Paul Ince

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Paul Ince
Paul Emerson Carlyle Ince
Paul Ince
Født 21. oktober 1967 (46 år)
Ilford, England
Kallenavn The Guv'nor
Posisjon Manager
Ungdomsklubb
År
Klubber
West Ham United
Klubber*
År Klubber
1985–1989
1989–1995
1995–1997
1997–1999
1999–2002
2002–2006
2006
2007​
West Ham United
Manchester United
Internazionale
Liverpool
Middlesbrough
Wolves
Swindon Town
Macclesfield Town
72 (7)
206 (24)
54 (10)
65 (14)
93 (7)
115 (10)
3 (0)
1 (0)
Landslag
År
1992–2000
Lag
England
Kamper (mål)
53 (2)
Trenerkarriere
År
Klubber
2006–2007
2007–2008
2008
2009–2010
2010–2011
2013–
Macclesfield Town
Milton Keynes Dons
Blackburn Rovers
Milton Keynes Dons
Notts County
Blackpool

* Antall seriekamper og -mål

Paul Emerson Carlyle Ince (født 21. oktober 1967 i Ilford i Essex) er en tidligere engelsk fotballspiller og senere manager. Ince er per 2013 manager for Blackpool. Han er også kjent som den første fargede kaptein for Englands landslag i fotball.

Klubbfotball[rediger | rediger kilde]

West Ham United[rediger | rediger kilde]

Ince prøvespilte for West Ham i 1985, og ordnet seg etter hvert proffkontrakt. Han kom til klubben rett etter han sluttet på skolen. Debuten kom først som 19-åring: 30. desember 1986 for West Ham United mot Newcastle United (1. divisjon, 0–4 borte, 22 077 tilskuere, innbytter for Alan Dickens). Sesongen etter begynte han å spille mer fast for laget. Hans kvaliteter var blant annet fart, utholdenhet, kompromissløse taklinger og gode pasningsegenskaper.

Han ble snart kjent som en hardtkjempende midtbanespiller, og fikk kjælenavnet «The Guv'nor». Kallenavnet fulgte ham gjennom hele spillerkarrieren.

I august 1988 ble Ince lagt merke til av resten av fotball-England, da han scoret to spektakulære mål i en svært overraskende seier mot Liverpool i Ligacupen. West Ham nådde semifinalen, der de tapte for Luton Town. I ligaen derimot gikk det dårlig for laget, men Ince var storspilleren.

Manchester United[rediger | rediger kilde]

Alex Ferguson kjøpte Ince fra West Ham United den 13. september 1989 for st startbeløp på £800 000, i tillegg kom £5000 pr. kamp i fem år (dette ble totalt £1 500 000). Overgangen var av den kontroversielle sorten, fordi Ince hadde latt seg avbilde i en United-drakt før overgangen. Dette bildet havnet i avisen Daily Express, og dermed fikk Ince hatbrev og tilrop fra West Ham-supportere. Dette førte til en fremskynding av overgangen. Det ble imidlertid et nytt problem da Ince ikke besto den medisinske testen.

I et intervju i fotballbladet Four Four Two, som også gis ut i Norge under navnet Fire Fire To, svarte Ince på spørsmål fra leserne om denne overgangen:

«Jeg snakket med Alex Ferguson og avtalen var nesten sluttført. Jeg skulle reise på ferie og min agent på den tiden, Ambrose Mendy, sa at det ikke var nødvendig å komme tilbake for å ta bilde i United-drakten når avtalen var ferdig signert. Derfor tok vi bildet før jeg reiste på ferie, og det skulle brukes når avtalen skulle annonseres. Lawrence Luster i avisen Daily Star tok bilde og la det i arkivet. Like etter skulle deres søsteravis, Daily Express, finne et bilde av meg i West Ham-drakt, og fant i stedet et med United-skjorte. De trykte dette bilde, og dermed brøt problemene ut. Jeg kom tilbake og oppdaget at West Ham-supporterne var rasende på meg. Det var i sannhetens tegn ikke min feil. Jeg var bare en ung gutt på den tiden, og alt jeg gjorde var å følge min agents råd. Det måtte jeg selv lide for i ettertid.»

Ince debuterte for Manchester United den 16. september 1989 mot Millwall (1. divisjon, 5–1 hjemme, 42 746 tilskuere). Allerede i sin første sesong var han en del av laget som vant FA-cupen, etter to kamper mot Crystal PalaceWembley. Dette var manager Fergusons første triumf på fire sesonger. Mange sier at denne seieren redde jobben hans, spesielt med tanke på at laget var nær ved å rykke ned. En sluttspurt gjorde at klubben endte på 13. plass.

Sesongen etterpå gikk det bedre med United, og laget hadde store ting på gang. I ligaen endte det med 6. plass. I ligacupfinalen endte det med skuffende tap mot Sheffield Wednesday, ledet av Ron Atkinson. Siden United vant FA-cupen sesongen i forveien fikk United lov å delta i Cupvinnercupen. Forbudet mot engelske klubbers deltakelse i Europa var opphevet (unntatt for Liverpool), og det gikk over all forventning. United feide lag etter lag av banen, blant annet Wrexham, Pecsi Muncas, Montpellier, Legia Warszawa og til slutt Barcelona i finalen (i Rotterdam). United vant 2–1 etter to mål av Mark Hughes, og Ince storspilte på midtbanen sammen med legenden Bryan Robson, som senere skulle bli hans manager i Middlesbrough.

I 1992/93 var Uniteds lag endelig gode nok til å hente hjem ligaseieren. Dette var den første Premier League-sesongen Det var hele 26 år siden United hadde vunnet. Ingen av spillerne på dette laget vil noensinne bli glemt av Uniteds-supportere.

I 1993/94 sesongen var Manchester United fantastiske, og Paul Ince hadde sin beste sesong for klubben. Han scoret åtte mål på 39 ligakamper. Klubben vant både ligaen og FA-cupen, «The Double», noe klubben aldri hadde gjort tidligere. Selve finalen i FA-cupen endte i 4–0 seier over Chelsea på Wembley.

Hans siste sesong i United kunne endt veldig bra, men klubben klarte ikke å opprettholde seiersrekken på vårparten. I FA-cupfinalen på Wembley endte det med 0–1 tap for Everton. Denne sesongen ble Ince beskyldt for å ha slått til en tilskuer borte mot Crystal Palace. Dette skjedde samtidig som Eric Cantona «kung-fu-sparket» Crystal Palace-tilhengeren Matthew Simmons. Cantona var blitt utvist og gikk langs sidelinjen på vei mot garderoben, da Simmons løp ned fra 13. rad og kom med en rekke fornærmende tilrop til Cantona. Ince ble innblandet i slåsskampen, men slapp unna straff etter en høring.

Inter Milan[rediger | rediger kilde]

Ince ble solgt til Inter Milano sommeren 1995, da manager Ferguson valgte å satse på sine yngre spillere, slik som David Beckham, Paul Scholes, Nicky Butt, Gary Neville og Phil Neville. United fikk £7 millioner for ham. Dette var den største summen United noensinne hadde fått for en spiller. Det gikk historier om at Ince hadde forlangt å bli kalt «Guv'nor» av sine lagkamerater, noe han senere har kalt en «kort fase» av livet. Ferguson har ved senere anledninger omtalt Ince som «big-time Charlie», altså «stormannsgal».

Inter-publikummet var skeptiske til Ince, men skulle snart bli overbevist. Hans fremragende spill gjorde ham kjapt til en publikumsfavoritt. Den første sesongen var dårlig for laget, og Inter endte på 7. plass, selv om Ince spilte glimrende. Om sommeren var han selvskreven på Englands landslag under EM på hjemmebane.

Den andre sesongen i Inter endte bedre. Laget kom på 3. plass i Serie A, og kom til UEFA-cupfinalen mot Schalke 04. I tredje runde scoret Ince mot Boavista. Finalen gikk over to kamper, og Inter tapte bortekampen 0–1. I hjemmekampen scoret Iván Zamorano, slik at laget vant 1–0. Etter ekstraomgangene var det fremdeles uavgjort, men straffesparkkonkurransen endte med 1–4 tap for Inter.

Selv om Ince ble tilbudt en ny og forbedret kontrakt av Inters klubbpresident Massimo Moratti, valgte Ince å forlate klubben for å reiste hjem til England.

Liverpool[rediger | rediger kilde]

En viktig faktor for overgangen til Liverpool, var muligheten for å spille sammen med landslagskollega Michael Owen. Ince gikk fra Inter Milano til Liverpool i juli 1997 for £4 500 000. En annen viktig motivasjon var at hans sønn, Thomas, var 5 år gammel og Ince ønsket at han skulle gå på en engelsk skole. I Liverpool fikk Ince en kontrakt på fire år.

Også i Liverpool slet Ince med temperamentet sitt. Han ble utvist mot Valencia i UEFA-Cupen 3. november 1998. I løpet av sesongen 1997/98 fikk Ince 13 gule kort. Det ble ingen trofeer i hans tid på Anfield, men han fikk markert seg med en utligning til 2–2 mot Manchester United i sin andre sesong.

Middlesbrough[rediger | rediger kilde]

Ince gikk til Middlesbrough etter at han ble kjøpt av manager Bryan Robson for £1 million. Ince var da 32 år gammel, og karrieren var tydelig på hell. Likevel beholdt han plassen på det engelske landslaget som kvalifiserte seg til EM 2000 under manager Kevin Keegan.

Etter at Steve McClaren overtok som manager ble det ikke noen ny kontrakt på Ince, siden McClaren heller ville la yngre krefter slippe til.

Wolverhampton Wanderers[rediger | rediger kilde]

Ince kom til Wolves på fri-transfer, etter at hans kontrakt med Middlesbrough var utgått. Han debuterte hjemme mot Burnley (3 0, 17. august 2003). Wolves klarte opprykk til Premier League i hans første sesong der. De rykket imidlertid rett ned igjen i 2003/04. Ince hadde offentliggjort at han skulle legge opp etter 2004/05-sesongen, men ombestemte seg midtveis i sesongen da klubben ansatte Glenn Hoddle som ny manager, hans gamle landslagssjef. I juni 2005 skrev han under en ny ettårskontrakt. I april 2006 annonserte han at han ønsket å fortsette i ytterligere én sesong, etter å ha snakket med sin gode venn Teddy Sheringham – som også fortsatte karrieren etter fylte 40 år.

Swindon Town[rediger | rediger kilde]

Etter mange spekulasjoner signerte Ince en ett-årskontrakt med klubben 31. august 2006, som spillende trener. Ryktene ville ha det til at Swindon hadde hatt konkurranse med klubber som Birmingham City, West Bromwich og Crewe Alexandra. Nøkkelen til Inces signatur var hans vennskap med klubbens manager, Dennis Wise. Han debuterte for klubben 12. september 2006 i 2–1-seieren over MK Dons. Men Ince spilte bare tre kamper for klubben før det ble annonsert at kontrakten var terminert ved gjensidig enighet, fordi Ince ikke følte han kunne oppfylle forventningene. Det ble samtidig annonsert at Ince ville fortsette sitt bidrag som trener i klubben.

Managerkarriere[rediger | rediger kilde]

Macclesfield Town[rediger | rediger kilde]

23. oktober 2006 ble det bekreftet at Paul Ince var ansatt som spillende-manager for Macclesfield Town. Men han kunne ikke spille for klubben før januar når transfervinduet åpnet igjen, siden Swindon Town satt med spillerlisensen hans fremdeles. Ince spilte etterhvert kun en kamp for Macclesfield. Han overtok jobben etter Brian Horton, da klubben lå helt på bunn av ligasystemet (i League Two) syv poeng bak nærmeste lag. Allerede 4. januar 2007 ble han kåret til «månedens manager» for desember i denne divisjonen. Samme måned var Ince mye i media fordi klubben skulle møte ligamester Chelsea i FA-cupen, noe som for øvrig endte med tap.

Milton Keynes Dons[rediger | rediger kilde]

25. juni 2007 ble Paul Ince på en pressekonferanse presentert som den nye manageren i 2. divisjonsklubben Milton Keynes Dons FC. Ince etterfulgte Martin Allan som ble ny sjef for Championship-laget Leicester City. Ince valgte en klubb som var kontroversiell, opprinnelig stammer klubben fra Wimbledon FC, som valgte å flytte fra sitt opprinnelige nærområde i London, og åtte mil til Milton Keynes. Klubbens eier Peter Winkelman var imidlertid i ferd med å skape stor entusiasme rundt klubben, som blant annet hadde etablert seg på et nytt stadion i Milton Keynes med en publikumskapasitet på 24 000. Klubben var nær ved å rykke opp i 2007-sesongen, derfor ble det nærmest forlangt at Ince skulle ta Dons opp en divisjon i sin første sesong i klubben.

Ince ledet klubben til seier i Football League Trophy-finalen på Wembley stadion med 2-0-seier over Grimsby Town. Senere rykket MK Dons opp til League One etter at de vant League Two 2007/08.

Blackburn Rovers[rediger | rediger kilde]

I juni 2008 signerte Paul Ince en treårskontrakt som manager for den engelske Premier League-klubben Blackburn. Dermed ble han den første fargede engelske manageren i den engelske toppdivisjonen. Han overtok etter tidligere United-lagkamerat Mark Hughes som ble utnevnt til sjef for hardtsatsende Manchester City. 16. desember 2008 ble han sparket etter fem strake tap i FA Premier League. Tilsammen ledet han laget i 16 ligakamper, der laget vant tre, spilte tre uavgjort og tapte ni kamper (17–31 i målforskjell). Laget lå nest nederst på ligatabellen, og ble sparket på grunn av presset om å holde laget i øverste divisjon.[1] Styreformann John Williams uttalte at dette ikke var noe klubben ønsket å gjøre, men man måtte ta hensyn til faren for nedrykk og gripe fatt i problemene før det var for sent. Ince ble den sjette Premier League-manageren som forlot jobben sin denne sesongen.

Milton Keynes Dons[rediger | rediger kilde]

3. juli 2009 returnerte Ince til managerjobben i MK Dons etter at manager Roberto Di Matteo ble ny manager West Bromwich Albion. Han annonserte i april 2010 at han gikk av etter sesongen 2009/10.

Notts County[rediger | rediger kilde]

Ince ble ansatt som manager for Notts County 28. oktober 2010. Han forlot klubben 3. april 2011 etter ni tapte kamper på rad.

Blackpool[rediger | rediger kilde]

18. februar 2013 ble han Blackpools nye manager. Hans sønn, Tom Ince, har spilt for klubben siden 2011.

Landslagsspill[rediger | rediger kilde]

Ince spilte to juniorlandskamper for England, før han fikk sjansen hos U-21 landslagsmanager Dave Sexton. Han fikk også én B-landskamp. Etterhvert fikk han sjansen på A-landslaget, under Graham Taylor i september 1992. Dette skjedde mot Spania i Santander, noe som endte i et 0–1-tap, men Ince spilte godt.

Ince fikk senere sjansen som kaptein på det engelske landslaget, og ble med det den første fargede kaptein for England. Dette skjedde 9. juni 1993 mot USA, i prøve-VM, en kamp som endte med tap 0–2. Ince fikk sjansen da verken Tony Adams eller David Platt kunne spille kampen.

Kvalifiseringen til VM 1994 endte dårlig for England sin del, etter blant annet 0–2 tap mot Norge og Nederland. Ince scoret imidlertid sine to første landslagsmål i 7–1-seieren over San Marino i Bologna.

Ince spilte EM-1996 på hjemmebane, etter en glimrende sesong for Inter Milano. England røk ut på straffesparkkonkurranse mot Tyskland i semifinalen, etter en glimrende kamp på Wembley. Ince våget ikke å se på straffene, og satt med ryggen mot mål under hele konkurransen. Ince hadde da bidratt sterkt for å få laget så langt. England manager Terry Venables valgte å bruke Ince i alle kampene.

I kvalifiseringen til VM 1998 bidro også Ince meget sterkt. England hadde havnet i en vanskelig pulje, med blant annet Italia. En hodeskadet Ince spilte med bandasje i siste bortekampen mot Italia. En heroisk innsats bidro til 0–0, og dermed var England klar for VM. Selve sluttspillet endte nok en gang med skuffelse. I åttendedelsfinalen mot Argentina var det klart for ny straffesparkkonkurranse. Denne kampen er kjent fordi David Beckham ble utvist. Ince bommet og England røk ut.

Temperamentet var Inces største fordel og ulempe, og han ble blant annet utvist for England mot Sverige (1–2 borte) høsten 1998.

Ince spilte også i EM 2000 i Nederland/Belgia. Manager Kevin Keegan valgte å bruke Ince i alle tre gruppespillkampene. England tapte to av dem, og vant bare én. I den siste kampen, mot Romania vant Ince en straffe for England, men det hjalp lite.

Etter EM la Ince opp landslagskarrieren, og ble stående med 53 kamper, og bare de to målene mot San Marino.

  • 1992/93: Spania, Norge, Tyrkia (x2), Nederland, Polen, USA, Brasil, Tyskland
  • 1993/94: Polen, Nederland, San Marino, Danmark, Norge
  • 1994/95: Romania, Irland
  • 1995/96: Bulgaria, Kroatia, Ungarn, Sveits, Skottland, Nederland, Tyskland
  • 1996/97: Moldova, Polen, Georgia, Italia, Mexico, Georgia, Polen, Italia, Frankrike (innb.), Brasil
  • 1997/98: Italia, Kamerun, Chile (innb.), Sveits, Portugal, Marokko, Tunisia, Romania, Colombia, Argentina
  • 1998/99: Sverige, Frankrike
  • 1999/00: Belgia, Skottland (x2), Brasil, Malta, (innb.), Portugal, Tyskland, Romania
    Totalt
    53 kamper, 2 mål

Meritter[rediger | rediger kilde]

  • FA-cupvinner: 1989/90, 1993/94
  • Charity Shield: 1990 (delt), 1993, 1994
  • Seier i Cupvinnercupen: 1990/91.
  • UEFA-cupfinalist: 1996/97 (med Inter)
  • Ligacupfinale: 1990/91, 1991/92 (seier).
  • Supercup-vinner: 1991.
  • Premier League-vinner: 1992/93, 1993/94.
  • Vinner av «Carlsberg Cup» sommeren 1998 (i Irland, mot blant annet Leeds og St. Patricks Athletic).

Karriere som spiller[rediger | rediger kilde]

Klubb Sesong Plass Div FA-cupen Ligacupen E-cupen Ligakamper Ligamål Manager
England West Ham United 1986/87 15 1 5. runde 5. runde - 10 1 John Lyall
England West Ham United 1987/88 16 1 4. runde 2. runde - 28 3 John Lyall
England West Ham United 1988/89 19 1 6. runde Semi-fin - 33 3 John Lyall
England West Ham United 1989/90 7 1 3. runde Semi-fin - 1 0 Lou Macari
England Manchester United 1989/90 13 1 Vinner 3. runde - 26 0 Alex Ferguson
England Manchester United 1990/91 6 1 5. runde Finale Vinner 32 3 Alex Ferguson
England Manchester United 1991/92 2 1 4. runde Vinner 2. runde 33 3 Alex Ferguson
England Manchester United 1992/93 1 PrL 5. runde 3. runde 1. runde 41 6 Alex Ferguson
England Manchester United 1993/94 1 PrL Vinner Finale 2. runde 39 8 Alex Ferguson
England Manchester United 1994/95 2 PrL Finale 3. runde Gruppe 36 5 Alex Ferguson
Italia Inter Milan 1995/96 7 SeA - 1. runde 30 3 Roy Hodgson
Italia Inter Milan 1996/97 3 SeA - Finale 24 7 Roy Hodgson
England Liverpool FC 1997/98 3 PrL 3. runde Semi-fin 2. runde 31 8 Roy Evans
England Liverpool FC 1998/99 7 PrL 4. runde 4. runde 3. runde 34 6 Roy Evans og Gérard Houllier
England Middlesbrough FC 1999/00 12 PrL 32 3 Bryan Robson
England Middlesbrough FC 2000/01 14 PrL 30 2
England Middlesbrough FC 2001/02 12 PrL 30 2 Steve McClaren
England Wolves 2002/03 5 1 - 40 2 Dave Jones
England Wolves 2003/04 20 PrL - 32 2 Dave Jones
England Wolves 2004/05 9 Cha - 28 3 Glenn Hoddle
England Wolves 2005/06 7 Cham - 17 1 Glenn Hoddle
England Swindon Town 2006/07 21 L2 - 3 0 Dennis Wise
England Macclesfield Town 2006/07 L2 - 1 0 Paul Ince

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Paul Ince – bilder, video eller lyd