borte mot San Marino, som bare hadde to plussmål, null poeng og svært mange baklengsmål scoret etter kun åtte sekunder. England snudde dog kampen og vant 7–1, men baklengsmålet fikk mest oppmerksomhet i pressen etter kampen.[57] Graham Taylor fikk følgelig sparken, og ble er erstattet av Terry Venables.

Venables' England hadde som vertsnasjon ingen kvalifiseringsgruppe, men spilte privatlandskamper. Han begynte med seks hjemmekamper på Wembley i 1994. Det ble fire seire, over Danmark, Hellas, USA og Nigeria og to uavgjortkamper, mot Norge og Romania. Bare Romania lyktes å score på dem i en 1–1-kamp. I 1995 ble det litt flere kamper. Det begynte med den første bortekampen under Venables, mot Irland. Kampen ble avbrutt etter 27 minutter etter problemer med tilskuere, på resultatet 1–0 til Irland. Kampen ble erklært ikke godkjent, men spillerne fikk likevel godkjent kampen på kampstatistikken.[58] Deretter ble det flere hjemmekamper på rad, inkludert Umbro Cup mot Japan, Sverige og Brasil. England vant den første kampen, mot Japan, på straffespark i sluttminuttene, de snudde fra 1–3 til 3–3 i i det 89. minutt og på overtid, mens de tapte 1-3 mot Brasil etter å ha tatt ledelsen. Tapet for Brasil ble det eneste til Venables.

Etter turneringen, som England kom på andreplass i, spilte de uavgjort mot Colombia og Norge (sistnevnte i den første av to gjennomførte bortekamper for Venables). Deretter slo England Sveits og spilte igjen uavgjort, nå mot Portugal. I perioden mot det kommende mesterskapet på hjemmebane i 1996, ble en ny generasjon spillere hentet inn på landslaget. Dette var blant andre Steve McManaman (Liverpool), Darren Anderton (Tottenham Hotspur), Gary Neville (Manchester United), Gareth Southgate (Aston Villa), Paul Scholes (Manchester United), Nicky Butt (Manchester United), Sol Campbell (Tottenham Hotspur) og David James (Liverpool).

Venables hadde gjort det bra med England, men hadde samtidig en rekke rettssaker rundt hans mislykkede forsøk på å overta Tottenham Hotspur FC. Venables uttalte at på grunn av de mange rettssakene, ville han trekke seg etter EM fordi dette kunne virke forstyrrende på VM-kvalifiseringen.[59] Men Venables hadde ansvaret for England under EM på hjemmebane i 1996. Etter en uavgjortkamp mot Sveits fortsatte England med seier over Skottland (2–0) og Nederland (4–1). Den sistnevnte kampen regnes blant Englands beste på flere år.[60] England vant gruppen klart, og møtte Spania i kvartfinalen. Avisene hadde hausset opp stemningen, og særlig Daily Mirror viste en noe partisk tone da de foran kampen oppsummerte alt som var feil med motstanderen Spania.[61] Kampen endte dog 0–0, og gikk til straffesparkkonkurranse. Det var Englands andre, og den første, samt per 2012 den eneste, England vant. I semifinalen ventet Tyskland. Der Daily Mirror hadde vært ufine før, var de langt over kanten med sin forside foran den kampen. Med klare referanser til andre verdenskrig trykket de forsiden «Achtung! Surrender! For you Fritz, ze Euro 96 Championship is over» (omtrent: Advarsel! Kapitulasjon! For deg Fritz, er Euro 96 Championship over).[62] Forsiden regnes fortsatt blant de styggeste i engelsk pressehistorie.[63] Kampen endte 1–1, og gikk til straffesparkkonkurranse igjen. Som forrige gang i 1990, tapte også England denne gangen mot Tyskland. Terry Venables trakk seg etter denne turneringen.

David Beckham, her fra 2006, ble tatt inn i varmen av Glenn Hoddle.

Ny trener ble i 1996 ble den tidligere storspilleren Glenn Hoddle. Under Hoddle ble England igjen kvalifisert til VM, da kvalifiseringen til VM i Frankrike i 1998 ble vunnet. England slo ut Georgia, Moldova og Polen, mens Italia kom på andreplass og gikk til kvalifisering. Hoddle hadde inkludert midtbanespilleren David Beckham på landslaget, noe som Venables ikke hadde gjort. Under VM hadde imidlertid Hoddle tatt med seg en healer med navn Eileen Drewery, som hadde skapt kontroverser.[64] England kom i gruppe med Colombia, Tunisia og Romania. England begynte med å slå Tunisia 2–0, før de tapte 1–2 mot Romania i en kamp preget av forsvarsfeil og dårlig utnyttelse av sjanser for Englands del.[65]

I den siste kampen vant England 2–0 mot Colombia, med to gode skudd, et fra kloss hold av midtbanespilleren Darren Anderton og et fra frispark av David Beckham. Kampen var kvalitetsmessig bedre enn den forrige.[66] England møtte deretter Argentina i åttendedelsfinalen. David Beckham, hvis mål mot Colombia ble regnet blant de bedre i VM, markerte seg negativt i denne kampen. Han ble først lagt i bakken av argentineren Diego Simeone, før han fra liggende stilling hevnsparket Simeone. Beckham fikk rødt kort for hendelsen etter 47 minutter. På det daværende tidspunktet var stillingen 2–2 etter et straffemål til hvert lag, en soloprestasjon av angriperen Michael Owen og en utlikning av Argentinas Javier Zanetti. Kampen endte 2–2. og gikk til straffesparkkonkurranse, som England til slutt tapte.

Da Glenn Hoddle uttalte seg i mediene at karma kunne være en forklaring for hvordan noen hadde fysiske og psykiske begrensninger, ble dette tolket som et angrep på funksjonshemmede. Dette medførte at Hoddles avgang ble fremskyndet.[67] Etter en kort mellomperiode der Howard Wilkinson trente laget i to kamper, var den tidligere storspilleren Kevin Keegan klar. Keegan arvet kvalifiseringen til EM i 2000 fra Hoddle, som kun hadde tapt borte mot Sverige og spilt uavgjort hjemme mot Bulgaria. Keegan fikk England videre til andreplassen, knepent foran Polen. Under selve mesterskapet gikk det derimot dårligere. I den første kampen rotet England bort en 2–0-ledelse og tapte i stedet 2–3. I den andre slo de Tyskland for første gang i konkurranse siden 1966 med 1–0, mens i den siste kampen rotet de bort en 2–1-ledelse og tapte igjen 2–3, denne gangen for Romania. Kevin Keegan trakk seg deretter som landslagssjef etter anklager om at hans spillestil var for faglig svak.[68]

2000-tallet: Impulser fra utlandet[rediger | rediger kilde]

Sven-Göran Eriksson ble den første ikke-engelske treneren for England.

Alf Ramsey hadde vært manager for England i ti år, mens Bobby Robson hadde vært det i ni. På 1990-tallet hadde ingen holdt lenger enn tre år. Det ble imidlertid litt stabilitet da svensken Sven Göran Eriksson ble valgt til landslagstrener. Som den første ikke-engelske treneren var Eriksson offer for mistenksomhet og skepsis i mediene, og der hans forgjengere hadde blitt kritisert for saker som for mange private rettssaker (Venables), overtro (Hoddle) og manglende taktiske evner (Keegan), var det privatlivet til Eriksson som fikk gjennomgå.[69]

På tross av dette ble Eriksson en av Englands mest suksessfulle trenere. Han måtte snu et hjemmetap mot Tyskland og en uavgjortkamp borte mot Finland i kvalifiseringen til VM i 2002, og begynte med seier over Finland hjemme i sin første kamp. Etter seier borte mot Albania og Hellas hadde England mulighet for hevn, og laget vant hele 5–1 borte mot Tyskland, og påførte Tyskland sitt andre tap i kvalifiseringskamper noensinne. I tillegg til sin fotballfaglige kunnskap, var Erikssons evne til å rydde opp etter Hoddle og Keegans manglende disiplin viktig for å få suksess i laget.[70]

I VM i 2002 tok England ledelsen mot Sverige, men kampen endte 1–1. I neste kamp møtte England igjen Argentina, og etter to tap på rad i VM, greide England å slå Argentina, da 1–0 etter mål på straffespark scoret av David Beckham. Kampen ble oppfattet som en «hevn» fra 1998 både for Beckhams og for Englands del. Diego Simeone spilte for Argentina, som så røk ut allerede i gruppespillet.[71] England spilte uavgjort mot Nigeria i den siste kampen, og kom på andreplass med færre scorede mål enn Sverige. I åttendedelsfinalen møtte de Danmark og vant komfortabelt 3–0. England var dermed i kvartfinale for første gang siden 1990. I kvartfinalen møtte England Brasil, og tapte 1–2. På tross av at England ikke utnyttet et overtallsspill, var det Erikssons manglende animerte tilstand som fikk kritikk. Han ble sett på som iskald og følelsesløs av media.[72]

Media og supportere var imidlertid begeistret for fotballspillerne, som de ofte kalte «den gyldne generasjonen». Generasjonen inkluderte spillere som Michael Owen, David Beckham, Steven Gerrard, Rio Ferdinand, Frank Lampard, Joe Cole, Gareth Barry, Ashley Cole, Wayne Rooney, John Terry og Jermain Defoe.[73] Det skulle imidlertid vise seg å ikke være fullt så enkelt. To av de største navnene var de sentrale midtbanespillerne Gerrard og Lampard. De to spilte ofte på landslaget, for det meste sammen, men kombinasjonen Lampard og Gerrard var sjelden samspilt, noe som skapte hodebry for samtlige trenere fra og med Eriksson.[74] Wayne Rooney, som da var regnet for å være et av de beste engelske talentene på lang tid, varierte fra strålende til middelmådig, og med et uberegnelig temperament var han vanskelig å forutse.[75]

I kvalifiseringen til EM i 2004 ble England igjen gruppevinner. De slo Tyrkia hjemme, og på tross av en overraskende uavgjort hjemme mot Makedonia, endte England først i sin gruppe, poenget foran Tyrkia. I gruppespillet, som også besto av Liechtenstein og Slovakia, var det Michael Owen og David Beckham som var de mestscorende, men også Wayne Rooney markerte seg. I selve turneringen kom England i gruppe med Kroatia, regjerende europamester Frankrike og Sveits. England tok ledelsen mot Frankrike, og holdt den til overtid i andre omgang, da den franske storspilleren Zinedine Zidane snudde kampen med sine to mål. England vant komfortabelt 3–0 mot Sveits etter to mål av Rooney og ett av Gerrard. Mot Kroatia kom de tidlig under, men snudde til 3–1. Kroatia reduserte, men kort tid etter gikk England opp til 4–2, og vant dermed kampen. I kvartfinalen møtte England vertsnasjonen Portugal, og spilte uavgjort 1–1 etter et mål i hver side av kampen: England tok ledelsen etter tre minutter med mål av Owen, mens Portugal utliknet etter 83 minutter. Begge lag scoret i ekstraomgangene, og dermed ble det straffesparkkonkurranse, som England tapte igjen.[76]

England foran kampen mot Paraguay i VM i 2006.

England kvalifiserte seg til VM i Tyskland i 2006 gjennom å beseire Polen hjemme og borte. Ellers overrasket de negativt med tap hjemme mot Nord-Irland og uavgjort borte mot Østerrike. Det var likevel de eneste poengtapene England hadde i kvalifiseringen. I mesterskapet kom England i gruppe med Sverige, Paraguay og Trinidad og Tobago. England slo både Paraguay og Trinidad og Tobago, mens det ble uavgjort for andre VM på rad mot Sverige. England vant gruppen og gikk til åttendedelsfinale mot Ecuador. David Beckham scoret kampens eneste mål, og England var igjen i kvartfinale. Der ble det også en gjentakelse, da de møtte Portugal og spilte uavgjort over 120 minutter før de igjen tapte på straffesparkkonkurranse. Dette ble Erikssons siste kamp for England.

Eriksson hadde hatt flere problemer med engelsk presse ettersom han hadde hatt en affære med mediepersonligheten Ulrika Jonsson i 2002, som fikk like mye presseoppmerksomhet som VM, fordi han uttalte til journalister utkledd som sjeiker at det foregikk korrupsjon blant managere og fordi han stadig ble knyttet til storklubber mens han var landslagsleder. I januar 2006 erklærte han derfor sin avgang.[77] Sven-Göran Eriksson var populær blant tilhengerne i begynnelsen, og var med sine resultater blant de mest fremgangsrike trenerne England hadde hatt. Den generelle kommentaren var at Eriksson ikke hadde fått nok ut av spillerne.[78] Ny landslagssjef ble Steve McClaren, som tok over jobben i håp om å ordne dette.

Fabio Capello var manager fra 2008 til 2012.

I kvalifiseringen til EM i 2008 havnet McClaren i gruppe med Kroatia (gruppespillet i VM 2006), Russland (ikke kvalifisert til VM 2006), Israel, Makedonia, Estland og Andorra. Etter oppskriftsmessige seire mot Andorra og Makedonia begynte det å gå verre. Først uavgjort hjemme mot Makedonia, så tap borte mot Kroatia og deretter uavgjort borte mot Israel. McClarens lag fulgte opp med fem seire på rad, inkludert hjemme mot Russland, men det ble også bortetap mot Russland. England måtte slå Kroatia hjemme i siste kamp den 21. november 2007 for å kvalifisere seg, men tapte kampen 2–3, og røk ut. England endte på tredjeplass foran Israel på innbyrdes oppgjør. Dagen etter kampen fikk McClaren sparken.[79]

England prøvde igjen en utenlandsk manager, denne gangen Fabio Capello. Han kom i VM-kvalifiseringsgruppe med Kroatia og Andorra igjen, men også Ukraina, Hviterussland og Kasakhstan. Under Capello gikk det langt bedre. England vant de åtte første kampene sine, og bare et tap mot Ukraina borte i den niende runden hindret en perfekt kvalifisering. England ikke bare vant, men vant ofte overbevisende, som 5–1 hjemme mot Kroatia. I VM i Sør-Afrika i 2010 kom England i gruppe med USA, Slovenia og Algerie. England begynte med uavgjort mot amerikanerne etter å ha sluppet inn utlikning på keepertabbe, og deretter igjen uavgjort mot Algerie, mens det ble seier over Slovenia med 1–0. Det holdt til sekstendelsfinale. I åttendedelsfinalen møtte England Tyskland og tapte med klare 1–4. Kritikere tok opp lagets manglende samspill eller eventuelt om hele laget var oppskrytt.[80][81]

Capello fortsatte å trene England, og lyktes i å kvalifisere England til EM i 2012, etter å ha vunnet gruppen med Montenegro, Sveits, Bulgaria og Wales. England spilte tre uavgjort, to av dem mot Montenegro og en mot Sveits, og vant resten. Det ga en seier med seks poeng.

2012–: Trygt og engelsk[rediger | rediger kilde]

James Milner (t.h.) mot Patrice Evra under Englands gruppespillkamp mot Frankrike under EM i fotball 2012.

I forkant av europamesterskapet 2012 ble Englands kaptein John Terry anklaget for å ha kommet med rasistiske utsagn om den engelske spilleren Anton Ferdinand. Skyldspørsmålet skulle avgjøres åtte dager etter EM-finalen.[82] Dersom England skulle vinne EM, måtte FA samtidig risikere å ta avstand fra landslagets kaptein.[82] FA tok ingen sjanser og fratok Terry kapteinsbindet på forhånd.[82] Problemet var at Terry dermed også måtte betraktes som forhåndsdømt. Landslagets trener Fabio Capello tok bladet fra munnen og kritiserte FA. Den 8. februar 2012 trakk han seg også som trener i protest.[83]

Den 1. mai 2012 ble Roy Hodgson ny trener. Han ble et symbol på det «trygge og engelske», var født i Croydon i Sør-London og startet sin karriere som spiller i klubben Crystal Palace FC. Fra 1976 og fremover hadde han hatt en ubrutt fartstid som trener, deriblant av landslagene til Sveits, de forente arabiske emirater og Finland. Han hadde også vært trener for en rekke klubber i Norge, Sverige, Danmark, England, Sveits og Italia.

Roy Hodgson har vært landslagstrener siden 1. mai 2012

Hodgson startet bra med 1-0 seier borte mot Norge i en treningskamp 26. mai og 1-0 seier hjemme mot Belgia i en treningskamp 2. juni. Det var likevel bekymringer fra mange hold om de mange skadene og om den gyldne generasjonen var på vei ut.[84] I tillegg var toppscorer Wayne Rooney ute etter rødt kort i de to første kampene. Det ble klart at Rio Ferdinand kunne få problemer med å spille sammen med John Terry. Han var bror til Anton Ferdinand som anklaget John Terry for rasisme. Flere uttalte at England stilte med sitt svakeste lag på lang tid, eller at de var slitne etter et hardt kampprogram.[85][86]

England ble trukket i gruppe med Frankrike, Ukraina og Sverige. Laget, nå med Steven Gerrard som kaptein, tok ledelsen mot Frankrike, men utlikningen kom kort tid etterpå, og kampen endte 1–1. I den andre kampen var det jevnt mellom England og Sverige lenge, men til slutt ble det seier til England etter at den unge angriperen Danny Welbeck satte inn 3–2 til engelskmennene i det 78. minutt. I den siste kampen var Rooney tilbake og scoret kampens eneste mål mot Ukraina.

England gikk til kvartfinale, men igjen stoppet det der. Italia dominerte kampen, men det endte 0–0, og det ble straffesparkkonkurranse. Italia, som selv ikke hadde en god statistikk på straffer, slo England 4–2.[87] I motsetning til de vanlige reaksjonene fra engelsk presse, var de færreste skuffet etter at England gikk ut.[88]

England tar hjørnespark mot Costa Rica den 24. juni 2014 under VM i 2014.

England spilte fire treningskamper i 2013. Et hjemmemøte mot Brasil 6. februar endte 2–1, hjemme mot Irland 29. mai endte 1–1, mens et bortemøte mot Brasil 2. juni endte 2–2. En hjemmekamp mot Skottland 14. august endte 3–2.

I kvalifiseringen til VM i 2014 begynte England med en sterk borteseier med hele 5-0 mot Moldova. Neste kamp endte uavgjort hjemme mot Ukraina etter at Ukraina ledet til det sto tre minutter igjen av kampen og England fikk straffe som Lampard satte i mål. Deretter fortsatte engelskmennene med en ny målrik seier etter 5-0 hjemme mot San Marino. Engelskmennene spilte deretter uavgjort borte mot Polen, og lå dermed to poeng bak Montenegro. Deretter vant England oppskriftsmessig hele 8-0 mot San Marino borte. I bortekampen mot Montenegro tok England ledelsen tidlig, men Montenegro utliknet mot slutten av kampen. England fortsatte deretter med 4–0 hjemme mot Moldova. Deretter endte det 0–0 borte mot Ukraina. I de to siste kvalifiseringskampene vant England 4–1 hjemme mot Montenegro, og 2–0 hjemme mot Polen. De vant dermed gruppe H med 22 poeng, mens Ukraina kom på andreplass med 21 poeng. På FIFAs verdensranking gikk England 17. oktober 2013 opp 7 plasser til 10. plass.[89] Playoff mellom gruppetoere i kvalifiseringen (andre runde) ble avsluttet 19. november. Den 28. november 2013 falt England tre plasser til 13. plass,[90] 13. februar 2014 falt de ytterligere to plasser til 15. plass, 13. mars gikk de opp til 12. plass, 10. april var de på 11. plass, og 4. juni var de tilbake på 10. plass.[91]

Wayne Rooney ble landslagskaptein 3. september 2014. Han har spilt 101 landskamper; kun åtte andre har spilt flere.

Trekningen til VM 2014 fant sted 6. desember 2013,[92] og England kom i gruppe D sammen med Italia, Uruguay og Costa Rica. Første kamp mot Italia ble spilt 14. juni 2014. Italia tok ledelsen etter 35 minutter, men Daniel Sturridge utlignet for England etter 37 minutter, og første omgang endte 1–1. Italia tok igjen ledelsen etter 50 minutter, og kampen endte 1–2. Neste kamp mot Uruguay ble spilt 19. juni. Uruguay tok ledelsen etter 39 minutter, og Wayne Rooney utlignet etter 75 minutter. Uruguay scoret så i det 85. minutt etter utspill fra mål, og kampen endte 1-2. Møtet med Costa Rica den 24. juni ble siste kamp i både gruppespillet og VM. Kampen endte 0–0. England kom sist i gruppen med 1 poeng, og røk ut sammen med Italia. Costa Rica vant gruppen med 7 poeng, Uruguay ble nr 2 med 6 poeng, mens Italia ble nr 3 med 3 poeng. Den 14. juli 2014 ramlet England 10 plasser på FIFAs ranking, og havnet på 20. plass.[93]

Trekningen til kvalifisering til EM i fotball 2016 fant sted 23. februar 2014,[94] og England kom i gruppe E sammen med Estland, Litauen, San Marino, Slovenia og Sveits. Første møte var borte mot Sveits den 8. september 2014. England vant 2–0, etter scoringer av Danny Welbeck i 58. og 93. minutt. Neste møte var hjemme mot San Marino 9. oktober 2014. Kampen endte 5–0 etter scoringer av Phil Jagielka i 25. minutt, Wayne Rooney i 43. minutt, Danny Welbeck i 49. minutt og Andros Townsend i 72. minutt. I det 78. minutt scoret San Marino selvmål. Den 12. oktober vant de 1–0 borte mot Estland, etter scoring av Wayne Rooney i 74. minutt. Neste kamp var hjemme mot Slovenia 15. november og endte 3–1, etter scoringer av Wayne Rooney i 59. minutt (straffe) og Danny Welbeck i 66. og 72. minutt. Den 27. mars 2015 spiller England hjemme mot Litauen, og den 14. juni borte mot Slovenia, og den 5. september borte mot San Marino.

England spilte fem privatlandskamper i 2014. Et møte hjemme mot Danmark 5. mars endte 1–0, og et hjemmemøte mot Peru 30. mai endte 3–0. Den 4. juni ble det 2–2 borte mot Costa Rica, den 7. juni endte det 0–0 hjemme mot Honduras, mens en hjemmekamp mot Norge 3. september endte 1–0. Den siste privatlandskampen dette året var borte mot Skottland 18. november, og endte 3–1.

Den 18. september 2014 gikk landslaget opp to plasser til 18. plass, på FIFAs rankingliste;[95] den 23. oktober var det tilbake på 20. plass, og 27. november gikk det opp syv plasser til 13. plass.

Hjemmebane, drakt og kallenavn[rediger | rediger kilde]

Wembley Stadion ble bygget i 1923, og har siden stort sett vært hjemmebanen til England. Det ble et opphold da hjemmebanen ble rustet opp i forkant av Sommer-OL 2012 i London.

Det er en lang tradisjon for oppmerksomhet rundt landslaget, og hjemmedraktenes overdeler har alltid vært hvite. Landslaget har spilt nesten alle sine kamper på Wembley Stadium dersom denne har vært ledig, og kallenavnet har vært det samme hele tiden.

Hjemmebane[rediger | rediger kilde]

De første hjemmekampene ble i hovedsak spilt på The Oval, en cricketbane i Lambeth, sør i indre London. Kamper ble også spilt andre steder i landet, men The Oval var den hyppigst brukte banen. I 1889 ble The Oval brukt for siste gang, og da ble landskampene spilt rundt om i landet.

I anledning De britiske imperieutstillingene ble Empire Stadion bygget i Wembley nord i London i 1923. Fra begynnelsen til 1951 var Wembley imidlertid forbeholdt kamper mot Skottland, og det var først da England møtte Argentina på Wembley i 1951 at dette ble forandret. Andre kamper mot andre landslag ble spilt på forskjellige stadia. Særlig var Goodison Park (Liverpool) og Arsenal Stadium (London) brukt mye, begge har blitt brukt 12 ganger hver. Fra 1951 av ble stort sett alle kampene spilt på Wembley. Stadion vekslet mellom Empire Stadium og Wembley Stadium. Det offisielle navnet på stadion i kampprogrammer var Empire Stadium mer eller mindre til midten av 1970-tallet, da både landskamper og cupfinaler gikk på «Wembley Stadium». Samtidig het selskapet som eide stadion «Wembley Stadium Limited» fra starten av.[96] Stadion ble omtalt som Empire Stadium på program og billetter også under VM-finalen i 1966.[97]

Fra 2003 til 2007 ble Wembley ombygget, og ble bl.a. brukt til Sommer-OL 2012 i London. Under ombyggingen ble kampene i hovedsak spilt på Old Trafford (Manchester), med enkelte kamper på Riverside Stadium (Middlesbrough), St. James' Park (Newcastle), Anfield Stadium (Liverpool), City of Manchester Stadium (Manchester), Portman Road (Ipswich), Villa Park (Birmingham), Walkers Stadium (Leicester), Stadium of Light (Sunderland), St. Mary's Stadium (Southampton), Elland Road (Leeds), White Hart Lane (London) og Pride Park Stadium (Derby). Tilsammen har Old Trafford blitt brukt 16 ganger, og fungerer derfor også som reservestadion i størst grad.

Drakt[rediger | rediger kilde]

Englands draktsett fra 2010

Det har vært få fargemessige utskiftninger i hjemmedraktene. Derimot har det forekommet enkelte større endringer i bortedraktene, men det har også der vært en viss sammenheng.

England har alltid hatt hvite overdeler, mens buksene har variert fra hvit til blå om hverandre. Draktene har vært svært konservative, og det har kun vært noen få tillegg: I perioden 1980–1982 var det et blått og rødt skulderparti på torsoen (dette gjaldt også hjemmedrakten), i 1998 var det et rødt og et blått felt på siden på torso, i 2002 var det en rød stripe langsmed venstre side av torso og i 2006 var det et St. Georgskors på høyre skulder. Det har også vært striper på toppen av drakten i perioder der England ikke spilte mesterskap, som i perioden 1974–1979, da det var en rød og en blå stripe som gikk langsmed toppen av overdelen.

Bortedrakten har hatt noe større utvikling. Bortedrakter ble ikke et problem før England møtte nasjonene Tyskland og Østerrike i 1930, noe som kan tyde på at Østerrike spilte med bortedrakter mot England i 1908. Englands første bortedrakter bestod av blå overdeler og hvite bukser, som vil si det omvendte av førstedrakten.[98] De blå bortedraktene ble brukt frem til VM i 1950, da England tapte mot USA. Neste gang problemet med fargekollisjon på bortedrakter dukket opp var i 1951, da Argentina ble det første laget utenom Skottland som spilte på Wembley stadion. Verken hvite hjemmedrakter eller blå bortedrakter var mulig mot de hvit- og blåstripede argentinerne, så England spilte i helrød skjorte. Ettersom blått uansett var forbundet med tapet mot USA, fortsatte England i rødt.[99] Siden England også spilte med de røde bortedraktene i VM-finalen i 1966, fikk draktene deretter en stor symbolsk betydning.

Bortsett fra noen spesielle tilfeller, deriblant en lyseblå bortedrakt under VM i 1970 samt en gul overdel og blå bukse i tre kamper i 1970, har bortedrakten vært rød med hvite bukser frem til 1996. Da ble bortedrakten gråblå til EM. Drakten ble i EM bare brukt i semifinalen mot Tyskland, som England tapte på straffer.[100] I en kamp før og en etter EM ble drakten også brukt, men den ble deretter erstattet av den røde og hvite kort tid etter. Foran EM i 2012 lanserte FA en bortedrakt som var mørkeblå med lyseblå bukser.[101]

Draktene har i hovedsak vært levert av den engelske utstyrsprodusenten Umbro, med enkelte unntak av mindre kjente merker, som St. Blaize, Hope Brothers og Admiral. Da Umbro ble kjøpt opp av Nike i 2008, beholdt Umbro likevel kontrakten til og med 2012. Fra 2013 tok Nike over.[102]

Drakter i mesterskap[rediger | rediger kilde]

VM 1950 VM 1954 VM 1958
Kit left arm.png Kit body england1954.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
Kit left arm.png Kit body england1954.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
mot Chile og Spania mot USA Samtlige kamper Ikke brukt Samtlige kamper Ikke brukt
VM 1962 VM 1966
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme/Borte
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme 2
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
mot Argentina mot Bulgaria mot Ungarn mot Uruguay, Mexico,
Frankrike og Portugal
mot Argentina mot Tyskland
EM 1968 VM 1970 EM 1980
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte 2
Kit left arm.png Kit body engl82.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
mot Jugoslavia og
Sovjetunionen
mot Romania
og Brasil
mot Tsjekkoslovakia mot Vest-Tyskland Samtlige kamper
VM 1982 VM 1986 EM 1988
Kit left arm.png Kit body engl82.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body engl82.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme 2
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
mot Tsjekkoslovakia,
Kuwait og Spania
mot Vest-Tyskland
og Frankrike
mot alle bortsett fra
Argentina
mot Argentina Ikke brukt Samtlige kamper
VM 1990 EM 1992 EM 1996
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body collarnavy.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body engl96a.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
Samtlige kamper Ikke brukt Samtlige kamper mot alle bortsett fra
Tyskland
mot Tyskland
VM 1998 EM 2000
Kit left arm.png Kit body eng98h.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body eng98h.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme 2
Kit left arm.png Kit body eng98a.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
mot Tunisia
og Romania
mot Argentina mot Colombia mot Romania
og Portugal
mot Tyskland
VM 2002 EM 2004 VM 2006
Kit left arm.png Kit body eng02.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
Kit left arm.png Kit body collarnavy.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
Kit left arm.png Kit body engh06.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
mot Sverige, Brasil
og Danmark
mot Argentina
og Nigeria
mot alle bortsett fra
Kroatia
mot Kroatia mot alle bortsett fra
Sverige
mot Sverige
VM 2010 EM 2012 VM 2014
Kit left arm.png Kit body eng09h.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm whiteborder.png Kit body.png Kit right arm whiteborder.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
Kit left arm.png Kit body eng12h.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body englanda2011.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
Kit left arm england1415h.png Kit body ENG1415h.png Kit right arm england1415h.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm england1415a.png Kit body england1415a.png Kit right arm england1415a.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
mot USA og
Algerie
mot Slovenia og
Tyskland
mot alle bortsett fra
Sverige
mot Sverige mot Italia mot Uruguay og
Costa Rica

Emblem og kallenavn[rediger | rediger kilde]

Englands emblem har alltid vært tre blå liggende leoparder (løver) på hvit bakgrunn, hentet fra Storbritannias riksvåpen, som er gule løver på rød bakgrunn. Dette betyr at FA har fått tillatelse fra Buckingham Palace for å bruke emblemet.[103] Fram til 1948 hadde skjoldet en klammespiss nederst, men fra 1948 ble bunnen avrundet. Avrundingen medførte at den nederste løven måtte bli mindre enn de to over, da det ble mindre plass. I tillegg forsvant kronen som var på toppen, slik at FAs symbol ble mindre likt cricketemblemet. I tillegg fikk emblemet ti tudorroser i tre rader med tre roser over hver løve og den siste rosen i midten under den siste løven. De ti rosene symboliserer de ti regionene som har sete ved FAs råd. Siden 1948 har stort sett bare designen på løvene variert, med unntak av 1997, da løvene ble lyseblå og rosene mistet de grønne begerbladene sine og den gule stjernen. I 2000 fikk rosene tilbake til den opprinnelige formen.[104]

Kallenavnet til England har stort sett vært «The Three Lions», etter dette emblemet. Bruken av kallenavnet varierer, og brukes oftere av media enn av fans. Kallenavnet er mest assosiert med sangen «Three Lions», som var offisiell supportersang for England under EM i 1996. Det er en debatt angående heraldikken om hvor vidt løvene, som klart forestiller løver, egentlig er heraldiske løver eller om de er leoparder.[105][106]

Spillestil[rediger | rediger kilde]

Englands formasjon «wingless wonder» i finalen mot Vest-Tysklands mer tradisjonelle 4-2-4.

Formasjon og taktikk var lite populært da Walter Winterbottom som første trener tok over landslaget i 1946, og hans forsøk på å forandre dette ble spolert av spillere som lurte på om Winterbottom hadde en mening om «hvilken side av nettet de skulle score på».[107] Da Alf Ramsey tok over, ble det en god del forandringer. Ramsey valgte selv spillere, hadde lite til overs for stjerner og eksperimenterte med formasjoner. Han oppdaget at England ikke ville kunne slå Argentina og Brasil med 4-2-4, og valgte i stedet etter en god del eksperimentering å trekke vingene inn og ha en offensiv og en defensiv sentral midtbanespiller, slik at formasjonene ble 4-4-2 med diamant (4-1-3-2).[108] Midtbanen ble mer kompakt, og stilen ble kalt «The wingless wonder».

Som et resultat av Ramseys taktiske manøvre, ble det forsket på fotballtaktikk.[107] Kort etter Ramseys triumf kom Allen Wades bok om emnet ut, som handlet om lagspill over individualitet. Wade var teknisk direktør i fotballforbundet mellom 1963 til 1983, og lærte bort sin kunnskap til blant andre Don Howe, Bobby Robson, Dave Sexton og Dario Gradi.[109] Han foretrakk soneforsvar fremfor mannsoppdekning, og ville heller ha besittelse av ballen enn lange baller, og han mente at det ble nødvendig å gå i forsvar og la motstanderne spille fra tid til annen.[110]

Hans filosofi ble på tidlig åttitall erstattet av impulser fra Charles Hughes, som handlet om langpasninger og korte trekk før mål ble scoret. Spillestilen ble tidlig sterkt mislikt av engelsk presse, som ofte omtalte ham som den som ødela «the beautiful game».[111] Hughes ble stort sett brukt av Graham Taylor, men Hughes selv mente at Norge, som var med på å slå ut Taylors England under VM-kvalifiseringen i 1993, var bedre enn England på Hughes egen filosofi.[112] Da Graham Taylor fikk sparken, begynte trenere å introdusere mer kontinentale erfaringer.[113] Hans arvtaker Terry Venables hadde trent FC Barcelona, Glenn Hoddle hadde spilt i AS Monaco FC og både Sven Göran Eriksson og Roy Hodgson hadde stort sett bare kontinental bakgrunn. De to eneste med tradisjonell engelsk karriere både som spiller og trener, Kevin Keegan og Steve McClaren, hadde beskjeden suksess på landslaget.

Problemstillinger[rediger | rediger kilde]

Englands spillestil har i nyere tid derfor beveget seg mer i retning den kontinentale stilen, særlig under Eriksson.[114] Fortsatt blir stilen sett på som den fysisk kjempende, bulldog-aktige spillestilen. Dette har sammenheng med den maskuline rollen fotball har i det engelske samfunnet, og har av CNN blitt påpekt som en av hovedgrunnene til at England har hatt problemer med å vinne mesterskap.[115] Spillestilen er sjelden teknisk god, noe den har fått kritikk for.[116] Både formasjon og filosofi er blitt diskutert ofte. Etter EM i 2012 påpekte Rafael Benitez den engelske mangelen på fotballfilosofi.[117] Mangelen på en fotballfilosofi – en klar idé om hvordan man vil spille, har vært tatt opp flere ganger siden Hughes' spillestil ble fjernet uten at det vokste frem et alternativ. Kritikere har kommentert at England ikke bare mangler implementeringen av en fotballfilosofi, men også en fotballfilosofi i seg selv.[118]

England kan også ha havnet i fellen som Spania var i tidligere, nemlig å prestere langt bedre kontinentalt med klubblagene enn med landslaget. Midtbanespillerne Steven Gerrard og Frank Lampard samarbeidet dårlig, men dette har vært et problem med flere storspillere også. Det ble i 2011 også pekt på at svært få unge spillere får sjansen til å etablere seg i Premier League, og at de heller blir lånt ut til klubber lenger ned i divisjonssystemet.[119] Andre grunner som er blitt nevnt er medias rolle, gnisningen mellom klubber og landslag, den tøffe Premier League-sesongen med flere cup-turneringer, mange utenlandske spillere i Premier League og utsatt risiko for å bli skadet.[120] Også rivalisering innad i landslagstroppen mellom spillere fra ulike konkurrerende klubber er blitt tatt opp som et problem, blant annet av Roy Keane.[121]

Rivalisering[rediger | rediger kilde]

England har tre store rivaler; Skottland, Tyskland og Argentina. Av disse er det særlig Skottland som deler rivaliseringen, men Tyskland er landet som England som oftest har et mest anstrengt forhold til. Samtidig har det vært mest kontroverser mot Argentina.

Skottland[rediger | rediger kilde]

Skottland var det første laget England møtte, og i lang tid det eneste som ga dem motstand. Skottland er naboer innen unionen, og det har lenge vært rivalisering mellom de to. Imidlertid har rivaliseringen dabbet av etter at England fikk de to andre rivalene, og særlig etter at kampene mellom England og Skottland ble færre som følge av at British Home Championship ble avviklet på åttitallet, og deretter av at de årlige kampene mot Skottland også ble avviklet i 1989. Skottlands rivalisering mot England er nok sterkere enn omvendt, og det dukket opp en bevegelse blant skotske fans i farvannet av VM i 2006 som het «Anyone but England», og som handlet om at skottene støttet Englands motstandere. Hvor utbredt dette er, er usikkert; i en undersøkelse er skottene delt på dette synet.[122]

Skottland og England har hatt noen møter i viktige turneringer, blant annet under EM i 1996 på hjemmebane, da England vant 2–0.

Argentina[rediger | rediger kilde]

Rivaliseringen mot Argentina er spesiell, i senere tid nært knyttet til Falklandskrigen (1982) og til kamper lagene imellom. Argentina og England møttes i turnering først i VM i 1962, da England vant. Det neste møtet var i 1966, da England møtte Argentina på hjemmebane. Argentinerne spilte ukarakteristisk tøft, og fikk sin kaptein utvist. Utvisningen var imidlertid uklar. Den tyske dommeren skal angivelig ha sagt at han viste ut kapteinen Antonio Rattín fordi han «ikke likte trynet hans», men det kan ha vært knyttet til den brutale argentinske spillestilen.[123] Argentina på sin side var allerede overbevist om at England og Tyskland samarbeidet for å bli kvitt søramerikanere. Kapteinen Rattín nektet å forlate banen, og måtte ha politieskorte ut. Englands trener Alf Ramsey nektet skjortebytte etter kampen, og omtalte argentinerne som «dyr», noe som Argentina oppfattet som rasisme.[124]

Etter Falklandskrigen fikk rivaliseringen stor oppmerksomhet fra begge lag, og da Diego Maradona scoret med hånden under VM i 1986, var det engelskmennenes tur til å bli indignert. Mange følte at det første målet, med hånden, var juks, og at England ble lurt ut av VM. På tross av at turneringen ble avholdt i Mexico, hadde ikke engelske fans noen teorier om samarbeid for å bli kvitt England. Den meksikanske begynnende rivaliseringen mot Argentina var på det daværende tidspunkt beskjedent, men det er lite trolig at Mexico ville ha hjulpet Argentina.[125] Denne kampen var også (per 2012) siste gangen Argentina slo England etter 90 minutter. Diego Maradona uttalte at på tross av at dette bare var en fotballkamp, følte han det som om de hadde beseiret et land som hadde drept argentinske gutter som småfugler.[126]

Under VM i 1998 ble også England slått av Argentina, men da på straffespark. David Beckham ble utvist for en manøver som Diego Simeone i ettertid har innrømmet at han spilte skadet i for å sikre utvisning.[127] Dette gjorde Simeone og Argentina enda mer upopulære.

I den senere tid har imidlertid rivaliseringen blitt noe nedtonet. Riktignok uttalte Diego Maradona i sin selvbiografi at det å score målet var som å stjele Englands lommebok, men utover hans uttalelser, som reflekterer Maradona mer enn Argentina, er det få oppblusninger.[128] Dette kan være tilknyttet det at Argentina og England møttes bare i én kamp i VM siden, i 2002, da det ikke var noen kontroversielle avgjørelser.

Tyskland[rediger | rediger kilde]

Tyskland er ikke like opptatt av England som omvendt.

Mens rivaliseringen mellom England og Argentina ofte er følt fra begge sider, er Englands rivalisering mot Tyskland i fotball nesten et særengelsk fenomen. Engelskmennenes behov for denne rivaliseringen kan knyttes til nostalgi og det faktum at tyskerne har gått forbi engelskmennene innen produksjon og økonomi.[129] Tyskland har ikke glemt den kontroversielle scoringen til Geoff Hurst under VM i 1966, men den spiller mindre rolle for tyskerne enn deres egen rivalisering mot Nederland.[130] I hovedsak er Tysklands forhold til England lite annet enn forholdet til et hvilket som helst lag.[131]

Dette hindrer ikke engelsk media fra å spille på rivalisering og trekke paralleller til begge verdenskrigene. Og det er ofte Daily Mirror som står bak dem. Foran finalen i 1966 skal Frank McGee ha skrevet: «Hvis, i morgen, tyskerne slår oss i vår nasjonalsport, bør vi huske at to ganger i dette århundret, har vi slått dem i deres.»[132] Uttrykk som «Kraut» og «Hun» (begge nedverdigende uttrykk om tyskere) har ofte blitt brukt, og Daily Mirror dro krigsparallellen langt da de erklærte (fotball)krig mot Tyskland i sin leder og hadde sin «Achtung! Surrender!»-overskrift i anledning semifinalen i 1996.[133][134] I BBCs VM-dokumentar «World Cup's Most Shocking Moments» kommenterte Peter Crouch at han i VM i 1994 heiet på «anyone who is playing Germany».[135] Likevel fikk den store negative reaksjonen på Daily Mirrors overskrift, som fikk komiker Jo Brand til å trekke seg fra avisen, betydning i at avisoverskriftene ikke er fullt så krigshissende som tidligere.[136][137]

England har imidlertid vist respekt for Tysklands evne til å vinne kamper. Gary Lineker sa om fotball at «Fotball er et spill med 22 spillere som løper rundt, spiller ballen, med en dommer som gjør en haug med feil, og til sist vinner alltid Tyskland»[138] I tillegg er det få eller ingen klager når kampene er over, og det er ingen utvisninger i noen kamper dem imellom. Flere av kampene har også legendarisk status i England.[139]

Fra engelsk side er det gjerne VM-finalen i 1966 som nevnes oftest, men også nederlagene i 1990 og 1996 tas opp. Englands sensasjonelle 5–1-seier over Tyskland i 2001 blir også nevnt. Rivaliseringen dukket også opp på en nyinnspilling av låten «Three Lions» (se over) fra 1998, der engelske og tyske fans møtes og ender opp med å spille fotball. Samtlige tyske tilhengere i videoen, med ett unntak, hadde navnet til Stephan Kuntz på ryggen. Kuntz scoret mot England både i vanlig spilletid og på straffespark. Ettersom dette var etter EM i 1996 og før VM i 1998, er det trolig at tyskere ville være mer opptatt av Oliver Bierhoff, som scoret begge målene til Tyskland i finalen i EM, men videoen legger mer vekt på den engelske oppfatningen av rivalisering.

Tyske medier har tatt igjen, men mer moderat. Som svar på Daily Mirrors overskrift, lurte tabloidavisen Bild-Zeitung på hvorfor fotballens hjemland «aldri hadde vunnet VM i fotball».[140] Det er uklart om Bild-Zeitung glemte VM i 1966, eller om det lå en underliggende forståelse om at England ikke vant VM på lovlig vis.

Engelsk fotballinteresse[rediger | rediger kilde]

I England er fotball den største idretten, og har mange tilhengere. I motsetning til i Spania er imidlertid landslaget en naturlig forlengelse av den generelle fotballinteressen, og interessen for landslaget er derfor svært stor. Tilhengere flagger gjerne på bilene sine eller maler georgskorset i ansiktet. Begeistringen for landslaget har ført til store forventninger, men disse har ikke nødvendigvis blitt innfridd ved mesterskap.[141] Den engelske VM-deltakelsen er nær mytisk i den kollektive hukommelsen, og ettersom England regnes som fotballens vugge, fins det alltid en forventning om at England vinner neste VM, noe som ikke har blitt innfridd siden 1966.[142]

Å være landslagstrener har derfor blitt kalt «den nest viktigste jobben i landet».[143] I tillegg har både media og FA sterke mennesker med sterke meninger, og flere av trenerne har blitt felt av dem.[144] Likevel er det status rundt det å ha jobben. Landslagstrener Roy Hodgson kommenterte det å være landslagstrener slik: «Å trene landslaget er målet for suksess for en hver engelsk trener og det fører sannelig med seg en mengde oppmerksomhet og kritikk...».[145]

Også spillerne er ofre for denne gjennomgangen, og det stilles krav til dem på det private plan. Liksom trenerne, har de fått sitt privatliv gjennomgått. Spillere som har noen moralsk tvilsomme handlinger, kan få problemer med å representere England. John Terry fikk erfare det da det gikk rykter om hans utroskap, og da han ble anklaget for rasisme.[146] I tillegg er presset stort på landslagsspillerne. Johnny Haynes sa i 1958 etter å ha blitt eliminert fra VM at «I England tror alle at vi har en gudegitt rett til å vinne VM».[147]

Supportere og hooligans[rediger | rediger kilde]

Engelske fotballsupportere.

De engelske fotballsupporterne har et frynsete rykte. De engelske hooligans har eksistert siden fotball ble en publikumssport, med Preston North Ends tilhengere som et av de tidlige eksemplene.[148] Rasisme har i hovedsak vært forbundet med klubber, men den har også dukket opp på landslaget. På 1980-tallet var det høyrevridde politiske partiet National Front aktive i supportergrupper knyttet opp mot landslaget.[149] Imidlertid trengte de ikke grupperinger for å starte bråk, for i 1980, i forkant av Englands kamp mot Belgia i EM, måtte politiet bruke tåregass på engelske fotballfans.[150]

Etter først Heysel-tragedien (1985) og så Hillsborough-tragedien (1989) og den påfølgende Taylor-rapporten, begynte ting å roe seg.[151] En av grunnene var at politi, klubber og myndigheter samarbeidet om å bekjempe hooliganismen.[152] At dette var vanskelig å bekjempe ble eksemplifisert ved bråket mellom italienske og engelske landslagsfans under VM i Italia i 1990.[153]

Det var også oppgjør blant supportere under EM i 1992, men deretter var landslagshooliganisme på vei ned, og under EM i 1996 begrenset det seg til kamper mellom engelske og tyske fans. Det samme gjentok seg under VM i 1998, men ellers var det svært få tilfeller.[154] På tross av dette var belgisk politi og UEFA svært opptatt av å kontrollere engelske hooligans under EM i 2000. Etter at det utbrøt slåsskamper mellom engelske og tyske tilhengere etter kampen dem imellom, ga UEFA klar beskjed om at England kunne bli kastet ut av mesterskapet dersom de ikke fikk kontroll på sine tilhengere.[155] Hvor vidt UEFA og belgiske myndigheter hadde gått for langt i sine begrensninger og manglende imøtekommenhet, ble imidlertid ikke tatt opp.[156]

I forkant av VM i Tyskland i 2006 var det satt igang store kampanjer for å forhindre engelske hooligans fra å reise over til Tyskland. Dette på tross av at det bare hadde vært få arrestasjoner av engelske fans utenlands side 2001, og dette inkluderte klubbfotball.[157] Under selve VM var det enkelte engelske fans som ble holdt igjen før Englands åpningskamp mot Ecuador og enkelte som provoserte med å synge sanger om andre verdenskrig, men ellers var det tyske fans som var det største problemet.[158]

I senere tid har fotballfans på landslaget stort sett vært assosiert med oppriktige fotballfans, og hooliganismen har dabbet av, eller begrenset seg til klubblag. Under VM i Sør-Afrika var det omtrent ikke tegn til opptøyer.[159] Under EM i 2012 var det også særlig hjemmefans fra Ukraina og Polen som var den største bekymringen.[160]

Statistikk og kampresultater fra VM og EM[rediger | rediger kilde]

Første, største og siste[161]
Første kamp

Skottland Skottland – England England 0–0 (30. november 1872 i Glasgow, Skottland)

Første seier

England England – Skottland Skottland 4–2 (8. mars 1873 i London, England)

Første tap

Skottland Skottland – England England 2–1 (7. mars 1874 i Glasgow, Skottland)

Første hjemmetap

England England – Skottland Skottland 1–2 (3. mars 1877 i London, England)

Første seier mot et lag fra utenfor Storbritannia

Østerrike Østerrike – England England 1–6 (8. mars 1908 i Wien, Østerrike)

Første tap mot et lag fra utenfor Storbritannia

Spania Spania – England England 4–3 (15. mai 1929 i Madrid, Spania)

Første hjemmetap mot et lag fra utenfor Storbritannia

England England – Irland Irland 1–2 (21. september 1949 i Liverpool, England)

Første kamp på Wembley stadion

England England – Skottland Skottland 1–1 (12. april 1924 i London, England)

Første tap på Wembley stadion

England England – Skottland Skottland 1–5 (31. mai 1928 i London, England)

Første seier på Wembley stadion

England England – Skottland Skottland 5–2 (5. april 1930 i London, England)

Første kamp mot motstander bortsett fra Skottland på Wembley stadion

England England – Argentina Argentina 2–1 (9. mai 1951 i London, England)

Første tap mot motstander bortsett fra Skottland på Wembley stadion

England England – Ungarn Ungarn 3–6 (25. november 1953 i London, England)

Første VM-kamp

Chile Chile – England England 0–2 (25. juni 1950 i Rio de Janeiro, Brasil)

Første VM-tap

USA USA – England England 1–0 (29. juni 1950 i Belo Horizonte, Brasil)

Største seier

St Patrick's saltire.svg Irland – England England 0–13 (18. februar 1882 i Belfast, Irland)

Største tap

Ungarn Ungarn – England England 7–1 (23. mai 1954 i Budapest, Ungarn)

Største VM-seier

England England – Polen Polen 3–0 (11. juni 1986 i Monterrey, Mexico)
England England – Paraguay Paraguay 3–0 (18. juni 1986 i Mexico by, Mexico)
England England – Danmark Danmark 3–0 (15. juni 2002 i Niigata, Japan)

Største VM-tap

England England – Tyskland Tyskland 1–4 (27. juni 2010) i Bloemfontein, Sør-Afrika)

Siste seier i en VM-kamp

England England – Slovenia Slovenia 1–0 (23. juni 2010) i Port Elizabeth, Sør-Afrika)

Siste tap i en VM-kamp

England England – Tyskland Tyskland 1–4 (27. juni 2010) i Bloemfontein, Sør-Afrika)

Siste seier i en VM-kvalifiseringskamp

England England – Polen Polen 2–0 (15. oktober 2013 i London, England)

Siste tap i en VM-kvalifiseringskamp

Ukraina Ukraina – England England 1–0 (10. oktober 2009 i Dnipropetrovsk, Ukraina)

Siste seier i en EM-kamp

England England – Ukraina Ukraina 1–0 19. juni 2012 i Donetsk, Ukraina)

Siste tap i en EM-kamp

Frankrike Frankrike – England England 2–1 13. juni 2004 i Lisboa, Portugal)

Siste seier i en EM-kvalifiseringskamp

England England – Wales Wales 1–0 (6. september 2011 i London, England)

Siste tap i en EM-kvalifiseringskamp

England England – Kroatia Kroatia 2–3 (21. november 2007 i London)

Her regnes tap etter 90 eller 120 minutter, ikke etter straffesparkkonkurranse. I finalerubrikkene står vinneren alltid først, uansett hvem som var utpekt til hjemmelag.

Meritter[rediger | rediger kilde]

England har ofte vært med i de to største turneringene for landslag, men har bare tre ganger kommet på medaljeplass.

  • VM i fotball (1): Vinner av VM i 1966
  • EM i fotball (2): Tredjeplass EM i 1968 og EM i 1996
  • British Home Championship (54): 1887–1888, 1889–1890 (delt), 1890–1891, 1891–1892, 1892–1893, 1894–1895, 1897–1898, 1898–1899, 1900–1901, 1902–1903 (delt), 1903–1904, 1904–1905, 1905–1906 (delt), 1907–1908 (delt), 1908–1909, 1910–1911, 1911–1912 (delt), 1912–1913, 1929–1930, 1930–1931 (delt), 1931–1932, 1934–1935 (delt), 1937–1938, 1938–1939 (delt), 1946–1947, 1947–1948, 1949–1950, 1951–1952 (delt), 1952–1953 (delt), 1953–1954, 1954–1955, 1955–1956 (delt), 1956–1957, 1957–1958, 1958–1959 (delt), 1959–1960 (delt), 1960–1961, 1963–1964 (delt), 1964–1965, 1965–1966, 1967–1968, 1968–1969, 1969–1970 (delt), 1970–1971, 1971–1972 (delt), 1972–1973, 1973–1974 (delt), 1974–1975, 1977–1978, 1978–1979, 1981–1982, 1982–1983.

Plasseringer i VM[rediger | rediger kilde]

Plasseringer i VM

I 1986 rangerte FIFA alle VM plasseringsmessig. Dette ble gjentatt i 1990, men deretter forsvant det. VM etter 1990 er derfor rangert bare etter poeng og målforskjell. Dette er Englands beste resultater (antall deltakerland skiller lik plassering, høyeste først. Deretter den nyeste først):

Plass VM Antall lag
1. England VM 1966 16
4. Italia VM 1990 24
6. Sør-Korea/Japan VM 2002 32[162]
6. Spania VM 1982 24
7. Tyskland VM 2006 32[163]
7. Sveits VM 1954 16
8. Mexico VM 1986 24
8. Mexico VM 1970 16
8. Chile VM 1962 16
8. Brasil VM 1950 13
9. Frankrike VM 1998 32[164]
11. Sverige VM 1958 16
13. Sør-Afrika VM 2010 32[165]

Resultater i VM og EM[rediger | rediger kilde]

Resultater i VM og EM

Dette er en oversikt over Englands innsats i EM og VM. Resultatene som tas med er bare de avgjørende. Seire og uavgjort tas ikke med om det blir tap, og seire ikke med dersom uavgjort ble avgjørende. I tilfeller der alle kampene ender uavgjort, er det siste kamp som tas med. I de tilfellene England ikke vant kvalifiseringspuljen, var det sjelden ett avgjørende øyeblikk, så da står bare vinneren i parantes. Flagg tas bare med om laget slo ut England.

VM Kvalifisering Resultat Utslått av Trener
Uruguay VM 1930 Takket nei til VM-invitasjon Styrt av FA
Italias flagg VM 1934 I uenighet med FIFA Styrt av FA
Frankrike VM 1938 I uenighet med FIFA - - Styrt av FA
Brasil VM 1950 British Home Championship, vinner Gruppespill USAUSA 0–1
SpaniaSpania 0–1
Walter Winterbottom
Sveits VM 1954 British Home Championship, vinner Kvartfinale Uruguay Uruguay 2-4 Walter Winterbottom
Sverige VM 1958 Vant gruppen Gruppeomspill SovjetunionenSovjetunionen 0-1 Walter Winterbottom
EM 1960 Takket nei - - Walter Winterbottom
Chile VM 1962 Vant gruppen Kvartfinale Brasil Brasil 1–3 Walter Winterbottom
EM 1964 Frankrike Frankrike 3-6 - - Alf Ramsey
England VM 1966 Arrangørland Vinner - Alf Ramsey
EM 1968 Vant British Home Champ. Semifinale (3.) Jugoslavia Jugoslavia 0-1 Alf Ramsey
MexicoVM 1970 Regjerende verdensmester Åttendedelsfinale Tyskland Vest-Tyskland 2-3 (e.e.o.) Alf Ramsey
Belgia EM 1972 TysklandVest-Tyskland 1-3 - - Alf Ramsey
Tyskland VM 1974 Nummer 2 bak Polen Polen - - Alf Ramsey
JugoslaviaEM 1976 Nummer 2 bak Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia - - Don Revie
Argentina VM 1978 Nummer 2 bak Italia Italia - - Don Revie/Ron Greenwood
Italia EM 1980 Vant gruppen Gruppespill Italia Italia 0-1 Ron Greenwood
Spania VM 1982 Nummer 2 i bak Ungarn Ungarn Utslått i mellomspillet TysklandVest-Tyskland 0–0
SpaniaSpania 0-0
Ron Greenwood
Frankrike EM 1984 Nummer 2 bak Danmark Danmark - - Bobby Robson
Mexico VM 1986 Vant gruppen Kvartfinale ArgentinaArgentina 1-2 Bobby Robson
Frankrike EM 1988 Vant gruppen Gruppespill Irland Irland 0-1
NederlandNederland 1-3
Sovjetunionen Sovjetunionen 1-3
Bobby Robson
Italia VM 1990 Nummer 2 bak Sverige Sverige Semifinale (4.) TysklandVest-Tyskland 3–4 str. Bobby Robson
Frankrike EM 1992 Vant gruppen Gruppespill Sverige Sverige 1-2 Graham Taylor
USA VM 1994 Nummer 3 bak Norge Norge og
NederlandNederland
- - Graham Taylor
England EM 1996 Arrangørland Semifinale Tyskland Tyskland 5–6 str. Terry Venables
Frankrike VM 1998 Vant gruppen Åttendedelsfinale Argentina Argentina 3–4 str. Glenn Hoddle
Nederland/Belgia EM 2000 SkottlandSkottland 2-1 Gruppespill RomaniaRomania 2–3 Kevin Keegan
Sør-Korea/Japan VM 2002 Vant gruppen Utslått i kvartfinale Brasil Brasil 1–2 Sven-Göran Eriksson
Portugal EM 2004 Vant gruppen Kvartfinale PortugalPortugal 5–6 str. Sven-Göran Eriksson
Tyskland VM 2006 Vant gruppen Kvartfinale PortugalPortugal 1–3 str. Sven-Göran Eriksson
Sveits/Østerrike EM 2008 Nummer 3 bak Kroatia Kroatia og
RusslandRussland
- - Steve McClaren
Sør-Afrika VM 2010 Vant gruppen Åttendedelsfinale TysklandTyskland 1-4 Fabio Capello
Polen/Ukraina EM 2012 Vant gruppen Kvartfinale ItaliaItalia 2–4 str. Fabio Capello/Roy Hodgson


Straffesparkkonkurranser[rediger | rediger kilde]

Det å tape i straffesparkkonkurranser er karakteristisk for engelsk VM-deltakelse. Richard Bacon kommenterte i BBCs VM-dokumentar «World Cup's Most Shocking Moments» at «..Det er ikke noe som er mer typisk engelsk enn å tape på straffespark».[166] Englands første straffesparkkonkurranse var i VM i 1990, da England hadde kommet til semifinale i VM for første gang siden 1966. Deretter vant de for første, og per 2013 eneste, gang mot Spania i 1996, men tapte deretter mot Tyskland. Deretter ble det straffetap fire ganger til på rad. Da England røk ut på straffespark mot Italia, kommenterte den britiske turistforeningen på twitter: «England tapte på straffespark. For mer om vår kultur og våre tradisjoner gå til visitengland.com ;)».[167]

En av grunnene til at England ikke lyktes kan, ifølge Joachim Vogt Isaksen ved Høgskolen i Nord-Trøndelag, være at England tar straffene sine raskere enn de fleste andre, med et snitt på 0,28 sekunder fra dommeren blåser. Geir Jordet viser til at England har et svært stort press på seg på grunn av Englands tendens til å bedømme individet foran laget, og dermed blir den som bommer på straffe den som får skylden.[168]

straffesparkkonkurranser i VM og EM
Mesterskap Vinner Taper Resultat Resultat etter 120 minutter Nivå
VM 1990 Tyskland England 4–3 1–1 Semifinale
EM 1996 England Spania 4–2 0–0 Kvartfinale
EM 1996 Tyskland England 6–5 1–1 Semifinale
VM 1998 Argentina England 4–3 2–2 Åttedelsfinale
VM 2002 Portugal England 3–1 0–0 Kvartfinale
EM 2012 Italia England 4–2 0–0 Kvartfinale

Motstandere i kvalifiseringsgrupper til EM og VM[rediger | rediger kilde]


Englands motstandere i kvalifiseringer til EM og VM
Motstander VM Resultat, England Resultat motstander EM Resultat, England Resultat motstander
Albania Albania 1990
2002
Andre
Vinner
Fjerde
Fjerde
Andorra Andorra 2010 Vinner Sjette 2008 Tredje Sjuende
Aserbajdsjan Aserbajdsjan 2006 Vinner Sjette
Bulgaria Bulgaria 1980
2000
2012
Vinner
Andre
Vinner
Fjerde
Fjerde
Femte
Danmark Danmark 1958 Vinner Tredje 1980
1984
Vinner
Andre
Femte
Vinner
Estland Estland 2008 Tredje Sjette
Finland Finland 1978
1986
2002
Andre
Vinner
Vinner
Tredje
Fjerde
Tredje
Frankrike Frankrike 1964 Tap 3-6 Seier 6-3
Georgia Georgia 1998 Vinner Fjerde
Hellas Hellas 2002 Vinner Fjerde 1972
1984
Vinner
Andre
Tredje
Tredje
Hviterussland Hviterussland 2010 Vinner Fjerde
Irland Irland 1958 Vinner Tredje 1980
1992
Vinner
Vinner
Tredje
Andre
Israel Israel 2008 Tredje Fjerde
Italia Italia 1978
1998
Andre
Vinner
Vinner
Andre
Jugoslavia Jugoslavia 1988 Vinner Andre
Kasakhstan Kasakhstan 2010 Vinner Femte
Kroatia Kroatia 2010 Vinner Tredje 2008 Tredje Vinner
Kypros Kypros 1976 Andre Tredje
Liechtenstein Liechtenstein 2004 Vinner Femte
Luxembourg Luxembourg 1962
1978
Vinner
Andre
Tredje
Fjerde
1984
2000
Andre
Andre
Femte
Femte
Republikken Makedonia Makedonia 2004
2008
Vinner
Tredje
Fjerde
Femte
Malta Malta 1972 Vinner Fjerde
Moldova Moldova 1998
2014
Vinner
Pågår
Femte
Pågår
Montenegro Montenegro 2014 Pågår Pågår 2012 Vinner Andre
Nederland Nederland 1994 Tredje Andre
Nord-Irland Nord-Irland 1950
1954
1986
2006
Vinner
Vinner
Vinner
Vinner
Tredje
Tredje
Andre
Fjerde
1968
1980
1988
Vinner
Vinner
Vinner
Fjerde
Andre
Tredje
Norge Norge 1982
1994
Andre
Tredje
Femte
Første
Polen Polen 1974
1990
1994
1998
2006
2014
Andre
Andre
Tredje
Vinner
Vinner
Pågår
Vinner
Tredje
Femte
Tredje
Andre
Pågår
1992
2000
Vinner
Andre
Tredje
Tredje
Portugal Portugal 1962 Vinner Andre 1976 Andre Tredje
Romania Romania 1982
1986
Andre
Vinner
Tredje
Tredje
Russland Russland 2008 Tredje Andre
San Marino San Marino 1994
2014
Tredje
Pågår
Sjette
Pågår
Skottland Skottland 1950
1954,
Vinner
Vinner
Andre
Andre
1968 Vinner Andre
Slovakia Slovakia 2004 Vinner Tredje
Spania Spania 1968 Seier 3-1 Tap 3-1
Sveits Sveits 1982 Andre Fjerde 1972
2012
Vinner
Vinner
Andre
Tredje
Sverige Sverige 1990 Andre Vinner 2000 Andre Vinner
Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia 1976 Andre Vinner
Tyrkia Tyrkia 1986
1994
Vinner
Tredje
Femte
Femte
1988
1992
2004
Vinner
Vinner
Vinner
Fjerde
Fjerde
Andre
Tyskland Tyskland 2002 Vinner Andre 1972 Tap 1-3 Seier 3-1
Ukraina Ukraina 2010
2014
Vinner
Pågår
Andre
Pågår
Ungarn Ungarn 1982 Andre Vinner 1984 Andre Fjerde
Wales Wales 1950
1954
1974
2006
Vinner
Vinner
Andre
Vinner
Tredje
Fjerde
Tredje
Femte
1968
2012
Vinner
Vinner
Tredje
Fjerde
Østerrike Østerrike 2006 Vinner Tredje

England har spilt i mange kvalifiseringer, og møtt til sammen 45 av de 52 motstanderne man kan møte i kvalifisering til mesterskap (her er Gibraltar ikke inkludert). Det landet som England har møtt oftest, på tross av at de brukte det engelske innenriksmesterskapet til kvalifisering flere ganger, er Polen. England møtte Polen i fem kvalifiseringer på rad fra 1990 til 2000 om man ser bort ifra 1966, der England som vertsnasjon var direktekvalifisert. De møtte også Polen igjen til kvalifisering til VM i 2006 og er nå i gruppe med Polen i kvalifiseringen til VM i 2014. England har også møtt to ikke-eksisterende land i kvalifisering, både Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Av de nåværende landene som var med i en av de to tidligere sammenslåtte landene har England aldri møtt Bosnia og Hercegovina, verken i kvalifisering, i mesterskap eller i privatlandskamp.

Land som er medlem per 2013 av UEFA og som England per kvalifiseringen til VM i 2014 ikke har møtt i kvalifisering er:

  • Armenia Armenia - England har aldri møtt Armenia i offisiell landskamp.
  • Belgia Belgia - Belgia var et av de første landene England møtte utenfor de britiske øyer, og de to landene har mange interne oppgjør. England har spilt mot Belgia både i VM og i EM, men aldri i kvalifisering.
  • Bosnia-Hercegovina Bosnia og Hercegovina - England har aldri møtt Bosnia og Hercegovina i offisiell landskamp.
  • Færøyene Færøyene - England har aldri møtt Færøyene i offisiell landskamp.
  • Island Island - England har møtt Island i to offisielle privatlandskamper.
  • Latvia Latvia - England har aldri møtt Latvia i offisiell landskamp.
  • Litauen Litauen - England har aldri møtt Litauen i offisiell landskamp.
  • Serbia Serbia - England har aldri møtt Serbia i privatlandskamp, men de har møtt Serbia og Montenegro.
  • Slovenia Slovenia - England har møtt Slovenia i VM og til privatlandskamp.
  • Tsjekkia Tsjekkia - England har møtt Den tsjekkiske republikk til privatlandskamp

Flest landskamper[rediger | rediger kilde]

# Landskamper Navn Tidsrom Landslagsmål
1 125 Peter Shilton 1970–1990 0
2 115 David Beckham 1996–2010 17
3 114 Steven Gerrard * 2000–2014 21
4 108 Bobby Moore 1962–1974 2
5 107 Ashley Cole * 2001– 0
6 106 Bobby Charlton 1958–1970 49
6 106 Frank Lampard * 1999–2014 29
8 105 Billy Wright 1947–1959 3
9 101 Wayne Rooney * 2003– 46
10 90 Bryan Robson 1980–1992 26

Spillere fra VM-vinner-laget i 1966 er markert med fet tekst. * markerer spillere som fremdeles er aktive på klubbnivå.

Flest landslagsmål[rediger | rediger kilde]

Bobby Charlton er med sine 49 mål på 106 kamper den spilleren med flest landslagsmål for England.

(Oppdatert per 7. september 2013 med alle som har scoret 14 mål eller flere)

# Landslagsmål Navn Tidsrom Landskamper
1 49 Bobby Charlton 19/04•1958 – 14/06•1970 106
2 48 Gary Lineker 26/05•1984 – 17/06•1992 80
3 46 Wayne Rooney * 12/02•2003 – 19/11•2014 101
4 44 Jimmy Greaves 17/05•1959 – 27/05•1967 57
5 40 Michael Owen 11/02•1998 – 26/03•2008 89
6 30 Nat Lofthouse 22/11•1950 – 26/11•1958 33
6 30 Alan Shearer 19/02•1992 – 20/06•2000 63
6 30 Tom Finney 28/09•1946 – 22/10•1958 76
9 29 Viv Woodward 14/02•1903 – 13/03•1911 23
9 29 Frank Lampard * 20/08•2003 – 14/03•2014 106
11 28 Steve Bloomer 09/03•1895 – 06/04•1907 23
12 27 David Platt 15/11•1989 – 26/06•1996 62
13 26 Bryan Robson 06/02•1980 – 16/10•1991 90
14 24 Geoff Hurst 23/02•1966 – 29/04•1972 49
15 23 Stan Mortensen 25/05•1947 – 25/11•1953 25
16 22 Tommy Lawton 22/10•1938 – 26/09•1948 23
16 22 Peter Crouch * 31/05•2005 – 17/11•2010 42
# Landslagsmål Navn Tidsrom Landskamper
18 21 Mick Channon 11/10•1972 – 07/09•1977 46
18 21 Kevin Keegan 15/11•1972 – 05/07•1982 63
18 21 Steven Gerrard * 31/05•2000 – 14/03•2013 109
21 20 Martin Peters 04/05•1966 – 18/05•1974 67
22 19 Jermain Defoe * 31/03•2003 – 29/05•2013 54
23 18 George Camsell 09/05•1929 – 09/05•1936 9
23 18 Dixie Dean 12/02•1927 – 17/10•1932 16
23 18 Roger Hunt 04/04•1962 – 15/01•1969 34
23 18 Johnny Haynes 02/10•1954 – 10/06•1962 56
27 17 David Beckham 01/09•1996 – 14/10•2009 115
28 16 Tommy Taylor 24/05•1953 – 27/11•1957 19
28 16 Tony Woodcock 17/10•1979 – 14/11•1984 42
30 14 George Hilsdon 15/02•1908 – 13/02•1909 8
30 14 Tinsley Lindley 13/03•1886 – 07/03•1891 13
30 14 Paul Scholes 24/05•1997 – 24/06•2004 66

Spillere fra VM-vinner-laget i 1966 er markert med fet tekst.
* markerer spillere som fremdeles er aktive på klubbnivå.

Landslagstrenere[rediger | rediger kilde]

Roy Hodgson er nåværende landslagstrener for England siden mai 2012.

England etablerte rollen som landslagstrener først i 1946, og har siden hatt en rekke utbyttinger. Særlig har perioden mellom 1974 og 1982 og siden fra 1990-tallet vært preget av store utskiftninger. Den første landslagstreneren var Walter Winterbottom, som var en av FAs egne menn. Han hadde rollen i 17 år, den lengste perioden noen har sittet. Han ble erstattet av Alf Ramsey, som brøt med FAs komiteer og valgte ut laget sitt selv. Etter hans avgang kom Don Revie, som ble den første av to (per 2012) trenere som ikke har vært landslagstrener for et lag i mesterskap. Etter ham kom Ron Greenwood, som egentlig var tiltenkt rollen som midlertidig manager, men som fikk England med i et VM for første gang siden 1970 da England kvalifiserte seg til VM i 1982. Han gikk deretter etter eget ønske, da han pensjonerte seg.

Ny trener etter Greenwood ble Bobby Robson, som leverte først i sin siste turnering, da han tok England til semifinalen i VM for første gang siden 1966. En fotballtrener som stadig ble koblet opp mot trenerrollen, men som aldri ble tildelt jobben var Brian Clough, en karismatisk og suksessfull klubbmanager for blant andre Derby County FC og Nottingham Forest FC. Han ble intervjuet for jobben i 1977 og 1982, men måtte se seg forbigått av både Greenwood og Robson. Også i 1990, i forkant av Taylors regime, var han en høyverdig kandidat. Clough fikk selv i sin samtid kallenavnet «the greatest manager England never had» (den største manageren England aldri fikk.)[169][170]

Graham Taylor tok over etter en god periode som trener for Aston Villa FC, men mislyktes først under EM i 1992, deretter under kvalifiseringen til VM i 1994. Ny trener ble da Terry Venables, som lyktes i å få England til semifinale på hjemmebane. Hans utenomsportslige situasjon gjorde at han fikk sparken. Det samme skjedde med etterfølgeren Glenn Hoddle etter VM i 1998. Den tidligere storspilleren Kevin Keegan tok over for Hoddle, men mislyktes helt i EM i 2000. Etter Keegan tok svensken Sven-Göran Eriksson over som første utlending, og fikk til brukbare resultater, blant annet tre kvartfinaler på rad, men troen på at spillernes kvalitet var større enn det Eriksson hadde fått ut av dem gjorde at Eriksson dro i 2006.

Erikssons assistenttrener Steve McClaren tok over, men fikk sparken etter bare atten kamper på grunn av svært svake resultater i kvalifiseringen til EM i 2008. Med 18 kamper som landslagstrener har han færrest kamper, og er sammen med Don Revie den eneste som ikke har spilt i sluttspill med England. Ny trener ble italieneren Fabio Capello. Han fikk England til VM, men lyktes ikke å følge opp Erikssons to kvartfinaler, da England røk ut i åttendedelsfinalen. Capelloo kvalifiserte England til EM i 2012. Han trakk seg etter kvalifiseringen, og Roy Hodgson tok deretter over.

Her er fullstendig liste (oppdatert per 17. juni 2014):

# Landslagssjef Tidsrom Kamper Vunnet Uavgjort Tap
1. England Walter Winterbottom 28/09•1946 - 21/11•1962 139 78 33 28
2. England Alf Ramsey 27/02•1963 - 01/05•1974 113 69 27 17
3. England Don Revie 04/07•1974 - 11/07•1977 29 14 8 7
4. England Ron Greenwood 17/08•1977 - 05/07•1982 55 33 12 10
5. England Bobby Robson 07/07•1982 - 07/07•1990 95 47 30 18
6. England Graham Taylor 23/07•1990 - 23/11•1993 38 18 13 7
7. England Terry Venables 28/01•1994 - 30/06•1996 23 11 11 1
8. England Glenn Hoddle 01/07•1996 - 02/02•1999 28 17 6 5
9. England Kevin Keegan 17/02•1999 - 07/10•2000 18 7 7 4
10. Sverige Sven-Göran Eriksson Eriksson.jpg 12/01•2001 - 31/07•2006 69 40 17 10
11. England Steve McClaren Steve McClaren 2012 1.jpg 01/08•2006 - 22/11•2007 18 9 4 5
12. Italia Fabio Capello CapelloMadrid.JPG 17/12•2007 - 8/2-2012 42 28 8 6
13. England Roy Hodgson Genève Indoors 2014 - 20140114 - Roy Hodgson.jpg 01/05•2012 - d.d. 29 15 10 4

Måten trenere i England fotfølges av pressen fikk den brasilianske treneren Luiz Felipe Scolari til å trekke seg som kandidat til trenerjobben i England etter Eriksson, og han oppga mediepress som den eneste årsaken.[171]

Midlertidige landslagstrenere[rediger | rediger kilde]

Det har vært tilfeller da de egentlige landslagstrenerne ikke har vært klare i tide, eller at rett person ikke er blitt funnet. Da har FA hentet inn en midlertidig landslagstrener («caretaker manager»). Ron Greenwood var i utgangspunktet en slik midlertidig landslagstrener, men leverte såpass gode resultater at han ble permanent manager i fem år, som også inkluderte VM i 1982.

Den første midlertidige manager var Joe Mercer, som var trener mellom Alf Ramsey og Don Revie. Revie var ikke et etablert førstevalg, og etter at Mercer vant British Home Championship, ble det foreslått at han skulle fortsette som landslagstrener. FA valgte imidlertid Don Revie. Sent i 1998 fikk Glenn Hoddle avskjed, og Howard Wilkinson tok jobben som midlertidig manager for én kamp i 1999 (0–2 mot verdensmester Frankrike). Da hans erstatter Kevin Keegan fikk sparken, tok Wilkinson tilbake jobben som midlertidig manager i nok en kamp, som endte uavgjort mot Finland i en kvalifiseringskamp til VM i 2002.[172]

Etter at Hoddle forsvant, ble også Peter Taylor fjernet fra U21-stillingen etter noe tid, og Wilkinson tok over den jobben. Dette på tross av at Taylor hadde en feilfri kvalifisering. Da Wilkinson hadde fått sin andre kamp som midlertidig manager, var det Taylor som erstattet Wilkinson. Taylor fikk én kamp før Sven-Göran Eriksson var klar. Taylor ga flere unge av den «gyldne generasjonen» sjansen i kampen. Han ga også David Beckham kapteinrollen for første gang i den kampen, som endte med bortetap 0–1 mot Italia.[173]

Stuart Pearce tok over som midlertidig manager mellom Fabio Capello og Roy Hodgson. Han fikk én kamp, en treningskamp mot Nederland, som han tapte 2–3.

Landslagssjef Tidsrom Kamper Vunnet Uavgjort Tap
England Joe Mercer 01/05•1974 - 04/07•1974 7 3 3 1
England Howard Wilkinson 02/02•1999 - 17/02•1999 1 0 0 1
England Howard Wilkinson 07/10•2000 - 22/10•2000 1 0 1 0
England Peter Taylor 22/10•2000 - 12/01•2001 1 0 0 1
England Stuart Pearce 09/02•2012 - 04/05•2012 1 0 0 1

Rekorder[rediger | rediger kilde]

Rekordbeskrivelse Rekordholder Rekord Tidsrom Dato
Flest landskamper Peter Shilton 125 25/11•1970 - 07/07•1990
Flest landskamper på rad Billy Wright 70 03/10•1951 - 28/05•1959
Flest landskamper
som kaptein
Billy Wright,
Bobby Moore
90 09/10•1948 - 28/05•1959
29/05•1963 - 14/11•1973
Lengste
landslagskarriere
Stanley Matthews 22 år, 228 dager 29/09•1934 - 15/05•1957
Flest landslagsmål Bobby Charlton 49 19/04•1958 - 21/05•1970
Flest hat-trick
(minst 3 mål i en kamp)
Jimmy Greaves 6 17/05•1959 - 27/05•1967
Flest landslagsmål
i en kamp
Howard Vaughton,
Steve Bloomer,
Willy Hall,
Malcolm Macdonald
5 18/02-1882
16/03-1896
16/11-1938
16/04-1975
Flest landskamper med
mål på rad
Tinsley Lindley 9 13/03•1886 - 07/04•1888
Flest kamper i VM-sluttspill Peter Shilton 17 16/06•1982 - 07/07•1990
VM i 1982, 1986 og 1990
Flest mål i VM-sluttspill Gary Lineker 10 03/06•1986 - 07/07•1990
VM i 1982 og 1986
Flest mål i et
VM-sluttspill
Gary Lineker 6 03/06•1986 - 22/06•1986
VM i 1986
Flest mål i et
EM-sluttspill
Alan Shearer 6 08/06•1996 - 26/06•1996
EM i 1996
Raskeste landslagsmål Tommy Lawton 17 sekunder 25/05-1947
Raskeste mål
som innbytter
Teddy Sheringham 15 sekunder 06/10-2002
Yngste landslagsspiller Theo Walcott 17 år, 75 dager 30/05-2006

Debutkamper mot andre lag[rediger | rediger kilde]

Se Liste over Englands debutkamper mot andre lag for fullstendig liste

Dette er en oversikt over debutkampene til England mot andre landslag. Listen under er Englands debutkamp mot de 15 første motstanderne, i tillegg Argentina, da kampen mot Argentina var historisk viktig som den første på Wembley mot en annen motstander enn Skottland.

Englands mål står alltid først.

Dato Type kamp Motstander Resultat Sted
30. november 1872 Privatlandskamp Skottland Skottland 0–0 Hamilton Crescent, Glasgow
18. januar 1879 Privatlandskamp Wales Wales 2–1 The Oval, London
18. februar 1883 Privatlandskamp St Patrick's saltire.png Irland 13–0 Knock Ground, Belfast
6. juni 1908 Privatlandskamp Østerrike Østerrike 2–1 Cricketer Platz, Wien
10. juni 1908 Privatlandskamp Flag of Hungary (1867-1918).svg Ungarn 7-0 Millenáris Sporttelep, Budapest
13. juni 1908 Privatlandskamp Polen Böhmen 2-1 Letná stadion, Praha
21. mai 1921 Privatlandskamp Belgia Belgia 2-0 Oscar Bossaert Stadium, Brussel
10. mai 1923 Privatlandskamp Frankrike Frankrike 4–1 Stade Pershing, Paris
21. mai 1923 Privatlandskamp Sverige Sverige 4–2 Råsundastadion, Stockholm
15. mai 1929 Privatlandskamp Spania Spania 3–4 Estadio Metropolitano de Madrid, Madrid
10. mai 1930 Privatlandskamp Tyskland Tyskland 3–3 Deutsches Stadion, Berlin
13. mai 1933 Privatlandskamp Italia Italia 1–1 Stadio Nazionale PNF, Roma
29. mai 1933 Privatlandskamp Sveits Sveits 4-0 Stadion Neufeld, Bern
14. mai 1937 Privatlandskamp Norge Norge 6–0 Ullevaal Stadion, Oslo
9. mai 1951 Privatlandskamp Argentina Argentina 2–1 Wembley stadion, London (4)
9. mai 1956 Privatlandskamp Brasil Brasil 4–2 Wembley stadion, London

Sang[rediger | rediger kilde]

Englands landslag spilte i 1970 inn sangen «Back Home» i forbindelse med årets fotball-VM. Singelen gikk til topps på den engelske hitlisten og startet tradisjonen med at Englands landslag spilte inn en VM-sang for å feire sin deltakelse. Senere har også sangen «World in Motion» som ble laget i forbindelse med VM i 1990 gått til topps på hitlisten.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ From 1863 to the Present Day - FIFA.com, hentet 12. januar 2013
  2. ^ Fotball - Store norske leksikon, hentet 12. januar 2013
  3. ^ The English National Football Team - My Footballfacts, hentet 12. januar 2013
  4. ^ Poll: Who’s Our Biggest Rival – Argentina, Germany or Scotland? - World cup blog, 17. november 2008, hentet 12. januar 2013
  5. ^ England 4 - 2 Scotland - Englandstats.com, hentet 12. januar 2013
  6. ^ Results 1872-1890 – England Football Online, hentet 31. desember 2012
  7. ^ England's highest goals-for matches - Englandfootballonline, hentet 19. januar 2013
  8. ^ Unofficial – England Football Online, hentet 31. desember 2012
  9. ^ Austria 1 - 6 England - Englandstats, 8. januar 2013
  10. ^ Bohemia 0 - 4 England - Englandstats, 8. januar 2013
  11. ^ Bohemia - wildstat.com, hentet 19. januar 2013
  12. ^ Sports–reference.com – Vivian Woodward (Besøkt 20. januar 2013)
  13. ^ 15 February 1913 - Black And Tans On The House! - This day in football history, 15. februar 2010, hentet 7. januar 2013
  14. ^ The Joy of Six: Olympic football tournament stories - The Guardian, 20. juli 2012, hentet 19. januar 2013
  15. ^ British Home Championship Titles - footballdatabase.eu, hentet 11. januar 2013
  16. ^ Spain Vs. England: History of the Fixture Bleacher Report, 6. februar 2009, hentet 8. januar 2013
  17. ^ England Topendsports, hentet 31. desember 2012
  18. ^ Now you know: The big book of sports, Durndurn Press, Canada 2009, side 66.
  19. ^ Guardian.co.uk – Sir Stanley Matthews (Av Brian Glanville. Publisert 23. februar 2000, besøkt 20. januar 2013)
  20. ^ Dailymail.co.uk – Last time sport was stopped, it almost was the end of the world (Av Ian Wooldridge. Publisert 3. mars 2001, besøkt 20. januar 2013)
  21. ^ Sir Walter Winterbottom - The Guardian, 8. februar 2002, hentet 8. januar 2013
  22. ^ The Miracle on Grass, 9. juni 2010, hentet 31. desember 2012
  23. ^ Chasing Gaetjens, ESPN, 26. februar 2010, hentet 31. desember 2012
  24. ^ The Hungarian disasters - England v Hungary, 1953-4 - The Observer, 17. mai 2009, hentet 31. desember 2012
  25. ^ Ivor Boradis - Queen of the South FC, hentet 31. desember 2012
  26. ^ The frustrating fifties - A different league, 29. mai 2010, hentet 9. januar 2013
  27. ^ West Germany's sweet revenge - Planetworldcup, hentet 9. januar 2013
  28. ^ Alf Ramsey - England's Anonymous Hero - FIFA.com, hentet 2. januar 2013
  29. ^ Martin Peters: I can't see us ending 44 years of hurt - The Independent, 21. mars 2010, hentet 5. januar 2013
  30. ^ Euro 2012 team preview: France Yahoo News, 11. juni 2012, hentet 12. januar 2013
  31. ^ Hurst: It didn’t cross the line - The Sun, 12. januar 2011, hentet 31. desember 2012
  32. ^ TheBoltonNews.co.uk – Local lad was a world beater (Av Anna Youssef. Publisert 26. april 2007, besøkt 20. januar 2013)
  33. ^ 5 June 1968: Ramsey pays for England's first ever red card The Guardian, 6. juni 2009, hentet 12. januar 2013
  34. ^ World Cup Records - Disiplinary - Footballnetwork, hentet 15. januar 2013
  35. ^ World Cup 2010: Robert Green, I know how you feel, says ex-England keeper Peter Bonetti The Daily Telegraph, 13. juni 2010, hentet 12. januar 2013
  36. ^ Englandstats.com – Players, Peter Leslie Shilton (Besøkt 20. januar 2013)
  37. ^ Jan Tomaszewski (England v Poland - 1973) - goal.com, 15. november 2012, henet 7. januar 2013
  38. ^ The forgotten story of … England under Joe Mercer - The Guardian, 11. oktober 2012, hentet 7. januar 2013
  39. ^ Hero cast aside - Sir Alf Ramsey, 1970s - The Guardian, 21. mai 2009, hentet 7. januar 2013
  40. ^ The king of the damned - The Guardian, 25. november 2007, henet 7. januar 2013
  41. ^ The king of the damned - The Guardian, 25. november 2007, hentet 7. januar 2013
  42. ^ BlackCurrent Black History Blog Day 15: Viv Anderson, The First England International - Black Current, 22. oktober 2010, hentet 5. januar 2013
  43. ^ Viv Anderson recalls 1978 debut as first black England player - BBC Sports Manchester, 20. november 2011, hentet 5. januar 2013
  44. ^ Obituaries: Ron Greenwood Daily Telegraph, 10. februar 2006, hentet 10. januar 2013
  45. ^ a b Bobby Robson: hypocrisy behind the headlines - The Week, 22. september 2009, hentet 15. september 2013
  46. ^ TheCityOfReading.com – Famous People, Neil Webb (Besøkt 20. januar 2013)
  47. ^ Sir Bobby Robson: Even when he was really hurting, Bobby never let it show - Daily Telegraph, 31. juli 2009, hentet 15. september 2012
  48. ^ England Managers - England Football Online, hentet 1. januar 2013
  49. ^ Dailymail.co.uk – Bilde av Terry Butcher etter kampslutt mot Sverige den 6. september 1989 (Besøkt 4. juni 2011)
  50. ^ England maul fellow lions Milla, Cameroon - FIFA.com, hentet 1. januar 2013
  51. ^ Greatest World Cup matches: West Germany-England (1990) Football Fanaticos, 21. mars 2010, hentet 7. januar 2013
  52. ^ Gazza weeps as Germans prevail - FIFA.com, hentet 7. januar 2013
  53. ^ Euro 2012 defeat is just the latest in this long line of England shoot-out woe - Daily Mail, 24. juni 2012, hentet 7. januar 2013
  54. ^ Sir Bobby Robson: The England years 1982-1990 - The Daily Telegraph, 31. juli 2009, hentet 7. januar 2013
  55. ^ Graham Taylor: 'Do I not like that' - it's Euro 92 all over again The Independent, 6. juni 2012, hentet 9. januar 2013
  56. ^ England's past Euro exploits - Daily Mail, 6. mai 2004, hentet 7. januar 2013
  57. ^ Former England manager Graham Taylor says San Marino will haunt him forever - Daily Telegraph, 11. oktober 2012, hentet 9. januar 2013
  58. ^ Rep of Ireland 1 - 0 England - englandstats, hentet 15. januar 2013
  59. ^ Terry Venables factfile - Evening Standard 4. september 2000, henet 15. januar 2013
  60. ^ England hit high notes to down Dutch UEFA.com, 6. oktober 2003, hentet 15. januar 2013
  61. ^ The Joy of Six: European Championship controversies - The Guardian, 22. juni 2012, hentet 9. januar 2013
  62. ^ The British are not anti-German: they're just ignorant of German culture - Daily Telegraph, 9. desember 2011, hentet 9. januar 2013
  63. ^ Achtung! No more anti-German headlines - The Guardian, 13. desember 2011, hentet 9. januar 2013
  64. ^ Glenn Hoddle: 'I'm ready to be England's caretaker at the Euros, The Independent, 26. mars 2012, hentet 1. januar 2013
  65. ^ World Cup: Romania shocks England; Colombia down Tunisia Soccertimes.com,22. juni 1998, hentet 8. januar 2013
  66. ^ World Cup: Quarterfinals feature Argentina-England matchup Soccertimes.com, 26. juni 1998, hentet 8. januar 2013
  67. ^ Hoddle sacked - BBC, 3. februar 1999, hentet 1. januar 2013
  68. ^ England's past Euro exploits - Daily Mail, 6. mai 2004, hentet 7. januar 2013
  69. ^ An England manager's essential quality: be different from the last one The Guardian, 9. februar 2012, hentet 1. januar 2013
  70. ^ Gary Neville reveals bizarre England methods under Glenn Hoddle The Guardian, 21. august 2011, hentet 7. januar 2013
  71. ^ England's sweet revenge - BBC Sport, 7. juni 2002, hentet 7. januar 2013
  72. ^ SVEN FEELING NO PRESSURE; Ice cool boss plans to sit down with players Liverpool Echo via The Free Library, 3. september 2002, henet 4. januar 2013
  73. ^ Sam Wallace: 'Golden generation' fell short of the highest standards – but England will miss them - The Independent, 29. august 2011, hentet 5. januar 2013
  74. ^ Is Fabio Capello falling into the old Gerrard and Lampard trap? - The Guardian, 31. mai 2010, hentet 5. januar 2013
  75. ^ The Frustrations of Coaching Wayne Rooney - New York Times, 12. oktober 2011, hentet 5. januar 2013
  76. ^ Portugal hold their nerve against England - UEFA.com, 25. juni 2004, hentet 2. januar 2013
  77. ^ Eriksson to quit after World Cup - BBC Sport 23. januar 2006, hentet 3. januar 2013
  78. ^ -Latterlig utvisning - VG, 2. juli 2006, hentet 5. januar 2013
  79. ^ McClaren sacked as England coach - BBC, 22. november 2007, hentet 8. januar 2013
  80. ^ The brutal truth about England - stuff.co.nz, 28. juni 2010, hentet 7. januar 2013
  81. ^ World Cup 2010 England Inquest: No nerves, but no class and no clue - England's 'golden' generation deliver the worst showing in their sad history - Goal.com, 27. juni 2010, hentet 9. januar 2013
  82. ^ a b c Risk of John Terry captaincy at Euro 2012 was too great for FA - The Guardian, 3. februar 2012, hentet 18. januar 2013
  83. ^ apello's £1.5m reward for failure: Anger over huge pay-off as England boss takes a vow of silence Daily Mail, 10. februar 2012, hentet 15. januar 2013
  84. ^ Low expectations as England arrive at Krakow base - BBC Sport, 6. juni 2012, hentet 3. januar 2013
  85. ^ Englands EM-tropp er klar: – Svakeste tropp på mange mesterskap, TV2, 16. mai 2012, hentet 5. januar 2013
  86. ^ Høgmo har ingen tro på England i EM Avisen Tromsø, 3. mai 2012, 5. januar 2013
  87. ^ Spot-on Italy edge past England into semis UEFA.com, 24. juni 2012, hentet 3. januar 2013
  88. ^ Kommentatorlegende: – På dette stadiet er alt en bonus for England - NRK.no, 24. juni 2012, 5. januar 2013
  89. ^ The FIA/Coca-Cola World Ranking, 17. oktober 2013
  90. ^ The FIA/Coca-Cola World Ranking, 28. november 2013
  91. ^ The FIA/Coca-Cola World Ranking, 4. juni 2014
  92. ^ «Final Draw». FIFA.com. Besøkt 15. oktober 2013. 
  93. ^ The FIA/Coca-Cola World Ranking, 14. juli 2014
  94. ^ Qualifying draw, UEFA.com, 23. februar 2014
  95. ^ The FIA/Coca-Cola World Ranking, 18. september 2014
  96. ^ Q & A - englandfootballonline, hentet 29. januar 2013
  97. ^ England vs West Germany World Cup Finals at Wembley Program - Subside Sports, hentet 29. januar 2013
  98. ^ History of England Football Kit - Highwayfive, 25. juni 2011, hentet 12. januar 2013
  99. ^ England's Red Uniform May 1951 - England football online, hentet 12. januar 2013
  100. ^ England's Away Uniform March-November 1996 - England football online, hentet 12. januar 2013
  101. ^ England show red card to red kit: Three Lions to wear blue at Euros - Daily Mail, 29. mai 2012, hentet 10. januar 2013
  102. ^ Farewell to Umbro: End of an era for Three Lions - The Independent, 11. oktober 2012, hentet 12. januar 2013
  103. ^ Three Lions – The History of an Emblem down with design 22. juni 2010, hentet 3. januar 2013
  104. ^ Three Lions on a Shirt - englandfootballonline, hentet 15. januar 2013
  105. ^ 3 Lions? They are leopards - Daily Star, 9. november 2011, hentet 9. januar 2013
  106. ^ Why three lions? - theFA.com, 29. desember 2010, henet 9. januar 2013
  107. ^ a b The Question: Does 4-4-2 work for England? 5. juni 2012, hentet 12. januar 2013
  108. ^ A Brief History of Tactics - The Wingless Wonders - Ademir to Zizinho, 10. august 2011, hentet 12. januar 2013
  109. ^ Telegraph.co.uk – Liverpool manager Roy Hodgson ready to take on the role of a lifetime (Av Duncan White. Publisert 14. august 2010, besøkt 19. januar 2013)
  110. ^ The Question: Does 4-4-2 work for England? 5. juni 2012, hentet 12. januar 2013
  111. ^ Football: Learning to live with football's bogeyman: Dave Hadfield lived next door to Charles Hughes - and survived - The Independent, 13. august 1994, hentet 12. januar 2013
  112. ^ Profile: The professor breaks cover: Charles Hughes - The Independent, 28. november 1993, hentet 12. januar 2013
  113. ^ England are more than just a football team Financial Times 22. juni 2012, hentet 12. januar 2013
  114. ^ Soccer playing styles Expert Football, 21. desember 2012, hentet 18. januar 2013
  115. ^ Football culture: Who are you? Warrior or tika taka technician? - CNN.com, 27. juni 2012, hentet 12, januar 2013
  116. ^ Why England should withdraw from international football - The Guardian, 26. juni 2012, hentet 12. januar 2013
  117. ^ Rafael Benitez: England have the talent – but not the philosophy The Independent, 26. juni 2012, hentet 12. januar 2013
  118. ^ England v Spain: The Three Lions Lack A Football Identity - Sabotage Times, 9. november 2011, hentet 13. januar 2013
  119. ^ England National Team Future Is Bleak According to The Premier League’s Director of Youth - Caughtoffside, 25. mars 2011, hentet 13. januar 2013
  120. ^ England National Team: 6 Reasons Why England Fails at Big Tournaments - Bleacher Report, 21. august 2012, hentet 13. januar 2013
  121. ^ Keane: Too many rivalries in England squad - The Republik of Mancunia, 24. mai 2012, hentet 10. september 2013
  122. ^ You’re watching the World Cup from Cumbria – the home of international football... - 28. juni 2010, hentet 2. januar 2013
  123. ^ The Joy of Six: World Cup refereeing controversies - The Guardian, 2. juli 2012, hentet 19. januar 2013
  124. ^ The conflict lives on The Guardian, 25. februar 2002, hentet 2. januar 2013
  125. ^ World Cup 2010: Mexico's great love-hate relationship with Argentina - The Guardian, 26. juni 2010, hentet 23. januar 2013
  126. ^ Political football: Diego Maradona - Channel 4, 26. juni 2007, hentet 3. januar 2013
  127. ^ Simeone admits faking World Cup injury BBC, 2. mars 1999
  128. ^ Gods and monsters - The Guardian, 21. mai 2008, hentet 3. januar 2013
  129. ^ England vs Germany : Pitch Battles Part 1 - youtube.com, lastet opp 30. april 2007, hentet 23. januar 2013
  130. ^ Euro 2012: Germany’s rivalry with England is nothing compared to the Netherlands - Kit Holden, The Independent, 13. juni 2012, hentet 3. januar 2013
  131. ^ Revealed: Why England and Germany REALLY hate each other - Mirrorfootball, 2010, hentet 3. januar 2013. Tittelen er misvisende.
  132. ^ Football: War cliches only tarnish Anglo-German classics The Independent, 30. august 2001 (via Highbeam), hentet 23. januar 2013
  133. ^ Job done now for the Hun - Daily Star, 24. juni 2010, hentet 3. januar 2013
  134. ^ Mirror declares football war on Germany; BY THE EDITOR.(Leader) - Highbeam research av Daily Mirrors lederartikkel 24. juni 1996, hentet 3. januar 2013
  135. ^ World Cup's Most Shocking Moments part 3 - youtube (0:00-0:09), lastet opp 4. juni 2010, hentet 20. januar 2013
  136. ^ World Cup journos: never afraid to mention the war - The Week 25. juni 2010, hentet 22. juni 2013
  137. ^ The Joy of Six: European Championship controversies - The Guardian, hentet 22. januar 2013
  138. ^ Is It Time to Stop Rooting Against Germany? - Huffington Post, 14. juni 2010, hentet 23. januar 2013
  139. ^ England vs Germany : Pitch Battles Part 6 - youtube.com, lastet opp 30. april 2007, hentet 23. januar 2013
  140. ^ Surrender Fritz - New York Times, 30. juni 1996, hentet 22. januar 2013
  141. ^ Kan Capello bryte Englands VM-forbannelse? - nrk.no, 4. juni 2010, hentet 5. januar 2013
  142. ^ World Cup game England always plays well Financial Times 2. juni 2006 hentet 6. januar 2013
  143. ^ Next England manager: The contenders, Daily Telegraph (via Wayback Machine) 22. november 2007, hentet 5. januar 2013
  144. ^ The impossible job - BBC, 5. februar 1999, hentet 5. januar 2013
  145. ^ Roy Hodgson - englandfootballonline, hentet 6. januar 2013
  146. ^ Why is the England football team always in a crisis? CNN blog, 7. februar 2012, hentet 5. februar 2013
  147. ^ World Cup game England always plays well Financial Times 2. juni 2006 hentet 6. januar 2013
  148. ^ When did football hooliganism start? The Knowledge, The Guardian, 13. desember 2001, hentet 4. januar 2013
  149. ^ Ignoring the bananas - How John Barnes tackled racism in English football - 2. mars 2008, hentet 4. januar 2013
  150. ^ Euro 1980: How Belgium defied the odds to reach final - BBC Football, 12. mai 2012, hentet 7. januar 2013
  151. ^ FIG FACT-SHEET FOUR: HOOLIGANISM - G. Pearson, University of Liverpool, hentet 4. januar 2013
  152. ^ How Britain defeated football hooliganism, 1. august 2012
  153. ^ English Hooligans Brawl With Italian Youth Gangs: Sardinia Police Separate Warring Sides - Seattle Times, 12. juni 1990, hentet 4. januar 2013
  154. ^ Football hooliganism - Police studies, 30. september 1999, hentet 4. januar 2013
  155. ^ England threatened with expulsion if hooligans are not restrained, Soccertimes, 18. juni 2000, hentet 4. januar 2013
  156. ^ Hooligans? I didn't see any, The Guardian 22. juni 2000, hentet 4. januar 2013
  157. ^ Thugs dodge World Cup ban - The Guardian, 4. juni 2006, hentet 4. januar 2013
  158. ^ Hooligans: World Cup Footbal 2006, Germany – The untold story Metromaaza/Music'n'moves 13. august 2010, hentet 4. januar 2013
  159. ^ The hooligan problem and football violence that just won't go away - The Guardian, 22. august 2010, hentet 4. januar 2013
  160. ^ Hooligans cause concern for Euro 2012, Financial Times, 27. mai 2012, henet 4. januar 2013
  161. ^ Bare offisielle kamper
  162. ^ World Cup 2002 standings - Planet World Cup, hentet 5. januar 2013
  163. ^ World Cup 2006 standings - Planet World Cup, hentet 5. januar 2013
  164. ^ World Cup 1998 standings - Planet World Cup, hentet 5. januar 2013
  165. ^ World Cup 2010 standings - Planet World Cup, hentet 5. januar 2013
  166. ^ World Cup's Most Shocking Moments part 2 - youtube (4:30-4:50), lastet opp 4. juni 2010, hentet 20. januar 2013
  167. ^ English Tourist Board's reaction after England penalty loss - insideworldsoccer.com, hentet 20. januar 2013
  168. ^ The Psychology of Penalty Shootouts – Why do England Always Lose? - Popular social science, 28. november 2012, hentet 20. januar 2013
  169. ^ Telegraph.co.uk – Obituaries, Brian Clough (Publisert 21. september 2004, besøkt 20. januar 2013)
  170. ^ BBC.co.uk – Brian Clough: The greatest manager England never had? (Publisert 15. juli 2010, besøkt 20. januar 2013)
  171. ^ England job not for me - Scolari, BBC, 28. april 2006, hentet 6. januar 2013
  172. ^ Howard Wilkinson - englandfootballonline, hentet 6. januar 2013
  173. ^ Peter Taylor - englandfootballonline, hentet 6. januar 2013

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]