Italias herrelandslag i fotball

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Italia
Italia
Forbund Federazione Italiana Giuoco Calcio
Landslagstrener Ingen for øyeblikket
Kallenavn Azzurri (asurblå)
Flest kamper Fabio Cannavaro (136)
Flest mål Luigi Riva (35)
Hjemmebane Stadio Olimpico
Kapasitet 82 000
Kit left arm ita14h.png Kit body ita14h.png Kit right arm ita14h.png
Kit shorts ita14h.png
Kit socks ita14h.png
Hjemmedrakt
Kit left arm ita14a.png Kit body ita14a.png Kit right arm ita14a.png
Kit shorts ita14a.png
Kit socks ita14a.png
Bortedrakt
Infoboks sist oppdatert:
13. juni 2014

Italias herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Italia, og dette landslaget blir administrert av Italias fotballforbund. Det italienske fotballforbundet ble stiftet i 1898, og de ble medlem av FIFA i 1905. Landslagsdebuten kom imidlertid først fem år senere.

Italia har deltatt i 17 VM-sluttspill, takket nei til ett, i 1930, og mislyktes å kvalifisere seg én gang, i 1958. Italia har vunnet VM fire ganger, i VM i 1934, VM i 1938, VM i 1982 OG VM i 2006. I tillegg har Italia vært tapende finalist i VM i 1970 og 1994. Italia er dermed det nest mestvinnende laget i VM, bak Brasil. Bare Tyskland har vært i flere finaler enn Italia, om enn Brasil har vært i like mange og også vært i den effektive, om ikke reelle, finalen i 1950. Italia har også vunnet europamesterskapet i 1968 og vært finalist i EM i 2000 og EM i 2012.

Nasjonalstadion er Stadio Olimpico, Roma, men den er ikke blitt brukt til de siste kvalifiseringskampene, i stedet spiller Italia i forskjellige byer. Italia spiller i blå overdeler og hvite bukser, og har aldri i mesterskapssammenheng spilt i grønt eller rødt, på tross av den fremtredende plassen fargene har i Italias flagg. Italias hovedrival er Frankrike, men også Tyskland og Brasil er rivaler.

Historie[rediger | rediger kilde]

Italia tapte en tett kamp mot Finland under OL i 1912.

Italia debuterte som landslag i 1910, da i hvite overdeler og valgfrie shorts, mot Frankrike i 1910. Italia vant kampen 6-2. Italia deltok også allerede i OL i 1912 (med de klassiske blå overdelene og hvite buksene), der de møtte Finland i første kamp. Etter at det sto 2-2 til pause og ordinær tid, tapte Italia 2-3 etter ekstraomganger. Lagene som ble slått ut av de første to rundene kom med i en «trøsteturnering» der Italia slo Sverige 1-0, men tapte 1-5 for Østerrike.[1]

Neste OL-turnering var OL i 1920, da Italia først slo ut Egypt med 2-1. I kvartfinalene møtte de Frankrike igjen, men franskmennene slo dem ut 3-1. Under OL i 1924 slo Italia ut Spania i første runde takket være et selvmål, før de slo ut Luxembourg i andre runde. I kvartfinalen tapte Italia for Sveits.

Det gikk bedre i OL i 1928, ofte sett på som forløperen til VM. Italia begynte med en tøff kamp mot Frankrike, der de snudde 0-2 til 4-2 før Frankrike reduserte til 4-3 minuttet senere. Den gjenværende halvtimen ble målløs, og Italia avanserte. I kvartfinalen møtte de Spania og den første kampen endte 1-1. I omkampen raknet Spania helt, og Italia vant hele 7-1. Italia kom dermed for første gang til semifinalen, der de møtte Uruguay, den regjerende olympiske mesteren. Italia tok ledelsen tidlig, men Uruguay snudde fra 0-1 til 3-1 i løpet av de neste 22 minuttene. Italia reduserte i andre omgang, men tapte kampen 3-2. I bronsefinalen møtte Italia Egypt igjen, og vant denne gangen hele 11-3.[2]

Kontroversielle verdensmestre (1930-1939)[rediger | rediger kilde]

det første VM ble arrangert uten Italia, som ikke ønsket å dra til Uruguay. Italia arrangerte imidlertid VM i 1934, men måtte som første og (per 2013) eneste vertsnasjon, kvalifisere seg. Det gjorde Italia gjennom å slå Hellas 4-0 hjemme. Bortekampen ble det ikke noe av da Hellas trakk seg. Trener for Italia var Vittorio Pozzo, som lanserte den såkalte «maestro»-formasjonen eller WW-formasjonen. Poenget med denne formasjonen er at i motsetning til den standariserte 2-3-5 med fem offensive angrepsspillere, var Maestro mer en 2-3-2-3-formasjon som så ut som to W-er oppå hverandre. Resultatet var at forsvaret fikk mer støtte bakover og at laget ble mer stabilt balansert.[3]

VM ble et utstillingsvindu for Benito Mussolinis Italia.[4] De hadde gjort krav på tre argentinske spillere som spilte i Italia, Raimundo Orsi, Enrique Guaita og Luis Monti. Alle tre hadde spilt for Argentina under VM i 1930. Uruguay hadde trukket seg etter at Italia ikke var med i det første VM. Argentina sendte et B-lag etter at deres forbund ikke kom til enighet med profflagene. England, Skottland, Wales og (Nord-)Irland boikottet FIFA-arrangementer.[4]

Det var imidlertid ikke alt som var spesielt med VM på hjemmebane. Mussolini valgte selv dommer, og dommeren kom med flere merkelige avgjørelser til Italias fordel under kvartfinalen mot Spania.[5] Italia vant omkampen 1-0 etter 1-1 i første kamp, og enkelte mente at Italias mål var offside.[6] Også i semifinalen fortsatte bemerkelsesverdig dømming, da mot storfavoritten Østerrike. Østerrikerne hadde spilt flott fotball, men fikk vanskeligheter mot det hardtspillende Italia og en svært regntung bane som gjorde finspill vanskelig.[7] Igjen hadde Mussolini tatt forhåndsregler ved å velge Ivan Eklind, en svensk dommer med hvem han hadde hatt middag dagen før. Mange avgjørelser gikk i merkelig retning, og det ble ryktet at Edlind selv headet en østerriksk pasning til Italia.[8] Flere harde italienske taklinger ble ignorert av dommeren.[9] Kampen endte 1-0 til Italia, men til store kontroverser og med et mål som mange mente var offside.[5] Italia møtte Tsjekkoslovakia i finalen, også denne dømt av Edlind. Tsjekkerne var svært talentfulle, men uerfarne og unge. Italia på sin side spilte tøft uten at dommeren reagerte. Kampen sto 1-1 og gikk til ekstraomganger, der den fysisk tøffe Angelo Schiavio scoret vinnermålet. Italia ble verdensmestre. Det var kontroversielt, men det hører til historien at Italia hadde flere svært talentfulle spillere, inkludert de fire nevnte og især Giuseppe Meazza. Likevel haglet igjen anklagene mot Enlind, som ikke ga tsjekkoslovakene straffe og ikke utviste svært hardtspillende italienere.[10]

Middelmådighet (1946-1966)[rediger | rediger kilde]

I Italia hadde serien holdt på som vanlig frem til 1944, da det ble kamper i Italia. I 1946 fortsatte serien igjen, og Torino FC var det store laget, og vant de første tre sesongene. Imidlertid døde hele førstelaget i Superga-ulykken 4. mai 1949.[11] Dette inkluderte 10 landslagsspillere. Resten av landslaget tok dermed båt til VM i Brasil, der de var forhåndskvalifiserte som regjerende verdensmestre. Italia tapte den første kampen mot Sverige og slo Paraguay. India hadde trukket laget, og dermed endte Italia på andreplass i gruppen der bare vinnerne gikk videre.

Italia måtte dermed spille kvalifisering igjen til neste VM, VM i Sveits i 1954. Kvalifiseringen var en kort affære. Italia spilte hjemme og borte mot Egypt, og etter en knepen 2-1 borte, vant Italia overbevisende 5-1 hjemme. Dermed var de kvalifisert til VM. VM hadde et nytt system som bare gjaldt for dette VM. Lagene skulle bestå av to seedede og to useedede lag. Lag fra samme gruppe kunne ikke møte hverandre. Så da Italia var blant de seedede lagene, og havnet i gruppe med England, Sveits og Belgia, skulle ikke Italia møte England, som også var seedet. Italia var imidlertid langt fra så gode som seedingen foreslo, og de tapte den første kampen, mot Sveits, med 1-2. Italia slo så Belgia, mens England slo Sveits. Dermed kom Italia på like mange poeng som Sveits, og ved poenglikhet ville de to lagene møtes i en ny kamp for å avgjøre vinneren. Hjemmelaget slo Italia 4-1 denne gangen, og dermed var Italia ute igjen.

Italia var dermed tilbake til kvalifiseringen til neste VM igjen. De havnet i gruppe med Nord-Irland og Portugal. Etter at Italia slo og tapte mot Portugal og slo Nord-Irland, mens Nord-Irland slo og spilte uavgjort mot Portugal, måtte Italia slå Nord-Irland borte for å kvalifisere seg. Første forsøk på å spille var den 15. desember 1956, men da dommeren ikke rakk å komme til Nord-Irland på grunn av tåke, ble det i stedet spilt en vennskapslandskamp som var alt annet enn vennlig. Til slutt raste tilskuerne banen etter en stygg affære, slik at Nord-Irlands spillere geleidet Italias spillere ned til garderoben mens politiet tok seg av opprørerne. Kampen fikk tilnavnet «Battle of Belfast»[12] Da selve kvalifiseringskampen ble spilt, tapte Italia 1-2, og kvalifiserte seg for første og, per 2012, eneste gang.

Giorgio Ferrini nektet å forlate banen mot Chile, og gjorde det først da en politieskorte fikk ham ut.

Som flere andre store fotballag, takket også Italia nei til å bli med på det første EM. Dermed ble det kvalifisering til VM i Chile som ble neste utfordring. Det var også en begrenset utfordring. I første runde skulle de møte Romania, men Romania trakk seg. Italia gikk dermed automatisk til neste runde, der de møtte Israel. Italia vant komfortabelt over to runder, og var dermed kvalifisert til VM. Selve VM var et av de verste for Italia. De begynte med en 0-0 mot Vest-Tyskland før de møtte hjemmenasjonen Chile i en svært stygg kamp som også hadde blitt hausset opp indirekte av italiensk media og av Italias tendens til å få søramerikanere av italiensk opphav til å spille for italia.[13] Kampen, kjent som slaget om Santiago, var preget av svært stygt spill av begge, men klart styggest av Italia.[14] Italia fikk to mann utvist og tapte kampen 0-2. Ettersom Vest-Tyskland slo Sveits neste dag, var Italia ute av VM før kampen mot Sveits, som Italia for øvrig vant 3-0.

Etter at det første EM ble en suksess, ble Italia med på kvalifiseringen til det andre EM. Italia vant først 7-0 sammenlagt over Tyrkia før de tapte 3-1 i neste kvalifiseringsrunde mot Sovjetunionen. I kvalifiseringen til VM i 1966 var Italia i en gruppe med tre andre lag, Finland, Polen og Skottland. Italienerne begynte med borteseier over Finland, uavgjort borte mot Polen og hjemmeseier over Finland. Før Italias neste kamp hadde de to største konkurentene, Polen og Skottland, ødelagt for seg selv ved at Polen hadde tapt for Finland, mens Skottland tapte igjen for Polen. Da Italia slo Polen hele 6-1 hjemme, var Polen ute. De to gjenstående kampene var Italias to oppgjør mot Skottland. Skottland slo Italia hjemme, men i Italia vant vertene kontrollert 3-0 med Giacinto Facchetti som en av målscorerne.

VM i England ble imidlertid en svært stor skuffelse - igjen. Italia kom i gruppe med Sovjetunionen, Nord-Korea og Chile. Oppgjøret mot Chile ble langt mindre stygt enn det forrige, og resultatet ble det omvendte, 2-0 til Italia med Sandro Mazzola som matchvinner. Verre var det at Italia tapte for Sovjetunionen med 0-1. Italia kunne fortsatt komme videre med uavgjort mot Nord-Korea, men de tapte kampen 0-1, et resultat som regnes blant de mest overraskende resultatene noensinne.[15]

Tilbake mot toppen (1966-1976)[rediger | rediger kilde]

Italias europamestre, her på et frimerke fra De forente arabiske emirater.

Etter at de etter krigen hadde mislyktes i VM i 1950 med et redusert og slitent lag etter den lange båtturen, blitt behørig slått ut av Sveits i 1954, ikke kvalifisert seg til VM i 1958, tapt fortjent en bøllekamp mot Chile i 1962, røket ut mot Sovjetunionen i 1964-kvalifiseringen og tapt for Nord-Korea i 1966, hadde Italia nådd bunnen. Men ting forandret seg fort for Italia. I kvalifiseringen til EM i 1968 ble Italia plassert i gruppe med Romania, Sveits og Kypros. Italia slo både Romania og Kypros både borte og hjemme, og da de møtte Sveits borte, ga de bort sitt eneste poeng i en 2-2-kamp. På grunn av de andre innbyrdes resultatene var Italia allerede kvalifisert, men fullførte ved å slå Sveits i Italia. Ingen andre gruppevinnere var så overlegne. I kvartfinalen, fortsatt del av kvalifiseringen, tapte Italia for første gang, da det ble 3-2 borte. Hjemme vant imidlertid Italia 2-0, og gikk videre til EM.

EM ble arrangert nettopp i Italia, og Italia møtte Sovjetunionen i semifinalen. Kampen endte 0-0 etter ekstraomganger, og i stedet for omkamp ble kampen avgjort på mynt og kron.[16] Italia vant og gikk videre. I finalen møtte Italia Jugoslavia. Den første kampen endte 1-1 etter ekstraomganger. Denne gangen ble det ikke myntkast, men omkamp. Omkampen vant Italia 2-1, og ble dermed europamestre.

Europamestrene vant kontrollert kvalifiseringsgruppen til VM i 1970, der de spilte uavgjort borte og vant hjemme mot Øst-Tyskland og vant begge kampene mot Wales. Dermed var Italia i VM. Der havnet de i gruppe med Sverige, Uruguay og Israel. Italia slo Sverige i første kamp, mens Uruguay slo Israel. Deretter ble det uavgjort mellom både Italia og Uruguay og Sverige og Israel. Italia spilte også uavgjort mot Israel og Sverige slo Uruguay. Italia vant gruppen, mens Uruguay kom foran Sverige på målforskjell.

En plakett ved Azteca stadion til minne om «århundrets kamp» mellom Italia og Vest-Tyskland.

Om Italia hadde greid seg så vidt til kvartfinalen, var de langt sikrere der. De møtte Mexico, som tok ledelsen 1-0. Italia snudde kampen og vant 4-1 sammenlagt. I semifinalen møtte Italia Vest-Tyskland i en svært tett kamp. Italia tok ledelsen allerede i det 8. minutt, men i det siste ordinære minutt utliknet Vest-Tyskland. Det ble scoret fem mål i ekstraomgangene, og i det 111. spilleminutt, rett etter at Vest-Tyskland hadde utliknet til 3-3, satte Gianni Rivera inn vinnermålet. Kampen er ofte omtalt som «århundrets kamp» («partita del secolo») både av italienere og fotballtilhengere flest.[17] Italia var dermed i finalen igjen for første gang siden 1938. Der møtte de imidlertid et Brasil i storform, og tapte hele 1-4.

En liten formbunn (1972-1976)[rediger | rediger kilde]

Italia var dermed europamestre og og nest best i verden. EM hadde ikke automatisk kvalifisering for regjerende europamestre, og Italia måtte inn i en ny kvalifisering til EM i Belgia, denne gangen mot Irland, Sverige og Østerrike. I Italias første kamp, borte mot Østerrike, ble samtlige tre mål scoret i løpet av 7 minutter i en 2-1-seier til italienerne. Italia fulgte opp med seier hjemme og borte mot Irland, før de spilte uavgjort hjemme mot Sverige. Svenskene hadde slått Østerrike hjemme, men i neste kamp tapte de borte mot Østerrike før Italia slo Sverige hjemme 3-0. Italia var dermed videre før de spilte sin siste gruppekamp, som endte 2-2 hjemme mot Østerrike. Italia møtte deretter Belgia i det siste hinderet, kvartfinalen, men tapte over to kamper etter 0-0 hjemme og 1-2 borte.

Italia havnet i neste VM-kvalifisering i gruppe med Luxembourg, Sveits og Tyrkia. Nok en gang tok Italia tidlig kommandoen med seier borte mot Luxembourg. Deretter ble det en uavgjort borte mot Sveits og en overraskende uavgjort hjemme mot Tyrkia, som hadde tapt borte mot Luxembourg. Italia vant deretter borte mot Tyrkia og klart hjemme mot Luxembourg. På grunn av Italias store seire over Luxembourg, måtte Sveits vinne sine fem siste kamper for å gå forbi Italia. Det ble uavgjort for Sveits hjemme mot Tyrkia, og da Italia tok imot Sveits i Italia, ville uavgjort eller sannsynligvis et tomålstap holde for hjemmenasjonen. I stedet vant Italia med to mål, og ble dermed gruppevinnere.

Italia tapte den siste kampen mot Polen i gruppespillet i VM i 1974.

I VM i 1974 i Vest-Tyskland var Italia i gruppe med Haiti, Polen og Argentina. Italia slo Haiti oppskriftsmessig 3-1 og spilte uavgjort 1-1 mot Argentina. Den siste kampen, mot Polen, gikk parallelt med Argentinas mot Haiti. Italia kunne greie seg med uavgjort mot Polen eller et etmålstap dersom Argentina ikke slo Haiti med mer enn Italia hadde gjort. Men Argentina gjorde det (4-1), mens Polen slo Italia 2-1. Dermed var Italia ute på målforskjell.

Fra europamester og viseverdensmester hadde Italia gått til å bli slått ut tidlig i begge mesterskapene. I neste kvalifisering ble også Italia plassert i en tøff gruppe mot Polen, Nederland og Finland. Italia tapte den første kampen, borte mot Nederland, og fulgte opp med uavgjort hjemme mot Polen. Italia slo Finland knepent borte, men spilte 0-0 mot dem hjemme. Da var for alle praktiske formål kampen om gruppeseier tapt, da Nederland hadde en så god målforskjell at det vanskelig skulle la seg gjøre å ta dem igjen. Det lå en liten mulighet for italienerne dersom Polen spilte uavgjort borte mot Nederland og tapte hjemme for Italia, men det motsatte skjedde, og dermed var Nederland gruppevinner før de møtte Italia i Italia. Italia beseiret Nederland 1-0, med Fabio Capello som matchvinner, men kampen var uten betydning, og Nederland stilte Johan Cruyff og Johan Neeskens.

Verdensmestre under Bearzot (1977-1986)[rediger | rediger kilde]

Italia hadde fortsatt et stykke til toppen da de spilte kvalifisering til VM i 1978. Med ny trener, Enzo Bearzot, kom de i gruppe med Luxembourg, Finland og England, og bare den sistnevnte voldte problemer for Italia. Italia og England vant hver sin hjemmekamp 2-0 mot hverandre, og det avgjørende ble målforskjell. Italia vant denne med tre mål, etter at England hadde bedre målforskjell mot Luxembourg, mens Italia hadde bedre mot Finland og bedre sammenlagt.

VM i Argentina var en opptur for Italia. De havnet i første gruppespillsgruppe mot Frankrike, Ungarn og Argentina. Italia begynte med å slå Frankrike 2-1, før de slo Ungarn 3-1 og i gruppefinalen slo de hjemmenasjonen 1-0. Som gruppevinner kom de i andre gruppespill mot Vest-Tyskland, Nederland og Østerrike. Italia og Nederland spilte begge uavgjort mot Vest-Tyskland og slo Østerrike, som igjen slo Tyskland, så det ble en ren gruppefinale mellom Nederland og Italia. Italia tapte kampen 1-2, og kom dermed til bronsefinalen. Der møtte Italia Brasil og tapte 1-2.

Dino Zoff, Franco Causio, den italienske presidenten Sandro Pertini og Enzo Bearzot (f. v.) under et kortspill i en DC-9 tilhørende Aeronautica Militare under hjemreisen etter seieren i VM i fotball 1982.

Italia var allerede kvalifisert til EM i 1980 da formatet til EM i fotball hadde forandret seg fra å være fire til å bli to kamper, og der vertslandet var kjent før kvalifiseringen begynte. I EM ble Italia plassert i gruppe med Belgia, Spania og England. Italia begynte med å spille uavgjort 0-0 mot Spania, og deretter slå England 1-0. I den siste kampen ble det 0-0 mot Belgia, og dermed var Belgia og Italia på like mange poeng og lik målforskjell. Italias manglende evne til å score mål ble imidlertid det som avgjorde til Belgias fordel, og Belgia ble gruppevinner og gikk til finalen, mens Italia møtte Tsjekkoslovakia i bronsefinalen. Kampen endte 1-1 og gikk til straffesparkkonkurranse, som Tsjekkoslovakia vant.

Italia kom i kvalifiseringsgruppe til VM i 1982 med Jugoslavia, Hellas, Danmark og Luxembourg. Italia begynte bra med fire 2-0-seire på rad før det ble et noe overraskende bortetap for Danmark. Deretter ble det to uavgjort, borte mot Jugoslavia og hjemme mot Hellas. Italia vant den siste kampen, hjemme mot Luxembourg, men endte på andreplass. Andreplassen ga imidlertid kvalifikasjon ettersom VM var utvidet fra 16 til 24 lag. Italia dro til VM med et gjerrig forsvar med keeperen Dino Zoff, som var i sitt fjerde VM. De slapp ikke inn mange målene heller, men de scoret heller ikke så mye. Italia havnet i gruppe med Polen, Kamerun og Peru. Samtlige tre kamper endte uavgjort for Italia, med 0-0, 1-1 og 1-1 som resultater. Italia hadde ikke lyktes å score, og det var kritiske røster mot Bearzots valg av Paolo Rossi som spiss, da han ikke lyktes å produsere stort.[18]

Resultatene holdt til andreplass i puljen, og Italia gikk videre til andre gruppespill. Der møtte Italia Brasil og Argentina. Italia møtte de regjerende verdensmestrene Argentina i den første kampen. Takket være kompromissløst spill av Claudio Gentile og bedret angrepsspill, vant Italia den første kampen, mot Argentina, knepent med 2-1.[18] Antonio Cabrini ble matchvinner i kampen. I den andre kampen slo Paolo Rossi gjennom og scoret tre mål for Italia i en tett 3-2-seier over Brasil, der også Zoff måtte gjennomføre et par fantomredninger mot slutten. Italia kom dermed til semifinalen, og igjen slo Rossi til. Italia møtte grupperival Polen, og vant 2-0 med to nye Rossi-scoringer. I finalen ventet Vest-Tyskland, og igjen var det Rossi som startet målshowet. Det ble i tillegg scoret to italienske mål og ett tysk, så Italia ble verdensmestre med 3-1 i finalen. Rossi ble turneringens toppscorer.

Italia var igjen verdensmestre, men de kom i en svært tøff kvalifiseringsgruppe til EM i 1984 med Sverige, Tsjekkoslovakia, Kypros og Romania. Italia leverte en av sine dårligste kvalifiseringer da de spilte uavgjort mot Tsjekkoslovakia og Romania hjemme og Kypros borte, før de tapte borte for Romania og begge kampene mot Sverige. Det ble også bortetap for Tsjekkoslovakia før Italia tok sin eneste seier, hjemme over Kypros. Italia endte nest sist.

Som regjerende verdensmester slapp Italia å kvalifisere seg til VM i 1986. I selve VM kom Italia i gruppe med Argentina, Bulgaria og Sør-Korea. Alessandro Altobelli ble Italias store spiller i gruppespillet med fire mål, først mot Bulgaria (1-1), så mot Argentina (1-1) og så to mot Sør-Korea (3-2, det siste italienske målet var et selvmål). I åttendedelsfinalen møtte Italia regjerende europamester Frankrike og tapte 0-2. Dermed var Italia ute, og Bearzot trakk seg etter kritikk for blant annet å ha vært for avhengig av heltene fra 1982.[19]

Ustabilt topplag (1986-1996)[rediger | rediger kilde]

Salvatore Schillaci ble den store overraskelsen under VM da han ble toppscorer.

Ny trener ble Azeglio Vicini. Vincini fikk skikk på Italias kvalifisering da Italia vant kvalifiseringsgruppen mot Sverige, Sveits, Malta og Portugal. Italia fortsatte med spillere som Altobelli, men også yngre spillere som Gianluca Vialli markerte seg. Italia tapte borte mot Sverige og spilte uavgjort mot Sveits borte, men vant de resterende kampene, og ble dermed gruppevinner. I EM i 1988 møtte Italia først Vest-Tyskland, og spilte uavgjort 1-1 etter at Roberto Mancini tok ledelsen og Vest-Tyskland utliknet tre minutter senere. Deretter møtte Italia Spania som de slo 1-0 med Vialli som matchvinner. Til slutt møtte de Danmark og vant 2-0. I semifinalen møtte Italia Sovjetunionen og tapte 0-2.

Det ble ikke noen kvalifisering til VM på hjemmebane i 1990. Italia kom i gruppe med Tsjekkoslovakia, Østerrike og USA. Hjemmelaget møtte først Østerrike og vant 1-0 etter at Salvatore Schillaci scoret to minutter etter at han ble byttet inn. Knepen seier ble det også i neste kamp, mot USA, der Giuseppe Giannini ble matchvinner. I den siste kampen slo Italia Tsjekkoslovakia 2-0 etter mål av Schillaci og Roberto Baggio. I åttendedelsfinalen scoret Scillaci et av målene i en 2-0-seier over Uruguay. I kvartfinalen ventet overraskelseslaget Irland, og Italia vant 1-0 etter at Schillaci igjen ble matchvinner. I semifinalen møtte Italia Argentina i en kamp som gikk til straffesparkkonkurranse, som Italia tapte. Italia møtte England i bronsefinalen og vant. Schillaci ble matchvinner på straffespark i det 86. minutt, og han ble også turneringens toppscorer. Det beskjedne antall baklengsmål skyldtes delvis keeperen Walter Zenga, delvis forsvarsspillere som Franco Baresi og Paolo Maldini.

Italia hadde begynt å utvikle en tradisjon for å variere sterkt i resultatene. Etter et sterkt VM i 1982, mislyktes Italia i 1984. Deretter lyktes Italia måtelig bra i 1986 og 1988, før de oppnådde en tredjeplass i 1990. Også i kvalifiseringen til EM i 1992 gjentok dette mønsteret seg da Italia ikke lyktes i å kvalifisere seg til EM. De spilte uavgjort i begge kampene mot Sovjetunionen, men også hjemme mot Norge, som de også tapte for i Oslo. I tillegg spilte de uavgjort mot Ungarn, og endte tre poeng bak Sovjetunionen. Etter at Italia ikke kvalifiserte seg, gikk Vicini av.

Arrigo Sacchi tok over som trener. Kvalifiseringen til VM i 1994 var en tett affære. Italia møtte Portugal, Sveits, Skottland, Malta og Estland. Dette var den siste kvalifiseringen der seier ga to poeng, noe som hjalp til med å gjøre gruppespillet enda tettere. Italia begynte middelmådig med uavgjort mot Sveits hjemme og Skottland borte før de slo Malta og Portugal borte og Malta igjen hjemme. Deretter slo Italia Estland hjemme før de tapte borte mot Sveits. Med seier over Estland, Skottland og Portugal vant Italia gruppen foran Sveits, som også kvalifiserte seg.

Italia havnet i EM i «dødens gruppe» mot Norge, Mexico og Irland. Italia begynte dårlig med 0-1 mot Irland. Etter 10 minutter av den andre kampen, mot Norge, hadde Italias keeper Gianluca Pagliuca taklet en norsk spiller og fått rødt kort. Italia red av stormen og Dino Baggio scoret vinnermålet. I den siste kampen endte det 1-1 mot Mexico. Dermed endte samtlige lag på 4 poeng og lik målforskjell. Italia gikk videre på flere scorede mål enn Norge. Italia kom bak Irland på innbyrdes oppgjør og begge var bak Mexico på færre scorede mål.

Italia møtte Nigeria i åttendedelsfinalen. Kampen ble jevn, men Nigeria tok ledelsen tidlig. Roberto Baggio scoret mot slutten av kampen og igjen i ekstraomgangene og reddet Italia. Italia gikk dermed igjen til kvartfinalene. Der møtte de Spania. Dino Baggio scoret for Italia, men Spania utliknet. Deretter plasserte den italienske forsvarsspilleren Mauro Tassotti en albue i nesen til Luís Enrique da denne skulle heade en ball mot mål. Dommeren så ingenting, og spillet fortsatte. Til slutt scoret Roberto Baggio for Italia. Tasotti fikk åtte kampers utestengelse etter kampen.[20] I semifinalen møtte Italia Bulgaria, som noe overraskende hadde slått ut Tyskland. Italia vant kampen 2-1 etter to mål av Roberto Baggio. Italia ver igjen i finalen, og de møtte igjen Brasil, 24 år siden sist. Der finalen i 1970 var målrik og ensidig, var finalen i 1994 jevn og målfattig. Etter 120 minutter sto det 0-0, og det ble straffesparkkonkurranse i en finale for første gang i VMs historie. Den ble avgjort da mannen som hadde reddet Italia gjentatte ganger, Roberto Baggio, bommet på den siste straffen. Dermed ble Brasil verdensmestre igjen.

Italia kom i en kvalifiseringsgruppe til EM der kampen effektivt ble mellom dem og Kroatia om hvem som skulle vinne gruppen. Ettersom både vinner og toerne var sikret spill i EM, med unntak av de to siste som måtte spille kvalifisering, ble kampen om seieren rent formell. Italia tapte hjemme og spilte uavgjort borte mot Kroatia, og spilte uavgjort mot Slovenia en gang. De resterende kampene vant Italia, og da Kroatia tapte for Ukraina, endte lagene a poeng, men med kroatene foran på målforskjell. Italia var uansett videre.

I EM i 1996 kom Italia i gruppe med Russland, Den tsjekkiske republikk og Tyskland. Italia slo Russland, men tapte for Den tsjekkiske republikk og spilte uavgjort mot Tyskland. Det holdt bare til tredjeplass, og dermed var Italia ute av EM. Sacchi gikk av etter turneringen.


Mot nytt verdensmesterskap (1997-2006)[rediger | rediger kilde]

Italia fikk en ny gruppe der de i hovedsak konkurrerte mot én motstander, denne gangen England, i kvalifiseringen til VM i 1998. Med Cesare Maldini som trener begynte Italia godt, og slo England borte med Gianfranco Zola som matchvinner. det ble etter hvert et par uavgjort for mye, mot Georgia og Polen, i tillegg til hjemmekampen mot England. Det holdt for England til å komme seg foran Italia. Italia ble heller ikke beste toer, og måtte dermed ut i kvalifisering mot Russland. Den første kampen ble spilt i Russland og endte 1-1, mens Italia vant 1-0 i den andre og kvalifiserte seg da til VM.

I VM havnet Italia i gruppe med Chile, Østerrike og Kamerun. I den første kampen møtte Italia Chile og kampen endte 2-2 etter at Roberto Baggio og Christian Vieri scoret hvert sitt mål for Italia. Vieri scoret to av målene da Italia bekjempet Kamerun 3-0 i den andre kampen, og i den tredje kampen var det igjen Baggio og Vieri som scoret Italias mål i 2-1-seieren mot Østerrike. I åttendedelsfinalen fortsatte Vieri å score med sitt femte mål da Norge ble slått 1-0. Det stoppet imidlertid i kvartfinalen, da Italia spilte 0-0 mot Frankrike og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Både Vieri og Baggio scoret sine, men Luigi Di Biagio bommet på sitt, og dermed var Italia ute. Maldini gikk av noe etter VM.

Dino Zoff (1998-2000)[rediger | rediger kilde]

Keeperlegenden Dino Zoff tok over som trener. Zoff valgte en mer offensiv spillestil. Italia begynte kvalifiseringen godt med 2-0 hjemme mot Wales og deretter 2-0 over Sveits med Alessandro Del Piero som tomålsscorer. Italia slo også Danmark borte 2-1 etter at Filippo Inzaghi scoret etter et minutt. Det ble deretter uavgjort 1-1 mot Hviterussland hjemme, men så slo Italia Wales 4-0 hjemme. Italia trengte ett poeng for å være helt sikker på å vinne gruppen, men tapte overraskende 2-3 hjemme mot Danmark. Det ble 0-0 mot Hviterussland borte i siste kamp, og Italia var dermed videre til EM i Nederland og Belgia i 2000.

Tyrkia, Belgia og Sverige ventet i EM. Italias første kamp var mot Tyrkia, og kampen endte 2-1 til Italia etter at Inzaghi satte inn en straffe i det 70. minutt. Italia slo deretter Belgia 2-0. I den siste kampen ble det en jevn kamp mot Sverige. Di Biagio scoret for Italia, Henrik Larsson utliknet for Sverige og Del Piero ble matchvinner. Italia vant dermed puljen med tre seire på tre kamper. I semifinalen ventet Romania. Italia scoret to ganger ved Francesco Totti og Inzaghi, og vant kampen 2-0. I semifinalen ventet Nederland. Kampen endte 0-0 etter 120 minutter, så den gikk til ekstraomganger. Di Biagio, som hadde bommet i 1998, tok første straffe for Italia og scoret. Deretter scoret Italia to ganger til på sine fire forsøk, mens Nederland bare konverterte én av sine fire straffer. Italia hadde dermed kommet til finalen igjen. I finalen møtte de regjerende verdensmester Frankrike. Italia tok ledelsen ved Marco Delvecchio og holdt den til godt ut over overtiden, men i det fjerde overtidsminutt utliknet Frankrike. Finalen gikk til golden goal som Frankrike vant. Etter å ha mottatt mye kritikk fra blant andre Silvio Berlusconi for å ikke sikre seieren, gikk Zoff av samme kveld.

Giovanni Trapattoni (2000-2004)[rediger | rediger kilde]

Trapattoni fikk en lett gruppe til kvalifiseringen til VM i 2002. Etter å ha spilt uavgjort mot Ungarn borte vant Italia de neste fem kampene på rad, inkludert begge mot hovedutfordrerne Romania og Georgia. Det ble en uavgjort mot Litauen før Italia avsluttet kampanjen ved å slå Ungarn hjemme. Italia vant gruppen med fire poeng.

Italia endte i VM-gruppe med Ecuador, Kroatia og Mexico. Italia begynte med en komfortabel seier over Ecuador med to mål av Vieri. Deretter gikk ting noe dårligere. Italia tapte 1-2 for Kroatia. Italia burde slå Mexico for å være sikre, men Mexico tok ledelsen. Del Piero utliknet mot slutten av kampen for Italia, og ettersom Ecuador slo Kroatia 1-0, var Italia videre uansett. Italias opphold ble imidlertid kort. I åttendedelsfinalen møtte de Sør-Korea igjen, og tapte på golden goal. Imidlertid var det mange som kritiserte dommeren i den kampen for å ha vært korrupt. Dommeren måtte kort tid etter gå av etter anklager for kampfiksing.[21]

Italia måtte konsentrere seg om EM i Portugal i 2004. Italia kom i gruppe med Wales, Finland, Serbia og Montenegro og Aserbajdsjan. Etter to uavgjort mot Serbia og Montenegro, et tap mot Wales borte og fem seire, var Italia gruppevinner. Wales tok en overraskende andreplass. Italia kom til EM, der de kom i gruppe med Sverige, Danmark og Bulgaria. Italia spilte uavgjort mot de to skandinaviske landene og slo Bulgaria 2-1, men ettersom Sverige og Danmark spilte 2-2 og begge slo Bulgaria med mer enn Italia gjorde, gikk Italia ut på målforskjell. Det ble kommentert at 2-2-kampen var avtalt spill, og at det i så fall var andre gang på rad at Italia ble lurt av usportslige midler, men dette er ikke bevist eller bekreftet.[22] Det ble Trapattonis siste kamp som trener for Italia.

Marcello Lippis første forsøk (2004-2006)[rediger | rediger kilde]

Marco Materazzi markerte seg under VM i 2006.

Marcello Lippi ble ny trener. Italia kom i gruppe med Norge, Skottland, Slovenia, Hviterussland og Moldova. På tross av et overraskende bortetap mot Slovenia og to uavgjort borte mot Norge og Skottland, hadde Italia full kontroll på gruppen, og vant med 5 poeng på Norge, som ble nummer 2. I tillegg til dette hadde Italia gode treningskamper med seire over Nederland og Tyskland, noe som økte forventningene. Det som dempet dem var Calciopoli-skandalen, der det ble oppdaget korrupsjon og bestikkelser.

Italia kom i gruppe med Ghana, USA og Den tsjekkiske republikk. I Italias første kamp slo de Ghana 2-0 med Andrea Pirlo som første målscorer. Mot USA ble det uavgjort 1-1 etter at Italia først fikk et rødt kort på Daniele De Rossi midt i første omgang, mens USA fikk en mann utvist på hver side av pausen. Italia vant også sin siste kamp, mot Den tsjekkiske republikk, med 2-0 etter at Marco Materazzi og Inzaghi scoret. Italia vant dermed puljen og gikk videre til åttendedelsfinale. Australia ventet i en kamp der Materazzi ble noe strengt utvist tidlig i kampen, og avgjørelsen kom etter en straffe i det 5. overtidsminutt til Italia, der Totti scoret.[23] I kvartfinalen møtte Italia Ukraina, og Italia vant 3-0 etter ett mål av Gianluca Zambrotta og to av Luca Toni. I semifinalen møtte Italia Tyskland til en kamp som sto 0-0 til det 119. minutt, da to raske italienske scoringer betydde at Italia var klare for finalen igjen.

I finalen ventet Frankrike. Finalen ble intens, og startet med en straffe til Frankrike som Zinedine Zidane scoret på. Tolv minutter etterpå utnyttet Materazzi en corner fra Pirlo og utliknet. Dette ble resultatet etter 120 minutter. De to målscorerne kom i fokus mellom ekstraomgangene og straffesparkkonkurransen, da ordklammeri dem imellom medførte at Zidane skallet Materazzi i brystkassen. Zidane ble øyeblikkelig utvist.[24] Italia vant straffesparkkonkurransen 5-3 og ble verdensmestre.

Skuffelser og bragder (2007-)[rediger | rediger kilde]

Italia leverer sjelden to gode mesterskap etter hverandre, og det ble ikke noe unntak etter at de var blitt kåret til verdensmestre. Etter mesterskapstittelen varierte Italia så stort i mesterskap at det var vanskelig å finne en trend. Heller ikke er det mulig å se noen sammenheng i forhold til trenerapparatet, da tidligere suksesser ble fiaskoer.

Roberto Donadoni (2006-2008)[rediger | rediger kilde]

Andrea Pirlo fikk en stadig mer dominerende rolle i Italias landslag.

Noe overraskende valgte Lippi å ikke fornye kontrakten etter VM. Ny trener ble Roberto Donadoni. Donadoni fikk en dårlig start på kampanjen etter uavgjort hjemme mot Litauen og tap borte for Frankrike. Deretter tok Italia seg opp med hjemmeseier over Ukraina, borteseier over Georgia, hjemmeseier over Skottland og borteseier mot Færøyene. Etter en hjemmeseier mot Litauen var Italia igjen i førersetet i gruppen, der Skottland, Ukraina og Frankrike slo hverandre. Italia møtte Frankrike hjemme og spilte 0-0. Italienerne fortsatte med å slå Ukraina borte og Georgia hjemme, og da Italia slo Skottland 2-1 hjemme, var både Italia og Frankrike kvalifisert før Italia også slo Færøyene 3-1 hjemme.

Under EM i 2008 ble Italia plassert i nok en tøff gruppe, med Nederland, Romania og Frankrike. Italia begynte med å tape 0-3 mot Nederland før de spilte uavgjort 1-1 mot Romania. Avgjørelsen om hvem som gikk videre i tillegg til suverene Nederland falt på kampen mellom Italia og Frankrike. Italia vant 2-0 med scoringer av Pirlo og Daniele de Rossi. Pirlo og Gennaro Gattuso fikk imidlertid begge gult kort, og kunne ikke spille kvartfinalekampen.[25] I kvartfinalen møtte Italia Spania, og kampen endte 0-0 og gikk til straffesparkkonkurranse, som Italia tapte etter at Antonio Di Natale bommet.

Marcello Lippis andre forsøk (2008-2010)[rediger | rediger kilde]

Lippi ble gjeninnsatt som landslagstrener. I kvalifiseringen til VM i Sør-Afrika i 2010 hadde Italia ingen problemer med Irland, Bulgaria, Montenegro, Kypros og Georgia, og med tre uavgjort (borte mot Bulgaria, hjemme mot Irland og hjemme mot Irland da Italia formelt ble kvalifisert) og resten seire var det aldri noen tvil o, at Italia skulle til Sør-Afrika.

VM i Sør-Afrika ble imidlertid en stor skuffelse for Italia. De havnet i gruppe med Paraguay, New Zealand og Slovakia, og måtte leve med favorittstempelet. De innfridde aldri. Det begynte med 1-1 mot Paraguay før det også ble 1-1 mot New Zealand. Kampen mot Slovakia ble avgjørende. Ved uavgjort 0-0 ville Italia og New Zealand trekke lodd om videre spill, ved annen uavgjort gikk Italia videre. Men Slovakia gikk opp i 2-0 etter kort tid, og Italia greide aldri å utlikne. Di Natale reduserte til 1-2, men så gikk slovakene opp til 1-3 før Italia reduserte til 2-3 på overtid. Italia var dermed ute og Lippi gikk av for andre gang.[26]

Cesare Prandelli (2010-2014)[rediger | rediger kilde]

Mario Balotelli her mot England, ble en av Italias store spillere under EM i 2012.

Cesare Prandelli fikk oppgaven å ta Italia tilbake til toppen igjen. Italia fikk en lett gruppe, og vant den greit etter å ha spilt to uavgjort, mot Nord-Irland og Serbia borte, og å ha vunnet resten. Hjemmekampen mot Serbia ble avbrutt da serbiske fans kom inn på banen. Kampen ble satt til 3-0 til Italia.

Under oppkjøringen til EM i 2012 rullet det opp nok en kampfiksingsskandale.[27] Dette gjorde at Italia fikk begrenset tillit hos forhåndstippere.[28] Riktignok hadde dette også vært tilfelle i 1982 og 2006, men ettersom Italia også hadde tapt en treningskamp 0-3 mot Russland, skapte dette videre skepsis.[29]

Italia kom i gruppe med Spania, Kroatia og Irland, sistnevnte med Trappatoni som landslagssjef. I den første kampen møtte Italia regjerende europa- og verdensmester Spania. Kampen endte 1-1 etter at Di Natale tok ledelsen for Italia, men Spania utliknet tre minutter etterpå. Deretter ble det uavgjort også mot Kroatia ved at Pirlos ledelse ble utliknet mot slutten av kampen. Italia måtte dermed vinne over Irland med mer enn to mål og håpe på en vinner i kampen mellom Spania og Kroatia. Italia vant 2-0 etter mål av Antonio Cassano og Mario Balotelli, og Spania vant til slutt mot Kroatia etter mål i det 88. minutt. Italia hadde dermed sneket seg til kvartfinale.

Claudio Marchisio markerte seg på flere måter under VM i 2014.

Der ventet England. Italia dominerte hele kampen, men lyktes ikke å score mål. Dermed gikk kampen til straffesparkkonkurranse, som Italia vant. I semifinalen møtte Italia Tyskland. Italias store spillere i den kampen var Pirlo og Balotelli. Sistnevnte scoret begge målene i 2-1-seieren som betydde at laget som få hadde tro på kom til finalen.[30] Italia møtte Spania i finalen, tre uker etter forrige møte. Imidlertid ble Italia utspilt av Spania, og i tillegg fikk de skade på den siste innbytteren Thiago Motta, som ikke hadde varmet opp før innbyttet, og Italia tapte hele 0-4, det største finaletapet i EM- og VM-historien. Like fullt hadde Italia kommet til en finale mot de fleste oddsene.

I kvalifiseringen til VM i 2014 møtte Italia Danmark, Den tsjekkiske republikk, Bulgaria, Armenia og Malta. Italia begynte med uavgjort 2–2 borte mot Bulgaria med Dani Osvaldo som Italias tomålsscorer. Deretter vant de 2–0 hjemme mot Malta og 3–1 borte mot Armenia. Italias hjemmeseier 3–1 mot Danmark gjorde at Italia lå godt an, mens Danmark falt bak. Da den tsjekkiske republikk spilte uavgjort hjemme mot Bulgaria samme dag, ledet Italia gruppen. Italia fortsatte med borteseier mot Malta og uavgjort mot Den tsjekkiske republikk borte. Innen da hadde Danmark, Bulgaria og Den tsjekkiske republikk tatt nok poeng fra hverandre til at ingen av dem så ut til å være sannsynlige utfordrere. Da Armenia også slo Danmark og Den tsjekkiske republikk borte, var kvalifiseringen i realiteten over. Italia fortsatte med 1–0 hjemme mot Bulgaria og 2–1 hjemme mot Den tsjekkiske republikk. Da Italia spilte uavgjort borte mot Danmark, var også siste rest av tvil fjernet. I sin siste kamp, hjemme mot Armenia, spilte Italia 2–2. Kampen hadde ingen større betydning for noen av de to involverte.

Italia var dermed videre til VM i 2014. De fikk en usedvanlig tøff grupe, med kamper mot England, Uruguay og Costa Rica. Italia begynte mot England. Claudio Marchisio scoret kampens første mål etter 35 minutter, men Daniel Sturridge utliknet rett etterpå. Mario Balotelli satte inn 2–1 tidlig i andre omgang. Det ble sluttresultatet. I den andre kampen spilte Italia mot et svært defensivt Costa Rica. Kampen ble avgjort på en costaricansk lobb som gikk inn. Italia tapte dermed 0–1. For å gå videre måtte Italia spille uavgjort mot eller slå Uruguay. Kampen dem imellom ble tøff, og Italia fikk Marchisio sendt ut etter en hard takling med knottene først. Uruguay vant 1–0 og Italia gikk ut, men mest oppmerksomhet fikk Uruguays Luis Suárez etter å ha bitt Giorgio Chiellini i skulderen. Prandelli bestemte seg for øyeblikkelig å gå av som landslagssjef.[31]

Hjemmebane, drakt og kallenavn[rediger | rediger kilde]

Hjemmebane[rediger | rediger kilde]

Italia sprer kampene over hele landet. I kvalifiseringen til EM i 2012 spilte Italia på Stadio Artemio Franchi i Firenze (hjemmebanen til Fiorentina) mot Færøyene og Slovenia, de spilte kampen som ble avlyst mot Serbia på Stadio Luigi Ferraris i Genoa (hjemmebanen til Genoa CFC og UC Sampdoria, Stadio Alberto Braglia (hjemmebanen til Modena FC) mot Estland og Stadio Adriatico (hjemmebanen til Pescara Calcio). I kvalifiseringen til VM i 2010 ble Stadio Friuli (hjemmebanen til Udinese Calcio) brukt mot Georgia, Stadio Via del Mare (hjemmebanen til US Lecce) ble brukt mot Montenegro, Stadio San Nicola (hjemmebanen til AS Bari) brukt mot Irland og Stadio Olimpico di Torino (hjemmebanen til Torino FC) ble brukt mot Bulgaria.

Stadio Olimpico i Roma, som ofte regnes som hovedhjemmebanen til Italia, ble sist brukt i kvalifiseringsøyemed den 7. desember 2007, i en kamp mot Ukraina. Den brukes imidlertid oftere til vennskapslandskamper.

Drakt[rediger | rediger kilde]

Italias flagg fra 1861-1946 med Savoias våpenskjold. Den blå kanten ga fargen til landslagsdrakten.

Italia debuterte i helhvit drakt, men fikk kort tid etterpå den blå og hvite drakten. Den blå fargen stammer fra fargen til Huset Savoia, kongeslekten i Italia fra 1861 til 1946.[32] Hvitfargen som var på de originale draktene ble også bortedraktene til Italia. Italia bruker bare unntaksvis andre farger enn blått og hvitt i kombinasjon, og har ikke brukt det i mesterskapssammenheng siden 1938, da de spilte i sort mot Frankrike.


Drakter i mesterskap[rediger | rediger kilde]

En oversikt over Italias drakter i mesterskap.[33][34]

1910 1911 VM 1934 1938 VM 1950
Kit left arm.png Kit body collar.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body collar.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Første blå drakt
Kit left arm.png Kit body vneckwhite.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body vneckwhite.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body vneckwhite.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Borte
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Debut Mot England Samtlige kamper mot alle bortsett fra
Frankrike
mot Frankrike Samtlige kamper
VM 1954 VM 1962 VM 1966 EM 1968
Kit left arm.png Kit body vneckwhite.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body vneckwhite.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body vneckwhite.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body vneckwhite.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Hjemme 2
Kit left arm.png Kit body vneckwhite.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Samtlige kamper Samtlige kamper mot Chile mot Sovjetunionen
og Nord-Korea
Samtlige kamper
VM 1970 VM 1974 VM 1978
Kit left arm.png Kit body vneckwhite.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body bluehorizontal.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Borte
Kit left arm.png Kit body vneckwhite.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body bluehorizontal.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Borte
Kit left arm.png Kit body vneckwhite.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body vneckwhite.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Hjemme 2
mot alle
utenom Israel
mot Israel mot Polen
og Argentina
mot Haiti mot alle
utenom Ungarn
mot Ungarn
EM 1980 VM 1982 VM 1986 EM 1988
Kit left arm.png Kit body vneckwhite.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm italy1982-90.png Kit body italy1982-90.png Kit right arm italy1982-90.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body vneckblue.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Borte
Kit left arm italy1982-90.png Kit body italy1982-90.png Kit right arm italy1982-90.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body bluecollar.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Borte
Kit left arm italy1982-90.png Kit body italy1982-90.png Kit right arm italy1982-90.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Samtlige kamper mot alle bortsett
fra Kamerun
mot Kamerun mot alle bortsett
fra Sør-Korea
mot Sør-Korea Samtlige kamper
VM 1990 VM 1994 EM 1996
Kit left arm italy1982-90.png Kit body italy1982-90.png Kit right arm italy1982-90.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm italia cm1994.png Kit body italia cm1994.png Kit right arm italia cm1994.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm italia cm1994.png Kit body italia cm1994.png Kit right arm italia cm1994.png
Kit shorts.svg
Borte
Kit left arm italia cm1994.png Kit body italia cm1994.png Kit right arm italia cm1994.png
Kit shorts.svg
Borte 2
Kit left arm goldborder.png Kit body italia cm1994.png Kit right arm goldborder.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Samtlige kamper Mot alle, bortsett fra
Irland og Nigeria
mot Irland mot Nigeria Samtlige kamper
VM 1998 EM 2000
Kit left arm italia cm1994.png Kit body italia cm1994.png Kit right arm italia cm1994.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm italia cm1994.png Kit body italia cm1994.png Kit right arm italia cm1994.png
Kit shorts.svg
Hjemme 2
Kit left arm italia cm1994.png Kit body italia cm1994.png Kit right arm italia cm1994.png
Kit shorts.svg
Borte
Kit left arm.png Kit body italy2000h.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body italia cm1994.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Borte
mot Kamerun
og Østerrike
mot Norge og
Frankrike
mot Chile mot alle bortsett
fra Frankrike
mot Frankrike
VM 2002 EM 2004 VM 2006
Kit left arm.png Kit body italia2002.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body italia cm1994.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Borte
Kit left arm.png Kit body italia cm1994.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body italia cm1994.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Borte
Kit left arm.png Kit body itah06.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body itah06.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Hjemme 2
mot alle bortsett
fra Mexico
mot Mexico mot Sverige
og Bulgaria
mot Danmark mot alle bortsett fra
Australia og Ukraina
mot Australia og
Ukraina
EM 2008 VM 2010 EM 2012
Kit left arm Ita08h.png Kit body Ita08h.png Kit right arm Ita08h.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm Ita08a.png Kit body Ita08a.png Kit right arm Ita08a.png
Kit shorts.svg
Borte
Kit left arm ITA10h.png Kit body ITA10h.png Kit right arm ITA10h.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm ITA10h.png Kit body ITA10h.png Kit right arm ITA10h.png
Kit shorts.svg
Hjemme 2
Kit left arm.png Kit body ita12h.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body ita12h.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Hjemme 2
mot Nederland
og Romania
mot Frankrike
og Spania
mot Paraguay mot Slovakia
og New Zealand
mot alle bortsett fra
Kroatia og England
mot Kroatia
og England
VM 2014
Kit left arm ita14h.png Kit body ita14h.png Kit right arm ita14h.png
Kit shorts.svg
Hjemme
Kit left arm ita14a.png Kit body ita14a.png Kit right arm ita14a.png
Kit shorts.svg
Borte
mot Uruguay og
Costa Rica
mot England

Kallenavn[rediger | rediger kilde]

Kallenavnet på Italias landslag er stort sett «Gli azurri», de (asur)blå, fra fargen på drakten. «La squadra» er også av og til brukt, men ikke så mye, delvis fordi det også kan bety «politiet».

Spillestil[rediger | rediger kilde]

Fabio Cannavaro er en av Italias beste og mest kjente forsvarsspillere, og en god representant or den forsvarsfokuserte italienske spillestilen.

Italias spillestil har lenge vært kjent som den defensive stilen med et tungt forsvar med sweeper og flere forsvarsspillere og defensive midtbanespillere. Spillestilen som definerte Italia i lang tid ble kalt «catenaccio» - dørbolt - fordi den stengte igjen forsvaret.[35] Spillestilen begynte i Inter Milan under Helenio Herrera på 1960-tallet, og utviklet seg stadig. Flere av de store stjernene i italiensk fotball var forsvarsspillere, som Franco Baresi, Paolo Maldini, Alessandro Costacurta, Fabio Cannavaro og Claudio Gentile. Catenaccio er i tillegg til svært defensiv spillestil og tanken om «prima non prenderle», først til å ikke slippe inn, assosiert med stygt spill, filming, klaging på dommeren og krangling mellom trenere. Catenaccio har dermed ingen sterk stilling i fotballverdenen.[36]

Under Prandelli har denne stilen blitt utfordret, og Italia var mer offensive i EM, da særlig midtbaneplaymakeren Andrea Pirlo og stjerneskuddet Mario Balotelli var de mest aktive spillerne. Spillestilen var langt mer offensiv, delvis nettopp på grunn av at Prandelli lot spillestilen handle om de spillerne han hadde til rådighet, som var mer offensive.[37] Den nye spillestilen ble godt mottatt av flere kommentatorer, også i Norge.[38]

Likevel er altså Italia kjent for en lite offensiv og målfattig spillestil. En oversikt over antall mål i turneringer Italia har deltatt i, der EM før 1980 sløyfes på grunn av for får kamper, viser dette (mål i ekstraomganger tas med):

Turnering Italia Mestscorende lag[39]
Snitt Snitt Land
EM 2012 1 2 Spania Spania
VM 2010 1,33 2,16 Tyskland Tyskland
EM 2008 1 2 Spania Spania
VM 2006 1,71 1,71 Italia Italia
EM 2004 1 2,5 England England[40]
VM 2002 1,25 2,57 Brasil Brasil
EM 2000 1,5 2,6 Nederland Nederland
VM 1998 1,6 2,14 Frankrike Frankrike
EM 1996 1 1,66 Tyskland Tyskland
VM 1994 1,14 2,14 Sverige Sverige
VM 1990 1,43 2,14 Tyskland Tyskland
EM 1988 1 1,6 Nederland Nederland
VM 1986 1,25 2 Argentina Argentina
VM 1982 1,71 2,28 Frankrike Frankrike
EM 1980 0,5 1,5 Vest-Tyskland Vest-Tyskland
VM 1978 1,28 2,14 Nederland Nederland
Argentina Argentina
VM 1974 1,66 2,29 Polen Polen
VM 1970 1,66 3,16 Brasil Brasil
VM 1966 1 2,83 Portugal Portugal
VM 1962 1 2,33 Brasil Brasil
VM 1954 2[41] 5,4 Ungarn Ungarn
VM 1950 2 3,66 Brasil Brasil
VM 1938 2,75 3,75 Ungarn Ungarn
VM 1934 3 3 Italia Italia

Italia har vært mestscorende land ved to anledninger, det sterkt kontroversielle VM i 1934 og under VM i 2006. Ellers har Italias målgjennomsnitt stort sett ligget godt under det mest målscorende lagets statistikk. I noen tilfeller har det en naturlig forklaring, at Italia mislyktes sterkt i VM, mens i andre, som i VM i 1970 og 1990 og EM i 2012, må man finne andre forklaringer.

Rivalisering[rediger | rediger kilde]

Italia har vært et topplag lenge, og har derfor også hatt en god del oppgjør mot andre topplag. Derfor har Italia fått en rekke rivaler. I hovedsak har Italia rivalisering mot naboland (Frankrike), regionale topplag (Tyskland) og andre topplag (Brasil og Argentina). Det finnes også enkelte andre lag Italia har hatt rivalisering mot.

Mot Frankrike[rediger | rediger kilde]

Fra et oppgjør i 1921 mellom Italia og Frankrike.

Didier Deschamps oppsummerte rivaliseringen kort og konsist i 2012: «Vi er naboer - det er rivalisering mellom oss».[42] Frankrike har vært Italias rival i lang tid. De to møttes først i Italias debutkamp i 1910, som italienerne vant 6-2. Frankrike vant i Italia for første gang den 17. mars 1912, og siden det vant de ikke igjen før 82 år senere.[43] De slo hverandre i hvert sitt OL, Frankrike slo Italia i 1920, men dro hjem da de selv ble slått ut, og ga Italia sjansen til å spille om sølvet, og Italia slo Frankrike 4-3 i 1928.

I VM-sammenheng møttes de to først i 1938, da Italia vant over hjemmelaget i kvartfinalen. Deretter møttes de ikke igjen i VM-sammenheng på en stund: Frankrike dro ikke til VM i 1950, begge lag endte i gruppespill i 1954, Italia kvalifiserte seg ikke til VM i 1958, Frankrike kvalifiserte seg ikke til VM i 1962, begge lagene endte i gruppespill i 1966 og Frankrike kvalifiserte seg ikke til VM i 1970 eller 1974. I VM i 1978 endte de to i samme gruppe i gruppespillet, og åpningskampen i gruppen var mellom de to. Frankrike tok ledelsen med en gang, men Italia snudde og vant med 2-1. Italia hadde dominert dem imellom, men i VM i 1986 snudde det da Frankrike vant 2-0 i åttendedelsfinalen og slo ut de regjerende verdensmestrene. De to møttes også igjen i VM i Frankrike i 1998, seksti år etter forrige gang. Denne gangen vant Frankrike, som også ble verdensmestre. De to lagene møttes for første gang i EM-sammenheng i finalen i EM i 2000. Frankrikes utlikning fire minutter på overtid skapte store reaksjoner i Italia.[44]

Der Frankrike dominerte på slutten av 1990-tallet, var Italia tilbake på midten av 2000-tallet. Finalen i VM i 2006 var målfattig og målene i ordinær tid kom på straffe. Finalen huskes særlig for at Zinedine Zidane stanget hodet i brystkassen til Materazzi.[45] Dette fyrte videre oppunder rivaliseringen, som økte markant etter hendelsen.[44] Italia og Frankrike ble plassert i samme gruppe til neste kvalifisering, og det var en god del oppstyr rundt kampene, blant annet da Frankrikes trener Raymond Domenech anklaget Italias OL-lag fra 2000 å ha jukset.[46] Frankrike slo Italia 3-1 hjemme og de spilte 0-0 i Italia. Italia vant likevel gruppen, men også Frankrike kvalifiserte seg. Også under EM i 2008 ble Italia og Frankrike plassert i samme gruppe. De to tapte for Nederland med tre mål og spilte uavgjort mot Romania, og kampen dem imellom ble avgjørende. Italia van kampen igjen, og markerte dominansen i rivaliseringen. De to lagene møttes ikke verken i VM i 2010 eller EM i 2012.


Mot Tyskland[rediger | rediger kilde]

Tyskland og Mesut Özil mot Italia under EM i 2012.

Oppgjørene mellom Italia og (Vest-)Tyskland har ofte vært del av VM-mytologien. Særlig «århundrets kamp» mellom dem i VM i 1970 har en viktig plass, men de to har også møttes i finalen i VM i 1982 og i semifinalen i 2006. Dette er også av de få rivaliseringene som involverer Tyskland og ikke trekker inn andre verdenskrig.

Tyskland og Italia møttes første gang i VM-sammenheng i 1962 i en målløs uavgjort. Deretter møttes de igjen i 1970 i den tidligere nevnte kampen dem imellom, og de to lagene møttes igjen i 1978, hvor de for tredje kamp av tre mulige spilte uavgjort. Den første seieren etter ordinær tid kom i VM i 1982, da Italia vant 3-1 etter å ha ledet 3-0 til slutten av kampen. Neste oppgjør de to imellom kom i EM i 1988, hvor det igjen endte uavgjort etter at begge lag scoret før det var gått 10 minutter av andre omgang. I 1996 ble det uavgjort igjen, da 0-0. Det sto også 0-0 etter full tid i semifinalen VM i 2006 i Tyskland, men Italia slo Tyskland med to mål i ekstraomgangene. I mesterskapssammenheng møttes de igjen i EM i 2012 i semifinalen, der Italia vant 2-1.

En vesentlig del av rivaliseringen mellom landene ligger imidlertid i spilleforståelsen. Italia forbindes ofte med defensiv kontroll og kreativ og fantasifull midtbane og angrep, mens Tyskland assosieres med et kraftfullt lagspill der summen er større enn delene og der man spiller til dommeren blåser.[47] De to lagene faller også på sett og vis mellom to stoler, den tyske spillestilen er særegen for dem, mens Italias blanding mellom system bak og kreativitet foran gjør dem til en blanding mellom nordeuropeisk og søramerikansk. Forskjellene har imidlertid blitt mindre i og med Jürgen Klinsmann og Joachim Löws forandring av den tyske spillestilen.

mot Brasil[rediger | rediger kilde]

Der Italia historisk sett har vært mer kreativ enn Tyskland, har de som oftest hatt den motsatte rollen i oppgjørene mot Brasil. I oppgjørene som i Italia kalles «il Derbi del Mondo», verdensderbyet, var det en stund slik at Brasil var den gode og kreative sambafotballens forsvarere mot Italias forsvarsorienterte og pragmatiske catenaccio-stil.[48] Denne inndelingen er ikke lenger aktuell, ettersom de to lagene er likere hverandre enn tidligere.[48]

Kallenavnet «verdensderbyet» skyldes nok i høyere grad det at de to landslagene er de mestvinnende lagene med ni seire tilsammen. Italia og Brasil har møtt hverandre i to finaler, i 1970 og 1994. Brasil vant begge, den ene klart og den andre på straffesparkkonkurranse. Rett under er det jevnere. I semifinalen i 1938 vant Italia, i bronsefinalen i 1978 vant Brasil og i mellomspillet i 1982 vant Italia. Kampen i 1982 regnes blant de bedre kampene i VM-historien.[48] Italia og Brasil møttes sist i VM-sammenheng i finalen i 1994.

mot andre[rediger | rediger kilde]

  • Argentina: På tross av at Italia og Argentina møtte hverandre i VM i 1974, 1978, 1982 og 1990, har det ikke medført noe større rivalisering mellom de to landene.
  • Spania: Italienske fotballspillere anser spanjolene for å være overfladiske og ha stil over innhold, mens spanjolene anser Italia for å være kyniske og sette seier foran innsats. Når spanjoler omtaler et lag som et «italiensk» lag, er det ikke ment som et kompliment.[49] Det er blitt foreslått at rivaliseringen er ensidig, det vil si at Spania har et langt mer anstrengt forhold til Italia enn omvendt.[50] Det var ingen klare markeringer fra noen av lagenes spillere eller supportere som pekte i retning av at kampen symboliserte noe annet enn kampen om europamestertittelen.

Meritter[rediger | rediger kilde]

TROFE ANTALL ÅR
VM 4 1934, 1938, 1982, 2006
EM 1 1968

VM-resultater[rediger | rediger kilde]

Italias lagoppstilling mot Spania under VM i fotball 1982.
Italias lagoppstilling mot England under EM i fotball 2012.
VM Resultat
1930 Takket nei til VM-invitasjon
1934 Kvalifisert til VM, VINNER AV VM
1938 Automatisk kvalifisert til VM, VINNER AV VM
1950 Automatisk kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1954 Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1958 Utslått i kvalifisering til VM
1962 Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1966 Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1970 Kvalifisert til VM, tapende finalist
1974 Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1978 Kvalifisert til VM, utslått i semifinale (Nr. 4)
1982 Kvalifisert til VM, VINNER AV VM
1986 Automatisk kvalifisert til VM, utslått i åttendedelsfinale
1990 Automatisk kvalifisert til VM, utslått i semifinale (Nr. 3)
1994 Kvalifisert til VM, tapende finalist
1998 Kvalifisert til VM, utslått i kvartfinale
2002 Kvalifisert til VM, utslått i åttendedelsfinale
2006 Kvalifisert til VM, VINNER AV VM
2010 Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet

EM-resultater[rediger | rediger kilde]

EM Resultat
1960 Deltok ikke i kvalifisering til EM
1964 Utslått i kvalifisering til EM
1968 Kvalifisert til EM, VINNER AV EM
1972 Utslått i kvalifisering til EM
1976 Utslått i kvalifisering til EM
1980 Automatisk kvalifisert til EM, utslått i semifinale (Nr. 4)
1984 Utslått i kvalifisering til EM
1988 Kvalifisert til EM, utslått i semifinale
1992 Utslått i kvalifisering til EM
1996 Kvalifisert til EM, utslått i gruppespillet
2000 Kvalifisert til EM, tapende finalist
2004 Kvalifisert til EM, utslått i gruppespillet
2008 Kvalifisert til EM, utslått i kvartfinalen
2012 Kvalifisert til EM, tapende finalist

Flest landskamper[rediger | rediger kilde]

# Landskamper Navn Tidsrom Landslagsmål
1 131 Fabio Cannavaro 22/01·1997 - 2
2 126 Paolo Maldini 31/03·1988 - 18/06·2002 7
3 112 Dino Zoff 20/04·1968 - 29/05·1983 0
4 100 Gianluigi Buffon 29/10·1997 - 0
5 94 Giacinto Facchetti 27/03·1963 - 16/11·1977 3
6 91 Alessandro Del Piero 25/03·1995 - 27
7 81 Marco Tardelli 07/04·1976 - 25/09·1985 6
7 81 Franco Baresi 04/12·1982 - 07/09·1994 1
8 81 Giuseppe Bergomi 04/04·1982 - 03/07·1998 6
9 79 Demetrio Albertini 21/12·1991 - 27/03·2002 2
10 78 Gaetano Scirea 30/12·1975 - 17/06·1986 2

Flest landslagsmål[rediger | rediger kilde]

# Landslagsmål Navn Tidsrom Landskamper
1 35 Luigi Riva 27/06·1965 - 19/06·1974 42
2 33 Giuseppe Meazza 09/02·1930 - 20/07·1939 53
3 30 Silvio Piola 24/03·1930 - 18/05·1952 34
4 27 Roberto Baggio 16/11·1988 - 28/04·2004 56
4 27 Alessandro Del Piero 25/03·1995 - 09/07·2006 79
6 25 Alessandro Altobelli 18/06·1980 - 22/06·1988 61
6 25 Adolfo Baloncieri 13/05·1920 - 22/06·1930 47
8 23 Francesco Graziani 19/04·1975 - 29/05·1983 64
8 23 Christian Vieri 29/03·1997 - 12/10·2005 49
10 22 Alessandro Mazzola 12/05·1963 - 23/06·1974 70
10 22 Filippo Inzaghi 08/06·1997 - 22/06·2006 50

Landslagssjefer[rediger | rediger kilde]

Cesare Prandelli er nåværende landslagstrener for Italia.
Landslagssjef Tidsrom Kamper Vunnet Uavgjort Tap
Italia Vittorio Pozzo 29/06·1912 - 03/07·19121 3 1 0 2
Italia Vittorio Pozzo 09/03·1924 - 02/06·19242 5 2 1 2
Italia Augusto Rangone 04/11·1925 - 10/06·1928 24 12 7 5
Italia Carlo Carcano 14/10·1928 - 28/04·1929 6 3 1 2
Italia Vittorio Pozzo 01/12·1929 - 05/08·1948 87 60 16 11
Italia Giuseppe Viani 06/01·1960 - 13/03·1960 2 1 0 1
Italia Giovanni Ferrari 10/12·1960 - 04/11·1961 6 4 0 2
Italia Edmondo Fabbri 11/11·1962 - 19/07·1966 29 18 6 5
Italia Ferruccio Valcareggi 25/06·1967 - 23/06·1974 54 27 21 6
Italia Fulvio Bernardini 28/09·1974 - 08/06·1975 6 1 2 3
Italia Enzo Bearzot 08/10·1977 - 17/06·1986 88 40 26 22
Italia Azeglio Vicini 08/10·1986 - 12/10·1991 54 32 15 7
Italia Arrigo Sacchi 13/11·1991 - 06/11·1996 53 34 11 8
Italia Cesare Maldini 22/01·1997 - 31/07·1998 20 10 8 2
Italia Dino Zoff 01/08·1998 - 04/07·2000 23 11 7 5
Italia Giovanni Trapattoni 06/07·2000 - 15/07·2004 44 25 12 7
Italia Marcello Lippi 16/07·2004 - 12/07·2006 29 17 10 2
Italia Roberto Donadoni 13/07·2006 - 26/06·2008
Italia Marcello Lippi 26/06·2008 - 2010
Italia Cesare Prandelli 2010 - dd

Fotnoter

1 Hadde ansvaret for OL-laget i 1912.

2 Hadde ansvaret for OL-laget i 1924.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Olympic Football Tournament Stockholm 1912 - FIFA.com, hentet 23. februar 2013
  2. ^ Amsterdam, 1928 - FIFA.com (udatert), 30. januar 2014
  3. ^ Kasper Meidell: Mannen som endret italiensk fotball - Fotballsonen 19. november 2013, hentet 31. januar 2014
  4. ^ a b World Cup 1934 - ESPN 10. november 2009, hentet 23. februar 2013
  5. ^ a b Mussolini, Fascism and the World Cup - Overtime 11. juni 2010, hentet 13. januar 2013
  6. ^ Padraig Whelan: Great Calcio Sides – Italy of the 30s - Forca Italian Football 26. august 2011, hentet 30. januar 2014
  7. ^ II WORLD CUP (ITALY 1934) FINAL STAGE — GAME DETAILS - Linguasport (udatert), hentet 30. januar 2014
  8. ^ Mussolini, Fascism and the World Cup - Overtime Online, 11. juni 2010, henet 30. januar 2014
  9. ^ James Fenton: World Cup Rewind: Italia 1934 - Pundit Arena (udatert), henet 30. januar 2014
  10. ^ Greatest World Cup matches: Italy-Czechoslovakia (1934) - Football Fanaticos, 8. september 2009, hentet 30. januar 2014
  11. ^ Rob Atkinson: Superga - Football's Forgotten Air Disaster - Huffington Post, 26. februar 2013, hentet 30. januar 2014
  12. ^ History of the FIFA World Cup preliminary competition - FIFA Fact sheet, side 34, hentet 24. februar 2013
  13. ^ The Battle of Santiago – Italy’s Low Point in World Cup History - Popular Social Science (udatert), hentet 4. mars 2013
  14. ^ The joy of six: Footballing brawls - The Guardian, 19. mars 2010, hentet 4. mars 2013
  15. ^ North Korea, the Darlings of 1966 - New York Times 15. juni 2010, hentet 4. mars 2013
  16. ^ Coin tossing through the ages - The Telegraph, 31. desember 2009, hentet 4. mars 2013
  17. ^ La partita del secolo - Valerio Piccioni, Gazetta della Sport (udatert, men i anledning VM i 2006), hentet 17. mars 2013
  18. ^ a b 1982 World Cup: Rossi to the resuce for Italy - CBC 26. november 2009, hentet 17. mars 2013
  19. ^ Italians bid farewell to 1982 hero Enzo Bearzot Massimo Marzocchi i The Scotsman 22. desember 2010, hentet 17. mars 2013
  20. ^ Luis Enrique shakes hands with Mauro Tassotti 17 years after broken nose at USA 94 - 101greatgoals, 30. oktober 2011, hentet 17. mars 2013
  21. ^ South Korea's 2002 World Cup - Bleacher report 30. mars 2011, hentet 17. mars 2013
  22. ^ Euro 2004: Sweden v Denmark – they said it would not end 2-2 … but it did - The Guardian, 18. juni 2012 hentet 17. mars 2013
  23. ^ Italy 1-0 Australia - BBC Sport 26. juni 2006, hentet 17. mars 2013
  24. ^ And Materazzi's exact words to Zidane were... - The Guardian 18. august 2007, henet 17. mars 2013
  25. ^ Italia klare for kvartfinale - VG 17. juni 2008, hentet 18. mars 2013
  26. ^ Italia-sjefen tok all skyld for sjokk-exiten - VG.no 24. juni 2010, hentet 18. mars 2013
  27. ^ 22 italienske klubber tiltalt for kampfiksing NTB/Aftenposten 9. mai 2012, hentet 18. mars 2013
  28. ^ Arne Scheie spår italiensk EM-fiasko VG 6. juni 2012, hentet 18. mars 2013
  29. ^ Euro 2012 preview: Your at-a-glance guide to the 16 teams in Polkraine - Martin Lipton i Daily Mirror, 7. juni 2012, hentet 18. mars 2013
  30. ^ Balotelli: - Den beste kvelden i mitt liv - VG 29. juni 2012, hentet 18. mars 2013
  31. ^ Cesare Prandelli quits as Italy coach. And so should Roy Hodgson after England's wreckage of a World Cup - Daily Mail 24. juni 2014, hentet 12. juli 2014
  32. ^ Italian National Team Jersey History Sportsmemorabilia, hentet 19. mars 2013
  33. ^ World Cup Index Historical Kits, hentet 9. februar 2013
  34. ^ Euro Index Historical Kits, hentet 9. februar 2013
  35. ^ Italian Football: Too Defensive? - Born Offside 28. november 2011, hentet 19. mars 2013
  36. ^ Catenaccio - Fotballsonen, 13. desember 2012, hentet 31. desember 2014
  37. ^ Italy’s new attacking style defies their legacy - First Post, 28. juni 2011, hentet 19. mars 2013
  38. ^ Hyller Prandellis Italia som «tidenes lag» - VG.no 1. uli 2012, hentet 19. mars 2013
  39. ^ Mestscorende lag er ikke nødvendigvis de med best snitt, da lag som har spilt færre kamper kan ha et bedre snitt. Samtidig kan det gi enkeltkamper for stor betydning.
  40. ^ Tsjekkia hadde scoret like mange mål som England (10), men med en kamp mer.
  41. ^ Her inkluderes omkampen mot Sveits. Snittet på de obligatoriske kampene er 2,5.
  42. ^ Italy v. France: Four classic matches - UEFA.com, 12. november 2012, hentet 28. aparil 2013
  43. ^ France: Four classic matches - UEFA.com
  44. ^ a b Calcio debate: France vs. Italy - The rivalry - Goal.com, 30. november 2008, hentet 28. april 2013
  45. ^ And Materazzi's exact words to Zidane were... - The Guardian 18. august 2007, hentet 17. mars 2013
  46. ^ Which is the best rivalry? - ESPN.com, (udatert), hentet 28. april 2013
  47. ^ Italy v Germany: The never-ending story - Forza Italian Football 27. juni 2012, hentet 28. april 2013
  48. ^ a b c The world derby: Brazil vs. Italy - CBC 20. juni 2009, hentet 28. april 2013
  49. ^ A new rivalry? – ESPN, 30. juni 2012, hentet 28. april 2013
  50. ^ Italy v Spain – The Cultural Significance - forzaitalianfootball.com, 10. juni 2012, henet 20. juli 2012

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Italias herrelandslag i fotball – bilder, video eller lyd