Argentinas herrelandslag i fotball

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Argentina
Argentina
Forbund Asociación del Fútbol Argentino
Konføderasjon CONMEBOL
Landslagstrener Alejandro Sabella
Kallenavn Albicelestes
Flest kamper Javier Zanetti (145)
Flest mål Gabriel Batistuta (56)
Hjemmebane Estadio Monumental
Kapasitet 77 000
Kit left arm arg13h.png Kit body arg13h.png Kit right arm arg13h.png
Kit shorts arg13h.png
Kit socks arg13h.png
Hjemmedrakt
Kit left arm arg13a.png Kit body arg13a.png Kit right arm arg13a.png
Kit shorts arg13a.png
Kit socks arg13a.png
Bortedrakt
Infoboks sist oppdatert:
13. juni 2014

Argentinas herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Argentina. Det blir administrert av Argentinas fotballforbund. Det argentinske fotballforbundet ble stiftet i 1893, og de ble medlem av FIFA i 1912. Argentina har deltatt i 15 VM-sluttspill og har blitt verdensmester to ganger. Nasjonalstadion er Estadio Monumental i Buenos Aires.

Argentina var med i det første VM, i Uruguay, i 1930. De kom til finalen, der de tapte. Deretter dro de til Italia til neste VM, der de ble slått ut av Sverige. Argentina sto deretter over tre VM på rad, før de dukket opp igjen i VM i 1958. Deretter ble Argentina med i samtlige VM med unntak av VM i 1970, det eneste VM de ikke kvalifiserte seg til. I VM på hjemmebane ble Argentina verdensmester, og de gjentok bedriften i 1986. I VM i 1990 kom Argentina til finalen for fjerde, og per avsluttet VM 2010 siste, gang.

Landet har deltatt 37 ganger i Copa América, og vunnet mesterskapet 14 ganger.

Historie[rediger | rediger kilde]

Argentinas landslag til en kamp i 1902. Da var hovedvekten av spillerne britiske innvandrere

Argentina spilte sin første landskamp i 16. mai 1901, mot Uruguay i Montevideo. Argentina vant kampen 3-2, og en neste kamp mellom de to, også den i Montevideo, ble vunnet hele 6-0 av Argentina. Uruguay ble bedre, og de to kjempet i 1907 om seieren i to private cuper, «Lipton Cup» og «Newton Cup», som var en ren kamp mellom de to landslagene. De to varte til 1970-tallet, da Newton Cup ble avviklet, og Lipton Cup ble midlertidig avsluttet frem til siste cupkamp i 1992. Argentina var det beste laget i begynnelsen, men det jevnet seg ut etter hvert.

Da CONMEBOL ble dannet og den første Copa América ble arrangert (dette skjedde omtrent samtidig), ble Argentina plassert i en gruppe med de andre tre lagene i CONMEBOL, Uruguay, Brasil og Chile. Argentina slo Chile overlegent 6-1, men spilte uavgjort mot Brasil. Da de bare maktet 0-0 mot Uruguay, vant Uruguay mesterskapet da de hadde slått Brasil. Argentina slo Brasil igjen i neste mesterskap, men tapte for Uruguay, som igjen vant. Deretter vant Brasil i 1919 der Argentina fikk en skuffende 3. plass. Argentina tok tilbake andreplassen igjen i 1920. I 1921 ble arrangementet gjennomført i Argentina, og Paraguay kom inn, samtidig som Chile trakk seg på grunn av interne problemer. Argentina vant for første gang ved å slå samtlige lag, som slo hverandre innbyrdes.

I 1928 kom Argentina til OL i Amsterdam, der Argentina imponerte. I første kamp slo de USA 11-2 med fire mål av Domingo Tarasconi, tre av Roberto Cherro og to hver av Manuel Ferreira og Raimundo Orsi.[1] De fulgte opp med 6-3 mot Belgia med fire mål av Tarasconi. I semifinalen møtte de Egypt og vant 6-0 med tre mål av Tarasconi og to av Ferreira. I finalen møtte de Uruguay igjen, og Uruguay vant etter ekstraomganger. Argentinas og turneringens toppscorer ble Tarasconi med 11 mål. I Copa America både før (1927) og etter OL (1929) slo Argentina Uruguay sammenlagt og vant.

Triumf og boikott (1930-1954)[rediger | rediger kilde]

OL i 1928 ble regnet som forløperen til VM som ble arrangert i Uruguay i 1930. VM ble gjennomført med invitasjoner, og svært får europeiske land takket ja. Argentina havnet i gruppe med ett av dem, Frankrike, og også Chile og Mexico. Argentina begynte med å slå Frankrike 1-0 med Luis Monti som matchvinner. Deretter slo de Mexico 6-3 og Chile 3-1. I semifinalen møtte Argentina USA og vant 6-1, før de møtte Uruguay i finalen og tapte 4-2. Guillermo Stábile ble toppscorer i VM med 8 mål på 4 kamper. Dette ble de eneste landskampene for Stábile, som dro til Italia etter VM og spilte profesjonelt der.

Argentina (her fra Copa America 1945) vant Copa América 1945, 1946 og 1947, men trakk seg deretter fra turneringen frem til 1956

Enda VM i 1934 ble arrangert i Italia, kom ikke Stábile, eller for den saks skyld noen av de andre spillerne fra forrige VM, med. I stedet stilte Argentina med et B-lag, i likhet med Brasil. Uruguay stilte ikke i det hele tatt, da de tre søramerikanske lagene mislikte å bli oversett i det første VM.[2] Argentina møtte Sverige i åttendedelsfinalen i et VM som ikke hadde gruppespill, og tapte 2-3. I tillegg ville ikke det profesjonelle forbundet avse spillere til et så langvarig prosjekt som VM.[3] Argentina stilte ikke med lag til VM i 1938, delvis fordi de hadde tapt kampen om arrangement av VM med Frankrike, og dermed boikottet det andre VM på rad i Europa.[3]

Argentina gjorde det stort i Copa América, som fortsatt ble holdt med uregelmessige intervaller. I 1945-1947 ble det arrangert hvert år, og Argentina vant aller kampene. Imidlertid var det en av disse kampene at kampen mellom Argentina og Brasil ble voldelig etter at en argentinsk spiller hadde fått karrieren ødelagt etter en svært stygg takling. Etter denne kampen var ikke Argentinas og Brasils fotballforbund på talefot, og de to landene møtte hverandre ikke på 10 år (se også Rivalisering). [3]

Dette medførte at Argentina ikke dro til Copa America i 1949 og VM i 1950, begge arrangert av Brasil. Argentina sto også over Copa America i 1953, men kom tilbake og vant i 1955 (der for øvrig Brasil manglet). Etter en tredjeplass i 1956, det første Copa America der Argentina møtte Brasil igjen, vant Argentina igjen Copa America i 1957. Det var derfor forventninger til Argentina da de kom tilbake til VM igjen i 1958 etter å ha stått over VM i 1954.[4] Forventingene var særlig høye etter at Argentina i den siste Copa América hadde vist seg fra en svært god side, der laget fikk kjælenavnet «Carasucias» (=de skitne ansiktene) fordi de spilte gatefotball med dribling og tunneler, noe som ble sett på som Argentinas varemerke.[5]

Fiasko og forferdelse (1958-1970)[rediger | rediger kilde]

For Argentina ble VM i 1958 en stor skuffelse, da de først tapte 1-3 for regjerende verdensmester Vest-Tyskland, før de slo Nord-Irland 3-1, men tapte sjokkerende 1-6 mot Tsjekkoslovakia.[3] Da landslaget skulle lande i Buenos Aires, sto 10 000 fans klare til å fornærme dem.[6]

Argentina kvalifiserte seg til VM i Chile i 1962 gjennom å slå Ecuador kontrollert. I selve VM kom de i pulje med England, Ungarn og Bulgaria. Første kamp var mot Bulgaria, og Argentina vant 1-0. Den neste var mot England. Argentina hadde møtt England i 1951 for første gang, da de som første lag utenom Skottland spilte på Wembley stadion mot England. Den kampen endte 2-1 til hjemmelaget. I VM ble det 1-3 tap mot England. Da det ble uavgjort mot gruppevinner Ungarn i siste, endte Argentina og England likt på poeng, men England hadde bedre målgjennomsnitt, og Argentina røk igjen ut.

Argentina hadde ikke imponert, men fikk være med i Nasjonscupen, en turnering arrangert av Brasil for å feire sin 50-årsdag som organisasjon. Argentina møtte Brasil (3-0), Portugal (2-0) og England (1-0). Argentina vant over dobbelt verdensmester Brasil med Pelé på banen, noe som ikke gikk upåaktet hen i Argentina.[7]

Antonio Rattín ble utvist under spesielle omstendigheter.

Kvalifiseringen til VM i 1966 gikk greit for Argentina, som slo ut Paraguay og Bolivia. I selve VM gikk det bedre enn tidligere. Argentina bekjempet Spania og Sveits og spilte uavgjort mot Vest-Tyskland i gruppespillet, og endte på andreplass på målforskjell. I kvartfinalen møtte Argentina England i en svært kontroversiell kamp. Argentinas kaptein Antonio Rattín ble kontroversielt utvist av den tyske dommeren angivelig fordi han «ikke likte trynet hans», men det kan ha vært knyttet til den tøffe argentinske spillestilen.[8] Argentina på sin side var allerede overbevist om at England og Tyskland samarbeidet for å bli kvitt søramerikanere. Rattín nektet å forlate banen, og måtte ha politieskorte ut. Englands trener Alf Ramsey nektet skjortebytte etter kampen, og omtalte argentinerne som «dyr», noe som Argentina oppfattet som rasisme.[9] Rattín på sin side hadde satt seg på den røde løperen beregnet for dronningen og krøllet en britisk vimpel, dette til stor jubel hjemmefra.[10] Denne kampen var kimen til rivaliseringen mellom Argentina og England.

I 1967 kom Argentina på andreplass i Copa America etter å ha tapt for Uruguay. Turneringene, som hadde variert fra å bli gjennomført hvert år til annethvert år, var på 1960-tallet arrangert hvert fjerde år, og det tok åtte år fra Copa America i 1967 til neste Copa America i 1975. Dermed var det kvalifiseringen til VM i 1970 som ble hovedfokuset. Argentina kom i gruppe med Peru og Bolivia, og startet med å tape borte mot begge, før de slo Bolivia og spilte uavgjort mot Peru. Det betydde at Peru vant kvalifiseringen og Argentina endte sist.

På vei til storhet (1973-1990)[rediger | rediger kilde]

Øst-Tyskland header inn 1-0 mot Argentina i VM i 1974 i en kamp der begge lagene allerede var slått ut.

Argentina forandret seg markant deretter. Da de kom i kvalifiseringsgruppe til VM i 1974 med Bolivia og Paraguay, startet de med en sterk 4-0 hjemme mot Bolivia og deretter det eneste poengtapet, 1-1 borte mot Paraguay. Bortekampene mot Bolivia var vanskelige på grunn av høyden stadion lå på (over 3500 meter over havet), og flere argentinske spillere ble sendt til Tilcara i Jujuy-provinsen. Byen lå 2500 meter over havet, og flere toppspillere dro dit. Spillerne ble imidlertid glemt av det kaotiske AFA og måtte livnære seg delvis av å spille vennskapskamper. Pressen fikk vite så lite om laget at de ble kalt «spøkelseslandslaget».[11]

Deretter vant Argentina de to gjenværende kampene og kvalifiserte seg videre til VM. I VM møtte Argentina først et svært godt Polen som de tapte for, før de spilte uavgjort mot Italia og slo Haiti med akkurat nok til å komme foran Italia på målforskjell. I andre gruppespill møtte Argentina Nederland, Øst-Tyskland og Brasil. Argentina tapte først stygt 0-4 for totalfotballspillende Nederland før de tapte 1-2 mot Brasil i sitt første VM-oppgjør mot naboene. Argentina var dermed ute av VM, og deres siste kamp, mot Øst-Tyskland, var uten betydning. Kampen endte 1-1, og Argentina endte sist i gruppen på grunn av målforskjell, på grunn av kampen mot Nederland.

Menotti (1974-82)[rediger | rediger kilde]

Etter den skuffende innsatsen, ble det trenerbytte. Den nye treneren var César Luis Menotti. Argentina hadde ingen større hell i Copa America, der de endte med fire poeng etter å ha slått Venezuela to ganger og tapt begge kampene mot Brasil. De skulle heller ikke ut i kvalifisering til neste VM da de var verter. Selve VM var kontroversiell på grunn av at det sittende militærdiktaturet hadde gjennomført Den skitne krigen mot opposisjonelle to år før, og Argentina var ikke ansett som særlig trygt. VM ble også kontroversielt på grunn av særlig Argentinas kamp mot Peru og på grunn av finalen.[3] Uansett startet hjemmelaget med å slå Ungarn og Frankrike, før de tapte 0-1 for Italia. I andre gruppespill møtte Argentina Brasil, Peru og Polen. Argentina slo Polen og spilte uavgjort mot Brasil. Før kampen mot Peru måtte Argentina vinne med minst tre mål mer enn Brasil vant med over Polen. Kampen mellom Brasil og Polen ble spilt før kampen mellom Argentina og allerede utslåtte Peru, og endte 3-1 til Brasil. Det betydde at Argentina måtte vinne med fire mål mot Peru, på grunn av at Brasil ellers ville ha flere scorede mål. Argentina vant hele 6-0 mot Peru etter to mål av Mario Kempes og to av Leopoldo Luque. Det var snakk om at det hadde forekommet bestikkelser fra argentinsk side, delvis fordi Peru brukte sin andrekeeper, som var født i Argentina. Imidlertid ble ingenting bevist.[12]

Det holdt til finalen for Argentina. Der møtte de Nederland igjen. Argentina hadde en kontroversiell start på kampen, der de lot Nederland vente i sju minutter før de kom ut, for så å klage på at gipsen René van de Kerkhof hadde på seg, noe som medførte enda større uthaling av tiden.[13] Kampen var preget av hardt spill fra begge lag i allerede kontroversielt VM.[14] Kampen ble tett og jevn. Kempes scoret i det 37. minutt, og holdt ledelsen helt til det 82. minutt. Da utliknet Dick Nanninga for Nederland. Kampen gikk til ekstraomganger, der Mario Kempes og Daniel Bertoni fastsatte sluttresultatet til 3-1 til Argentina. Argentina ble dermed verdensmester og Kempes ble turneringens toppscorer med ett mål.

Imidlertid fulgte ikke Argentina opp Copa America like bra, og de tapte gruppen med Bolivia og Brasil etter to bortetap og seier mot Bolivia og uavgjort i en kamp med ett rødt kort til hver av lagene mot Brasil. Som regjerende mester trengte heller ikke Argentina å kvalifisere seg, så neste konkurranse ble VM i 1982. Innimellom var det en uhøytidelig markering av 50-årsjubileet for det første VM i Uruguay i 1981. Argentina lyktes ikke denne gangen like bra som i 1974. De slo Vest-Tyskland og spilte uavgjort mot Brasil, men Brasil gikk foran på flere scorede mål.

I VM i Spania i 1982 hadde Argentina slutten på en periode og begynnelsen på en ny. Tre viktige figurer, treneren Menotti og stjernene Osvaldo Ardiles og Kempes hadde VM i 1982 som sitt siste VM. Samtidig ble det første VM for det store talentet Diego Maradona. På tross av at de fire var samtidig på plass, var Argentinas VM-innsats relativt svak. De begynte med 0-1 mot Belgia før de slo Ungarn 4-1 med to mål av Maradona, ett av Ardiles og ett av Bertoni, også han i sitt siste VM. Med en kontrollert 2-0 med straffe fra Passarella og mål av Bertoni. Argentina gikk dermed til gruppe med Italia og Brasil, begge lagene for tredje gang på rad. Argentina tapte først for Italia med 1-2, så for Brasil med 1-3. Dermed var Argentina ute. Menotti ble erstattet da han kom hjem.

Bilardo (1982-90)[rediger | rediger kilde]

Ny trener ble Carlos Bilardo. Bilardo startet i mesterskapssammenheng med Copa America, der han stilte med et lag bestående utelukkende av spillere i den argentinske ligaen. Argentina spilte uavgjort i to kamper mot Ecuador, og enda de slo Brasil hjemme og spilte uavgjort borte, endte de bak Brasil på målforskjell etter at Brasil slo Ecuador hele 5-0 hjemme. Dermed var Argentina ute av Copa America. Dette ble lagt merke til av media, som kritiserte Bilardos taktikk- og strategifokus foran kortpasningene og driblingene som var landets varemerke. Bilardo kommenterte ikke anklagene, og fokuserte på kvalifiseringen til VM i Mexico. Argentina begynte med fire seire, hjemme og borte mot Venezuela og Colombia. Foran de to kampene mot Peru hadde Argentina 3 poengs ledelse (seier ga 2 poeng), men etter et bortetap ble ledelsen redusert til ett poeng. Hjemme lå de under til det 81. minutt, da Argentina greide å utilkne. Argentina var dermed direktekvalifisert til VM, mens Peru måtte spille kvalifisering mot Chile. Peru tapte klart for Chile, som tapte like klart for Paraguay.

Argentina var dermed sikret plass i VM i Mexico. Før VM møtte de tre lag, Frankrike, Norge og Israel. De to første kampene endte med tap, mens Israel ble slått 2-7. I VM havnet Argentina i gruppe med Bulgaria, Italia (nå for fjerde gang på rad) og Sør-Korea. Argentina vant 3-1 over Sør-Korea og spilte uavgjort mot Italia. Med 2-0 mot Bulgaria holdt det til utslagskamper. I åttendedelsfinalen møtte Argentina Uruguay og vant 1-0 med Pedro Pasculli som matchvinner. Deretter gikk det til kvartfinale og en svært kontroversiell kamp mot England. Argentina tok ledelsen ved at Maradona først driblet seg gjennom flere spillere, så passet han til Jorge Valdano som sendte ballen via Steve Hodge inn i straffefeltet, der Maradona (165 cm) hoppet opp mot Englands keeper Peter Shilton (185 cm) og vant duellen ved bruk av venstrearmen. Maradona sa senere at det var «litt Maradonas hode og litt Guds hånd»[15] Andremålet var imidlertid uproblematisk. Maradona driblet seg gjennom hele Englands forsvar og satte ballen i mål. England reduserte mot slutten, og kampen endte dermed 2-1 til Argentina.

I semifinalen møtte Argentina Belgia, som hadde slått dem fire år tidligere. Denne gangen var Argentina det beste laget, og Maradona, som hadde servert lagkameratene flere gode pasninger, tok saken i egne hender i andre omgang og scoret begge målene i Argentinas 2-0-seier. I finalen møtte Argentina Vest-Tyskland. Foran finalen kommenterte Bilardo da han fikk muligheten til å svare sine kritikere at «Jeg ble opplært i å aldri se meg tilbake, og dette er noe jeg har overlevert til mine spillere. (...) Vårt land kommer seg aldri noen steder om vi alltid ser bakover».[16]

Finalen ble tett og jevn, med Maradona tungt markert. I det 83. spilleminutt fant han likevel Jorge Burruchaga som ble matchvinner med Argentinas 3-2-scoring. Argentina ble dermed verdensmestre for andre gang på tre mesterskap.

Bilardo lyktes imidlertid ikke å gjenskape magien i Copa América på hjemmebane i 1987. Argentina vant riktignok puljen, men tapte semifinalen mot Uruguay. Også bronsefinalen, mot Colombia, tapte de. Dette forplantet seg i andre kamper, inkludert et tap for Sovjetunionen og Vest-Tyskland, og deretter tap for Australia og uavgjort mot Saudi-Arabia. Argentina var imidlertid automatisk kvalifisert til VM i 1990. Før VM var imidlertid Argentina med i et nytt Copa America, denne gangen i Brasil. Argentina vant gruppen sin, men tapte deretter mot Uruguay og Brasil og spilte uavgjort mot Paraguay i finalegruppen. Det holdt til en tredjeplass.

Argentina fikk ingen drømmestart på VM heller. De begynte med å tape for overraskelseslaget Kamerun, som gjennomførte kampen med ni mann etter utvisninger i det 61. og 89. minutt. Deretter slo Argentina Sovjetunionen 2-0 og spilte uavgjort mot Romania. Dette gjorde at Argentina kom seg til åttendedelsfinalen som beste treer. I åttendedelsfinalen møtte Argentina igjen Brasil, for fjerde gang på fem VM. Denne gangen vant Argentina 1-0 etter mål av Claudio Caniggia. I kvartfinalen møtte Argentina Jugoslavia og kampen endte 0-0. Maradona hadde ikke scoret hittil, og da kampen gikk til straffespark, ble han den første av to argentinere som bommet. Det ble imidlertid tre bom fra Jugoslavia, og Gustavo Dezotti satte inn den avgjørende straffen for Argentina. I semifinalen ble det mye av det samme. Italia tok ledelsen ved turneringens toppscorer Salvatore Schillaci, mens Caniggia, den eneste argentiner som scoret mer enn ett mål i VM, utliknet. Igjen gikk kampen til straffespark, og igjen var det Argentina, denne gang med Maradona som siste straffelegger, som vant.

I finalen slet Argentina mot et langt bedre Vest-Tyskland, og tapte 0-1 på et straffespark. Det var konsensus om at denne finalen var blant de dårligste i en av de mest defensive VM noensinne.[17][18] Argentina fikk to mann utvist på slutten av kampen. Bilardo trakk seg etter VM, og Maradona signaliserte at han ikke kom til å fortsette, han heller.[19]

Storlag uten suksess (1990-2006)[rediger | rediger kilde]

Etter to seire og et finaletap på fire VM, gikk det nå ikke helt veien for Argentina. I begynnelsen lyktes de endelig i Copa America, men også der ble det slutt på topperioden. Argentina gikk fra å være et topplag til å bli et lag som underpresterte.

Basile (1990-1994)[rediger | rediger kilde]

Gabriel Batistuta ble den nye toppscoreren for Argentina

Viseverdensmestrene til Argentina måtte på sett og vis bygge opp på nytt etter å ha kommet til finalen på straffespark og vært langt dårligere enn Vest-Tyskland i finalen. Ny trener ble Alfio Basile. I 1991 var det en ny Copa America, og Argentina fikk øyeblikkelig hjelp av den nye måltyven Gabriel Batistuta, som scoret to mål i den første kampen, 3-1 mot Venezuela, i gruppespillet (ett på straffe), vinnermålet mot Chile i den andre og et av målene i 4-1-seieren over Paraguay. Argentina vant den siste kampen 3-2 over Peru. I finalespillet slo Argentina Brasil med Batistuta som matchvinner. Etter uavgjort mot Chile, måtte Argentina slå Colombia for å gå foran Brasil. Argentina gikk opp til 2-0 tidlig etter mål av Diego Simeone og Batistuta. Chile reduserte, men kampen endte 2-1 til Argentina, som vant Copa America for første gang siden 1959.

I 1993 hadde Argentina både kvalifisering til VM i 1994 i USA og en ny Copa America å konsentrere seg om. Copa America i juni gikk greit, enda Argentina kom videre etter uavgjort mot Colombia og Mexico (invitert for anledningen) og 1-0 mot Bolivia, nok en gang med Batistuta som matchvinner. I utslagsrundene, nytt av året, minnet Argentina om Argentina i forrige VM. Etter 1-1 mot Brasil gikk kampen til straffesparkkonkurranse, som Argentina vant. Deretter møtte Argentina Colombia igjen, og vant på straffesparkkonkurranse etter 0-0 etter 120 minutter. I finalen den 4. juli, derimot, møtte Argentina Mexico, og kampen endte med 2-1 til Argentina etter at Batistuta scoret begge målene. Argentina hadde dermed forsvart sitt Copa America fra to år tidligere.

VM-kvalifiseringen haltet litt mer. Det begynte i august med to oppskriftsmessige seire borte mot Peru og Paraguay, men så ble det tap borte mot Colombia. Argentina vant igjen mot Peru, men fortsatte med uavgjort hjemme mot Paraguay. De to siste kampene, Peru - Paraguay og Argentina - Colombia, ble spilt samtidig. Med seier over Colombia ville Argentina vinne puljen, med tap og Paraguay-seier ville Argentina ikke kvalifisere seg. Peru greide uavgjort mot Paraguay, mens Argentina tapte hele 0-5 for Colombia. Argentina gikk dermed til oppsamlingsheat med CONCACAF og OFC. Det begynte med en uavgjort borte mot Australia, som hadde slått ut Canada på straffer, og en 1-0 hjemme etter et australsk selvmål. Maradona hadde kommet tilbake til landslaget for disse kampene.

Argentina hadde kranglet seg gjennom en travel sesong i 1993, og var klare for VM i USA. De kom i gruppe med Hellas, Nigeria og Bulgaria. Argentina begynte bra ved å slå Hellas 4-0. Batistuta scoret tre av målene, men det som fikk mest oppmerksomhet var Maradonas 3-0-mål, eller heller, feiringen av den. Han løp rett mot kamera og stirret nær manisk inn i det, og han ble kort tid etter sjekket for stoffer. Offisielt ble det funnet efedrin i blodet hans, og han ble kastet ut av VM.[20] For andre VM på rad kom Argentina bakpå i kamp mot et afrikansk lag, nå bare etter 8 minutter, men Caniggia scoret to mål for Argentina før halvtimen var spilt. 2-1 sto seg. I den siste kampen tapte Argentina for Bulgaria med 0-2, noe som medførte at Argentina endte på tredjeplass i sin gruppe. Det holdt til sluttspill. Sluttspillet endte så altfor tidlig for Argentina, som tapte allerede i første kamp, i åttendedelsfinalen, mot Romania. Basile gikk av etter VM.

Daniel Passarella (1994-1998)[rediger | rediger kilde]

Hernán Crespo ble et friskt pust i Argentinas landslag.

Daniel Passarella hadde vunnet VM i 1978, og tok nå over som trener. Han markerte seg på flere felter, blant annet i nekting av homoseksuelle, langhårede eller spillere med ørering.[21] Dette medførte at flere spillere kom dårlig overens med ham.[22] Caniggia var blant spillerne som nektet etter hvert å spille for landslaget.

Passarellas første turnering ble Copa America 1995. Argentina vant de to første kampene, mot Bolivia og Chile, men tapte overraskende 0-3 mot USA. Det ga Argentina en andreplass, og de møtte Brasil i kvartfinalen. Igjen gikk kampen til straffesparkkonkurranse, denne gangen etter 2-2 etter ordinær tid. Denne gangen tapte Argentina for første gang en straffesparkkonkurranse og var ute. I kvalifiseringen til VM i 1998 hadde formatet forandret seg til en turnering blant de ni (Brasil var, som siste lag i VM-historien, automatisk kvalifisert som verdensmestre) medlemslandene. Argentina begynte bra med 3-1 over Bolivia med to mål av Ariel Ortega og ett av Batistuta. Så begynte det å gå verre. Først tapte Argentina 0-2 mot Ecuador, så ble det uavgjort borte mot Peru. Deretter ble det uavgjort hjemme mot Paraguay etter at Paraguays keeper José Luis Chilavert utliknet Batistutas ledelse. Etter en 5-2 seier over gruppejumbo Venzuela på bortebane, fortsatte Argentina å slite, nå med uavgjort hjemme mot Chile. Det ble en ny uavgjort, nå borte mot Uruguay, før Argentina slo Colombia borte. Det ble imidlertid fulgt av et bortetap for Bolivia. En kamp over halvveis hadde Argentina 13 av 30 poeng.

Det som hjalp var inkluderingen av Hernán Crespo og Juan Sebastian Veron. Med dem snudde Argentina, og vant fem kamper på rad før et allerede kvalifisert Argentina spilte uavgjort hjemme mot Uruguay og Colombia. Midt inni denne opphentingen ble Copa America arrangert. Argentina sendte et for alle praktiske formål B-lag uten Crespo, Veron, Batistuta, Simeone eller Ortega.[23] Argentina kom i gruppe med Ecuador, Paraguay og Chile. Etter å ha endt på andreplass med en seier og to uavgjort, kom Argentina til kvartfinalen, som de tapte 1-2 for Peru.

VM ble neste turnering for Argentina. Landet kom i gruppe med Japan, Kroatia og Jamaica. Argentina begynte med 1-0 over Japan med Batistuta som matchvinner. Deretter vant de 5-0 over Jamaica med Batistuta som tremåls- og Ortega som tomålsscorer. Argentina vant også gruppefinalen mot Kroatia, den med 1-0. I åttendedelsfinalen møtte Argentina England. Kampen sto 2-2 etter første omgang, etter at først Arentina fikk en straffe i det 5. minutt som Batistuta satte i mål, og så England fikk en i det 9. minutt som Alan Shearer satte i mål. Michael Owen løp forbi samtlige argentinere i det 16. minutt og satte inn 2-1 til England, ikke ulikt Maradonas andremål tolv år før, mens Javier Zanetti utliknet på overtid i førsteomgang.[24] Andre omgang ble preget av at David Beckham ble utvist etter at han sparket til Diego Simeone fra liggende stilling etter at Simeone hadde felt ham. Med mye hjelp fra Simeone fikk Beckham rødt kort for hendelsen. Denne hendelsen styrket ikke de slitte båndene mellom de to landslagene. Kampen gikk til straffesparkkonkurranse, som Argentina vant. Neste motstander var Nederland. Nederland tok ledelsen raskt med Patrick Kluivert etter 12 minutters spill, men Argentina utliknet ved Claudio López seks minutter senere. Vinnermålet til Nederland kom i det 89. minutt, da Bergkamp mesterlig dempet en lang pasning på høyresiden av sekstenmeteren, kom seg på innersiden av den argentinske forsvarsspilleren og skjøt et vrient skudd i mål.[25] Dermed var Argentina igjen ute, og Passarella gikk av.

Marcelo Bielsa (1998-2004)[rediger | rediger kilde]

Javier Mascherano fikk sin debut under Bielsa

Den nye treneren ble Marcelo Bielsa. Bielsa hadde riktignok uvanlig taktikk, men hårkravet ble fjernet. Bielsas første oppgave var Copa America 1999, som ble en ordinær affære for Argentina. De vant over Ecuador i første kamp, men tapte deretter stygt 0-3 for Colombia, og slo Uruguay, som stilte med et juniorlag, 2-0. I kvartfinalen tapte Argentina for Brasil med 1-2. I motsetning til Brasil hadde ikke Argentina heller nå toppet laget; Batistuta, López, Veron, og Crespo var ikke med, men Zanetti og Simeone stilte.[26] Argentinas manglende interesse for Copa America hadde ikke gitt dem resultater, og da Copa America 2001 ble arrangert i Colombia, trakk Argentina laget sitt av sikkerhetsgrunner.

Argentinas fokus lå dermed på kvalifisering til VM i Sør-Korea og Japan. Argentina startet i storform med Batistuta, Veron, López og Crespo som de viktigste målscorerne. Det ble fem seire på rad før Argentina fikk sitt første, og eneste, tap, borte mot Brasil. Det ble fulgt av en uavgjort mot Paraguay før Argentina vant de neste fire kampene, spilte uavgjort mot Bolivia, vant de neste tre kampene, inkludert hjemme mot Brasil, spilte uavgjort mot Paraguay og avsluttet med seier og uavgjort da de for lengst var kvalifisert.

Med en så imponerende innsats var Argentina blant VM-favorittene.[27] VM ble imidlertid en katastrofe for Argentina. VM ble avslutningen for Batistutas Argentina-karriere. Han scoret vinnermålet i den første kampen mot Nigeria, mens Argentina ikke lyktes i å score mot England, og tapte 0-1 etter et frispark av Beckham. Den siste kampen måtte Argentina vinne for å komme videre. Batistuta ble byttet ut i det 58. minutt, og minuttet senere scoret Sverige. Argentina utliknet mot slutten av kampen, men det ble ikke flere mål, og Sverige og England gikk videre på bekostning av Argentina. En annen legende som la opp samtidig, Claudio Caniggia, fikk rødt kort fra benken i pausen etter kommentarer mot dommeren. Også Diego Simeone ga seg på landslaget etter VM 2002.

Bielsa fortsatte som trener, og satset på Argentinas OL-landslag. Copa América 2004 var preget av dette. Flere unge fikk prøve seg, mens Verón, Walter Samuel og Crespo var blant de som ikke spilte. På tross av det unge laget, var det flere kvalitetsspillere, som Carlos Tévez, Javier Mascherano og Javier Saviola. I tillegg fikk lovende Gabriel Heinze prøve seg mer. Resultatet av dette ble at Argentina nedsablet Ecuador, tapte 0-1 for Mexico og vant 4-2 mot Uruguay. I kvartfinalen slo de Peru 1-0 med Tévez som matchvinner, deretter vant de 3-0 over Colombia i semifinalen. I finalen møtte de verdensmester Brasil, også de med et redusert mannskap. Kampen gikk til ekstraomganger og straffesparkkonkurranse, som Brasil vant. Måneden etter vant Argentina OL-gull under Bielsa. Etter OL-gullet trakk han seg.

OL-gullet var det første Argentina kunne skryte av siden 1993. Sølvet i Copa America 2004 var også den beste plasseringen på en stund. Det var derfor noe press på Argentinas nye landslagstrener, José Pékerman. Argentina leverte bedre enn i forrige VM, men det holdt ikke helt. Etter noen trenerbytter ble Diego Maradona ny trener. Det ga ikke de resultatene man hadde håpet.

José Pékermann (2004-2006)[rediger | rediger kilde]

Lionel Messi debuterte i VM-sammenheng i 2006.

Pékermann hadde en svært skuffende VM i 2002 å hevne. I kvalifiseringen, som nå også inkluderte Brasil, tok Pékermann over fra Bielsa med Argentina på 15 poeng på de første åtte kampene. Pékermann begynte med fire seire og en uavgjort før Argentina tapte borte for Ecuador. Da Argentina slo Brasil hjemme 3-1 i neste kamp, var mye gjort i kvalifiseringen. På tross avto overraskende bortetap mot Paraguay og Uruguay, endte Argentina på andreplass, bak Brasil å målforskjell.

Argentina kom dermed til VM i Tyskland i 2006. De kom i gruppe med Serbia og Montenegro, Nederland og Elfenbenskysten. Første kamp var mot Elfenbenskysten. Crespo og Saviola ga en tidlig 2-0-ledelse til Argentina og den sto til slutten, da Didier Drogba reduserte. Kampen endte likevel 2-1 til Argentina. I neste kamp, mot Serbia og Montenegro, leverte Argentina en svært god kamp.[28] Maximiliano Rodríguez scoret det første målet etter at Argentina åpnet Serbias forsvar. Deretter spilte Esteban Cambiasso til Crespo, som hælsparket ballen tilbake til Cambiasso i Serbia og Montenegros målgård, og Cambiasso skjøt ballen inn i mål. 3-0 kom ved at Rodríguez plukket opp en retur fra Serbia og Montenegros keeper etter et vanskelig skudd fra Saviola. Returen gikk bak hele forsvaret og Rodríguez sparket den idet åpne målet, riktignok via stangen. 4-0 kom ved at innbytter og VM-debutant Lionel Messi løp ned på venstresiden og skjøt inn til enn nær umarkert Crespo, som lett satte inn 4-0. Nok en unggutt, denne gangen Tévez, markerte seg ved å gjøre alt selv og skyte ballen i mål til 5-0. Et raskt angrepsspill på slutten endte hos Messi, som fikk sitt første mål i VM, som endte 6-0. Kampen var dominert av dribling og kortpasninger, de to viktige ingrediensene i argentinsk fotball. Messi og Tévez fikk starte mot Nederland i den siste kampen, som endte 0-0. Argentina var klar for åttendedelsfinale igjen.

I åttendedelsfinalen møtte Argentina Mexico. To raske mål, ett til hvert lag, gjorde at det sto 1-1 allerede etter 10 minutter. Dette holdt seg til ekstraomgangene, der Rodríguez scoret vinnermålet for Argentina. I kvartfinalen ventet Tyskland. Argentina tok ledelsen, men Pékermann byttet ut Juan Román Riquelme med mer defensive Cambiasso og Crespo med Juan Cruz. Den defensive taktikken fungerte dårlig; Miroslav Klose utliknet og kampen gikk til straffesparkkonkurranse, som Argentina tapte.[29] Pékermann gikk av etter VM.

Den tunge nedturen (2006-)[rediger | rediger kilde]

Carlos Tévez ble en vanskelig brikke i Argentinas landslag.

Ny trener ble gamletreneren Alfio Basile. Basile var den som sist hadde vunnet Copa América, og han toppet laget til denne gjennomføringen. Argentina slo USA 4-1, Colombia 4-2 og Paraguay 1-0. I kvartfinalen ventet Peru, som Argentina slo 4-0. Mot Mexico vant de semifinalen også klart, 3-0. Argentina var dermed favoritt mot Brasil, som hadde tapt for Mexico i gruppespillet. Imidlertid tapte Argentina 0-3 i finalen.

Sergio Agüero vant OL-gull med Argentina, og ble senere med på seniorlandslaget

Kvalifiseringen til VM i Sør-Afrika begynte bra for Argentina, men det ble etter hvert litt mange uavgjort. I tillegg ble det vanskelig å spille med Tévez. I to kamper på rad han spilte for landslaget, fikk han rødt kort innen en halvtime. I den tredje fikk han gult kort etter kort tid. Argentina tapte for første gang mot Chile, trent av Marcelo Bielsa, den 15. oktober 2008.[30] Dagen etter valgte Basile å trekke seg.

Ny trener ble Diego Maradona. Maradona hadde skapt mange kontroverser med uttalelser og narkotikamisbruk, men navnet hans var nok til å sikre ham plassen. Maradona begynte ikke bra. Argentina slo riktignok Venezuela 4-0 med Tévez tilbake og som målscorer, men deretter tapte de hele 1-6 mot Bolivia. Seier hjemme mot Colombia ble avløst av tap borte mot Ecuador. Tapet ble fulgt av to tap til på rad, hjemme mot Brasil (1-3) og borte mot Paraguay (0-1). Kampen mot Brasil var Tévez' siste i kvalifiseringen. Seier over Peru hjemme og Uruguay borte gjorde at Argentina kvalifiserte seg - såvidt.

Argentina kom seg knepent til VM, men ble nevnt blant favorittene.[31] Argentina kom i gruppe med Nigeria, Sør-Korea og Hellas, alle lag Argentina hadde møtt tidligere. Argentina, med Tévez tilbake, slo Nigeria 1-0 med venstre back Gabriel Heinze som målscorer. Deretter vant Argentina overbevisende 4-1 med tre mål av Gonzalo Higuaín, mens det første argentinske målet var et selvmål. Argentina gjennomførte et perfekt gruppespill med seier 2-0 over Hellas. Argentina fortsatte med 3-1 over Mexico i åttendedelsfinalen med to mål av Tévez og ett av Higuain. I kvartfinalen møtte Argentina Tyskland i det som var forventet å være en jevn affære mellom to lag som hadde spilt god fotball, og kanskje en mulighet for Argentina å få hevn for tapene i 1990 og 2006.[32] I stedet var Tyskland klart bedre enn Argentina, som tapte 0-4.[33] Lionel Messi, som året før hadde vunnet gullballen, dro fra VM uten å ha scoret mål. Maradona gikk av kort tid etter VM.

Sergio Batista, som hadde vunnet OL-gull i 2008 med Argentina, ble midlertidig manager. Han begynte med å slå Irland 1-0 og så verdensmestrene Spania 4-1 i treningskamper. Han fikk fast kontrakt, og slo deretter Brasil 1-0. Den første turneringen som dukket opp var Copa América 2011. Blant grunnene til at Argentina hadde mislyktes i VM ble det trukket frem at Maradonas bruk av Tévez som oppspillspunkt på bekostning av Verón-Messi-linjen hadde ødelagt mot Tyskland. I tillegg kom Tévez, som hadde en karriere i Boca Juniors bak seg og dermed var mer «argentinsk» enn Messi, i skvis mellom Batistas mer europeiske stil og Maradonas mer argentinske.[34]

Batistas Copa América gikk det dårlig. Argentina spilte uavgjort mot Bolivia, som tapte de to andre kampene. Deretter ble det en ny uavgjort, denne gangen mot Colombia. Argentina vant 3-0 i siste kamp, mot Costa Rica, og kom på andreplass i gruppen. I kvartfinalen møtte Argentina Uruguay, og kampen endte 1-1. Argentina gikk ut på straffespark. Batista mistet dermed jobben.

Alejandro Sabella (2011-)[rediger | rediger kilde]

Ny trener ble Alejandro Sabella. han begynte kvalifiseringen til VM i 2014 med en komfortabel 4-1 mot Chile hjemme, før Argentina tapte overraskende borte for Venezuela.[35] Men med flere talentfulle spillere som Sergio Agüero og Ángel di María snudde Argentina trenden og vant 5 ganger og spilte to uavgjort. Etter 2-1-seier borte mot Chile tok Argentina over ledelsen i kvalifiseringsgruppen.[36] Sabella fortsatte å ikke ta med Carlos Tévez, men utelukket ham ikke helt. Tévez på sin side kommenterte at han gjerne satt på benken om han var funnet verdig en plass i troppen.[37] Tévez, di María, Higuain og Agüero ble også aktuelle fordi Sabella lette etter alternativer for Messi.[38]

Hjemmebane, drakt og kallenavn[rediger | rediger kilde]

Argentinas hjemmebaner i kvalifiseringer (rødt) og baner brukt til Copa América 2011 (blått). Dersom en by har vært begge deler, er den rød.

Argentina spiller de fleste viktige kampene sine i Buenos Aires. Artentinas drakt har vært den samme i over 100 år, og kallenavnet er knyttet til drakten.

Hjemmebane[rediger | rediger kilde]

Hjemmebanen til Argentina varierer, men hovedhjemmebanen er Estadio Monumental i Buenos Aires. I enkelte kvalifiseringskamper blir andre stadia brukt- I kvalifiseringen til VM i 1998 ble Estadio Alberto J. Armando (også den i Buenos Aires) brukt, og i kvalifiseringen til VM i 2010 ble Estadio Gigante de Arroyito i Rosario brukt. I I kvalifiseringen til VM i 2014 har Estadio Malvinas Argentinas i Mendoza, Estadio Mario Alberto Kempes i Córdoba og Estadio Monumental i Buenos Aires arrangert kvalifiseringskamper.

Da Argentina arrangerte Copa América 2011, ble Estadio Ciudad de La Plata i La Plata, Estadio 23 de Agosto i San Salvador de Jujuy, Estadio Padre Ernesto Martearena i Salta, Estadio del Bicentenario i San Juan og Estadio Brigadier General Estanislao López i Santa Fe brukt i tillegg til Estadio Monumental, Estadio Malvinas Argentinas og Estadio Mario Alberto Kempes. De fleste av disse kampstedene ble brukt flittig, mens Estadio Monumental bare ble brukt til finalen.

Kampene er relativt spredt, og de fire største byene, Buenos Aires, Córdoba, Rosario og Mendoza, er alle representert blant hjemmebaner brukt i de siste kvalifiseringene. San Miguel de Tucumán, den femte største byen, har beskjedne fotballresultater å vise til, og deres største stadion er også relativt beskjeden i sammenlikning med de andre store hjemmebanene. Det samme gjelder Mar del Plata, men deres hjemmebane ble brukt i VM i 1978. Det er få byer av størrelse i Patagonia, og ingen av dem med store fotballtradisjoner.

Drakt[rediger | rediger kilde]

Argentinas hjemmedrakter var i begynnelsen helhvite, men i 1911 fikk de sitt tradisjonelle utseende med lyseblå og hvite striper og sorte bukser.[39]

Argentinas drakter i VM[rediger | rediger kilde]

VM 1930 VM 1934 VM 1958 VM 1962
Kit left arm white stripes.png Kit body 3stripesonwhite.png Kit right arm white stripes.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm white stripes.png Kit body 3stripesonwhite.png Kit right arm white stripes.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm white stripes.png Kit body 3stripesonwhite.png Kit right arm white stripes.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Borte
Kit left arm white stripes.png Kit body 3stripesonwhite.png Kit right arm white stripes.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Borte
Samtlige kamper mot Sverige mot Nord-Irland og
Tsjekkoslovakia
mot Vest-Tyskland mot Ungarn og
Bulgaria
mot England
VM 1966 VM 1974 VM 1978 VM 1982
Kit left arm white stripes.png Kit body 3stripesonwhite.png Kit right arm white stripes.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm white stripes.png Kit body 3stripesonwhite.png Kit right arm white stripes.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Borte
Kit left arm white stripes.png Kit body 3stripesonwhite.png Kit right arm white stripes.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm white stripes.png Kit body 3stripesonwhite.png Kit right arm white stripes.png
Kit shorts.svg
Hjemme 2
Kit left arm white stripes.png Kit body 3stripesonwhite.png Kit right arm white stripes.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Samtlige kamper mot alle untatt
Øst-Tyskland
mot Øst-Tyskland mot alle unntatt
Polen[40]
mot Polen Samtlige kamper
VM 1986 VM 1990
Kit left arm white stripes.png Kit body 3stripesonwhite.png Kit right arm white stripes.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Borte
Kit left arm white stripes.png Kit body 3stripesonwhite.png Kit right arm white stripes.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm white stripes.png Kit body 3stripesonwhite.png Kit right arm white stripes.png
Kit shorts.svg
Hjemme 2
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Borte
mot alle unntatt
Uruguayog England
mot Uruguay
og England
mot Italia, Kamerun
og Sovjetunionen
mot Romania
og Brasil
mot Jugoslavia
og Vest-Tyskland
VM 1994 VM 1998 2002
Kit left arm white stripes.png Kit body 3stripesonwhite.png Kit right arm white stripes.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm arg 94 away.png Kit body arg 94 away.png Kit right arm shoulder stripes black stripes.png
Kit shorts.svg
Borte
Kit left arm white stripes.png Kit body arg98.png Kit right arm white stripes.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm adidasstripeswhite.png Kit body arg98 away.png Kit right arm adidasstripeswhite.png
Kit shorts.svg
Borte
Kit left arm shoulder stripes black stripes half.png Kit body arg02h.png Kit right arm shoulder stripes black stripes half.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm 3 stripes white.png Kit body arg02a.png Kit right arm 3 stripes white.png
Kit shorts.svg
Borte
mot alle bortsett fra
Hellas
mot Hellas mot alle untatt
Kroatia og England
mot Kroatia
og England
mot Tyskland
VM 2006 VM 2010
Kit left arm colorunderwhite.png Kit body argh06.png Kit right arm colorunderwhite.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm 3 stripes white.png Kit body arg06a.png Kit right arm 3 stripes white.png
Kit shorts.svg
Borte
Kit left arm arg10h.png Kit body arg10h.png Kit right arm arg10h.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm arg10h.png Kit body arg10h.png Kit right arm arg10h.png
Kit shorts.svg
Hjemme 2
Kit left arm arg10a.png Kit body arg10a.png Kit right arm arg10a.png
Kit shorts.svg
Borte
mot Elfenbenskysten
Nederland og Algerie
mot
Serbia/Mont.
og Tyskland
mot alle bortsett fra
Hellas og Mexico
mot Mexico mot Hellas
VM 2014
Kit left arm arg13h.png Kit body arg13h.png Kit right arm arg13h.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm arg13a.png Kit body arg13a.png Kit right arm arg13a.png
Kit shorts.svg
Borte
mot Iran og
Bosnia-Hercegovina
mot Nigeria

Kallenavn[rediger | rediger kilde]

Argentina har kallenavnet «albicelestes», som betyr «de hvite og himmelblå». Albo kommer fra latin, og er mest brukt i omskriving, da «blanco» er vanligere ord for hvit. Bruken av farge som kallenavn er vanlig i Sør-Amerika. Bolivia er «de grønne», Venezuela «de vinrøde», Chile «de røde», Brasil «gull og grønn», Ecuador «de gule» og Uruguay «de himmelblå». Både Peru og Paraguay er «de hvite og røde», og Peru bruker blanco, mens Paraguay albi-.

Spillestil[rediger | rediger kilde]

Argentina er kjent for å ha en spillestil som vektlegger ballkontroll, tempo, pasningsspill og press på motstanderne i balltap, ikke ulikt tiki-taka.[41] Trenerne blir påvirket av dette, men har fortsatt frie hender. Argentina har gjerne mindre personlig frihet og dribling enn Brasil. Likevel er Argentina ofte preget av individualisme og konkurranse mer enn lagspill.[42]

I perioder har enkeltspillere spilt en stor rolle i laget, især Diego Maradona. Mot slutten av 00-tallet fikk også Lionel Messi noe av den rollen, men ettersom Messi har stort sett en mer spansk, nærmere bestemt FC Barcelona-stil, enn den typisk argentinske.[42] Likevel er ofte Argentinas spillestil blitt sett på som den mest europeiske av de søramerikanske landslagene.[43] Under Sergio Batista ble også Argentina forandret til å bli mer som Barcelona, men det ble ingen suksess.[44]

Det store problemet har i lang tid vært at enkeltspillere har hatt vanskeligeheter med å jobbe sammen i lag. En av grunnene til det har å gjøre med konflikten mellom den profesjonelle og den patriotiske forståelsen av fotball. Den profesjonelle handler om å vinne kamper, og dette krever å spille som et lag i større grad. Den patriotiske er en der landslaget representerer Argentina, der gjerne kortvokste argentinere spiller for stolthet og vinnerinstinkt fremfor å spille for å vinne. Den sistnevnte spillestilen er Maradona kanskje den vesentligste representanten for, både som spiller og som trener.[45] De to stilene knyttes gjerne med de to trenerne som skaffet Argentina VM-gull. Menottis stil er den patriotiske der pen fotball er viktigere enn å vnne, mens Bilardos stil er den profesjonelle, der seier er hevet over underholdning.[46]

Rivalisering[rediger | rediger kilde]

Oppgjøret mellom Argentina (blå overdeler) og Uruguay (i hvitt) i Copa América 2011. Kampen endte 1-1 og Uruguay vant straffesparkkonkurransen.

Argentina har flere ganger kommet på kant med andre lag, men hovedrivalene er nabolandene Uruguay og Brasil. Argentina har vært rivaler med Uruguay lengst, men de har også kjempet om hegemoniet med Brasil i lengre tid. Fra og med 1966 ble også Argentina og England rivaler. Det finnes også noe rivalisering mot andre lag, i hovedsak Tyskland, men dette er ikke like sterkt som det mot Uruguay, Brasil eller England. Argentina har aldri hatt noe rivalisering mot Chile, på tross av lang felles grense. Dette er fordi de har hver sin hovedrival, og for Chiles del er det Peru.

Uruguay[rediger | rediger kilde]

Med unntak av England-Skottland, er det ingen internasjonale rivaliseringer som er eldre enn Argentina - Uruguay, «El clasico del Rio de la Plata».[47] De to landene har møttes over 170 ganger, og har kjempet om OL-, VM- og Copa América-gull.[48] Mens Argentina i senere tid har vært det store laget, har Uruguay vunnet samtlige to interkontinentale finaler (OL 1928 og VM 1930) dem imellom, og de to lagene har kjempet mot hverandre i nesten hvert Copa America som er blitt arrangert. Uruguay og Argentina har siden innføringen av sluttspill i 1975 aldri møttes i finalen, men senest i 2011 slo Uruguay ut Argentina. Andre kamper dem imellom av betydning er åttendedelsfinalen i VM 1986 (1-0 til Argentina) og semifinalen i Copa America i 1987 (1-0 til Uruguay).

Brasil[rediger | rediger kilde]

Brasils lag fra 1970-VM. Brasil vant VM, Argentina greide ikke å kvalifisere seg. Åtte år senere var det Argentinas tur til å vinne VM.

Brasil og Argentina har vært rivaler på fotballbanen svært lenge, og oppgjørene dem imellom kalles gjerne «kampen om Sør-Amerika». Første gangen lagene møttes var den 20. september 1914, da Argentina vant 3-0.[49] En av de tingene som fyrte opp rivaliseringen, var finalen i Copa America 1946 i Brasil. Kampen var generelt stygg, men den eskalerte da, etter at Argentina ledet 2-0, Jair la inn en takling på Argentinas kaptein José Solomon som var så stygg at Solomon fikk benet brukket to steder. Solomons karriere var dermed ødelagt. Krangelen som oppsto, først mellom spillerne og så etter at 300 publikumere raste inn på banen, gjorde at opprørspoliti måtte inn og geleide Brasil inn i garderoben.[50] Denne kampen fikk de to landene til å bryte med hverandre og ikke møtes på ti år. Det medførte også at Argentina ikke spilte i VM i 1950 i Brasil.[51]

De to lagene møttes også i flere viktige oppgjør. Første gang de to lagene møttes i VM var i 1974. Brasil var regjerende mester, mens Argentina ikke hadde kvalifisert seg til VM. Kampen dem imellom var i andre gruppespill, og endte med 2-1 til Brasil med ett mål til hver av lagene rundt halvtimen og et vinnermål rett etter pause. Argentina hadde kommet fra et 0-4-tap mot Nederland, mens Brasil hadde slått Øst-Tyskland. Tapet medførte at Argentinas allerede små sjanser til å spille finale ble ødelagt.

Det var mer kontoverser i VM i 1978. Etter møtet dem imellom (en hard 0-0-kamp kalt «Kampen ved Rosario») måtte Argentina slå Peru med 4 mål, og vant med 6 under omstendigheter som flere både i Brasil og utenfor mente var avtalt spill og bestikkelser.[52] Den regjerende mesteren møtte Brasil i 1982 i en kamp Brasil anså var den vanskeligste, men som de vant kontrollert 3-1. Da de to lagene møttes i Italia i 1990, kommenterte Branco at han mistenkte at han hadde fått vann med bedøvelsesmedisiner i, da han følte seg lett i hodet og søvnig. Dette ble kjent som «vievannskandalen».[53] Også vennskapskamper er alt annet enn vennskapelige, da begge lag hater å tape mot hverandre.[54]

En ekstra spiss på krangelen har vært diskusjonen om Pelé eller Maradona er historiens beste fotballspiller. Det som er en harmløs debatt andre steder er svært viktig for de to lands tilhengere.

England[rediger | rediger kilde]

David Beckham og England har hatt lang rivalisering med Argentina.

Mens den hardeste rivaliseringen til Argentina er mot Uruguay og muligens den viktigste er mot Brasil, har muligens den mest intense rivaliseringen til Argentina vært mot England. Argentina og England møttes på Wembley stadion der Argentina ble det første laget som fikk spille mot England på Wembley bortsett fra Skottland. I turnering møttes de to lagene først i VM i 1962, da England vant. Det neste møtet var i 1966, under VM i England. Kampen var preget av hardt spill, men mest oppmerksomhet fikk utvisningen av Antonio Rattín. Den tyske dommeren utviste Rattín for «violence of the tounge», altså brutalt språkbruk, dette til tross for at dommeren ikke snakket spansk og Rattín ikke snakket andre språk. Den tyske dommeren skal angivelig ha sagt at han viste ut kapteinen fordi han «ikke likte trynet hans», men det kan ha vært knyttet til den brutale argentinske spillestilen.[55] Argentina på sin side var allerede overbevist om at England og Tyskland samarbeidet for å bli kvitt søramerikanere. Kapteinen Rattín nektet å forlate banen, og måtte ha politieskorte ut. Englands trener Alf Ramsey nektet skjortebytte etter kampen, og omtalte argentinerne som «dyr», noe som Argentina oppfattet som rasisme.[56]

På tross av at spillere som Osvaldo Ardiles spilte i England og ble populære, ble det ny bitterhet de to lagene imellom, spesielt i VM i 1986, da de to lagene møttes for første gang etter Falklandskrigen. Da Diego Maradona scoret med hånden under kampen, var det engelskmennenes tur til å bli indignert. Mange følte at det første målet, med hånden, var juks, og at England ble lurt ut av VM. Denne kampen var også (per 2012) siste gangen Argentina slo England etter 90 minutter. Diego Maradona uttalte at på tross av at dette bare var en fotballkamp, følte han det som om de hadde beseiret et land som hadde drept argentinske gutter som småfugler.[57]

Under VM i 1998 ble også England slått av Argentina, men da på straffespark. David Beckham ble utvist for en manøver som Diego Simeone i ettertid har innrømmet at han spilte skadet i for å sikre utvisning.[58] England og Beckham fikk hevn da Argentina ble slått ut av engelskmennene i 2002. I den senere tid har imidlertid rivaliseringen blitt noe nedtonet. Riktignok uttalte Diego Maradona i sin selvbiografi at det å score målet var som å stjele Englands lommebok, men utover hans uttalelser, som reflekterer Maradona mer enn Argentina, er det få oppblusninger.[59]

Mindre rivaliseringer[rediger | rediger kilde]

  • Mexico: Mexico har rivalisering mot Argentina knyttet til enkelte kamper der Argentina har slått ut Mexico, men dette er i hovedsak en enveisrivalisering.[60]
  • Tyskland:: Det har vært noen viktige kamper mellom de to landene, blant annet to finaler på rad, men det har ikke medført noen større rivalisering. Under VM i 2006 medførte det riktignok slagsmål mellom tyske og argentinske spillere og funksjonærer.[61]
  • Nederland: Argentina slo Nederland i 1978, og Nederland slo ut Argentina i 1998. På tross av dette har det ikke medført noen større rivalisering.

Meritter[rediger | rediger kilde]

TROFE ANTALL ÅR
VM 2 1978, 1986
Copa América 14 1921, 1925, 1927, 1929, 1937, 1941, 1945,
1946, 1947, 1955, 1957, 1959, 1991, 1993

VM-resultater[rediger | rediger kilde]

Argentina under Copa América 1957
VM Resultat
1930 Takket ja til VM-invitasjon, tapende finalist
1934 Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1938 Trakk seg fra kvalifisering til VM
1950 Trakk seg fra kvalifisering til VM
1954 Deltok ikke i kvalifisering til VM
1958 Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1962 Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1966 Kvalifisert til VM, utslått i kvartfinale
1970 Utslått i kvalifisering til VM
1974 Kvalifisert til VM, utslått i mellomspilllet
1978 Direkte kvalifisert til VM, VINNER AV VM
1982 Direkte kvalifisert til VM, utslått i mellomspilllet
1986 Kvalifisert til VM, VINNER AV VM
1990 Direkte kvalifisert til VM, tapende finalist
1994 Kvalifisert til VM, utslått i åttendedelsfinale
1998 Kvalifisert til VM, utslått i kvartfinale
2002 Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
2006 Kvalifisert til VM, utslått i kvartfinale
2010 Kvalifisert til VM, utslått i kvartfinale
2014 Kvalifisert til VM

Flest landskamper[rediger | rediger kilde]

Liste over de ti spillerne med flest landskamper for Argentina (per 14. juni 2013):

Nr. Navn Periode Lands-
kamper
Mål
scoret
1. Javier Zanetti 1994–2011 145 5
2. Roberto Ayala 1994–2007 115 7
3. Diego Simeone 1988–2002 106 11
4. Oscar Ruggeri 1983–1994 97 7
5. Javier Mascherano 2003–d.d. 92 2
6. Diego Maradona 1977–1994 91 34
7. Ariel Ortega 1993–2010 87 17
8. Lionel Messi 2005–d.d. 82 35
9. Gabriel Batistuta 1991–2002 78 56
10. Juan Pablo Sorín 1995–2006 76 12

Flest landslagsmål[rediger | rediger kilde]

Liste over de ti spillerne med flest mål scoret for Argentinas landslag (per 14. juni 2013):

Nr. Navn Periode Mål
scoret
Lands-
kamper
1. Gabriel Batistuta 1991–2002 56 78
2. Hernán Crespo 1995–2007 35 63
2. Lionel Messi 2005–d.d. 35 82
4. Diego Maradona 1977–1994 34 91
5. Luis Artime 1961–1967 24 25
6. Leopoldo Luque 1975–1981 22 45
6. Daniel Passarella 1976–1986 22 70
8. José Sanfilippo 1956–1962 21 29
8. Herminio Masantonio 1935–1942 21 19
10. Mario Kempes 1973–1982 20 43
10. Gonzalo Higuaín 2009–d.d. 20 33

Landslagstrenere[rediger | rediger kilde]

Argentinas landslagsledere
Periode Navn
1924-25 Angel Vázquez
1926-27 Jorge Valderrama
1927-28 José Lago Millán
1928-29 Francisco Olazar
1929-30 Olazar &
Juan José Tramutola
1934 Felipe Pascucchi
1934-37 Manuel Seoane
1937-39 Ángel Fernández Roca
1939-60 Guillermo Stábile
1960-61 Victorio Spinetto
1962-63 Juan Carlos Lorenzo
1963 Alejandro Galán
1963-64 Horacio Amable Torres
1964-68 José María Minella
1968 Renato Cesarini
1968-69 Humberto Maschio
1969 Adolfo Pedernera
1969-72 Juan José Pizzuti
1972-74 Enrique Omar Sívori
1974 Vladislao Cap
1974-83 César Luis Menotti
1983-90 Carlos Bilardo
1990-94 Alfio Basile
1994-98 Daniel Passarella
1998-2004 Marcelo Bielsa
2004-06 José Pékerman
2006-08 Alfio Basile
2008-10 Diego Maradona
2010-11 Sergio Batista
2011-dd Alejandro Sabella

Spillere som har gjort seg bemerket[rediger | rediger kilde]

Argentina mot Portugal i 2011

Liste over spillere som har spilt minst 50 landskamper eller scoret minst 10 mål for Argentina:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Argentina - USA 11:2 - FIFA.com, hentet 18. februar 2013
  2. ^ 1934 World Cup: Italy wins for Il Duce - CBC Sports 21. november 2009, hentet 18. februar 2013
  3. ^ a b c d e The Story of Argentine International Football, 1901 to 1986 - Universal Sports, 28. januar 2013, hentet 18. februar 2013
  4. ^ 6. Angel Amadeo Labruna - Bleacher report 24. mai 2010, hentet 18. februar 2013
  5. ^ Los Carasucias, la gloria cumple 50 años Clarin, 3. april 2007, hentet 18. februar 2013
  6. ^ Argentina sufría la peor derrota en un Mundial: "El desastre de Suecia 1958" Playfutbol, 15. juni 2012, hentet 18. februar 2013
  7. ^ 1964 Argentina en la Copa de las Naciones - El Grafico (faksimiler fra 10. juni 1964), hentet 18. februar 2013
  8. ^ The Joy of Six: World Cup refereeing controversies - The Guardian, 2. juli 2012, hentet 19. januar 2013
  9. ^ The conflict lives on The Guardian, 25. februar 2002, hentet 2. januar 2013
  10. ^ La transición hacia la organización (1958/1975) - Det argentinske fotballforbundet, hentet 18. februar 2013
  11. ^ De memoria: La selección fantasma - Desde el tablón, 1. april 2009, hentet 19. februar 2013
  12. ^ Bungs and bribes football can't kick this habit - The Independent, 15. mars 1995, hentet 18. februar 2013
  13. ^ 1978 FIFA World Cup™ Final - FIFA.com hentet 15. februar 2013
  14. ^ The story of the 1978 World Cup - BBC Sport 18. mai 2010, hentet 10. februar 2013
  15. ^ Maradona: I hold my hands up The Sun- 31. januar 2008, hentet 19. februar 2013
  16. ^ Critics go rough on Bilardo, Beckenbauer Rock Hill Herald, 28. juni 1986, hentet 19. februar 2013
  17. ^ "Winning Ugly, Losing Ugly, Just Plain Ugly" New York Times, 9. juli 1990, hentet 19. februar 2013
  18. ^ The story of the 1990 World Cup - BBC, 26. mai 2010, hentet 19. februar 2013
  19. ^ Equipos históricos: Argentina 1991, la era post Maradona y un comienzo auspicioso - Myfutbol 31. august 2012, hentet 19. februar 2013
  20. ^ Maradona's fall from grace - BBC Sport 19. april 2004, hentet 20. februar 2013
  21. ^ Daniel Passarella - Argentinian manager - BBC, 2. mai 1998 hentet 20. februar 2013
  22. ^ De vuelta en casa - 4. august 2006, hentet 20. februar 2013
  23. ^ Kader Copa America 1997 Bolivia - worldfootball.net hentet 20. februar 2013
  24. ^ Argentina - England 2:2 a.e.t - FIFA.com, hentet 20. februar 2013
  25. ^ Dennis Bergkamp vs Argentina 1998 - The goal that shook the world youtube lastet opp 2. mars 2012, hentet 20. februar 2013
  26. ^ Kader Copa America 1999 Paraguay - worldfootball.net hentet 20. februar 2013
  27. ^ Satser på Batistuta - VG 1. juni 2002, hentet 20. februar 2013
  28. ^ Argentina 6-0 Serbia & Montenegro BBC Sport, 16. juni 2006, hentet 20. februar 2013
  29. ^ World Cup Team History: Argentina (Part II: 1986-2006) - World Cup Blog, 15. desember 2009, hentet 20. februar 2013
  30. ^ Chile rompe la historia al vencer a Argentina y sigue en zona de clasificación emol, 15. oktober 2008, hentet 20. februar 2013
  31. ^ Fem favoritter i fotball-VM - 11. juni 2009, hentet 20. februar 2013
  32. ^ Germany vs Argentina Quarterfinal Preview - Suite 101, 27. juni 2010, hentet 21. februar 2013
  33. ^ Tyskland ydmyket Argentina - TV2.no 3. juli 2010, hentet 20. februar 2013
  34. ^ Are Argentina better off without Tevez? - Tim Vickery/BBC Sport 23. mai 2011, hentet 24. februar 2013
  35. ^ Lang VM-vei for Argentina etter sjokktap NTB/Bergens Tidene, 12. oktober 2011, hentet 20. februar 2013
  36. ^ Stjernespissene avgjorde for Argentina - VG.no 17. november 2012, hentet 21. februar 2013
  37. ^ Tevez not too proud for Argentina bench - Supersport, 3. september 2012, henet 24. februar 2013
  38. ^ SABELLA on TEVEZ, RIQUELME, PASTORE and more - Mundo Albiceleste, 29. mars 2012, hentet 24. februar 2013
  39. ^ History of Argentina Soccer Jerseys since 1901 Soccer jersey expert, hentet 23. februar 2013
  40. ^ Argentina hadde sorte sokker mor Brasil og Peru og hvite mot resten
  41. ^ Argentina - goal.com, hentet 23. februar 2013
  42. ^ a b Messi's style of play shows his country's defining style - Times of India 27. august 2011, hentet 23. februar 2013
  43. ^ Argentina vs Brazil a comparison - Football anupam 6. mars 2012, hentet 23. januar 2013
  44. ^ Alejandro Sabella: ‘The Sloth’ finally steps out of the shadows - Backpage football, 7. august 2011, hentet 24. februar 2013
  45. ^ Why Argentina chose ‘ganas’ and ‘pibes’ over winning - Simon Kuper, Financial Times 9. oktober 2009, hentet 23. februar 2013
  46. ^ Futebol Arte vs Futebol Força: The Great Latin American Football Footballspeak.com, 7. mai 2012 (Mark Biram), hentet 24. februar 2013
  47. ^ Argentina vs. Uruguay headlines next round of WCQ - ESPN, 11. oktober 2012, henet 20. februar 2013
  48. ^ Argentina ready to renew rivalry with Uruguay - 14. juli 2011, henetet 20. februar 2013
  49. ^ Argentina vs Brazil - Head to Head Statistics - mundoalbiceleste 18. november 2010, hentet 21. desember 2013
  50. ^ Argentina vs Brazil football rivalry - footynotes (blogg) 14. desember 2012, hentet 21. februar 2013
  51. ^ Match Preview - Brazil v Argentina - Arsenal.com 22. august 2006, hentet 20. februar 2013
  52. ^ We fixed it! Peru senator claims 1978 World Cup game against Argentina was rigged Daily Mail, 9. februar 2012, hentet 20. februar 2013
  53. ^ Brazil v. Argentina: A Brief World Cup History - Bringing Back the Beautiful Game 10. november 2010, hentet 21. februar 2013
  54. ^ Argentina vs. Brazil: Bitter Rivalry Puts Friendly Match on Different Level - Bleacher Report 8. juni 2012, hentet 21. februar 2013
  55. ^ The Joy of Six: World Cup refereeing controversies - The Guardian, 2. juli 2012, hentet 19. januar 2013
  56. ^ The conflict lives on The Guardian, 25. februar 2002, hentet 2. januar 2013
  57. ^ Political football: Diego Maradona - Channel 4, 26. juni 2007, hentet 3. januar 2013
  58. ^ Simeone admits faking World Cup injury BBC, 2. mars 1999
  59. ^ Gods and monsters - The Guardian, 21. mai 2008, hentet 3. januar 2013
  60. ^ World Cup 2010: Mexico's great love-hate relationship with Argentina - The Guardian, 26. juni 2010, hentet 23. januar 2013
  61. ^ Germans: Argentina shows no respect - ESPN, 30. juni 2010, hentet 21. februar 2013

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]