Spanias herrelandslag i fotball

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Spania[1]
Spania[1]
Forbund Real Federación Española de Fútbol
Konføderasjon UEFA
Landslagstrener Vicente del Bosque
Kallenavn La Roja og La Furia Roja
Flest kamper Iker Casillas (137)
Flest mål David Villa (51)
Hjemmebane Forskjellige
Kit left arm spain14h.png Kit body spain14h.png Kit right arm spain14h.png
Kit shorts spain14h.png
Kit socks spain14h.png
Hjemmedrakt
Kit left arm spain1415a.png Kit body spain1415a.png Kit right arm spain1415a.png
Kit shorts spain1415a.png
Kit socks spain1415away.png
Bortedrakt
Infoboks sist oppdatert:
Ukjent

Spanias herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Spania, og blir administrert av Spanias fotballforbund. Spania ble medlem av FIFA i 1904 selv om det spanske fotballforbundet først ble stiftet i 1909. Spanias landslag debuterte i 1920. Siden har det spanske landslaget deltatt i til sammen tretten av nitten verdensmesterskap og ni av fjorten europamesterskap. De trakk seg fra VM i fotball 1930, ble diskvalifisert fra VM i fotball 1938 på grunn av borgerkrig, og boikottet kvartfinalemotstanderen Sovjetunionen under EM i fotball 1960.

Fram til EM i fotball 2008 var Spania et lag som ikke lyktes i internasjonal sammenheng. I EM i fotball 1964 gikk de riktignok helt til topps etter seier 2–1 over Sovjetunionen, men dette var unntaket fra regelen. Spanias landslag ble ofte omtalt som landslaget som aldri fikk det til på landslagsnivå, mens de dominerte på klubbnivå.[2] Siden europeiske klubbmesterskap ble innført i 1960, har spanske lag ofte kommet til finalen, med til sammen tretten seire og ni finaletap i Mesterligaen (per juli 2012), og det var det første landet med to lag i en finale; men i lang tid hadde Spania manglende resultater i EM- og VM-sammenheng.[3]

Siden 2008 har dette endret seg. I EM i fotball 2008 ble Spania europamestere etter finaleseier over Tyskland. De fulgte opp med å vinne VM i fotball 2010, hvor de slo Nederland 1–0 i finalen etter ekstraomganger. Spania vant deretter EM i fotball 2012 med 4–0 over Italia i finalen. Laget ble dermed det første i historien til å vinne tre store mesterskap på rad. Spania har vært rangert øverst på FIFAs verdensranking siden de vant VM i 2010, og har vært enten øverst eller nest øverst siden de vant EM i 2008.[4]

Landslag rundt om i verden har ofte blitt knyttet til uforpliktende nasjonalisme, eller «90-minutters-nasjonalisme», der innbyggerne opplever et uforpliktende samhold gjennom landslaget.[5] Dette har i svært liten grad vært tilfelle i Spania. De mange folkegruppene i Spania har i lengre tid ikke vært samlet i støtte til Spanias landslag. Baskere og katalanere har flere ganger heiet på det laget Spania møtte.[6] Det er imidlertid enkelte tegn på at dette endrer seg, selv om enkelte katalanere heiet på Spanias motstander i VM-finalen i 2010.[7] Spanias landslag har i nyere tid, etter suksessen med trenere fra Madrid og spillestil fra Catalonia, fått en noe større rolle som samlingspunkt.[8]

Innhold

Historie[rediger | rediger kilde]

Etter en forrykende begynnelse i Sommer-OL 1920 i Antwerpen, gikk det dårligere resultatmessig for Spania. Spania hadde fra starten til 2010 aldri vært i en semifinale i et VM. De hadde et gull og et sølv i EM, men disse var unntakene. Spanias innsats var oftere preget av at laget ble slått ut enten allerede i kvalifiseringen eller gruppespillet i VM. Av de VM som er blitt arrangert mellom 1930 og 2010, har Spania trukket seg fra to, ikke kvalifisert seg til fire, bare kommet til gruppespillet i fire VM, blitt slått ut i andre runde eller åttendedelsfinalen i tre og blitt utslått i kvartfinalen i fire VM.

Spania har riktignok vært med i samtlige VM siden 1978, men klatret ikke til topps før i 2010. I EM lyktes Spania altså i 1964, da Europamesterskap var nytt, og nesten i 1984, da de kom til finalen. Spania hadde dermed fram til 2008 et landslag med et rykte på seg som laget som alltid skuffet i internasjonale mesterskap.[9] Dette ryktet må sees i sammenheng med medias forventninger. Spania gikk fra å være laget som ikke kvalifiserte seg eller tapte i gruppespillet til laget som stort sett kom til åttedelsfinale og av og til kvartfinale i perioden mellom 1969 og 1996. Samtidig ble det ofte påpekt at Spania var «mindre enn summen av enkeltdelene».[10]

Den historiske inndelingen vil konsentrere seg i hovedsak om en blanding mellom ytre påvirkninger når disse er relevante, og trenere som har påvirket Spania når de er relevante. Den første perioden konsentrerer seg om tiden fra 1920, da Spania spilte sine første kamper, og senere del av 1940-tallet, da fotballen kom tilbake igjen på verdensbasis etter andre verdenskrig. Den andre perioden ser på tiden under Franco og tiden etter. Grunnen til at perioden ender i 1980 er at Franco dør, og at treneren László Kubala trakk seg etter å ha vært trener i 12 år, langt lenger enn noen trener både før og etter ham. Den tredje perioden ser på Spania utover 1980-tallet, da de begynte å utvikle seg resultatmessig, delvis med sølv i EM, og delvis med stabil deltakelse i VM.[11] Periode fire ser på tiden med Javier Clemente, som innførte en annen spillestil, og hans etterfølgere José Antonio Camacho og Iñaki Sáez, alle tre med ambisjoner som ikke lyktes. Dette markerte slutten på tankegangen rundt «La Furia», det vil si den fysiske fotballen som ble fremelsket av blant andre Franco.[12] Den femte og siste perioden ser på tiden under de to trenerne som har fått Spania til verdenstoppen i internasjonal fotball, der fysisk spill ble erstattet av «tiki-taka», en spillestil som kjennetegnes av kort pasningsspill og bevegelse, og hvor spillerne alltid beholder sin posisjon.

Begynnelsen: Fra OL-sølv og verdenstoppen til borgerkrig og verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Ricardo Zamora var en av de beste keeperene i verden.
Patricio Arabolaza ble Spanias første målscorer da han scoret kampens eneste mål mot Danmark.

Spania ble grunnleggende medlem av FIFA i mai 1904, dette selv om det spanske fotballforbundet først ble stiftet i 1913. Det første mesterskapet Spania kom til var Sommer-OL 1920. Det ble også Spanias første kamper. Den første kampen var mot Danmark under OL i Antwerpen. Spania vant 1–0 etter mål av Patricio Arabolaza, som dermed scoret Spanias første mål. Spania tapte kvartfinalen mot Belgia med 1–3. Belgia møtte Tsjekkoslovakia i finalen, men Tsjekkoslovakias lag gikk av banen på 0–2 i protest mot dommeren. Dermed ble de diskvalifisert, og man måtte velge en sølvmedaljevinner.

Det ble bestemt at de tapende semifinalistene, Frankrike og Nederland skulle møtes, men Frankrike hadde allerede reist hjem. Dermed ble det en kamp mellom de fire lagene som ble slått ut i kvartfinalen om hvem som skulle møte Nederland i sølvfinalen. Spania møtte Sverige og Italia møtte Norge. Kampen mellom Spania og Sverige ble en stygg affære med mange spillere skadet. Kampen ble gjennomført med syv svenske og åtte spanske spillere igjen på banen.[13] Sverige tok ledelsen ved Albin Dahl, men Spania utliknet med José María Belauste. Det er i den sammenhengen han skal ha sagt «Gi meg ballen, jeg valser over dem».[14]. Spanias vinnermål ble scoret av Domingo Gómez-Acedo.

Denne kampen, og det berømte utsagnet av Belauste, er del av det blivende kallenavnet «la furia roja» (se #Kallenavn). Det var den nedelandske journalisten og redaktøren av De Telegraaf, H. Hollander, som snakket om spansk kunst og det spanske landslaget, som kom opp med «det spanske raseri», som ble til «det røde raseri».[15] Italia slo Norge etter ekstraomganger, og de to lagene møttes. Spania slo Italia 2–0, med Félix Sesúmaga som tomålsscorer. I sølvfinalen møtte de Nederland, og Spania vant kampen 3–1 etter to mål av Sesúmaga og et av Pichichi. Keeper i alle kampene var Ricardo Zamora, regnet som en av datidens beste keepere og også en av de beste fotballspillerne noensinne.[16]

Spania fortsatte utviklingen, og året etter vant de mot de regjerende olympiske mestrene Belgia, og deretter som første lag utenfor de britiske øyer, slo de England.[17] Dette ga Spania et rykte for å være et lag i verdenstoppen. Spania deltok også i de to påfølgende olympiske mesterskapene, med en kvartfinale fra Sommer-OL 1928 som det beste resultatet. Som følge av at Sommer-OL 1932 foregikk uten fotball, gitt sportens manglende popularitet i vertsnasjonen USA, og at VM i fotball som inkluderte profesjonelle utøvere, tok over, fikk OL mindre betydning for Spania, og for den saks skyld de fleste andre nasjoner.

Spania takket, sammen med flere andre land, nei til å delta i det første VM i fotball 1930, i all hovedsak på grunn av den lange sjøveien til vertsnasjonen Uruguay. Da VM i fotball 1934 skulle arrangeres i Italia ble imidlertid Spania med. Kvalifiseringen var en hjemme- og en bortekamp mot Portugal. Spania vant hjemmekampen 9-0, og bortekampen 3-2. I VM sendte Spania ut Brasil i første kamp, men tapte for Italia i en kvartfinale som er blitt husket for svært hardt spill av hjemmelaget. Den sveitsiske dommeren Rene Mercet ble kort tid etter kampen suspendert for all fremtid av sitt fotballforbund.[18] Tilbake i Spania brøt omsider den spanske borgerkrig ut i 1936, og med det påfølgende utbruddet av andre verdenskrig satte det en effektiv stopper for spansk deltakelse i mesterskap.

Spania spilte sin siste offisielle kamp mot Sveits 3. mai 1936 i en vennskapskamp som endte 2–0 til Spania. I tiden etter borgerkrigen og frem til 1942 spilte landslaget vennskapskamper mot Portugal, Sveits, Tyskland, Frankrike og Italia.

Årene under Franco (1950–1980)[rediger | rediger kilde]

Paradokset til Spanias landslag under Francos regime er at de hadde både de beste resultatene på lenge, under VM i fotball 1950 og EM i fotball 1964, men også den verste tiden.[19] Dette var parallelt med en utvikling i klubbfotballen som hadde den motsatte retningen, der spanske lag ofte var å finne i toppen. En av forklaringene på dette kan være at helt fra starten av i 1920 (se «Landslagssjefer») fram til slutten av sekstitallet var det hyppige utskiftninger av landslagstrenere, og det forekom ofte at to eller tre trenere hadde trenerjobben sammen. I tillegg dominerte den fysiske «La Furia»-tankegangen, der fysisk spill dominerte over finspill på landslaget, mens den finslepne teknikken var vanligere på klubbnivå. Tiden under Franco sluttet ved hans død i 1975, men perioden kan sies å vare fram til 1980, da treneren László Kubala gikk av og man begynte å se større forandringer.

Femtitallet[rediger | rediger kilde]

Alfredo Di Stéfano (Argentina) og Ferenc Puskás (Ungarn) ble spanske statsborgere, men fikk det aldri helt til på landslaget.

Etter andre verdenskrig deltok Spania i VM i fotball 1950, ved å slå ut Portugal over to kvalifiseringskamper. VM ble da arrangert slik at de deltakende lagene ble plassert i fire grupper med fire lag i hver. Vinnerne gikk til en finalegruppe. Spania vant sin gruppe gjennom å slå England, Chile og USA.[20] Her var det særlig Estanislau Basora og Telmo Zarra som utmerket seg. De to scoret to av de tre målene som snudde USAs 1–0-ledelse til 3–1 til Spania i løpet av kampens siste ti minutter. I tillegg scoret de hvert sitt mål mot Chile i en 2–0-kamp, og Zarra ble matchvinner mot England i den siste kampen.

Spania gikk dermed videre til finalegruppen, der de møtte Uruguay, Brasil og Sverige. Spania spilte relativt imponerende 2–2 mot tidligere verdensmester Uruguay, men tapte stygt i de to andre kampene, og endte dermed sist i gruppen.[21] Denne fjerdeplassen var likevel den beste plasseringen Spania hadde fram til VM i fotball 2010.

I kvalifiseringen til VM i fotball 1954 spilte Spania i en tolagsgruppe mot Tyrkia. Spania vant overlegent 4–1 hjemme, men tapte 0–1 borte. Da målforskjell ikke var av betydning, ble det spilt en tredje kamp, på nøytral grunn i Roma. Kampen endte uavgjort 2–2. Siden straffesparkkonkurranse enda ikke var oppfunnet, ble kampen avgjort på loddtrekning til fordel Tyrkia. Begeistret over loddtrekningen, inviterte Tyrkia med den unge gutten som hadde trukket navnet deres. Da Tyrkia senere tapte først sin åpningskamp 1–4 mot Tyskland, og deretter omspillkampen mot samme land 2–7, foreslo enkelte spanske journalister at Spania kanskje skulle gi gutten en gave selv, eller i hvert fall dele regningen med tyrkerne, fordi Spania hadde sluppet ydmykelsen som Tyrkia gjennomgikk mot tyskerne.[22]

Til den neste kvalifiseringen mot VM i fotball 1958 hadde Spania skaffet seg den argentinskfødte Alfredo Di Stéfano, som ble tildelt Gullballen både i 1957 og 1959 og som er regnet for å være en av verdens beste fotballspillere gjennom tidene.[23] I tillegg hadde de den hurtige Francisco Gento. Likevel startet Spania med å spille uavgjort hjemme mot Sveits, noe som kostet dem kvalifiseringen, siden gruppens tredje lag Skottland vant begge kampene mot Sveits. Spania og Skottland vant deretter hver sin hjemmekamp mot hverandre. Spania slo også Sveits overbevisende borte (1–4), men det hadde liten betydning siden Spania endte bak Skottland på poeng og dermed røk ut av kvalifiseringen.

Sekstitallet[rediger | rediger kilde]

Fotballmessig startet Spania sekstitallet svært kontroversielt. Laget ble i kvalifiseringsrunden under EM i fotball 1960 trukket til å møte Sovjetunionen over to kamper, men Franco-regimet nektet å sende landslaget til Sovjetunionen, og boikottet dermed kvalifiseringens kvartfinale. England og Italia valgte derimot å ikke stille til kvalifisering. Sovjetunionen vant senere mesterskapet.[24]

Til VM i fotball 1962 kvalifiserte Spania seg for første gang siden 1950, mye takket være Di Stéfano. Imidlertid ble Di Stéfano skadet før VM startet, og landslaget måtte greie seg uten ham. Imidlertid hadde de skaffet seg en ny landsmann i ungareren Ferenc Puskás, som fikk spansk pass i 1962. Dessverre for Spania hjalp det lite. I gruppespillet endte Spania sist etter å ha tapt for Tsjekkoslovakia og Brasil, sistnevnte etter en thriller.[25] De slo riktignok Mexico, som igjen slo Tsjekkoslovakia, men det hjalp ikke, da Tsjekkoslovakia spilte uavgjort mot Brasil. Både Di Stéfano og Puskás la opp som landslagsspillere etter VM.

Det store høydepunktet kom imidlertid under EM i fotball 1964. Siden verdensmesterskapet ble avholdt i 1954 hadde målforskjell blitt innført, og det kom Spania til gode i sin første kvalifiseringsrunde, der de først slo Romania komfortabelt 7–0 hjemme, for så å tape 1–3 borte. I neste runde slo Spania ut Nord-Irland knepent sammenlagt. I kvartfinalen møtte de Irland, hvor Spania vant komfortabelt igjen. Semifinalene og finalen skulle spilles i et av deltakerlandene, og Spania ble valgt. Spania møtte Ungarn i semifinalen, og vant knepent etter tillagt tid. I finalen møtte de Sovjetunionen, men ettersom dette foregikk hjemme i Spania, var det uproblematisk å møte dem. Spania vant kampen 2–1.

Resultatet 2–1 gikk også igjen under VM i fotball 1966, om enn med mindre positive fortegn for Spania. Den regjerende europamesteren tapte 1–2 for Vest-Tyskland og igjen 1–2 mot Argentina, før de vant 2–1 mot Sveits.[26] Spania ble deretter i lang tid et lag som ikke var dyktig nok til å markere seg i mesterskap. I kvalifiseringen til EM i fotball 1968 kom de til kvartfinalen (siste hinder), men tapte til fordel for England.

Kubalas inntog og Francos død[rediger | rediger kilde]

Et stort problem med landslaget var den ekstremt hurtige utskiftningen av trenere. Dette ble det en stopper for i 1969, da László Kubala tok over som landslagstrener etter at først Eduardo Toba og så trioen Molowny/Artigas/Muñoz hadde mislyktes i å få Spania til VM i 1970. Kubala beholdt trenerjobben i elleve år, og var den første som fikk mulighet til å sette seg godt inn i landslaget og utarbeide spillerstiler. Han skaffet landslaget stabilitet, om ikke resultater. Det var imidlertid en gradvis forbedring. I kvalifiseringen til EM i fotball 1972 endte Spania på en andreplass. I kvalifiseringen til VM i fotball 1974 var Spania i gruppe med Jugoslavia og Hellas. Jugoslavia og Spania fikk samme poeng. Kvalifiseringen til VM i 1974 var den første som tok hensyn til målforskjell for å skille, men også der var det likt mellom Spania og Jugoslavia. Ettersom flest scorede mål, som Spania hadde, ikke var innført, ble det omspillskamp mellom de to. Jugoslavia vant 1–0. Innimellom var det enkelte gode resultater i vennskapslandskamper, som 1–0 mot både Argentina og Vest-Tyskland, begge med Juan Manuel Asensi som matchvinner.

Fire dager før Franco døde ble Spania klar for kvartfinalen og siste hinder i kvalifiseringen til EM i fotball 1976. Imidlertid tapte landslaget klart mot Vest-Tyskland.[27] Spania hadde alltid slitt under regionalisme, men dette hadde blitt undertrykket av Franco. Under Spanias demokratiske reformer, medlemskap i NATO og EU og sekulær, seksuell og kvinnelig revolusjon ble «det nye Spania» skapt, der regionalisme fikk mindre tak enn man kunne ha forventet.[28] Fotballen var imidlertid ikke like liberal, og det merkbare fiendskapet mellom Catalonia, Baskerland og Castilla var markant fortsatt. Tendensen var at man hadde større tilhørighet til klubblag og regionale landslag enn landslaget.[29] I tillegg bidro Spanias manglende resultater til at de fleste nøytrale ikke engasjerte seg like ivrig.[30]

Da Spania omsider kvalifiserte seg til VM i fotball 1978, ble også det et skritt i riktig retning. Det var imidlertid ikke nok, med tap mot Østerrike og uavgjort mot Brasil, holdt ikke seier mot Sverige. Spania endte på tredjeplass i sin innledende gruppe og var ett poeng unna videre avansement. Spania kvalifiserte seg også til EM i fotball 1980, men tapte to kamper og spilte én uavgjort i sin innledende gruppe og var igjen ute av et mesterskap. Dette var for øvrig også Kubalas siste kamp som landslagstrener. Som trener hadde han holdt i elleve år, lengst tid av samtlige trenere Spania har hatt per juli 2012. Imidlertid gikk Vicente del Bosque foran i antall kamper i mars 2013.

Stabilitet og fremgang (1980–1990)[rediger | rediger kilde]

Spanias VM-landslag til 1982-VM på et paraguayansk frimerke.

Den fysiske spillestilen ble ikke forandret over natten med Francos bortgang, men den var under diskret modifisering i lengre tid. Under VM i fotball 1982 på hjemmebane var Spania automatisk kvalifisert som vertsnasjon, og det var tegn til bedring. Dette var også det første verdensmesterskapet med 24 lag. Spania ble plassert i gruppe med Honduras, Nord-Irland og Jugoslavia. Spania, nå med trener José Santamaría, begynte med uavgjort 1–1 mot umeritterte Honduras, ifølge avisen ABC dominerte Spania i en kaotisk og uorganisert kamp.[31] De fulgte opp med å slå Jugoslavia, og enda de tapte for Nord-Irland, holdt det til mellomrunde med et nødskrik.[32] Åttedelsfinaler var ikke innført, så Spania gikk videre til neste gruppespill, der de møtte England og Vest-Tyskland. Tyskerne slo Spania 2–0, og England og Spania spilte uavgjort, og dermed var både England og Spania ute[33] Santamaria fikk sparken, og enda dette var første gang siden 1950 at Spania hadde kommet videre fra gruppespill i VM, ble innsatsen sett på som skuffende.[34]

Medalje med Muñoz (1982–1988)[rediger | rediger kilde]

Resultatmessig var det imidlertid en relativt god trend. Og den gode trenden ble enda mer klar under kvalifiseringen til EM i fotball 1984. Under den nye landslagstreneren Miguel Muñoz kom Spania i en vrien kvalifiseringsgruppe mot blant andre Nederland. I siste runde måtte Spania slå Malta med elleve mål, og de vant til slutt med 12–1. Spania gikk videre på flere scorede mål enn Nederland. Under gruppespillet i EM fortsatte Spania å imponere ved å sende ut Vest-Tyskland, tapende VM-finalist fra 1982. I semifinalen møtte de Danmark, som Spania slo ut i straffesparkkonkurranse.[35] I finalen møtte de Frankrike, som imidlertid ble for sterke for Spania. Imidlertid var dette sølvet den første gode plasseringen på nøyaktig 20 år, da de vant EM sist.

Kvalifiseringen til VM i fotball 1986 var mer spennende enn forventet for Spania. De møtte nok en gang Island og Skottland, og nå også Wales. Med fire seire og to tap vant Spania sin pulje, til tross for 0–3 mot Wales og et bortetap mot Skottland. I det innledende gruppespillet under VM ventet Brasil og enda et britisk land, Nord-Irland. Siste lag var Algerie. Spania lyktes ikke mot Brasil, men vant de to andre kampene, og gikk videre til åttendedelsfinalen. Der møtte de nok en gang Danmark. Danmark hadde overrasket ved å vinne samtlige kamper i sin gruppe, som besto av Vest-Tyskland, Skottland og Uruguay. Danmark tok ledelsen på straffe, men angriperen Emilio Butragueño scoret kort tid etter da han snappet opp et svakt tilbakespill fra siden. I andre omgang headet Butrageño inn 2–1, skaffet et straffespark til Spania, scoret 4–1 etter flott innlegg og scoret selv 5–1 på straffe.[36] Spanias motstander i kvartfinalen var Belgia, og kampen gikk til straffesparkkonkurranse, som Spania tapte.[37]

Om tapet på straffer var en skuffelse, var hadde landslaget kvalifisert seg til de siste fire mesterskapene, VM på hjemmebane ikke inkludert. Spania var også med i EM i fotball 1988 som ble arrangert i Vest-Tyskland, men fikk en vrien pulje med vertslandet samt Italia og Danmark. Spania slo sistnevnte for tredje gang på like mange mesterskap, men tapte for både Italia og Tyskland, og var dermed ute av mesterskapet. Dermed var Muñoz ferdig som landslagstrener, og ny trener ble Luis Suárez Miramontes.

Tendenser til stagnasjon: Luis Súarez (1988–1990)[rediger | rediger kilde]

Spania møtte gamle kjente også i neste kvalifisering, med Irland, Nord-Irland, Malta og Ungarn. Spania vant sin gruppe uten nevneverdige problemer, og gikk videre til gruppespillet i VM i fotball 1990. Spania begynte med en uavgjortkamp (0–0) mot Uruguay, som ifølge den fotballinteresserte forfatteren og journalisten Jon Michelet var en kamp Uruguay burde ha vunnet.[38] Spania gikk også denne gangen videre fra gruppespillet i VM, etter å ha slått Belgia og Sør-Korea, sistnevnte 3-1 etter at Míchel scoret samtlige mål for Spania. Fortsatt ville det seg ikke for Spania, som gikk ut i åttendedelsfinalen mot Jugoslavia etter ekstraomganger. Súarez fikk sparken i 1991, og Vicente Miera tok over rollen som landslagstrener for et par måneder.

Stagnasjon (1992–2004)[rediger | rediger kilde]

Perioden fra 1992 til 2004 var sportslig sett en videreføring og til dels fremgang av resultatene fra perioden 1978 til 1990, men på tross av dette ble perioden oppfattet negativt av media og av spillerne. Å gå videre fra gruppespill, noe som nesten ikke skjedde før i 1982, ble nå ikke lenger sett på som nok. Trenerne kunne komme i konflikt med media, noe som hjalp til med å forsterke inntrykket av tilbakegang på tross av et svakt fremskritt i perioden. Skribenten Jan Morris uttalte at det i Spania (og spansk presse) ikke fantes gråtoner, men at alt var enten suksess eller fiasko.[39]

Kvalifiseringen til EM i fotball 1992 i Sverige gikk svært dårlig for Spania. Bare vinneren gikk videre, og det var ganske tidlig klart at det ble Frankrike. Spania tok heller ikke andreplassen, da de tapte den til fordel for Tsjekkoslovakia, delvis fordi Spania tapte borte mot Island. Spania gikk dermed glipp av sitt første mesterskap siden 1974. Ikke overraskende mistet Mieira jobben som landslagstrener, men kort tid etter vant han gull med det spanske OL-landslaget.

Javier Clemente (1992–1998)[rediger | rediger kilde]

Spanias nye trener var Javier Clemente, lengst til venstre på bildet.
Luís Enrique er muligens i landslagssammenheng mest kjent for å ha fått en albue i ansiktet under VM i fotball 1994.

Den nye landslagstreneren Javier Clemente var større tilhenger av det han kalte britisk spillestil. Han tok oppgjør med «flink fotball» med dribling og småpasninger, og la vekt på å presse motstanderen til å gjøre feil og å spille, «effektiv fotball» med «styrke og besluttsomhet».[40] Dette sammenfaller i og for seg med den baskiske spillestilen fra 1920-tallet, og en slags proto-Furia-stil. Miguel Ángel Nadal ble naturlig i forsvarsspillet med sin fysiske stil. Clementes karriere startet positivt, og det gikk klart bedre i kvalifiseringen til VM i fotball 1994 i USA. Spania møtte nok en gang Irland, Danmark og Nord-Irland, og gruppen var svært jevn mellom Spania og de to førstnevnte lagene. I siste runde lå Spania på tredjeplass og måtte slå Danmark hjemme for å være sikker på å gå videre. Spania vant 1–0 og gikk dermed direkte til VM. Målscorer i den kampen var midtstopperen Fernando Hierro, som var fast på Spanias landslag i samtlige mesterskap fra 1990 til 2002.

I VM ble Spania trukket i innledende gruppe sammen med Tyskland, Sør-Korea og Bolivia, en gruppe som ble ansett for å være en av de mest overkommelige.[41][42] En klønete åpningskamp mot Sør-Korea, der Nadal fikk rødt kort mot seg tidlig, Soania svarte med å gå opp i 2–0, for deretter å miste seieren i de siste minuttene av kampen, ble fulgt opp av seier mot Bolivia og uavgjort mot Tyskland. I åttendedelsfinalen møtte de Sveits og vant kontrollert 3–0. Kvartfinalen var svært kontroversiell, da den italienske forsvarsspilleren Mauro Tassotti hensiktsmessig (senere innrømmet) satte albuen i ansiktet til Luís Enrique, som blødde intenst og skapte dramatiske TV-bilder. Dommeren dømte ingenting på tross av Luís Enriques svært blodige nese, men FIFA dømte Tassotti til åtte kampers karantene etterpå, den strengeste straffen til da, og for en lang periode fremover. Det hjalp imidlertid ikke Spania, som tapte kampen 1–2.[43]

Spanias tendens til å kvalifisere seg for mesterskap fortsatte, da de vant kvalifiseringsgruppen til EM i fotball 1996 i England. Clemente hadde likevel lagt seg ut med spansk presse da han ikke tok ut Raúl og Iván de la Peña.[44] I selve mesterskapet slo de Romania, og spilte uavgjort mot Bulgaria og Frankrike. I kvartfinalen møtte Spania vertsnasjonen England, og var mest sjokkert over Daily Mirrors sterkt hispanofobe oppslag der de listet opp alt «galt» som hadde kommet fra Spania. Spansk presse hadde fram til da stort sett omtalt England i positive ordelag og kritisert Clemente, men dette avisoppslaget sjokkerte Spania.[45] Selve kampen tapte Spania på straffer etter å ha dominert mot England.[46] EM måtte i lys av Spanias historie anses som godkjent, men Clemente fikk kritikk for å ha vært for begeistret for baskiske spillere, især Julio Salinas, som spilte i nedrykkstruede Sporting de Gijón.[47] El Mundo Deportivos kommentator oppsummerte innsatsen dagen etter kvartfinalen slik:

«I dag må det feires. For landslaget vant Europas respekt på Wembley. De falt i straffesparklotteriet, tapte på straffer, men vant i over nitti minutter i fotball. I går forlot de mytiske Wembley med hevet hode etter å ha spilt en episk kamp og bevist at også fotballen deres kan få stadionet til å vibrere.»[48]

Spania hadde nå i lengre tid levert positive resultater, og hadde blitt en outsider til VM i fotball 1998 i Frankrike. De hadde i mars 1998 riktignok sin laveste FIFA-rangering, en 25. plass, men dette skyldtes i hovedsak at de ikke spilte noen kamper. Spania vant sin kvalifiseringsgruppe uten nevneverdige problemer, og det var gryende optimisme til Javier Clemente. Det het at han hadde greid å «forandre den tette, klaustrofobiske klubbatmosfæren».[49] Clemente hadde til og med tatt ut Raúl, denne gangen på tross av media, som mente at måltørke og personlige problemer kom i veien. Norges landslagstrener Egil Olsen hadde Spania som en VM-favoritt i forkant av dette mesterskapet.[50]

VM levde ikke opp til forventingene fra internasjonal presse.[51][52] I gruppespillet møtte Spania landene Paraguay, Nigeria og Bulgaria. Spania tok ledelsen to ganger mot Nigeria, men nigerianerne snudde mot slutten, og Spania tapte 2–3, delvis takket være et selvmål av Spanias målvaktlegende Andoni Zubizarreta.[53] Spania spilte deretter uavgjort mot Paraguay, og avisen Marca gikk kraftig ut mot Clemente og nær anklaget ham for å gjøre nøyaktige det motsatte av hva pressen ønsket.[54] Dermed var Spania avhengig av at Nigeria slo Paraguay samtidig som de slo Bulgaria. Spania noterte seg for sin største seier i VM-sammenheng med 6–1 over Bulgaria, men Paraguay hadde slått Nigeria 3–1, og Spania var dermed ute av mesterskapet.[55]

Da Spania også tapte mot Kypros under kvalifisering til EM i fotball 2000 i september samme år, fikk Clemente sparken. Dette beviste et paradoks hos Spania, for på tross av at Spania under Clemente hadde kommet til kvartfinalen for første gang i VM siden 1934, og til tross for at Spania under Clemente hadde konsekvent gått videre fra gruppespillet bortsett fra i 1998, var man ubønnhørlige mot treneren.[56] Clemente hadde selv tro på særlig 1994-landslaget, og han uttalte i november 2011 at laget han hadde i 1994 «var i stand til å slå dagens» og at han syntes Barcelonas spillestil var kjedelig.[57]

José Antonio Camacho (1998–2002)[rediger | rediger kilde]

Raúl hadde større suksess med klubblaget enn med landslaget.

Ny trener etter Clemente ble José Antonio Camacho, og under ham vant Spania samtlige resterende syv kamper i kvalifiseringen til EM i fotball 2000. Dette inkluderte en overbevisende 9–0 hjemme mot Østerrike, et resultat som var Spanias største seier på ni år og Østerrikes største tap siden 1908.[58] Spania hadde igjen noe optimisme etter kvalifiseringen med angriperen Raúl som en ung og svært lovende spiller. Også i andre media ble Spania sett på som lovende.[59] På tross av at han var scoret langt flere mål per kamp, fikk Fernando Morientes ikke så mye tillit som Raúl verken under Camacho, Clemente eller Iñaki Sáez.

Spania slet imidlertid fortsatt med å levere i mesterskap. Under selve mesterskapet møtte de Norge, Slovenia og Jugoslavia i det innledende gruppespillet. Spania tapte overraskende mot Norge, men slo Slovenia. I kampen mot Jugoslavia greide Spania i det siste fjerde tilleggsminutt, å få straffe som avgjorde til Spanias fordel på bekostning av Norge. Spania hadde så vidt kommet til kvartfinalen, som de tapte til fordel for Frankrike med 1–2, og var det første av tre lag (men det eneste etter ordinær tid) som gjorde det mot den blivende europamesteren. Et lyspunkt for Spania, og en indikasjon på fremtiden, var at de tok sølv i Sommer-OL 2000, med spennende unge spillere som Carles Puyol, Xavi og Joan Capdevila.

Spania kvalifiserte seg, på tross av to overraskende uavgjortresultater mot Østerrike og Israel, til VM i fotball 2002 i Sør-Korea og Japan. Spania møtte igjen Paraguay, i tillegg til Sør-Afrika og Slovenia i det innledende gruppespillet. Spania vant begge sine to første kamper, mot Paraguay og Slovenia, med komfortable 3–1. Sør-Afrika ble slått med 3–2. Spania møtte så Irland i en åttedelsfinale som endte med avgjørelser på straffer. Spania tok ledelsen etter åtte minutter, men Irland kvitterte i det 90. minutt på straffespark og det ble ingen mål i ekstraomgangene. Spania vant straffesparkkonkurransen da tre irer på rad bommet, samtidig som bare to spanjoler på rad gjorde det samme.[60]

Sør-Korea ble motstander i kvartfinalen, og Spania dominerte kampen. To spanske mål ble noe kontroversielt annullert fordi dommeren dømte at innleggene hadde gått over kortlinjen, men ifølge videoopptak var ingen av dem det.[61] Kampen gikk videre til straffesparkkonkurranse, som Sør-Korea vant.[62] Dommeravgjørelsene ble angrepet i media i etterkant av kampen, og flere gikk så langt som til å oppfordre folk til å heie på Sør-Koreas motstander (Tyskland) i deres semifinale.[63] Camacho trakk seg deretter som landslagstrener etter denne kampen.

Iñaki Sáez (2002–2004)[rediger | rediger kilde]

Iñaki Sáez tok over som landslagstrener etter å ha hatt god suksess med aldersbestemte landslag for Spania. I kvalifiseringen til EM i fotball 2004 i Portugal kom de overraskende på andreplass etter at de tapte hjemme for Hellas og spilte uavgjort borte mot Ukraina og Nord-Irland. Det medførte at Spania måtte ut i to playoffkamper mot Norge, som Spania kontrollert vant 5–1 sammenlagt.[64]

Spania haltet til EM, og gjorde en middelmådig innsats der. Spania havnet i innledende gruppe med vertslandet Portugal samt Hellas og Russland. Spania slo Russland 2–0, og begynte i så måte lovende.[65] Deretter spilte Spania uavgjort mot Hellas, men tapte mot Portugal, og gikk dermed ut av mesterskapet. Hellas slo senere Portugal i finalen. Allerede da Spania gikk ut, trakk imidlertid trener Iñaki Saez seg, og ble erstattet av Luis Aragonés.[66][67]

Det nye gullaget (2004–)[rediger | rediger kilde]

I perioden fra 2004 til 2012 forandret Spania spillestil markant fra «furia» til tiki-taka, og fra etablerte spillere til unge og lovende i stor grad. Overgangen kom som en nødvendighet etter at Spania mislyktes både i VM i 2006 og i begynnelsen av kvalifiseringen til EM i 2008. Spillestilen markerte et brudd med gammel tankegang og et fokus på en spillestil som krevde samarbeid.

Luis Aragonés (2004-2008)[rediger | rediger kilde]

Luis Aragonés ble sjefen for det nye og yngre spanske landslaget

Spanias nye trener Luis Aragonés fikk et lag som viste stort potensial. Spania fikk sølv i OL i 2000, og flere av de unge spillerne derfra kom med på landslaget. Likevel manglet Spania de egenskapene som trengtes for å ta det siste skrittet. Aragonés fikk til å forandre laget både mentalt og spillemessig i sine fire år, og fikk kronet innsatsen med et europamesterskap.

Fortsatt nedgang: VM 2006 og kvalifisering[rediger | rediger kilde]

Første mål var VM i 2006. I kvalifiseringen til VM i 2006 kom Spania på andreplass i sin gruppe, og måtte ut i playoffkamper mot Slovakia. Spania vant 6–2 sammenlagt, og ble dermed kvalifisert for mesterskapet. I gruppespillet vant Spania først mot Ukraina med overlegne 4-0. Til den kampen ble unge Fernando Torres foretrukket foran Raúl. Etter kampen mot Tunisia uttalte Aragonés at bare Argentina hadde imponert like mye som Spania.[68] Foran siste kampen, mot allerede utslåtte Saudi-Arabia, stilte Aragonés med spillere som ikke startet i kampen mot Tunisia. Det holdt til 1-0-seier.

Spania gikk dermed videre, men møtte Frankrike i åttendedelsfinalen, og gikk rett ut med tap 1–3. I motsetning til tidligere VM, hadde imidlertid folk tro på dette unge laget, og Spania fikk i tillegg til Fair Play-prisen, flere tilhengere ikke minst i Spania. Aragonés hadde hintet om at han skulle slutte om han ikke fikk Spania til topp fire, men skiftet mening, delvis på grunn av innflytelse fra det spanske fotballforbundet.[69]

Aragonés analyserte at Spania ikke hadde vært fysiske nok under VM.[70] Dette ble tydelig under kvalifiseringen til EM i 2008. Etter en enkel seier over Liechtenstein tapte Spania overraskende mot Nord-Irland. Dette tapet gjorde veien til EM vanskeligere for Spania, og som konsekvens av dette valgte Luis Aragonés å vrake Raúl, til hovedstadspressens og Real Madrids fanskares store irritasjon. Det ble heller ingen øyeblikkelig suksess, da Spania tapte borte mot Sverige. De vant likevel hjemme mot Island og Danmark og borte mot Latvia, slik at de hadde heng på gruppeseieren. En knepen uavgjort borte mot Island, der Andrés Iniesta utliknet fire minutter før slutt, markerte at Spania fortsatt var i fare for å tape.

En ny stil: Videre kvalifisering og EM 2008[rediger | rediger kilde]

Spania måtte vinne borte mot Danmark, og det med skader på Carles Puyol, Fernando Torres og David Villa. Kampen blir regnet for det første tilfellet av den nye fotballstilen til Spania, og Spania vant kampen 3-1.[71] Spillestilen ble mye mindre fysisk og mye mer av stilen som hadde blitt innført til FC Barcelona av Johan Cruyff. Denne spillerstilen bestod av mange korte pasninger i stedet for mye ballbesittelse hos én person, og leting etter åpninger i forsvaret til motstanderen.[72] Spillerstilen, kalt «tiki-taka», var basert på totalfotball-stilen som Cruyff var med på å skape med Nederland på 1970-tallet.[73] Tiki-taka ble etter hvert et kjennetegn for Spanias landslag.[74] Samtidig foregikk det et generasjonsskifte i spansk fotball. Med Raúl ute kom en ny generasjon med unge spillere, som Torres, Villa, Iniesta, Sergio Ramos og Cesc Fàbregas, som fikk mer spilletid.[75] Xavi Hernandez ble stadig mer sentral på midtbanen. Spania vant de resterende kampene, og ble vinner av gruppen.

Spania feirer finaleseieren under EM i fotball 2008. Sergio Ramos holder pokalen, Fernando Torres til høyre.

Fortsatt var det stor usikkerhet rundt landslaget og vrakingen av Raúl. På tross av at dette i og for seg sammenfalt med at Raúl hadde hatt en dårlig tid i Real Madrid, ble dette av flere spanjoler sett på enten som et tegn til rollebytte, primadonnanykker eller en personlig feide mellom Aragonés og Raúl. Til slutt stilte de to opp på en pressekonferanse der de begge benektet at det lå noe personlig bak at Raúl ikke ble valgt ut, og Raúl selv sa at han ønsket laget og treneren alt godt.[76]

Også uten Raúl kom Spania seg komfortabelt videre til EM sammen med Sverige. De to møttes igjen allerede i gruppespillet, der Spania også igjen møtte Hellas. Siste lag var Russland. På tross av den gode utviklingen, var Spania en het outsider på det meste, men aldri favoritt.[77][78]

Spania vant komfortabelt alle kampene, også den tredje mot Hellas, der de stilte med et tilnærmet B-lag. I kvartfinalen møtte de Italia i en relativt uspennende kamp som gikk til straffer, som Spania vant. Kampen har likevel blitt omtalt som kampen som var starten på Spanias storhetstid.[79] Spania møtte igjen Russland i semifinalen, et Russland som hadde imponert med angrepsvillig fotball og sendt Nederland hjem. Imidlertid var styrkeforholdet det samme som i første kamp, og Spania vant igjen med tre mål. I finalen møtte spanjolene Tyskland. Kampen ble sterkt dominert av et angrepsvillig lag, og etter at David Villa hadde dominert i resten av mesterskapet, var det Torres som scoret finalens eneste mål og gjorde at Spania ble europamestre. Spania tok også over ledelsen på FIFA-rangeringen, og ble det første laget som aldri hadde vunnet VM som gjorde det.[80]

Vicente del Bosque (2008-)[rediger | rediger kilde]

Vicente del Bosque hadde vunnet serien to ganger, Champions League to ganger og også VM for klubblag en gang da han ble sparket fra Real Madrid i 2003.[81] I 2008 ble han tilbudt jobben etter at Aragonés trakk seg.

Best i verden VM 2010[rediger | rediger kilde]
Spania møtte Portugal i åttendedelsfinalen, og vant knepent 1–0. Her fra et spansk hjørnespark.
Feiring av finaleseieren fra VM i fotball 2010 hjemme i Madrid.

Vicente del Bosques lag sto ikke i utgangspunktet tilbake for laget til Aragonés, helt til de noe overraskende tapte semifinalen i Confederations Cup 2009 mot USA, noe som var Spanias første tap siden 2006. Spania viste seg imidlertid igjen fort som et topplag, da de vant samtlige kamper i kvalifiseringsrunden til VM i fotball 2010 i Sør-Afrika. Riktignok var Bosnia og Hercegovina og Tyrkia eneste reelle motstand, men like fullt var det imponerende med ti strake seire. Det var en klar forbedring fra den haltende kvalifiseringen til EM i 2008.

Spania var dermed i den noe uvanlige situasjonen at de var favoritter til å vinne VM, til tross for en lang historie med skuffelser, som strengt talt endte først i kvartfinalen i EM i 2008.[82][83] Spania hadde en fjerdeplass 56 år tidligere, fire kvartfinaletap (sist i 2002), fire tap i åttendedelsfinale, her inkludert andre gruppe i 1982, fire tap i gruppespillet (sist i 1998) og fire mislykkede kvalifiseringer.

Spania tapte sin første gruppekamp mot Sveits, og uroen spredte seg hos de som var vant til å se at Spania ikke kunne fullføre et VM. Imidlertid hentet landslaget seg gjennom å slå Honduras 2–0 og senere Chile 2–1. I åttendedelsfinalen vant Spania 1–0 over Portugal, i kvartfinalen med samme sifre mot Paraguay. I semifinalen møtte Spania et Tyskland som hadde imponert mange med hva som ble oppfattet med underholdende og god fotball, og laget hadde allerede slått Argentina og England med 4–1. Tyskland hadde i løpet av turneringen tatt over favorittstempelet hos alle bortsett fra den stadig mer populære blekkspruten Paul, som hadde «spådd» at landsmennene kom til å tape. Paul fikk rett; Spania dominerte i spill i semifinalen, og de vant 1–0 etter at Carles Puyol headet inn vinnermålet etter hjørnespark. Finalen mot Nederland ble stygg, især fra Nederlands side, da nederlenderne fikk ni av de tretten gule kortene og ett rødt kort. Kampen endte etter ekstraomganger med seier til Spania, som da endelig hadde blitt verdensmestre etter en lang og bratt oppoverbakke.[84]

Seieren ble markert av over en million innbyggere i Madrid, men mer imponerende, flere hundre tusen både i Barcelona (i Catalonia) og Bilbao (i Baskerland). Enkelte har sett på dette som en forsiktig begynnelse på en samling om Spania.[85] Også andre lot seg imponere over Spania, og seks av spillerne samt treneren ble valgt ut til FIFAs «Dream Team».[86] Som delvis svar på spørsmålet om hvordan Spania kan ha forandret seg til å ha blitt et topplag, svarte Ginés Meléndez, leder for fotballforbundets trenerskole, og Fernando Hierro, tidligere landslagspiller og sportsdirektør i fotballforbundet, at fotballføderasjonen la stor vekt på innsatsvilje, kameratskap, naturlighet og ydmykhet, og at det gjaldt å tilrettelegge for en jobb/familie-moral og en jordnær innstilling.[87]

Landslagstrener Vicente del Bosque ble 3. februar 2011 adlet av Spanias konge. Han fikk den arvelige tittelen marki av Del Bosque (marqués de Del Bosque).[88]

Fortsatt på toppen: EM 2012[rediger | rediger kilde]
Spania feirer å ha blitt europamester for andre gang på rad.

Som verdensmester lå det et press på Spania, og de fikk en vanskeligere kvalifiseringsgruppe til EM enn til VM. Motstanderne var Tsjekkia og Skottland, i tillegg til Litauen og Liechtenstein. Spania var likevel best i gruppen, og nok en gang vant de gruppen uten å avgi poeng. Det betydde at Spania hadde vunnet de siste 22 kvalifiseringskampene de spilte. De jevneste kampene var bortekampen mot Skottland og hjemmekampen mot Tsjekkia, som begge ble vunnet med ett mål.

Under EM i fotball 2012 havnet Spania i gruppe med Italia, Kroatia og Irland. Imidlertid hadde spissen David Villa blitt skadet, og i stedet for å skaffe en ny spiss, hadde Del Bosque bestemt seg for å spille uten en typisk spiss. Midtbanespilleren Cesc Fàbregas tok posisjonen som spiss i 4-3-3-formasjonen Spania spilte med, av pressen ofte omtalt som 4-6-0.[89] I Spanias første kamp møtte de Italia, en kamp som endte 1–1 etter at Italia tok ledelsen etter 61 minutter og Spanias Fàbregas utliknet tre minutter senere. Spania fortsatte mot Irland, og vant komfortabelt 4–0. I den kampen hadde Del Bosque begynt med en mer typisk spiss, Fernando Torres, og han scoret to mål for Spania. Fàbregas kom innpå etter 74 minutter og scoret fjerdemålet. Det siste målet, 2–0, ble scoret av midtbanespilleren David Silva.

Spanias store seier over Irland ga laget en fordel foran siste kamp. På grunn av innbyrdes oppgjør var Spania klar med uavgjort, uansett hvilket resultat, mens Kroatia på sin side måtte score mål for å være foran Italia på flere scorede mål. Kampen ble tøff og tett og avgjørelsen falt i det 88. minutt, da Jesús Navas scoret vinnermålet. Spania ble dermed gruppevinner, mens Italia tok andreplassen.

Spanias neste kamp var kvartfinalen mot Frankrike. Spania dominerte kampen og vant 2–0 etter mål og straffemål av Xabi Alonso. I semifinalen møtte Spania nabolandet Portugal i en tett og jevn kamp som ble avgjort på straffespark, der Spania vant 4–2. Spania kom dermed til finalen i EM, der de igjen møtte Italia. Gjennom mesterskapet hadde Spania blitt anklaget for å være et for tett ballbesittende og for kjedelig lag, delvis gikk kritikken på at Spania manglet rene angripere. Argumentet for at Spania spilte kjedelig, personlighetsløs, om enn perfekt, fotball, var allerede blitt tatt opp i VM to år tidligere.[90] I finalen spilte Spania på en noe annerledes måte, og svært mange journalister påpekte at kritikken ble stilnet.[91] Finalen ble sterkt dominert av Spania, som vant 4–0. Fernando Torres scoret 3–0-målet og ga målgivende pasning til 4–0, og ble dermed turneringens toppscorer.[92] De andre målene ble scoret av David Silva (1–0), Jordi Alba (2–0) og Juan Mata (4–0). Spania ble også det mestscorende laget med tolv mål, to mer enn Tyskland på andreplass, og det laget som slapp inn færrest med ett mål, to færre enn flere land, av hvilke bare England kom videre til utslagsrunden. Selve finalen og reaksjonene etterpå var svært forskjellige fra VM-finalen. Kampen hadde to gule kort, og i kommentarene etter kampen var begge lagenes spillere og trenere ydmyke.[93]

I og med finaleseieren hadde Spania brutt mange barrierer og slått flere rekorder:

  • Spania ble det første laget som kom til finalen som regjerende europamester siden Tyskland gjorde det i 1976.
  • Spania ble det første laget noensinne som forsvarte europamestertittelen.
  • Spania vant med den største finaleseieren i historien (4–0), ett mål bedre enn Vest-Tysklands seier over Sovjetunionen i 1972 (3–0).
  • Spania er sammen med Tyskland det mestvinnende laget i EM. Tyskland har flere finaletap.
  • Spania er det første laget som har vunnet VM og sitt kontinentale mesterskap tre ganger på rad. De eneste ikke-europeiske konkurrentene, Brasil og Argentina, har aldri vunnet Copa América som verdensmestre.
  • Spania er det landet med best målforskjell i et EM, 12–1. Dette er riktignok delvis på grunn av at kvartfinaler ble innført i EM i 1996, og det dermed ble flere kamper enn tidligere. Frankrike har den nest beste målforskjellen med 12–3 fra 1984, men da med en kamp mindre spilt.
  • I tillegg ble Vicente del Bosque den andre treneren i historien til å vinne både VM og EM, etter Helmut Schön.[94].
  • Fernando Torres ble den første fotballspilleren som scoret i to EM-finaler på rad.

Spania fikk også den komplette forandringen i rykte, da «La roja» av stadig flere ble sett på som det beste landslaget, også det beste ballspillaget, noensinne.[95][96][97] Spania fikk også andre gode attester. Den franske sportsavisen L'Equipe omskrev Gary Linekers sitat og skrev «Fotball er en sport der man spiller elleve mot elleve, og til slutt vinner Spania».[98] The Guardian skrev «This will forever be recalled as Spain's era, unrivalled by any team.».[99]

Ned fra tronen: VM 2014[rediger | rediger kilde]
Iker Casillas fikk mye av æren for finaleseirene i 208-2012, men leverte ikke på topp i 2014.

I kvalifiseringen til VM i fotball 2014 i Brasil ble Spania trukket i gruppe I med Finland, Frankrike, Hviterussland og Georgia. Spanias gruppe var den eneste med bare fem lag.[100] Spania kom også i den eneste gruppen med to tidligere verdensmestre.[101] Vinneren av gruppen blir direkte kvalifisert, mens de åtte beste toerne må ut i playoffspill. Før kvalifiseringen har Spania aldri spilt offisielle landskamper mot verken Hviterussland eller Georgia. Spania har møtt Finland i en vennskapslandskamp i 2007 som endte 0–0, og de har ellers spilt kvalifisering til VM i 1970, da de endte nest sist (Spania) og sist (Finland).

Spania begynte kvalifiseringen med en knepen seier borte mot Georgia, før de slo Hviterussland 4-0 borte. I toppkampen hjemme mot Frankrike spilte Spania uavgjort 1-1 etter at Frankrike utliknet tre minutter på overtid. En uavgjort 1-1 hjemme mot Finland, også her etter en sen utlikning for bortelaget. Dette ga Frankrike fordelen i kvalifiseringen.[102] Imidlertid slo Spania Frankrike i Paris 1-0 etter scoring av Pedro.

Spania deltok i FIFA Confederations Cup 2013, der de innledet med å slå Uruguay 2-1, og deretter Tahiti hele 10-0. De slo også Nigeria 3-0 i den siste kampen. Det var første gang siden VM i 1998, og dermed andre gang totalt, at Spania møtte Nigeria. I semifinalen møtte Spania Italia, og denne kampen gikk til uavgjort 0-0 etter ekstraomganger. Spania vant på straffer etter at samtlige spanske baller gikk inn og samtlige italienske gikk inn bortsett fra én, og den gikk skyhøyt over. I finalen møtte et tydelig slitent Spania Brasil og tapte 0-3. Spania misbrukte også et straffespark og fikk et rødt kort. Dette var Spanias første tap på 29 kamper.

Spania fortsatte imidlertid kvalifiseringen til VM med seier 2-0 borte mot Finland. Deretter ble Álvaro Negredo og Xavi målscorere i 2-1-seieren over Hviterussland. Negredo og Juan Mata scoret hvert sitt mål i hjemmeseieren over Georgia, noe som sikret Spania gruppeseier og direkte kvalifisering til VM i Brasil.

Spania havnet i en tøff gruppe med Nederland, Chile og Australia. Åpningskampen tapte Spania hele 1-5 mot Nederland etter å ha tatt ledelsen 1-0 på straffespark. Deretter fulgte de opp med 0-2 mot Chile og var ute av VM. Avsluttningsvis slo de Australia 3-0 i det som kan ha vært avskjedskampen til Xabi Alonso, Xavi, Torres og David Villa.[103][104] I den kampen sto Pepe Reina i stedet for Iker Casillas, som det ble spekulert i om var ferdig på landslaget.[105]

Flere i Spania og utenfor så på VM som avslutningen på en era, en era som er blant det sterkeste man har opplevd i fotballhistorien.[106] Det er også blitt diskutert om hvor vidt tiki-taka-fotballen blir erstattet, fornyet eller fortsetter som før.[107]

Hjemmebane, drakt og kallenavn[rediger | rediger kilde]

Spanias hjemmebaner i kvalifiseringene til VM 2010 og EM 2012.

Spania har hatt samme farger i lang tid i draktene, men emblemet på venstre brystside har variert. De har også hatt mange hjemmebaner, og de har stort sett beholdt en variant av det kallenavnet de fikk allerede etter en av sine første kamper i 1920.

Hjemmebane[rediger | rediger kilde]

Spanias landslag er blant de landslagene som ikke har et «fast» landslagsstadion. Landskamper spilles overalt i landet, noe som går tilbake til kvalifiseringen til EM i 1996, da Spania sluttet å spille samtlige kamper i Sevilla. I kvalifiseringen til VM i Sør-Afrika spilte Spania i Murcia, Albacete, Madrid, A Coruña og Mérida. I kvalifiseringen til EM i 2012 spilte laget i Logroño, Salamanca, Granada og Alicante.

Dette var tendensen i tidligere kvalifiseringer, og i de fem siste kvalifiseringene har flesteparten av Spanias autonome regioner vært brukt: Murcia, Extremadura, Castilla-La Mancha, Galicia, Madrid, Balearene, Kanariøyene, La Rioja, Andalusia, Asturias, Valencia-regionen, Cantabria, Castilla y León og Aragon. De som ikke har hatt kvalifiseringskamper, er Catalonia, Baskerland og Navarra. På tidlig 2000-tall ble tre privatlandskamper spilt i Barcelona, samtlige på Estadi Olímpic Lluís Companys, RCD Espanyols hjemmebane. Camp Nou har bare blitt brukt til kvalifiseringskamper én gang, i 1969. Til gjengjeld brukes Santiago Bernabéu Stadion relativt ofte. Camp Nou har plass til nesten 100 000 tilskuere, og vanskeligheter med å fylle stadion kan være en av grunnene til dette. I tillegg kan det skyldes separatisme og problemer som kommer i sammenheng med dette. Under en semifinalekamp i Champions League hadde FC Barcelonas tilhengere festet et stort banner med påskriften «Catalonia is not Spain», noe som har fått UEFA til å vurdere sanksjoner mot dem.[108]

Luis Suárez Miramontes i den spanske landslagsdrakten som var uforandret fra 1959 til 1981.

Drakt[rediger | rediger kilde]

Spania har i mesteparten av sin tid som landslag spilt i røde overdeler og blå bukser. De røde overdelene spiller på flagget til Spania, mens buksene sannsynligvis spiller på fargene til huset Bourbon, som er blått med franske liljer i gull.[109] Kongeflagget var imidlertid purpur fram til 1931, og blå kan ha blitt valgt for å skille bukser og trøye klarere. Blå ble senere også forbundet med falangistenes uniform, og da monarkiet ble gjeninnført etter Franco, var blåfargen med i kongeflagget.

I OL i 1920 i Antwerpen og året etterpå spilte Spania i røde overdeler og hvite bukser med en opprett løve på venstre bryst. Dette skal ha spilt på Brabants våpenskjold, og ideen skal ha kommet fra markien av Villamejor.[110] Drakten ble i 1921/22 byttet til hvite overdeler og blå bukser. Siden har buksene alltid vært blå, men overdelene ble byttet allerede i 1922 tilbake til rødt. I 1936 ble rødt forbundet med republikanerne i den spanske borgerkrigen, og hvitt ble valgt som en nøytral farge. I 1938 ble helblått valgt som Spanias farge. Dette holdt til 1948, da sportsministeren i Spania byttet tilbake til røde overdeler. I perioden 1936 til 1948 spilte uansett Spania svært få landskamper. Siden har det vært røde overdeler og blå bukser med bare nyanseforskjeller. De mest markante av disse er tillegg på draktene som kom i 1994 og 1996–1998. I 1994 spilte Spania med tre rader med liggende ruteformer i gult-blått-gult på spillerens høyre side, og i EM i 1996 og fram til og med 1998 var halve venstre halvdel av drakten inkludert venstre erme i mørk blått.

Hva gjelder emblem, ble den opprette løven først gitt et våpenskjold og en krone, før de byttet med en nedadpekende trekant med FEF i, og med en krone over i 1924. I 1931 ble logoen igjen forandret, denne gangen formet FEF en nedadpekende trekant med en sirkel noe mindre enn bokstavene i bakgrunnen. Kronen ble fjernet. I 1938 kom det et brudd. Fram til da hadde logoen til Real Federación Española de Fútbol vært den samme som emblemet landslaget spilte med, men fra 1938 av var emblemet til Spanias landslag det samme som Spanias riksvåpen. Under Franco dominerte en svart ørn etter evangelisten Johannes med glorie i dette riksvåpenet. Flere varianter av denne ble brukt fram til den ble byttet ut med det moderne riksvåpenet i 1982. Fra 1982 til 2007 spilte Spania med det spanske riksvåpen på brystet. I 2008 ble det rene våpenskjoldet byttet ut med et stilisert våpenskjold på sort bakgrunn, med RFEF nederst på våpenskjoldet, som også inkluderer en fotball.[111] Imidlertid ble det påpekt at det nye merket, som mangler et rødt bånd rundt de tre gule liljene på blå bakgrunn i midten av det spanske våpenskjoldet, faktisk viser til den franske hovedgrenen av huset Bourbon, og ikke til den spanske grenen.[112]

For øvrig ble logoen til Real Federación Española de Fútbol uforandret fra logoen der FEF dannet en nedadpekende trekant, utover at den i 1947 fikk en krone, fram til 1988. I 1988 ble logoen erstattet av noe som minner om en Juan Miró-tegning av en ball. Dette er også første gang R-en (altså «Real») dukket opp i forkortelsen av forbundet i logoen.[113] Den nye logoen blir aldri brukt i offisielle drakter, men de blir brukt på treningsdrakter. I tidligere drakter har de blitt brukt som med rødt trykk på rød bakgrunn.

Spanias draktleverandør er Adidas.


Spanias draktutvikling fra 1920 til i dag[rediger | rediger kilde]

Kit left arm.png Kit body esp1920h.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
1920–21
Kit left arm.png Kit body esp2122.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
1921–22
Kit left arm.png Kit body esp2224.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
1922–24
Kit left arm.png Kit body esp2431esch.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
1924–31
Kit left arm.png Kit body esp3138.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
1931–36
Kit left arm.png Kit body esp3639h.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
1936–38
Kit left arm.png Kit body esp3845.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
1938–45
Kit left arm.png Kit body esp4547.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
1945–47
Kit left arm.png Kit body esp1950.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
1947–59
Kit left arm.png Kit body esp1959h.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
1959–81
Kit left arm esp1982.png Kit body esp1982h.png Kit right arm esp1982.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
1981–83
Kit left arm yellowborder.png Kit body spain1990h.png Kit right arm yellowborder.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
1984–86
Kit left arm golden stripes2.png Kit body spain1990h.png Kit right arm golden stripes2.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
1986–89
Kit left arm spain1990h.png Kit body spain1990h.png Kit right arm spain1990h.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
1990–91
Kit left arm spain1990h.png Kit body esp8690h.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
1991–93
Kit left arm esp9496.png Kit body esp9496.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
1993–95
Kit left arm.png Kit body esp9698.png Kit right arm esp9698.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
1996–97
Kit left arm esp9800.png Kit body esp9800h.png Kit right arm esp9800.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
1998–99
Kit left arm esp0002h.png Kit body esp0002h.png Kit right arm esp0002h.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
2000–02
Kit left arm esp0204h.png Kit body esp0204h.png Kit right arm esp0204h.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
2002–04
Kit left arm esp0406.png Kit body esp0406.png Kit right arm esp0406.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
2004–06
Kit left arm esp06h.png Kit body esp0608h.png Kit right arm esp06h.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
2006–08
Kit left arm spainH.png Kit body esp08.png Kit right arm spainH.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
2008–09
Kit left arm spain09h.png Kit body esp0910h.png Kit right arm spain09h.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
2009–10


Kit left arm esp10h.png Kit body esp2010.png Kit right arm esp10h.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
2010–11
Kit left arm esp1012h1.png Kit body esp1012h2.png Kit right arm esp1012h1.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
2011–12
Kit left arm España12Home.png Kit body España12Hesc.png Kit right arm España12Home.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
2012
Kit left arm España12Home.png Kit body esp1314h.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
2013
Kit left arm spain14h.png Kit body spain14h.png Kit right arm spain14h.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
2014

Kallenavn[rediger | rediger kilde]

Landslagets nåværende kallenavn, «La roja», oppsummerer en lang kulturell reise for det spanske landslaget.

Lagets første kallenavn spiller på deres første turnering. Spania overrasket alle med å vinne sølv i fotball under OL i Antwerpen (se under), og fikk etter kampen mot Sverige kallenavnet «La furia roja» (=«den røde vrede»). Det var den nedelandske journalisten og redaktøren av De Telegraaf, H. Hollander, som snakket om spansk kunst og det spanske landslaget, som kom opp med «den spanske vrede», som ble til «den røde vrede».[114] Om Hollander spilte på uttrykket «den spanske furie», som viser til plyndringen av nettopp Antwerpen i 1576 under åttiårskrigen er usikkert, men både «La furia roja» og «La furia española» er blitt brukt som kallenavn på landslaget. I en kamp i 1924 mellom Spania og Italia gjentok italienske journalister kallenavnet.

«La Furia» hadde imidlertid også en annen betydning. Originalt var det forbundet med stilen med det baskiske laget Athletic Bilbao, som spilte en tøffere fotball enn andre lag. Denne ble originalt knyttet til de tette båndene baskerne hadde med engelsk fotball, men det var en sterk dominans av baskere på det spanske OL-landslaget i 1920. Imidlertid ble «La Furia» under Franco forbundet med nasjonalisme og stolthet. I fotballsammenheng var det en spansk kompromissløs og «heltemodig» innstilling på banen, ofte knyttet til Reconquista eller slaget ved Lepanto.[115] Stilen, som oftest var en fysisk stil, ble beholdt i lengre tid etter at Franco døde, og kallenavnet ble ikke forandret før i senere tid.

Spania bruker også kallenavnet «La selección». Det betyr bare «landslaget», eller «de utvalgte», og brukes ikke i like stor grad.

Tilhørighet i Spania[rediger | rediger kilde]

Andres Iniesta er fra Castilla-La Mancha, men ble trent opp i talentprogrammet til FC Barcelona.

Det spanske landslaget har gjentatte ganger blitt sett på som et lag som mangler tilhørighet i landet, og især i Catalonia.[116] Dagen før VM-finalen 2010 hadde flere katalanere gått i protesttog mot innføringen av begrensninger i selvstendigheten til Catalonia, og under finalen var det enkelte som heiet på Nederland. Det var imidlertid et flertall som heiet på Spania.[117] Da Andrés Iniesta scoret for Spania, viste spansk TV store jubelscener fra Madrid, Barcelona, Zaragoza og Pamplona som bekreftet at dette ikke var et fenomen som gikk upåaktet hen i flere av Spanias distrikter.[118]

I tillegg har El Clásico en viktig plass i spansk fotball. Det er blitt knyttet til borgerkrigen og Francos diktatur, der FC Barcelona ofte ble oppfattet som opprørerne og Real Madrid ble tillagt rollen som Franco-tro.[119] Det er imidlertid få tegn som tyder på at Real Madrid fikk fordeler, og det er ikke engang sikkert at Franco var videre interessert i fotball.[120] Uavhengig av dette ble oppgjøret mellom Real Madrid og Barcelona sett på som en kamp mellom sentralmakten og Catalonia.[121] Dette altoverskyggende lokaloppgjøret kan imidlertid ha mistet den politiske betydningen. Allerede før EM var det snakk om at spansk nasjonalisme hadde begynt å vinne terreng over spania-skeptisk lokalpatriotisme, og at kampene mellom Real Madrid og Barcelona nå på langt nær var redusert til kampen mellom to av verdens beste lag.[122] I tillegg ba Spanias kaptein og Real Madrid-keeper Iker Casillas om at lokale uenigheter skulle tilsidesettes foran EM. Dette tok også Barcelonas Andrés Iniesta opp.[123] Iniesta har spilt for FC Barcelona siden han var 12, men er ikke en katalaner.

I tillegg har også Spania fått til et sterkt kollektiv. I motsetning til situasjonen i Nederland og Frankrike, og til en viss grad England, var det ingen klaging fra spillere som satt på benken i Spania.[124] Det er fortsatt varierende rapporter om i hvilken grad herrelandslaget har vært samlende for nasjonen, om enn det er enighet om at det ikke er blitt verre. Det vises blant annet til de katalanerne som heiet på Nederland og på Barcelonas sterke skepsis mot Spania. En alternativ tolkning er at landslaget likes av katalanere flest, men de velger ikke landslaget foran Barcelona, noe som i og for seg ikke kreves.[125]

Både Baskerland og Catalonia har eget landslag, men ingen av dem er anerkjent av FIFA, og de spiller sjelden.[126]

Rivalisering[rediger | rediger kilde]

Spania har bare i moderne tid vært et topplag, og i forfølgelsen av det er det også i relativt moderne tid at de har fått oppmerksomheten fra publikum som kreves i forhold til rivalisering. I tillegg har Spania stort sett skyldt på egen udyktighet når de tapte viktige kamper. Mot Frankrike i EM i 1984 var det keeperen Arconada som var skyldig, og i 1998 var det Zubizarreta.[127] Mot Italia i 1994 var det Salinas som ikke scoret.[128] Mot Sør-Korea var det dommerstanden, og ikke vertslandet, som ble offer for spansk sinne. Da Frankrike slo ut Spania i EM i 2000 og VM i 2006, var det mer en følelse fra spansk side av at Spania kjempet godt mot bedre motstand. Heller ikke forsøk fra fransk (under EM i 2012) og engelsk (under EM i 1996) presse har lyktes i å skape rivalisering mot Spania. Spanias seier i 2008 mot Tyskland og i 2010 mot Nederland ser heller ikke ut til å ha skapt noe rivalisering.

En av grunnene til denne rivaliseringen er at Spanias store rivalisering er intern, mellom Real Madrid og Barcelona. Det finnes også andre rivaliseringer, som mellom Real Sociedad og Athletic Bilbao, og mellom Sevilla og Real Betis. Den eksterne rivaliseringen er som tidligere nevnt et nyere fenomen, men ikke et som har slått helt an. Det laget som Spania flest ganger har blitt slått ut av i utslagsrundene er Frankrike, som slo dem i finalen i 1984, EM-kvartfinalen i 2000 og VM-åttedelsfinalen i 2006. Spania slo dem i åttedelsfinalen i 2012, som var første gang Spania slo ut Frankrike. Likevel er det få tegn til at dette har satt spor i seg verken i Frankrike eller Spania. I stedet har de to landene knyttet seg til andre rivaliseringer: Frankrikes store rival er Italia og

Portugal er Spanias store rival, men rivaliseringen er på ingen måte blant de aggressive.

Portugal er Spanias store rival. Det finnes også noe rivalisering mellom Italia og Spania, men den er for det første sterkere fra spansk side enn fra italiensk, og for det andre beskjeden i omfang.

Mot Portugal[rediger | rediger kilde]

Tiår Seier Uavgjort Tap
2010–2012 1 1 1
2000–2009 1 1 1
1990–1999 0 3 0
1980–1989 0 1 1
1970–1979 0 1 0
1960–1969 0 0 1
1950–1959 2 1 1
1940–1949 3 3 1
1930–1939 4 1 0
1920–1929 5 1 0
Totalt 16 13 6

På tross av at landene har vært fiender, allierte, i personalunion og på et tidspunkt delte verden seg imellom, har det ikke vært et så anstrengt forhold de to landene imellom i senere tid. Rivaliseringen de to landene imellom er hovedsakelig geografisk,[129] både i det at de grenser til hverandre, og i det at Spania er betydelig større enn Portugal.

Spania har møtt Portugal flere ganger, men ettersom ingen av de to lagene har vært stabilt gode før i senere tid, er det først i EM i 2004 at man finner det første møtet av betydning. Det endte med seier til Portugal, og dermed var Spania ute av mesterskapet. I 2010 møttes de igjen i VM, der Spania vant 1–0. I ettertid så det ut som om målet, scoret av David Villa, var offside.[130] De tette og vanskelige oppgjørene landene imellom i viktige mesterskap fortsatte to år senere. Det ble uavgjort i EM i Polen og Ukraina i 2012, men Spania vant på straffesparkkonkurranse.[131] Innimellom, den 17. november 2010, vant Portugal overbevisende 4–0 hjemme, det største tapet Spania har hatt på mange tiår (13. juni 1963 tapte de 2–6 mot Skottland). Det hører med til historien at noen måneder tidligere, rett etter VM, tapte Spania 1–4 mot Argentina, noe som mer understreker Spanias manglende vilje til å ta treningskamper alvorlig. I treningskamper mellom VM 2010 og EM 2012, hadde de statistikken 7-2-4, mens de i kvalifiseringen til EM 2012, som gikk samtidig, hadde 8-0-0. Likevel viser det at kampene landene imellom ikke er like forutsigbare som de to landslagenes resultater skulle vise til.

Spania har alltid vært «storebror» på grunn av klubblagene, men i 2004 var ting i ferd med å forandres, da det portugisiske landslaget vant mot Spania og kom til finalen, samtidig som FC Porto vant Champions League. Dette forandret seg imidlertid igjen til spansk dominans i de senere år. Spania har flest seire av de to, men dette er i hovedsak på grunn av de første 30 årene fra 1920 til 1950. Mellom 13. april 1958 og 6. september 2003 vant ikke Spania en eneste av de åtte kampene de spilte mot Portugal. Det er også verd å ta med seg at de to lagene bare har møttes 35 ganger fra 1920 til EM i 2012. I samme periode møttes Norge og Sverige 81 ganger, Norge og Finland 65 ganger og Norge og Danmark 78 ganger. Av oppgjørene mellom Spania og Portugal er åtte mesterskapskamper eller kvalifiseringskamper til mesterskap. Med sine 35 oppgjør er likevel Portugal det landet Spania har møtt flest ganger.

I både 2010 og 2012 har oppgjøret blitt knyttet til oppgjøret mellom FC Barcelona og Real Madrid. Spania er knyttet til FC Barcelonas måte å spille fotball på og har flest spillere fra Barcelona. Portugal har Real Madrids stjerne Cristiano Ronaldo i tillegg til Fábio Coentrão og Pepe, også de fra Real Madrid. Sammenlikningen halter noe, da det er flere faste Real Madrid-spillere på Spanias landslag, deriblant kaptein Iker Casillas. Dessuten har Spania en anti-clásico-innstilling på landslaget. Likevel benytter media denne sammenlikningen hyppig.[132]

Mot Italia[rediger | rediger kilde]

Tiår Seier Uavgjort Tap
2010–2012 1 2 1
2000–2009 2 2 0
1990–1999 0 1 1
1980–1989 0 1 1
1970–1979 2 1 1
1960–1969 1 0 0
1950–1959 0 1 0
1940–1949 0 0 2
1930–1939 1 2 1
1920–1929 2 3 3
Totalt 9 13 10
Oppdatert 27. juni 2013

Spania og Italia har ikke noe tradisjonell rivalisering. De to landene grenser ikke til hverandre, og det er først i senere tid at det to landene har møtt hverandre i viktige kamper. Italienske fotballspillere anser spanjolene for å være overfladiske og ha stil over innhold, mens spanjolene anser Italia for å være kyniske og sette seier foran innsats. Når spanjoler omtaler et lag som et «italiensk» lag, er det ikke ment som en kompliment.[133] Det er blitt foreslått at rivaliseringen er ensidig, det vil si at Spania har et langt mer anstrengt forhold til Italia enn omvendt.[134] Likevel er det lite som tyder på at verken diskusjonen om spillestil eller det tillagte ensidige fiendskapet mellom lagene har hittil lyktes i å skape et miljø for rivalisering de to lagene imellom.

Foran finalen i EM i 2012 kom tilhengere av de to lagene svært godt overens før finalen.[135] Italia var ærlige på at de møtte et bedre lag, mens Spania ga Italia godt skussmål for godt spill, spesielt under forholdene at de måtte spille de siste 30 minuttene med en mann mindre som resultat av skade. Iker Casillas, Spanias kaptein, ba til og med dommeren avbryte kampen så fort som mulig etter tilleggstid for å forhindre at Italia kom enda dårligere ut av det, siden Spania allerede ledet 4–0.[136] Heller ikke den tette kampen i EM i 2008 skapte rivalisering, enda den gikk til straffesparkkonkurranse. Imidlertid har kampen fått betydning som Spanias store vendepunkt og begynnelsen på storhetstiden.

Det finnes imidlertid kamper som har fått Spania irritert på sine blåkledde motstandere. I 1934 vant Italia mot Spania i en stygg kamp som ble sent glemt i Spania, som anser at de spilte pent, mens italienerne spilte stygt og kynisk. Den sveitsiske dommeren som dømt kampen fikk fratatt dommerkortet sitt.[137] Imidlertid er ikke spanjolene alene om å sette spørsmål både ved Italia og dommerstanden. Italias semifinale- og finaledommer Ivan Eklind ble anklaget for å ha oversett klare straffespark til Italias finalemotstander Tsjekkoslovakia og å ha headet en ball til Italia i semifinalen mot Østerrike.[138] Han fikk til og med dommerkortet sitt trukket, men fikk det tilbake etter appell.[139]

Seksti år senere, I VM i 1994, ble Spania snytt for et straffespark rett før slutt da Mauro Tasotti slo ned Luis Enrique i straffefeltet. Tassotti har uttalt at han angret på situasjonen så fort den oppsto.[140] Imidlertid valgte Spanias publikum å se på det som typisk for spansk nederlag mer enn stygt spill fra Italia, og Luis Enriques gest for å be om straffespark ble innen kort tid et mem i et Spania som tok nederlaget pent.[141] Situasjonen ble trukket fram av media foran oppgjørene i EM i 2012, men mer som illustrasjon i historiske gjennomganger av møtene mellom Spania og Italia.[142]

Mot andre land[rediger | rediger kilde]

Frankrike: Kampene mellom Spania og Frankrike har i liten grad hatt noen anstrengt atmosfære på tross av den lange grensen og den lange historien mellom de to landene. Frankrike har hatt en rivalisering mot Italia, og Spania mot Portugal. Dette har også vært en inndeling som passer godt i forhold til nivåene på de fire lagene. Italia har flere VM-seire, og Frankrike har gjort det godt i både VM og EM, mens Spania fram til 2008 og Portugal ikke har hatt stor suksess. Det finnes oversikter der Frankrike mot Spania er inkludert blant de største derbyene, men det er lite som peker på at verken Spanias eller Frankrikes spillere og tilhengere deler denne oppfatningen.[143]

England: Spania er det eneste laget som har tapt på straffesparkkonkurranse mot England i Englands EM- og VM-historie. I forkant av denne kampen hadde Daily Mirror en anti-spansk kampanje på forsiden, men dette var ikke noe som var spesielt rettet mot Spania; da England møtte Tyskland i semifinalen, hadde avisen ordene «Achtung! Surrender!» på forsiden.[144] Dette var sist gang England møtte Spania i EM eller VM-sammenheng, og den eneste gangen i delfinale. England og Spania hadde møttes i 1982 i mellomgruppen i en kamp som endte 0-0 og sendte begge lagene ut av VM, men det var etter at Spania tapte for og England spilte uavgjort mot Vest-Tyskland. De to andre gangene England og Spania møttes, var i gruppespill. Det er heller ikke her noen klare bevis på at Spania og England har et anstrengt forhold. Englands hovedfokus har i lengre tid vært mot Argentina, Frankrike,[145] Tyskland[146] og Skottland.[147]

Landslagstrenere[rediger | rediger kilde]

Vicente del Bosque tok over etter EM i 2008.

Lagutvelgelsen[rediger | rediger kilde]

Ofte har trenerne til landslag blitt anklaget for å velge spillere fra klubber de selv spilte på eller fra områder de kommer fra. Særlig var Javier Clemente anklaget for å ha foretrukket baskere. Imidlertid er det i senere tid liten sammenheng mellom trenerens klubb som spiller og opprinnelsessted og de spillerne som plukkes ut, noe som denne oversikten viser:

Mesterskap Trener Treners klubb1 Dominerende lag i uttaket Kommentar/andre lag Annet
EM i 2012 Vicente del Bosque Real Madrid (S/T)1 Barcelona (7) del Bosque arvet Aragonés' stil, svært preget av Barcelona.
VM i 2010 Vicente del Bosque Real Madrid Barcelona (7) del Bosque er opprinnelig fra Castilla og León
EM i 2008 Luís Aragonés Atletico Madrid (S/T) Ingen Klubbuttaket var svært variert. Aragonés selv er fra Madrid.
VM i 2006 Luís Aragonés Atletico Madrid Real Madrid (4) Flere lag, blant annet Liverpool, lå rett bak Real Madrid. Aragonés lot seg inspirere av Barcelonas spillestil
EM i 2004 Iñaki Sáez Athletic Bilbao (S/T) Valencia (5) Knepent igjen, Deportivo La Coruña og Real Madrid like bak Baskiske Sáez hadde tre spillere som hadde tilknytning til Baskerland, en av dem vagt, i troppen.
VM i 2002 José Antonio Camacho Real Madrid (S) Real Madrid (5) Fire spillere fra Deportivo de la Coruña Camacho var trener for flere klubber i kort tid.
EM i 2000 José Antonio Camacho Real Madrid Real Madrid (5)
VM i 1998 Javier Clemente Athletic Bilbao (S/T) Barcelona (8) Nummer to, Real Madrid, hadde halvparten Javier Clemente var basker, og hadde 6 baskere i laget.
EM i 1996 Javier Clemente Athletic Bilbao Real Madrid (5) Barcelona og Atletico Madrid med 4 4 baskere i laget.
VM i 1994 Javier Clemente Athletic Bilbao Barcelona (9) Real Madrid hadde 3 spillere Clemente hadde 8 baskere i laget.
VM i 1990 Luis Suárez Miramontes Barcelona(S)/Inter(S) Real Madrid (6) Barcelona (4), resten på en eller to Miramontes var galisier, men det er ingen tegn til forfordeling.
EM i 1988 Miguel Muñoz Real Madrid (S/T) Real Madrid (8)
VM i 1986 Miguel Muñoz Real Madrid Real Madrid (7) Barcelona (5), ellers noe spredt
EM i 1984 Miguel Muñoz Real Madrid Ingen Real Madrid, Athletic Bilbao og Barcelona likt på 4
VM i 1982 José Santamaría Real Madrid (S)
Espanyol (T)
Real Sociedad (6) Real Madrid (5), Barcelona (4) Santamaría var fra Uruguay, og kom til Spania 28 år gammel.
EM i 1980 László Kubala FC Barcelona (S/T)
Espanyol (T)
Barcelona (5) Real Sociedad (4) Kubala var opprinnelig ungarer, men ble spansk statsborger.
VM i 1978 László Kubala Se over Ingen Barcelona og Real Madrid likt på 5
VM i 1966 José Villalonga Real Madrid (T)
Atletico Madrid (T)
Real Madrid (6) Atletico Madrid og Barcelona (4)
EM i 1964 José Villalonga Se over Barcelona (5) Real Zaragoza (4)
VM i 1962 Helenio Herrera Sevilla (T) Ingen Real Madrid og Barcelona delt med 7 hver Herrera var fransk-argentinsk, og spilte ikke for noen spansk klubb.
VM i 1950 Guillermo Eizaguirre Sevilla (S) Barcelona (5) Valencia og Athletic Bilbao (4), én fra Real Madrid Eizaguirre hadde ingen trenerkarriere da han tok over landslaget.
VM i 1934 Amadeo García Salazar Alavés Ingen Athletic Bilbao og Real Madrid 5 hver

1 S=Spiller, T=trener. Vi snakker her om dominerende klubb, ikke eneste klubb.

Oversikten har sine svakheter. Blant annet viser den uttaket, ikke hvem som spilte i kampene. Det er også ofte en sammenheng mellom hvordan lagene gjør det og hvilken form spillerne som var aktuelle var i som ikke kommer frem her. Samtidig vil det kreve et studium av antall utlendinger i klubbenes stall.

Likevel bør dette gi en pekepinn på sammenhengen mellom bakgrunn og utvalg av spillere. Miguel Muñoz og José Antonio Camacho, selv fra Madrid, foretrakk «egne» spillere, mens Clemente foretrakk baskere. Ellers varierer det for flere trenere som ofte har ulike forfordelinger til forskjellige turneringer.

Statistikk[rediger | rediger kilde]

Første, største og siste
Første kamp

Spania Spania – Danmark Danmark 1–0 (28. august 1920 i Brussel, Belgia)

Største seier

Spania Spania – Bulgaria Bulgaria 13–0 (21. mai 1933 i Madrid)

Største tap

Italia ItaliaSpania Spania 7–1 (4. juni 1928 i Amsterdam)

EnglandEnglandSpania Spania 7–1 (9. desember 1931 i London)

Største seier etter Francos død

Spania Spania – Malta Malta 12–1 (21. desember 1983 i Sevilla)

Største tap etter Francos død

Portugal PortugalSpania Spania 4–0 (17. november 2010 i Lisboa)

Siste tap i en VM-kamp

Spania Spania – Sveits Sveits 0–1 (16. juni 2010) i Durban)

Siste tap i en VM-kvalifiseringskamp

Danmark DanmarkSpania Spania 1–0 (31. mars 1993 i København)

Siste tap i en EM-kamp

Portugal PortugalSpania Spania 2–1 20. juni 2004 i Lisboa)

Siste tap i en EM-kvalifiseringskamp

Sverige SverigeSpania Spania 2–0 (10. juli 2006 i Solna)

Her regnes tap etter 90 eller 120 minutter, ikke etter straffesparkkonkurranse. I finalerubrikkene står vinneren alltid først, uansett hvem som var utpekt til hjemmelag.

Rekorder[rediger | rediger kilde]

Dette er en oversikt over rekorder, både nasjonale og verdensrekorder, Spanias landslag har.

Verdensrekorder med landslaget[rediger | rediger kilde]
  • Antall kamper på rad uten tap: 35, delt med Brasil[148]
  • Antall utslagskamper i internasjonale mesterskap på rad uten baklengsmål: 10
Europarekorder med landslaget[rediger | rediger kilde]
  • Antall europamesterskap sammenlagt: 3 (delt rekord med Tyskland)
  • Antall europamesterskap på rad: 2
  • Største seier i en EM-finale: 4-0
  • Beste målforskjell i et EM-sluttspill: 12-1
  • Første spiller til å ha scoret i to EM-finaler: Fernando Torres
Nasjonale rekorder med landslaget[rediger | rediger kilde]
  • Flest landslagskamper: 137 – Iker Casillas (se også Spillerstatistikk)
  • Flest landslagsmål: 51 - David Villa (se også Spillerstatistikk)
  • Flest mål i en landslagssesong (høst-vår): 13 – David Villa (2008–2009)
  • Flest kamper på rad med minst ett mål: 6 kamper, David Villa
  • Flest mål i VM-sluttspill: 8 (3 i 2006), 5 i 2010)
  • Flest mål i et enkelt VM-sluttspill: 5 - Emilio Butragueño (1986) og David Villa (2010)
  • Flest mål på rad i et VM-sluttspill: 4 - David Villa (2010)
  • Flest mål i EM-sluttspill: 5 - Fernando Torres (2 i 2008, 3 i 2012)
  • Flest mål i et enkelt EM-sluttspill: 4 – David Villa (2008)

Meritter og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

FIFA Team of the Year: 2008, 2009, 2010, 2011

Laureus World Team of the Year: 2011

Fyrsten av Asturias-prisen for sport: 2010

Spania er med sitt ene verdensmesterskap på delt sjetteplass i verden med England og Frankrike. Spania har imidlertid flere EM-gull enn begge. Spania er således Europas tredje mestvinnende lag etter Tyskland og Italia, som begge har flere VM-gull.

1 Her regnes ikke kamper med opphold; for eksempel om Spania ikke kom til utslagsrundene mellom to turneringer, er ikke den andre turneringen en fortsettelse av den første.

VM- og EM-statistikk[rediger | rediger kilde]

Her følger statistikk som går spesifikt på VM- og EM-sluttspill.

Oversikt over Spanias innsats i VM og EM[rediger | rediger kilde]

I de tilfellene Spania har kvalifisert seg til VM, opplyses ikke dette, bare hvor langt de kom i VM. De årene Spania ikke kvalifiserte seg (eller deltok), står i kursiv. Lagene som slo ut Spania inkluderer bare lag Spania tapte mot. Lag de spilte uavgjort mot eller slo i gruppespill, inkluderes ikke.


Plasseringer i VM

I 1986 rangerte FIFA alle VM plasseringsmessig. Dette ble gjentatt fra og med 1986 0g framover. Dette er Spanias resultater (antall deltakerland skiller lik plassering, høyeste først. Deretter den nyeste først):

Plass VM Antall lag
1. Sør-Afrika VM 2010 32
4. Brasil VM 1950 13
5. Sør-Korea/Japan VM 2002 32
5. Italia VM 1934 16
7. Mexico VM 1986 24
8. USA VM 1994 24
9. Tyskland VM 2006 32
10. Italia VM 1990 24
10. Argentina VM 1978 16
10. England VM 1966 16
12. Spania VM 1982 24
13. Chile VM 1962 16
17. Frankrike VM 1998 32
VM[rediger | rediger kilde]
VM Resultat Utslått av Trener
Uruguay 1930 Takket nei til VM-invitasjon - José María Mateos
Italias flagg 1934 Kvartfinale Italias flagg Italia 0–1 (omkamp) Amadeo García Salazar
Frankrike 1938 Trakk seg/diskvalifisert p.g.a. borgerkrig - -
Brasil 1950 Nr. 4 i finalerunden Brasil Brasil 1–6
Sverige Sverige 1–3
Guillermo Eizaguirre
Sveits 1954 Utslått i kvalifiseringen - Luis Iribarren Cavanilles
Sverige 1958 Utslått i kvalifiseringen - Manuel Meana
Chile 1962 Utslått i gruppespillet Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia 0–1
Brasil Brasil 1–2
Helenio Herrera
England 1966 Utslått i gruppespillet Argentina Argentina 1–2
Tyskland Vest-Tyskland 1–2
José Villalonga
Mexico 1970 Utslått i kvalifiseringen - László Kubala
Tyskland 1974 Utslått i kvalifiseringen - László Kubala
Argentina 1978 Utslått i gruppespillet Østerrike Østerrike 1–2 László Kubala
Spania 1982 Utslått i mellomspillet Tyskland Vest-Tyskland 1–2 José Santamaría
Mexico 1986 Kvartfinale Belgia Belgia 4–5 str. Miguel Muñoz
Italia 1990 Åttendedelsfinale Jugoslavias flagg Jugoslavia 1–2 e.e.o. Luis Suárez Miramontes
USA 1994 Kvartfinale Italia Italia 1–2 Javier Clemente
Frankrike 1998 Utslått i gruppespillet Nigeria Nigeria 2–3 Javier Clemente
Sør-Korea/Japan 2002 Utslått i kvartfinale Sør-Korea Sør-Korea 3–5 str. José Antonio Camacho
Tyskland 2006 Utslått i åttendedelsfinale Frankrike Frankrike 1–3 Luis Aragonés
Sør-Afrika 2010 Vinner av VM Vinner Vicente del Bosque
EM[rediger | rediger kilde]
EM Resultat Utslått av Trener
Frankrike 1960 Trakk seg fra kvalifisering Helenio Herrera
Spania 1964 Vinner av EM Vinner José Villalonga
Italia 1968 Utslått i kvalifiseringen Domènec Balmanya
Belgia 1972 Utslått i kvalifiseringen László Kubala
Jugoslavias flagg 1976 Utslått i kvalifiseringen László Kubala
Italia 1980 Utslått i gruppespillet BelgiaBelgia 1–2
EnglandEngland 1–2
László Kubala
Frankrike 1984 Tapende finalist Frankrike Frankrike 0–2 Miguel Muñoz
Tyskland 1988 Utslått i gruppespillet ItaliaItalia 0–1
Tyskland Vest-Tyskland 0–2
Miguel Muñoz
Sverige 1992 Utslått i kvalifiseringen Vicente Miera
England 1996 Kvartfinale England England 2–4 str. Javier Clemente
Nederland/Belgia 2000 Kvartfinale FrankrikeFrankrike 1–2 José Antonio Camacho
Portugal 2004 Utslått i gruppespillet PortugalPortugal 0–1 Iñaki Sáez
Sveits/Østerrike 2008 Vinner av EM Vinner Luís Aragonés
Polen/Ukraina 2012 Vinner av EM Vinner Vicente del Bosque


Kronologisk gjennomgang av Spanias innsats i VM og EM[rediger | rediger kilde]

Dette er en kronologisk gjennomgang av informasjonen over for å se utviklingen til Spania. Sort betyr at Spania ikke stilte, og mørk grå at laget ikke kvalifiserte seg.
EM besto bare av semifinale, bronsefinale og finale fram til 1980, så enda Spania kom til kvartfinalen tre ganger i EM før det, regnes det fortsatt som kvalifisering.

Resultat Stilte ikke Kvalifisering Gruppespill Åttedelsfinale Kvartfinale Fjerde Bronse Sølv Gull Trener
VM 1930 Mateos
VM 1934 García
VM 1938 -
VM 1950 Eizaguirre
VM 1954 Iribarren
VM 1958 Meana
EM 1960 (1,2) Herrera
VM 1962
EM 1964 Villalonga
VM 1966
EM 1968 (2) Balmanya
VM 1970 Kubala
EM 1972
VM 1974
EM 1976 (2)
VM 1978
EM 1980
VM 1982 (3) Santamaría
EM 1984 Muñoz
VM 1986
EM 1988
VM 1990 Miramontes
EM 1992 Miera
VM 1994 Clemente
EM 1996
VM 1998
EM 2000 Camacho
VM 2002
EM 2004 Sáez
VM 2006 Aragonés
EM 2008
VM 2010 del Bosque
EM 2012

(1) Spania trakk seg da det ble klart at de skulle møte Sovjetunionen.
(2) Kvartfinale var en del av kvalifiseringen til sluttspillet, som bare besto av semifinale og finale. Gruppespill ble innført i 1980.
(3) I 1982 hadde man ikke åttedels- eller kvartfinale, men mellomrunde med 12 lag. Spania endte sist i sin gruppe, og det blir mest naturlig å la det tilsvare åttedelsfinale.

Motstandere i VM og EM[rediger | rediger kilde]

Dette er en oversikt over samtlige lag Spania har møtt i sluttspill. Med sluttspill regnes ikke kvartfinaler i EM før 1980, da disse var del av kvalifiseringen.

VM
Motstander Resultat Type kamp Seier Uavgjort Tap Målforskjell
Algerie Algerie 3–0 (1986)
Gruppespill 1 0 0 3–0
Argentina Argentina 1–2 (1966) Gruppespill 0 0 1 1–2
Belgia Belgia 0–0 (1986)
2–1 (1990)
Kvartfinale1
Gruppespill
1 1 0 2–1
Bolivia Bolivia 3–1 (1994) Gruppespill 1 0 0 3–1
Brasil Brasil 3–1 (1934)
1–6 (1950)
1–2 (1962)
0–0 (1978)
0–1 (1986)
Åttedelsfinale
Finalegruppe
Gruppespill
Gruppespill
Gruppespill
1 1 3 5–10
Bulgaria Bulgaria 6–1 (1998) Gruppespill 1 0 0 6–1
Chile Chile 2–0 (1950)
2–1 (2010)
Gruppespill
Gruppespill
2 0 0 4–1
Danmark Danmark 5–1 (1986) Åttedelsfinale 1 0 0 5–1
England England 1–0 (1950)
0–0 (1982)
Gruppespill
Mellomspill
1 1 0 1–0
Frankrike Frankrike 1–3 (2006) Åttedelsfinale 0 0 1 1–3
Honduras Honduras 1–1 (1982)
2–0 (2010)
Gruppespill
Gruppespill
1 1 0 3–1
Irland Irland 1–1 (2002) Åttedelsfinale2 0 1 0 1–1
Italia Italia 1–1 (1934)
0–1 (1934)
1–2 (1994)
Kvartfinale
Omkamp, kvartfinale
Kvartfinale
0 1 2 2–4
Jugoslavia Jugoslavia 2–1 (1982)
1–2 e.e.o. (1990)
Gruppespill
Åttedelsfinale
1 0 1 3–3
Mexico Mexico 1–0 (1962) Gruppespill 1 0 0 1–0
Nord-Irland Nord-Irland 0–1 (1982)
2–1 (1986)
Gruppespill
Gruppespill
1 0 1 2–2
Nederland Nederland 1–0 e.e.o.(2010) Finale 1 0 1 1–0
Paraguay Paraguay 1–1 (1998)
3–1 (2002)
1–0 (2010)
Gruppespill
Gruppespill
Kvartfinale
2 1 0 5–2
Portugal Portugal 1–0 (2010) Åttedelsfinale 1 0 0 1–0
Saudi-Arabia Saudi-Arabia 1–0 (2006) Gruppespill 1 0 0 1–0
Slovenia Slovenia 3–1 (2002) Gruppespill 1 0 0 3–1
Sveits Sveits 2–1 (1966)
3–0 (1994)
1–2 (2010)
Gruppespill
Åttedelsfinale
Gruppespill
2 0 1 6–3
Sverige Sverige 1–0 (1978) Gruppespill 1 0 0 1–0
Sør-Afrika Sør-Afrika 3–2 (2002) Gruppespill 1 0 0 3–2
Sør-Korea Sør-Korea 3–1 (1990)
2–2 (1994)
0–0 (2002)
Gruppespill
Gruppespill
Kvartfinale3
1 2 0 5–4
Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia 0–1 (1962) Gruppespill 0 0 1 0–1
Tunisia Tunisia 3–1 (2010) Gruppespill 1 0 0 3–1
Tyskland Tyskland4 1–2 (1966)
1–2 (1982)
1–1 (1994)
1–0 (2010)
Gruppespill
Mellomspill
Gruppespill
Semifinale
1 1 2 4–5
Ukraina Ukraina 4–0 (2010) Gruppespill 1 0 0 4–0
Uruguay Uruguay 0–0 (1990) Gruppespill 0 1 0 0–0
USA USA 3–1 (1950) Gruppespill 1 0 0 3–1
Østerrike Østerrike 1–2 (1978) Gruppespill 0 0 1 1–2
EM
Motstander Resultat Type kamp Seier Uavgjort Tap Målforskjell
Belgia Belgia 1–2 (1980) Gruppespill 0 0 1 1–2
Bulgaria Bulgaria 1–1 (1996) Gruppespill 0 1 0 1–1
Danmark Danmark 1–1 (1984)
3–2 (1988)
Semifinale5
Gruppespill
1 1 0 4–3
England England 1–2 (1980)
0–0 (1996)
Gruppespill
Kvartfinale6
0 1 1 1–2
Frankrike Frankrike 0–2 (1984)
1–1 (1996)
1–2 (2000)
2–0 (2012)
Finale
Gruppespill
Kvartfinale
Kvartfinale
1 1 2 4–5
Hellas Hellas 1–1 (2004)
2–1 (2008)
Gruppespill
Gruppespill
1 1 0 3–2
Irland Irland 4–0 (2012) Gruppespill 1 0 0 4–0
Italia Italia 0–0 (1980)
0–1 (1988)
0–0 (2008)
1–1 (2012)
4–0 (2012)
Gruppespill
Gruppespill
Kvartfinale7
Gruppespill
Finale
1 3 1 5–2
Serbia og Montenegro Jugoslavia 4–3 (2000) Gruppespill 1 0 0 4–3
Kroatia Kroatia 1–0 (2012) Gruppespill 1 0 0 1–0
Norge Norge 0–1 (2000) Gruppespill 0 0 1 0–1
Portugal Portugal 1–1 (1984)
0–1 (2004)
0–0 (2012)
Gruppespill
Gruppespill
Semifinale8
0 2 1 1–2
Romania Romania 1–1 (1984)
2–1 (1996)
Gruppespill
Gruppespill
1 1 0 3–2
Russland Russland9 1–0 (2004)
4–1 (2008)
3–0 (2008)
Gruppespill
Gruppespill
Semifinale
3 0 0 8–1
Slovenia Slovenia 2–1 (2000) Gruppespill 1 0 0 2–1
Sovjetunionen Sovjetunionen10 2–1 (1964) Finale 1 0 0 2–1
Sverige Sverige 2–1 (2008) Gruppespill 1 0 0 2–1
Tyskland Tyskland4 1–0 (1984)
0–2 (1988)
1–0 (2008)
Gruppespill
Gruppespill
Finale
2 0 1 2–2
Ungarn Ungarn 2–1e.e.o. (1964) Semifinale 1 0 0 2–1

1 Belgia vant 5–4 på straffer
2 Spania vant 3–2 på straffer
3 Sør-Korea vant 5–3 på straffer
4 Vest-Tyskland fram til 1992
5 Spania vant 5–4 på straffer
6 England vant 4–2 på straffer
7 Spania vant 4–2 på straffer
8 Spania vant 4–2 på straffer
9 Se også Sovjetunionen
10 Se også Russland

Spania i straffesparkkonkurranser[rediger | rediger kilde]

Spania har vunnet fire og tapt tre straffesparkkonkurranser i EM og VM tilsammen. Spania er, sammen med Argentina, eneste land som har vært med i to straffesparkkonkurranser i ett og samme VM. I motsetning til Spania, derimot, vant Argentina begge sine, for øvrig i VM i 1990. Spania har aldri møtt samme motstander i to forskjellige straffesparkkonkurranser, per fullført EM 2012.

Mesterskap Vinner Taper Resultat Resultat etter 120 minutter Nivå
EM 1984 Spania Danmark 5–4 1–1 Semifinale
VM 1986 Belgia Spania 5–4 1–1 Kvartfinale
EM 1996 England Spania 4–2 0–0 Kvartfinale
VM 2002 Spania Irland 3–2 1–1 Åttedelsfinale
VM 2002 Sør-Korea Spania 5–3 0–0 Kvartfinale
EM 2008 Spania Italia 4–2 0–0 Kvartfinale
EM 2012 Spania Portugal 4–2 0–0 Semifinale

Finalestatistikk[rediger | rediger kilde]

Finaler Spania har spilt i
EM 1964

Spania Spania – Sovjetunionen Sovjetunionen 2–1 (21. juni 1964 i Madrid)

EM 1984

Frankrike FrankrikeSpania Spania 2–0 (27. juni 1984 i Paris)

EM 2008

Spania Spania – Tyskland Tyskland 1–0 (29. juni 2008 i Wien)

VM 2010

Spania Spania – Nederland Nederland 1–0 (e.e.o., 11. juli 2010 i Johannesburg)

EM 2012

Spania Spania – Italia Italia 4–0 (1. juli 2012 i Kiev)

Spillerstatistikk[rediger | rediger kilde]

Flest landskamper[rediger | rediger kilde]

Oppdatert per 1. juli 2013.

Iker Casillas, her med EM-pokalen i 2012, har flest landskamper for Spania. Han spilte også i samtlige kamper i EM 2008, VM 2010 og EM 2012 bortsett fra den siste gruppekampen i 2008, etter at Spania allerede hadde kvalifisert seg til utslagsrundene.
# Landskamper Navn Tidsrom Landslagsmål
1 148 Iker Casillas 03/07·2000 – 0
2 126 Andoni Zubizarreta 23/01·1985 – 24/06·1998 0
= 126 Xavi 15/11·2000 – 12
4 108 Sergio Ramos 26/03·2005 – 9
5 107 Xabi Alonso 06/09·2003 – 15
6 106 Fernando Torres 06/09·2003 – 36
7 102 Raúl González 09/10·1996 – 06/09·2006 44
8 100 Carles Puyol 15/11·2000 – 3
9 92 David Villa 09/02·2005 – 56
10 89 Fernando Hierro 20/09·1989 – 22/06·2002 29

Flest landslagsmål[rediger | rediger kilde]

# Landslagsmål Navn Tidsrom Landskamper
1 56 David Villa 09/02·2005 – 90
2 44 Raúl González 09/10·1996 – 06/09·2006 102
3 36 Fernando Torres 06/09·2003 – 104
4 29 Fernando Hierro 20/09·1989 – 22/06·2002 89
5 27 Fernando Morientes 25/03·1998 – 24/03·2007 47
6 26 Emilio Butragueño 17/10·1984 – 18/11·1992 69
7 23 Alfredo Di Stéfano 30/01·1957 – 10/12·1961 31
8 23 Julio Salinas 22/01·1986 – 22/06·1996 56
9 21 Míchel 20/11·1985 – 18/11·1992 66
10 20 Telmo Zarra 11/03·1945 – 17/06·1951 20

Flest finaleminutter[rediger | rediger kilde]

Dette er en oversikt over hvem som har spilt flest minutter de siste tre mesterskapsfinalene. Tilleggstid tas ikke med i oversikten. Ved lik tid sorteres det først etter flest finaler og deretter alfabetisk etter etternavn. Dette gjelder bare EM og VM. Confederations Cup, OL og andre arrangementer inkluderes ikke her.

Spiller EM 2012 VM 2010 EM 2008 Totalt
Iker Casillas 90 120 90 300
Xavi Hernandez 90 120 90 300
Sergio Ramos 90 120 90 300
Andrés Iniesta 87 120 90 297
Sergio Busquets 90 120 210
Joan Capdevila 120 90 210
Gerard Piqué 90 120 210
Carles Puyol 120 90 210
Xabi Alonso 90 87 27 204
Cesc Fabregas 75 33 63 171
David Silva 59 66 125
Fernando Torres 15 14 78 107
David Villa 106 106
Pedro 31 60 91
Jordi Alba 90 90
Álvaro Arbeloa 90 90
Carlos Marchena 90 90
Marcos Senna 90 90
Jesús Navas 60 60
Santi Cazorla 24 24
Daniel Güiza 12 12
Juan Mata 3 3

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Landslagets logo er lik dette våpenskjoldet, men på sort bakgrunn i form av et skjold med gul kant, og med et bånd under Spanias våpenskjold der det står RFEF (Real Federación Española de Fútbol). Under det igjen er det en fotball som avrunder det sorte bakgrunnsskjoldet. Spania har også en gul stjerne over logoen som er gitt av FIFA og indikerer at de har vunnet VM. Over søylene fra Spanias våpenskjold står det 19 (venstre søyle) og 09 (høyre søyle), forbundets stiftelsesår.
  2. ^ History of the Spanish national team talkfootball.co.uk
  3. ^ Landslaget som alltid er verst når det gjelder – Dagbladet 10. juni 2008, hentet 21. januar 2011
  4. ^ FIFA/Coca-Cola World Ranking - FIFA.com
  5. ^ Skihopp, cricket-tester og fotballkamper: Idrett som identitetsarena – Av Mattis Goksøyr, Idrettsforum.org
  6. ^ Landslaget som alltid er verst når det gjelder – Dagbladet 10. juni 2008, hentet 21. januar 2011
  7. ^ Basque, Catalan players indispensable for Spain – CBC, 8. juli 2010, hentet 17. juli 2012
  8. ^ Spain United: a team finally winning the heart of Catalonia – The Independent, 9. juli 2010, hentet 17. juli 2012. De to motstridende artiklene i denne og forrige fotnote er karakteristiske for pressedekningen de seneste årene; det er usikkert i hvilken retning landslaget drar nasjonalfølelsen. Det ser ut til å være en oppfatning om at det blir noe bedre, men at det fortsatt er et stykke igjen.
  9. ^ Tortured history? A bit overblown ESPN 6. juni 2010, hentet 17. juli 2012
  10. ^ Long-suffering Spain stunned by Oliseh sizzler – FIFA.com (udatert), hentet 17. juli 2012
  11. ^ Tortured history? A bit overblown - ESPN 6. juni 2010, hentet 17. juli 2012
  12. ^ La Roja By Jimmy Burns: The Roots Of Soccer’s Spanish Fury The Daily Beast, basert på en artikkel av Jimmy Burns i Newsweek fra Burns' bok. Artikkel datert 9. juli 2012, hentet 17. juli 2012
  13. ^ Da «La furia española ble født» - Spanskefans
  14. ^ El inspirador de la "furia española" fue un vasco, 15. juni 2008, hentet 19. juli 2012
  15. ^ La Furia Española nació contra Suecia en Amberes AS, 17. november 2007, hentet 28. juli 2012
  16. ^ World Soccer 100 Players of the Century topendsports (udatert), hentet 18. juli 2012
  17. ^ History of the Spanish national team – talkfootball.co.uk (udatert, mellom VM 2006 og EM 2008), hentet 17. juli 2012
  18. ^ Italia 1934 – todoslosmundiales.com.ar (udatert), hentet 17. juli 2012
  19. ^ National Team Statistics: Spain Football World Cup Brazil 2014 (udatert), hentet 17. juli 2012
  20. ^ FIFA World Cup 1950 altomfotball.no (udatert), hentet 17. juli 2012
  21. ^ 1950 FIFA World Cup Brazil FIFA.com (udatert), hentet 17. juli 2012
  22. ^ Mundial de Suiza 1954. Todos los mundiales.com.ar (udatert), hentet 17. juli 2012
  23. ^ World Soccer 100 Players of the Century topendsports (udatert), hentet 18. juli 2012
  24. ^ EM i fotball – Historie – fotballen.eu (udatert), hentet 17. juli 2012
  25. ^ 1962 FIFA World Cup Chile – Brazil flying high with 'Little Bird' Garrincha FIFA.com (udatert), hentet 17. juli 2012
  26. ^ Fotball-VM 1966, England VG.no (udatert, men skrevet i anledning VM i 2002, hentet 17. juli 2012
  27. ^ Euro 2004 – European Championship History Soccer Spain (udatert), hentet 17. juli 2012
  28. ^ 20th C Spain Overview: politics – Spain Then and Now (udatert 2009), hentet 17. juli 2012
  29. ^ Spanish Football: The Impossible Separation Of Sport And State In La Liga – Soccerlens 17. desember 2009, hentet 17. juli 2012
  30. ^ Why will a quarter of Spain be supporting England tonight? The Independent, 17. november 2004, hentet 17. juli 2012
  31. ^ Noventa minutos de domino español, pero en colosal desorden – ABC 17. juni 1982, hentet 17. juli 2012
  32. ^ Spanish national football team – South African Football Association (udatert 2010), hentet 17. juli 2012
  33. ^ VM 1982 – fotballen.eu (udatert), hentet 17. juli 2012
  34. ^ Brazil shine but Rossi strikes Spanish gold for Italy – FIFA.com (udatert), hentet 17. juli 2012
  35. ^ Danmark – Spanien 1 – 1 dbu.dk (udatert), hentet 17. juli 2012
  36. ^ Butrageno scores 4 goals New York Times 19. juni 1986, hentet 17. juli 2012
  37. ^ Belgium Defeats Spain, 5–4, on Penalty Kicks and Pfaff's Strong Goalkeeping – LA Times/Associated Press, 23. jun 1986, hentet 8. juli 2012
  38. ^ Jon Michelet uttalte følgende: «Ruben Sosa har akkurat missa på det straffesparket som kunne ha gitt Uruguay en høyst fortjent seier», og senere «Keeper Zubizarreta har vært bestemann på banen og den eneste spanjol som på noen måte har utmerket seg»Fotball-VM 1990, side 172–73 Oktober Forlag, 1990
  39. ^ Old Habits When Saturday Comes 13. august 1998, hentet 17. juli 2012
  40. ^ Guide til fotball-EM 1996, side 31
  41. ^ VM 1994 spesial
  42. ^ VM-guiden '94, 1994
  43. ^ When Failure Is Always an Option Wall Street Journal 28. mai 2010, hentet 17. juli 2012
  44. ^ Fotball EM 1996
  45. ^ How was it for you – Spain When Saturday Comes
  46. ^ EM i fotball 1996 (side 118) redaktør Bjørn Veseth ; i redaksjonen Harald Henmo, Sjur Natvig ; med bidrag fra Ola Henmo, Arnfinn Mauren utgitt av Notabene
  47. ^ Review: The Story of Spanish Football by Phil Ball (London: WSC Books, 2001) av Sid Lowe, The Guardian, 26. mars 2001, hentet 17. juli 2012
  48. ^ El Mundo Deportivo 23, juni 1996, hentet 17. juli 2012. (spansk) Originaltekst: Hoy sí hay que celebrarlo. Porque la selección ganó en Wembley el respeto de Europa. Cayó en la lotería de los penaltis, perdió de pena máxima, pero venció en más de 90 minutos en fútbol. Ayer se fue del mítico Wembley con la cabeza alta, tras jugar un partido épico y dejar constancia que su fútbol también puede hacer vibrar.
  49. ^ FIFAs guide til fotball-VM 98, side 30
  50. ^ Drillos egen VM-favoritt - Dagbladet, 19. mai 1998, hentet 17. juli 2012
  51. ^ World Cup: Paraguay’s gain is Spain’s loss Soccer Times, 24. juni 1998, hentet 18. juli 2012
  52. ^ Paraguay survives Group D, 15. september 1998, hentet 18. juli 2012. Datoen Sports Illustrated/CNN opererer med er sannsynligvis feil, da det er lite sannsynlig at de ville ha bommet på resultatet mellom Spania og Bulgaria tre måneder etter at den ble spilt.
  53. ^ Bizarre own goals BBC Sport, 17. september 2002, hentet 15. januar 2011
  54. ^ Old Habits – When Saturday Comes 13. august 1998, hentet 17. juli 2012
  55. ^ Too little, too late Sports Illustrated 16. september 1998, hentet 17. juli 2012
  56. ^ Por el cambio – El Mundo Deportivo 26. juni 1998, hentet 17. juli 2012
  57. ^ Clemente: "Mi selección sería capaz de ganar a la actual" Marca, 16. november 2011, hentet 14. juli 2012
  58. ^ Raul launches Spanish goal spree against Austria – Sports Illustrated, 27. mars 1999, hentet 17. juli 2012
  59. ^ Spain – BBC (udatert), hentet 17. juli 2012
  60. ^ Reserven ble spansk VM-helt – Aftenposten 16. juni 2002, hentet 17. juli 2012
  61. ^ Alt går galt VG, 23. juni 2002, hentet 27. januar 2011
  62. ^ World Cup 2002 Soccer Spain
  63. ^ Korean miracle spoilt by refereeing farce – The Telegraph 23. juni 2002, hentet 17. juli 2012
  64. ^ EM-drømmen over for Norge – Bergensavisen, 19. november 2003, hentet 3. juli 2012
  65. ^ Matchvinner på første touch – Aftenposten 12. juni 2004, hentet 17. juli 2012
  66. ^ Sáez takket for seg VG 25. juni 2004, hentet 21. januar 2011
  67. ^ «Klubb-mann» overtar Spania VG.no, 2. juli 2004, hentet 21. januar 2011
  68. ^ - Vi har vært best VG, 22. juni 2006, hentet 22. juli 2012
  69. ^ Aragones stay on for two years – BBC Sport, 30. juni 2006, hentet 2. juli 2012.
  70. ^ “Den röda” Historia, Spanskefans.com, 28. mai 2012, hentet 22. juli 2012
  71. ^ Decoding Spain's La Roja Times of India, 7. juli 2012, hentet 22. juli 2012
  72. ^ The Real Reason Why Spain Is So Dominant At Football – askmen.com (udatert), hentet 17. juli 2012
  73. ^ Johan Cruyff, tiki-taka, & total football Soccer Politics 9. oktober 2009, hentet 17. juli 2012
  74. ^ Why Spain were anything but boring – CBC, 8. juli 2010, hentet 21. januar 2011
  75. ^ Spanish inquisition: The Style That Has A Nation Believing – goal.com, 2. april 2009, hentet 16. juli 2012
  76. ^ Raúl sella la paz con Luis: – El Mundo (spansk) 21. februar 2008, hentet 17. juli 2012
  77. ^ Europa venter på ny fotballkonge VG.no 5. juni 2008, hentet 17. juli 2012
  78. ^ Spansk mesterskapsforbannelse rb.no 6. juni 2008, hentet 17. juli 2012
  79. ^ Euro 2012: Spain seal their place in history with Italy's destruction – The Guardian, 2. juli 2012, hentet 2. juli 2012
  80. ^ Spain national team Adidas Soccer Travel (udatert, etter VM-finalen 2010), hentet 17. juli 2012
  81. ^ The unluckiest manager ever sacked? - BBC, 24. juni 2003, hentet 22. juli 2012
  82. ^ Team Profile: Spain cbc.ca 9. juni 2010, hentet 17. juli 2012
  83. ^ Spania – fotballen.eu (udatert), hentet 17. juli 2012
  84. ^ Spania verdensmester etter finaledrama – Aftenposten 11. juli 2010, hentet 16. januar 2011
  85. ^ How World Cup victory stirred Spain's forgotten patriotism cnn.com 12. juli 2010, hentet 17. juli 2012
  86. ^ Spaniards dominate dream team – fifa.com 15. juli 2010, hentet 17. juli 2012
  87. ^ Triumphant Spain share lesson in humility UEFA.com, 31. desember 2010, hentet 15. juli 2012
  88. ^ Boletín oficial del estado, 4. februar 2011.
  89. ^ 4-6-0: Spain show the importance of playing to their strengths Goal.com 27. juni 2012, hentet 17. juli 2012
  90. ^ World Cup 2010: How a love of Spain can make for a sterile affair The Guardian, 8. juli 2010, hentet 15. juli 2012
  91. ^ Spain's slick coronation as they prove critics wrong with sublime performance – Daily Telegraph, 1. juli 2012, hentet 2. juli 2012
  92. ^ Torres ble målkonge – Aftenposten 1. juli 2012, hentet 2. juli 2012
  93. ^ Reactions to Spain's victory – New York Times, 2. juli 2012, hentet 2. juli 2012
  94. ^ Double-winning Del Bosque matches Schön feat – UEFA.com, 1. juli 2012, hentet 2. juli 2012
  95. ^ WSJ LunchBreak – Wall Street Journal Live (7:23) 7. juni 2012, hentet 12. juli 2012
  96. ^ Bästa landslaget genom alla tider – Aftonbladet.se, hentet 6. juli 2012
  97. ^ De 10 største landshold nogensinde Sporten.dk, blogg av Flemming Fjeldgaard 2. juli 2012, hentet 12. juli 2012
  98. ^ «Le football est un sport qui se joue à onze contre onze, et à la fin, c'est l'Espagne qui gagne». L'histoire s'écrit en espagnol – L'Equipe, 1. juli 2012, hentet 12. juli 2012
  99. ^ Euro 2012: Spain seal their place in history with Italy's destruction – The Guardian, 2. juli 2012, hentet 12. juli 2012
  100. ^ Europa-kvalifiseringen til VM i fotball 2014 – fotballen.eu (udatert), hentet 17. juli 2012
  101. ^ España jugará la clasificación para el Mundial 2014 con Francia, Bielorrusia, Georgia y Finlandia – El Correro (spansk) 30. juli 2011, hentet 17. juli 2012
  102. ^ Spanjolene dysser ned kvalik-fiasko mot Finland - Aftenposten, 23. mars 2013
  103. ^ - Xabi Alonso gir seg på landslaget - Aftenposten, 21. juni 2014, hentet 27. juni 2014
  104. ^ Ekspert: Dette er Spanias nye landslag - ASftenposten, 21. juni 2014, hentet 27. juni 2014
  105. ^ – Så ut som Casillas' siste landskamp - TV2.no, 14. juni 2014, hentet 27. juni 2014
  106. ^ Sid Lowe: Spain’s World Cup exit: ‘Things are going to change. Eras end with defeats’ - The Guardian, 19. juni 2014, hentet 27. juni 2014
  107. ^ - Nei, tiki-taka-fotballen er ikke død og begravet - Dagbladet, 19. juni 2014, hentet 27. juni 2014
  108. ^ Catalonia is not Spain: UEFA may sanction FC Barcelona over banners – Barcelona Reporter (udatert), hentet 17. juli 2012
  109. ^ Los colores misteriosos de la Roja Footculture, 16. juni 2009, hentet 23. juli 2012
  110. ^ Origen de los colores del uniforme de España – olimpismo2007 27. desember 2010, hentet 17. juli 2012
  111. ^ Una federación con pies de barro – Taringa! (udatert), hentet 15. juli 2012
  112. ^ Error heráldico en el escudo que luce la Selección as.com (Spansk) 16. juni 2012, hentet 17. juli 2012
  113. ^ Una federación con pies de barro – Taringa!
  114. ^ La Furia Española nació contra Suecia en Amberes AS, 17. november 2007, hentet 28. juli 2012
  115. ^ La Roja By Jimmy Burns: The Roots Of Soccer’s Spanish Fury. The Daily Beast, basert på en artikkel av Jimmy Burns i Newsweek fra Burns' bok. Artikkel datert 9. juli 2012, hentet 17. juli 2012
  116. ^ Basque, Catalan players indispensable for Spain - CBC 8. juli 2010, hentet 17. juli 2012
  117. ^ Catalans struggle to reconcile loyalties – Financial Times
  118. ^ Final Del Mundial 2010 España vs Holanda Partido Completo.wmv – youtube.com (2:27:35 og utover)
  119. ^ El Clásico – more than just football rivalry between two Spanish giants The Language Journal 18. april 2012, hentet 17. juli 2012
  120. ^ Phil Ball on the Relationship between General Franco and Real Madrid – Spain Football Community (udatert), hentet 15. juli 2012
  121. ^ El Clásico Comment: What Real Madrid v Barcelona Means to The Fans - Bleacher Report (udatert), hentet 17. juli 2012
  122. ^ Catalonia is not Spain! – Nationalism, separatism and the greatest rivalry in world football – El Centro campista, 12. april 2012, hentet 17. juli 2012
  123. ^ Andrés Iniesta tells Spanish teammates to forget El Clasico rivalry – 9. juni 2012, hentet 17. juli 2012
  124. ^ How did Spain national football team make history – Coaching with Joe 4. juli 2012, hentet 17. juli 2012
  125. ^ Viewpoint: Does football unite Spain? – BBC 13. juli 2010, hentet 17. juli 2012
  126. ^ Loyalty in Spain: To Club or Country? – Culture of soccer. Merk: Dette blogginnlegget er skrevet i (udatert) 2007, før Spanias suksess. Hentet 17. juli 2012
  127. ^ Old habits – When Saturday Comes 13. august 1998, hentet 17. juli 2012
  128. ^ Salinas lamenta su fallo (spansk) – La Vanguardia 10. juli 1994, hentet 17. juli 2012
  129. ^ Spain, Portugal set for Iberian Derby at Euro Sportsnet.ca 27. juni 2012, hentet 17. juli 2012
  130. ^ Var Villa i offside da han sendte Portugal ut av VM? Dagbladet, 29. juni 2010, hentet 12. juli 2012
  131. ^ Portugal v Spain the 10 most intense international football rivalries – goal.com 26. juni 2012, hentet 17. juli 2012
  132. ^ Ronaldo and Spain: Tale of rivalry, dangerous liaisons – The Hindu 26. juni 2012, hentet 17. juli 2012
  133. ^ A new rivalry? – ESPN, 30. juni 2012, hentet 17. juli 2012
  134. ^ Italy v Spain – The Cultural Significance - forzaitalianfootball.com, 10. juni 2012, henet 20. juli 2012
  135. ^ Cheerful rivalry in Kiev ahead of Euro 2012 final Euronews, 1. juli 2012, hentet 20. juli 2012
  136. ^ Iker Casillas asked the ref to blow the final whistle early out of respect for Italy – Yahoo Sports 2. juli 2012, hentet 16. juli 2012
  137. ^ El primer pique entre Italia y España – Marca (spansk) (udatert), hentet 17. juli 2012
  138. ^ Mussolinis VM, 1934 – FHM (udatert), hentet 17. juli 2012
  139. ^ Ivan Eklind: Did you know? – worldreferee.com (udatert), hentet 17. juli 2012
  140. ^ Quella gomitata a Luis Enrique «Ero pentito dopo un minuto» - Corriere della sera (italiensk) 28. oktober 2011, hentet 17. juli 2012
  141. ^ When Failure Is Always an Option – Wall Steet Journal 28. mai 2010, hentet 17. juli 2012
  142. ^ Italia y España, historia de un enfrentamiento hostil - Revista GQ, 9. juni 2012, hentet 20. juni 2012
  143. ^ 36. Spain vs. France The 50 Greatest Rivalry Matches in World Football, Bleacher Report (udatert), hentet 21. juli 2012
  144. ^ Engelsk wikipedia, Daily Mails forside 24. juni 1996
  145. ^ England-France rivalry goes back a long way 10. juni 2010, hentet 21. juli 2012
  146. ^ Top Five Euro Rivalries FTB Pro 13. juni 2012, hentet 21. juli 2012
  147. ^ A history of fierce football rivalry, BBC 13. oktober 1999, hentet 21. juli 2012
  148. ^ Spania tapte mot USA i semifinalen i Confederations Cup. Brasil tapte mot Mexico i Copa America, men de stilte med et effektivt U23-landslag. Brasil spilte ti kamper til med toppet lag før de tapte en treningskamp mot Norge (2–4)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Spanias herrelandslag i fotball – bilder, video eller lyd