Old Trafford

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Old Trafford
Old Trafford inside 20060726 1.jpg
Kallenavn Theatre of Dreams
Adresse Sir Matt Busby Way, Old Trafford,
Trafford, Stor-Manchester, M16 0RA
Land England
Eier Manchester United FC
Drift Manchester United FC
Brukere Manchester United FC
Underlag Naturgress
Banestørrelse 106 x 69 meter
Kapasitet 75 769[1]
Arkitekt Archibald Leitch (1909)
Pris 60 millioner GBP
Historiske årstall
Påbegynt:
1909
Åpnet:
1910

Old Trafford er hjemmebanen til den engelske fotballklubben Manchester United, og ligger i Trafford i Stor-Manchester, nordvest i England. Den er det eneste stadionet i de fire øverste divisjonene i England som aldri har fått et offisielt navn, men blir kalt Old Trafford etter stedet der den ligger.

Old Trafford, som også er kjent som The Theatre of Dreams etter utsagn fra Sir Bobby Charlton, har vært Manchester Uniteds hjemmebane siden 19. februar 1910. Stadionet ble bombet i 1941, og United måtte spille på Manchester Citys hjemmebane Maine Road til gjenoppbyggingen var fullført i 1949.

Old Trafford har i dag nest størst publikumskapasitet av alle engelske fotballstadioner, med plass til 76 213 tilskuere. Bare nye Wembley Stadium er større. 13. januar 2007 ble det satt ny publikumsrekord i Premier League med 76 098 tilskuere på Old Trafford. Old Trafford er med god margin Storbritannias største klubbstadion. Spilleflaten er på 106 x 69 meter. Stadionet brukes ofte til semifinalekamper i FA-cupen (såfremt Manchester United ikke er involvert), og mens nye Wembley var under bygging, ble det spilt flere landskamper der. Finalen i Champions League ble spilt der i 2003, samt flere kamper under VM 1966 og EM 1996. Stadionet er det eneste i England som er kategorisert med fem stjerner, som er høyeste karakter, av UEFA.[2]

Stadionet har gjennomgått flere utbygninger fra 1993, der de mest omfattende var ekstranivåene (ekstra etasje) på nord-, vest- og østsiden. Fremtidige utbygninger involverer en ekstra etasje på sørsiden, for å få takhøyden jevn rundt hele stadionet. En slik utbygning vil øke kapasiteten til rundt 90 000 tilskuere.[3] Tribunen der de mest innbitte hjemmesupporterne sitter, kalles Stretford End (offisielt kalt West Stand).

Fotballbanen ligger 800 meter fra en kjent cricketbane med samme navn, samt den tilhørende Manchester Metrolink-stasjonen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Statuen av Sir Matt Busby, som ser utover området ved East Stand

Før 1902 var Manchester United kjent som Newton Heath, og spilte da sine kamper på North Road Stadion og Bank Street Stadion i Clayton (Manchester). Begge stedene var preget av dårlige forhold, med grus og myr. Bank Street var også preget av røykskyer fra nabofabrikkene.[4] Etter at klubben ble reddet fra konkurs og byttet navn til Manchester United, bestemte den nye styreformannen John Henry Davies i 1909 at Bank Street ikke var god nok for den nylige vinner av ligaen og FA-cupen. Derfor ga han klubben midler til å bygge et nytt stadion.[5] 60 000 pund skulle dekke både tomt og et stadion med kapasitet til 100 000 tilskuere. Det viste seg imidlertid at det ville koste 30 000 pund ekstra å nå denne kapasiteten, og derfor nøyde man seg med å gjøre plass til «bare» 80 000.[6] Kostnadene for stadionet, i en tid da de største overgangssummene lå på rundt 1 000 pund, gjorde sitt til å forsterke stempelet de hadde som en pengesterk klubb («Moneybags United»). Dette stempelet hadde de hatt siden Davies overtok som styreformann.[7]

Arkitekten var den skotske Archibald Leitch, som hadde tegnet flere andre store stadioner. Det ble designet med sitteplasser under tak på sørsiden, mens de tre andre sidene hadde ståplasser uten tak.[8] Konstruksjonen ble utført av Messrs Brameld and Smith of Manchester[9] og var ferdig på slutten av 1909. Den første kampen ble spilt 19. februar 1910, da Manchester United spilte mot Liverpool FC, i en kamp bortelaget vant 4-3. En journalist beskrev Old Trafford som «det mest romslige og bemerkelsesverdige stadion han noensinne hadde sett. Som fotballstadion er det enestående i verden, og er en stolthet for byen Manchester, og et verdig hjem for klubben som kan gjøre underverk på banen når de er innstilt på det».[10]

Før Wembley Stadium ble bygget i 1923 ble FA-cupfinalen spilt en rekke steder rundt om i England, inkludert på Old Trafford.[11] Den første av disse var omkampen i 1911 mellom Bradford City og Newcastle United (1-0 etter mål av Jimmy Speirs), i en kamp som ble sett av 58 000 tilskuere.[12] I 1915 møttes Sheffield United og Chelsea, der førstnevnte vant 3–0 foran nesten 50 000 tilskuere, som for det meste var militært personell, noe som gjorde at det ble kalt «Khaki-cupfinalen».[13] 27. desember 1920 spilte United en ligakamp mot Aston Villa (3-1) foran 70 504 tilskuere, noe som var klubbrekord til etter andre verdenskrig.[14] Tilskuerrekorden ble satt 25. mars 1939, da 76 962 mennesker overvar FA-cup semifinalen mellom Wolves og Grimsby Town[1].

Bombet under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Stretford End med bare ståplasser, sett fra VIP-boks (1992).
Hovedinngangen
Old Trafford, sett fra Bridgewater Canal, her ser vi mot North Stand

I 1936 ble Old Trafford oppgradert for 35 000 pund, med et 80 meter langt tak over United Road Stand (nå North Stand)(Sir Alex Ferguson stand).[15] I 1938 ble det bygget tak i hjørnene på South Stand.[16] Den 11. mars 1941 slapp tyskerne bomber som ødela mye av stadionet, særlig Main Stand (nå South Stand). Etter press fra Uniteds styreformann James W. Gibson tildelte Krigsskadekommisjonen klubben 4 800 pund for å fjerne restene og 17 478 pund for å gjenreise tribunene[15]. I løpet av denne byggetiden spilte klubben sine «hjemmekamper» på Maine Road. Dette kostet klubben 5 000 pund i året i tillegg til en prosentsats av tilskuerinntektene.[17] Klubben hadde nå 15 000 pund i gjeld, og det hjalp ikke med Manchester Citys høye leiepris. Lederen for Arbeiderpartiet (Labour) i Stoke, Ellis Smith, la inn en begjæring til myndighetene om å øke Uniteds kompensasjon, men det ble avslått[15]. Da Old Trafford ble gjenåpnet i 1949, nå uten tak, hadde ikke stadionet vært i bruk på nesten 10 år.[18] Den første kampen tilbake på Old Trafford ble spilt 24. august 1949 mot Bolton Wanderers, foran 41 748 tilskuere.[19]

Det ble bygget tak over Main Stand i 1951, og like etter fulgte de tre gjenstående tribunene, med Stretford End som den siste i 1959. Klubben investerte også 40 000 pund på et skikkelig flomlysanlegg, slik at klubben kunne bruke stadionet til europacupkamper, som alltid ble spilt på kveldstid i midtukene. Dette gjorde man for å slippe å leie Main Road til slike kamper. For at det ikke skulle bli store skyggefelter på banen måtte man kutte av to deler av Main Stand[15]. Den første kampen som ble spilt under flomlys på Old Trafford var 1. divisjonskampen mellom Manchester United og Bolton 25. mars 1957[9]. Selv om tilskuerne kunne se fotball på kveldstid var det fortsatt et problem med utsikten. Støttepilarene for taket var i veien. Fotball-VM 1966 nærmet seg, og dermed ble taket redesignet slik at det ble holdt oppe av uthengende pilarer, slik som dagens moderne stadioner. Dette arbeidet ble fullført i 1965[16]. Samtidig ble United Road Stand utvidet til å ta 20 000 (10 000 sitteplasser og like mange ståplasser), til en sum av 350 000 pund.[20] Arkitektene for den nye tribunen var Mather og Nutter (nå Atherden Fuller)[9], og nå ble tribunen organisert slik at ståplassene var foran sitteplassene, og for første gang på et britisk fotballstadion med VIP-bokser bakerst. Eierne av klubben laget en langsiktig plan der også de to siste tribunene skulle bygges på denne måten (og med hengende tak), en slags «bolleform», noe som ville øke stemningen og lydnivået og dermed også prestasjonsnivået til spillerne.[21] I 1970 ble det spilt FA-cupfinale (omkamp) mellom Chelsea og Leeds United (2-1), foran 62 078 tilskuere. På 1970-tallet var hooliganisme et stadig økende problem i Storbritannia[22], og da United rykket ned til 2. divisjon i 1974, invaderte publikum banen. Tilskuerne var rasende og løp utpå banen for å demonstrere sin misnøye. Dette er strengt forbudt og er en stor sikkerhetsrisiko for både spillere og tilskuere. I tillegg hadde klubben en stygg episode i 1971 der en kniv ble kastet. Disse episodene bidro til at det ble satt opp gjerde rundt hele banen, noe som skulle hindre fans fra å gå ut på matten[20].

I 1973 fikk man sammenhengede tak rundt hele stadionet, samtidig som man fikk 5 500 nye sitteplasser på Scoreboard End. Den manuelle resultattavlen ble byttet ut med en digital i nordøst-hjørnet. I 1975 startet en 3 millioner punds ekspansjon, med blant annet utbygging av VIP-bokser på Main Stand. Man kunne nå sitte i restauranten og se utover banen, men takstøttene var fortsatt i veien. Derfor ble taket over Main Stand byttet til overhengende fester, i likhet med United Road Stand og Scoreboard End. Kvadranten (hjørnet) i sørøst ble fjernet og erstattet i 1985 med en sitteseksjon, som gjorde at antall sitteplasser på stadionet var totalt 25 686, mens hele kapasiteten inkludert ståplasser var 56 385. Hengende tak på tre av stadionets sider gjorde at man måtte skifte de gamle flomlystårnene, og dermed festet man istedet en rad av flomlysstolper rundt ytterkanten av taket i 1987.

Ombygging til bare sitteplasser[rediger | rediger kilde]

Old Trafford i 1992, sett fra en vip-boks.
Hjemmelagets garderobe på Old Trafford i 1992.
East Stand ble åpnet på begynnelsen av 2000–01 sesongen.

Med alle ombygningene og forbedringene siden andre verdenskrig hadde kapasiteten stadig minket. Innen 1980-tallet var kapasiteten minket fra 80 000 til rundt 60 000. Utviklingen fortsatte på 1990-tallet da Taylor-rapporten anbefalte myndighetene å pålegge at alle stadioner ble ombygget til å bare ha sitteplasser. Det betydde at man måtte forkaste planen om en utbygging til 3,5 millioner pund om å bygge Stretford End om til en lik tribune som de tre andre[9]. Omorganiseringen som fjernet ståplassene fremst på alle tribunene, samt nybygging av Stretford End, kostet rundt 10 millioner pund, og kapasiteten på Old Trafford minket til 44 000.[23] Dette var den laveste kapasiteten stadionet hadde hatt, og pågangen for å få billetter til kampene var enorm, spesielt siden dette var innledningen til klubbens mest suksessrike periode noensinne. Klubbens kostnader i forbindelse med Taylor-rapporten ble enorme, og i tillegg mottok klubben bare 1,4 millioner av oppnåelige 2 millioner pund i tilskudd fra The Football Trust.[24] I 1995 startet man utbyggingen av en helt ny North Stand[25] som skulle være klar til EM i 1996, da det skulle spilles tre gruppekamper, én kvartfinale og én semifinale på banen. Klubben måtte kjøpe et åtte hektar (20 acre) stort område av Trafford Park Trading Estate, på den andre siden av United Road, for 9,2 millioner pund i mars 1995. Konstruksjonen startet på slutten av 1994-95 sesongen og ble fullført i mai 1996. Designer var Atherden Fuller, med Hillstone Laurie som prosjekt- og konstruksjonsleder og Campbell Reith Hill som konstruksjonsingenører. Den nye 3-nivå-tribunen kostet totalt 18,65 millioner pund å bygge og hadde en kapasitet på 25 500, noe som gjorde at den totale kapasiteten ble rundt 55 000. Det hengende taket ble det største i sitt slag i Europa med 58,5 meter fra bakveggen til den fremre kant.[26] Stor suksess og økende tilhengerskare de neste årene sikret videre utbygging, først ytterligere ett nivå på East Stand, som åpnet i januar 2000 og gjorde at totalkapasiteten ble ca. 61 000. Deretter åpnet man et nivå på West stand også, og dermed fikk men over 7 000 nye sitteplasser (tilsammen 68 217).[27] Old Trafford arrangerte sin første finale i UEFA Champions League i 2003, mellom AC Milan og Juventus.

I 2001 rev man ned gamle Wembley Stadion i London, og Englands herrelandslag i fotball ble tvunget til å spille sine kamper andre steder. De første årene spilte landslaget kampene sine på forskjellige arenaer fra Villa Park i Birmingham til St James' Park i Newcastle. Fra 2003 til 2007 var Old Trafford vert for tolv av Englands kamper, mer enn noe annet stadion. Den siste landskampen var 0–1 tapet for Spania 7. februar 2007.[28] Kampen ble spilt foran 58 207 tilskuere.[29]

Seneste oppgraderinger[rediger | rediger kilde]

Old Traffords siste ekspansjon var mellom juli 2005 og mai 2006 og økte kapasiteten med rundt 8 000 sitteplasser, med et nytt nivå i hjørnene nordvest og nordøst, også kalt for kvadrantene[3]. Deler av kvadrantene ble brukt første gang 26. mai 2006, da 69 070 tilskuere ble den nye rekorden for Premier League.[30] Rekorden ble stadig forhøyet, inntil den foreløpige toppnoteringen 31. mars 2007 da United spilte mot Blackburn Rovers (4-1) foran 76 098 tilskuere.[31]

Struktur og fasiliteter[rediger | rediger kilde]

Toglinjen som gjør utbygging av South Stand vanskelig, bildet er tatt i april 2008
Skisse over Old Trafford. Skygget område indikerer område for bortefans.
Minnesmerket over de som døde i flyulykken i München 6. februar 1958.
Klokken som er stoppet på tidspunktet for flyulykken i München.

Banen er omkranset av fire tribuner med bare sitteplasser, som offisielt blir kalt North, East, South og West Stands. Hver tribune har minimum to nivåer (eller etasjer)[32], med unntak av South Stand, som bare har én på grunn av byggerestriksjoner. Det nederste nivået på hver tribune er delt opp i nedre (lower) og øvre (upper) del. De nedre delene ble omgjort fra ståplasser tidlig på 1990-tallet.

Tidligere ble North Stand kalt for United Road Stand, og tribunen er nå bygget over veien med med tilsvarende navn. Den sto ferdig oppført i 1996, akkurat i tide til fotball-EM. Denne tribunen har tre nivåer (etasjer), og har en kapasitet på 26 000 tilskuere. Dette er den største av de fire tribunene. I tillegg har North Stand en rekke VIP-bokser, Red Café (en restaurant/bar med United som tema), samt Manchester Uniteds offisielle museum og troférom. Museet åpnet i 1986 og var det første av sitt slag i verden.[33] Museet lå tidligere i hjørnet av South-East Stand, før det ble flyttet til North Stand i 1998. Det ble åpnet 11. april av Pelé, og i følge Uniteds offisielle websider har det over 200 000 besøkende hvert år.[34]

På motsatt side finner man South Stand; tidligere var dette hovedtribunen. Selv om den bare har ett nivå, har den likevel de fleste av VIP-boksene.[35] Media har fått tildelt plasser midt på banen på Upper South Stand (øvre del), noe som gir dem et godt overblikk over banen. TV-kameraene er også plassert på denne tribunen, derfor vises denne tribunen minst på TV-sendingene.[16] Det finnes TV-studioer på begge ender av South Stand, med klubbens egen TV-kanal (Manchester United TV eller MUTV) på østsiden, mens andre stasjoner som BBC og British Sky Broadcasting på vestsiden.[36]

Managerne, trenerne og innbytterene til lagene som spiller på Old Trafford sitter i hver sin bås noen meter over bakkenivå, ved midtbanen på South Stand. De sitter på hver sin side av den gamle spillertunnellen som leder til de tidligere brukte garderobene (før 1993). Den gamle spillertunnellen er den eneste gjenlevende delen etter stadionet som ble bygget i 1910, og overlevde bombingen under andre verdenskrig.[37] 6. februar 2008 ble den omdøpt til «München-tunnelen», som en markering for 50-årsdagen for flyulykken i München, der 23 mennesker omkom, blant annet åtte spillere.[38] Nåværende spillertunnel er plassert i hjørnet mellom South- og West Stand. Den fungerer også som innkjørsel for en evt. ambulansebil og medisinsk personell. I de tilfeller der det er nødvendig å få inn store kjøretøy, vil sitteplassene over spillertunnellen kunne heves til 7,6 meter over bakken.[39] Tunnelen leder til spillergarderober via TV-intervjuområdet og «players lounge» (spillernes eget minglerom, ofte brukt etter kampen av spillerne og deres gjester).

Den mest kjente tribunen på Old Trafford er West Stand, også kjent som Stretford End. Dette er tradisjonelt sett det stedet der de mest ihuga supporterne er plassert, og de lager også mest lyd.[40] Den ble opprinnelig bygd for 20 000 tilskuere og var den siste av tribunene som ble ombygd. I 1992-93-sesongen spilte man kamper uten noen tilskuere på denne siden av stadionet, mens man bygde den opp. Arbeidet ble utført av Alfred McAlpine.[41] Da klubben bygde et ekstra nivå (eller etasje) på tribunen i 2000, flyttet mange supportere fra K-feltet dit. De hengte samtidig opp bannere langs kantene på etasjene. Stretford End er så integrert i Manchester Uniteds kultur at Denis Law ble gitt tilnavnet «King of the Stretford End», og nå er det en statue av ham på tribunens øverste nivå.[42]

Manchester Uniteds suvenirbutikk har hatt seks forskjellige plasseringer siden den åpnet. Opprinnelig var butikkken en liten bygning nær toglinjen som går forbi stadionet. Den ble flyttet til enden av South Stand, deretter vis-à-vis der bortesupporterne går inn, dernest ble den flyttet til bygningen som senere skulle bli klubbens kommersialiseringskontor. Den stadig økende populariteten tidlig på 1990-tallet førte til enda en flytting, denne gangen til West Stand, like ved siden av hovedinngangen til stadionet. Butikken ble kraftig utvidet og omdøpt til Megastore, og åpnet av Sir Alex Ferguson 3. desember 1994.[43] Da West Stand skulle få et nivå til, måtte butikken rives, og ble derfor flyttet midlertidig til motsatt side av stadionet, til East Stand. Da byggingen av tribunen var ferdig, flyttet man butikken tilbake, denne gangen til lokaler som var 1600 store i 2000.[44] Det er Uniteds draktsponsor som leier lokalene og driver butikken.

East Stand var den andre tribunen som fikk overhengende tak, etter North Stand. Den blir på folkemunne kalt Scoreboard End, fordi den var tilholdssted for resultattavlen. Tribunen har en kapasitet på 12 000[3], og er vert for både bortesupporterne og rullestolbrukerne (170 plasser, med gratis sete til medfølger). Selv om alle seksjonene hadde en bokstav, blir det oftest referert til K-stand, som er kjent for sitt syngende publikum som lager et svært høyt lydnivå. Dette er det største sammenhengende område med syngende supportere, selv om mange av dem har blitt omplassert til 2. nivå på West Stand de siste årene.[45] East Stand har glassfasade, og skjuler klubbens administrative senter. Kontorene tilhører blant annet staben i det offisielle magasinet Inside United, klubbens websidepersonell og andre administrative stillinger. Foran tribunen ble det avduket en statue til minne om Busby Babes i februar 2008; da var det akkurat 50 år siden flyulykken i München. Over Megastore er det plassert en statue av Sir Matt Busby, klubbens manager under storhetstiden fra 1945-71. Det er også en plakett på sørsiden av East Stand, til minne om ofrene i München-ulykken, mens München-klokken er i svingen mellom East og South Stand[9]. 28. mai 2008 ble det avduket en statue til minne om klubbens første seier i Europacupen i 1968 (40 år siden), med klubbens «hellige treenighet» med George Best, Denis Law og Bobby Charlton. Den ble døpt «The United Trinity», og står utenfor East Stand i Sir Matt Busby Way, vis-a-vis statuen av Sir Matt Busby.[46]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

The United Trinity, statuen av Uniteds treenighet med Best, Law and Charlton.
Utsiden av Old Trafford i 1992. Til venstre: den gamle supporterbutikken.
Tatt før ligakampen mot Tottenham Hotspur FC den 20. mars 2004 (3-0). På bildet har stadionet kapasitet på ca. 68 000 (før kvadrantene ble bygget)
Old Trafford i 1992.
  1. ^ a b Rollin, Glenda; and Rollin, Jack (2008). «The Clubs». Sky Sports Football Yearbook 2008-2009. Sky Sports Football Yearbooks. London: Headline Publishing Group. s. 254–255. ISBN 978-0-7553-1820-9. 
  2. ^ «Stadia List» (PDF). UEFA. Besøkt 2. mai 2008. 
  3. ^ a b c «Old Trafford 1909-2006». manutdzone.com. Besøkt 7. februar 2008. 
  4. ^ Murphy, Alex (2006). The Official Illustrated History of Manchester United. London: Orion Books. s. 14. ISBN 0-75287-603-1. 
  5. ^ Murphy, Alex (2006). The Official Illustrated History of Manchester United. London: Orion Books. s. 27. ISBN 0-75287-603-1. 
  6. ^ White, John (2008). «February». The Official Manchester United Almanac (1st edition utg.). London: Orion Books. s. 50. ISBN 978-0-7528-9192-7. 
  7. ^ Inglis, Simon (1996) [1985]. Football Grounds of Britain (3rd edition utg.). London: CollinsWillow. s. 234. ISBN 0-00-218426-5. 
  8. ^ Inglis, Simon (1996) [1985]. Football Grounds of Britain (3rd edition utg.). London: CollinsWillow. s. 234–235. ISBN 0-00-218426-5. 
  9. ^ a b c d e Barnes, Justyn; Adam Bostock, Cliff Butler, Jim Ferguson, David Meek, Andy Mitten, Sam Pilger, Frank Taylor OBE & Tom Tyrell (2001). The Official Manchester United Illustrated Encyclopedia. London: Manchester United Books. s. 44–47, 52. ISBN 0-233-99964-7. 
  10. ^ White, John (2008). «February». The Official Manchester United Almanac (1st edition utg.). London: Orion Books. s. 50. ISBN 978-0-7528-9192-7. 
  11. ^ «Cup Final Statistics». The Football Association. 17. mai 2008. Besøkt 4. september 2008. 
  12. ^ «1911 FA Cup Final». fa-cupfinals.co.uk. Besøkt 4. september 2008. 
  13. ^ «1915 FA Cup Final». fa-cupfinals.co.uk. Besøkt 4. september 2008. 
  14. ^ Murphy, Alex (2006). The Official Illustrated History of Manchester United. London: Orion Books. s. 31. ISBN 0-75287-603-1. 
  15. ^ a b c d Inglis, Simon (1996) [1985]. Football Grounds of Britain (3rd edition utg.). London: CollinsWillow. s. 235. ISBN 0-00-218426-5. 
  16. ^ a b c Brandon, Derek (1978). A–Z of Manchester Football: 100 Years of Rivalry. London: Boondoggle. s. 179–180. 
  17. ^ Murphy, Alex (2006). The Official Illustrated History of Manchester United. London: Orion Books. s. 45. ISBN 0-75287-603-1. 
  18. ^ Philip, Robert (1. februar 2008). «How Matt Busby arrived at Manchester United». telegraph.co.uk (Telegraph Media Group Limited). Besøkt 21. august 2008. 
  19. ^ White, John (2008). «August». The Official Manchester United Almanac (1st edition utg.). London: Orion Books. s. 224. ISBN 978-0-7528-9192-7. 
  20. ^ a b Inglis, Simon (1996) [1985]. Football Grounds of Britain (3rd edition utg.). London: CollinsWillow. s. 236. ISBN 0-00-218426-5. 
  21. ^ Hibbs, Ben (15. august 2006). «OT atmosphere excites Ole». ManUtd.com. Besøkt 7. februar 2008. 
  22. ^ Pearson, Geoff (December 2007). «University of Liverpool FIG Factsheet - Hooliganism». Football Industry Group. University of Liverpool. Besøkt 4. september 2008. 
  23. ^ Inglis, Simon (1996) [1985]. Football Grounds of Britain (3rd edition utg.). London: CollinsWillow. s. 238. ISBN 0-00-218426-5. 
  24. ^ Inglis, Simon (1996) [1985]. Football Grounds of Britain (3rd edition utg.). London: CollinsWillow. s. 238–239. ISBN 0-00-218426-5. 
  25. ^ James, Gary (2008). Manchester – A Football History. Halifax: James Ward. s. 405–6. ISBN 978-0-9558127-0-5. 
  26. ^ Inglis, Simon (1996) [1985]. Football Grounds of Britain (3rd edition utg.). London: CollinsWillow. s. 239. ISBN 0-00-218426-5. 
  27. ^ «Old Trafford». waterscape.com. Besøkt 21. august 2008. 
  28. ^ «England: Matches Played». The Football Association. 6. september 2008. Besøkt 9. september 2008. 
  29. ^ Sinnott, John (7. februar 2007). «England 0-1 Spain». BBC Sport. Besøkt 9. september 2008. 
  30. ^ «Match Report: United 3 Birmingham 0». ManUtd.com. 26. mars 2006. Besøkt 7. februar 2008. 
  31. ^ Coppack, Nick (31. mars 2007). «Report: United 4 Blackburn 1». ManUtd.com. Besøkt 7. februar 2008. 
  32. ^ «Seating Plan». Manchester United. Besøkt 4. september 2008. 
  33. ^ Inglis, Simon (1987). The Football Grounds of Great Britain (2nd ed.). London: Collins Willow. s. 60. ISBN 0-00-218249-1. 
  34. ^ «The Museum». Virtual Tour. ManUtd.com. Besøkt 21. januar 2008. 
  35. ^ «The Suites». ManUtd.com. Besøkt 7. februar 2008. 
  36. ^ «TV Studio». Match Day Hospitality. Manutd.com. Besøkt 7. januar 2008. 
  37. ^ «Dugout». Virtual Tour. ManUtd.com. Besøkt 7. februar 2008. 
  38. ^ «Football honours Munich victims». BBC Sport. 6. februar 2008. Besøkt 7. februar 2008. 
  39. ^ «Player's Tunnel». Virtual Tour. ManUtd.com. Besøkt 7. februar 2008. 
  40. ^ Moore, Glenn (19. november 1996). «Football: You only sing when you're standing». London: Independent, The. Besøkt 22. august 2008. 
  41. ^ «Alfred McAlpine wins £7.2m contract to redevelop Stretford End at Manchester United FC's stadium». The Construction News. 28. mai 1992. Besøkt 21. august 2008. 
  42. ^ Communications Department (22. februar 2002). «Denis Law statue unveiled». Manchester United. Besøkt 21. august 2008. 
  43. ^ White, John D. T. (29. mai 2008). «December». The Official Manchester United Almanac (1st edition utg.). London: Orion Books. s. 319. ISBN 978-0-7528-9192-7. 
  44. ^ Mitten, Andy (2007). The Man Utd Miscellany. London: Vision Sports Publishing. s. 137. ISBN 978-1-905326-27-3. 
  45. ^ Moore, Glenn (19. november 1996). «Football: You only sing when you're standing». The Independent (London). Besøkt 8. februar 2008. 
  46. ^ «Man Utd 'trinity' statue unveiled». BBC News. 29. mai 2008. Besøkt 30. mai 2008.