Ray Wilkins

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Raymond Colin Wilkins
Raymond Colin Wilkins
Født 14. september 1956 (58 år)
Hallingdon, England
Høyde 173 cm
Posisjon Midtbane/høyreback (lagt opp)
Klubber*
År Klubber
1973–1979
1979–1984
1984–1987
1987
1987–1989
1989–1994
1994
1994–1996
1996
1996–1997
1997
1997​
Chelsea
Manchester United
AC Milan
Paris St. Germain
Rangers
QPR
Crystal Palace
QPR
Wycombe Wanderers
Hibernian
Millwall
Leyton Orient
179 (30)
160 (7)
73 (2)
13 (0)
70 (2)
155 (8)
1 (0)
21 (0)
1 (0)
16 (0)
3 (0)
3 (0)
Landslag
År
1976–1986
Lag
England
Kamper (mål)
84 (3)
Trenerkarriere
År
Klubber
1994–1996
1997–1998
1998–2000
2001–2002
2004–2007
2008–2009
2009–2010
2013–
QPR
Fulham
Chelsea (ass. manager)
Watford (ass. manager)
England U21 (ass. man.)
Chelsea (ass. manager)
Chelsea (midl. manager)
Fulham (ass. manager)

* Antall seriekamper og -mål

Raymond Colin «Butch» Wilkins (født 14. september 1956 i Hillingdon, Middlesex) er en engelsk tidligere fotballspiller, og nåværende fotballekspert på TV. Han er bror til den tidligere Brighton-spilleren og manageren, Dean Wilkins.

Han var et viktig medlem av Englands fotballandslag på 1980-tallet, og hadde suksess med klubber som Chelsea, Manchester United, AC Milan og Queens Park Rangers.

Wilkins er utnevnt til medlem av Order of the British Empire.

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Hans far spilte fotball i hæren, mens Ray Wilkins selv ble kjent gjennom sin barndomsklubb Chelsea, der han også var lærling. Han spilte defensiv midtbane, og fikk tidlig kallenavnet «Butch». Han gjorde sin førstelagsdebut mot Norwich i oktober 1973. Brødrene Graham og Stephen sluttet seg også til Chelsea i denne perioden, men nådde ikke like langt innen fotball som Ray. Han gjorde sporadiske opptredener resten av denne sesongen, før han etablerte seg på laget i påfølgende sesong.

I 1975, etter at klubben hadde rykket ned og flere viktige spillere var forsvunnet, fikk den 18-årige Wilkins kapteinsvervet av Chelseas nye manager Eddie McCreadie. Tidligere hadde Ron Harris hatt dette vervet i årevis. Wilkins gjorde jobben bra, og beholdt kapteinsbindet i fire år. Han fremsto som Chelseas nøkkelspiller i denne perioden, og ledet et lag bestående av mange unge spillere til opprykk i 1976-77. Første sesong i øverste divisjon endte med 16. plass. Hans gode spill, sammen med hans flotte utseende gjorde at han nå ble fast innslag i landets kolørte presse, ofte som modell. Da manager McCeadie forsvant ut dørene, gikk det dårligere med klubben, som til slutt rykket ned i 1978-79. Kort tid etter måtte gjeldstyngede Chelsea selge Wilkins for £800 000 til Manchester United, og dermed måtte Wilkins flytte nordover.

Wilkins ble første gang innkalt til landslagssamling i 1976 av Don Revie, og fikk snart sin debut mot Italia i en miniturnering i USA. Han ble fast innslag på landslaget i ti år fremover.

Storhetstiden[rediger | rediger kilde]

I mange kretser ble han beskyldt for «negativt spill», ettersom han svært ofte spilte ballen sideveis i stedet for fremover, noe som gjorde at han fikk kallenavn som «Squareball Wilkins» og «Krabben». Han ble imdidlertid ansett som en av landets beste spillere. Hans første sesong med Manchester United ga ikke noe suksess, men han hjalp England å kvalifisere seg til EM i fotball 1980 i Italia, det første sluttspillet England hadde nådd på ti år.

I en gruppekamp mot Belgia scoret Wilkins et minneverdig mål da han lobbet over hele det belgiske forsvaret (og lurte offsidefellen), mottok ballen, lobbet over keeperen og i mål. England ledet dermed kampen etter 26 minutter, men Belgia scoret bare tre minutter senere, og kampen ebbet ut med uavgjort 1-1. Deretter tapte England 0-1 for Italia, etter mål av Tardelli. I siste kampen vant England 2-1 over Spania, men det var ikke nok til å gå videre til cupspillet i EM.

Wilkins hjalp deretter England til VM-sluttspillet i 1982 (i Spania), der landet røk ut i det andre gruppespillet. Tyskland ble vinner av gruppen, og skulle senere vinne hele sluttspillet.

I 1983 scoret Wilkins 2-1 målet i FA-cup finalen for Manchester United mot Brighton & Hove Albion. Det var et flott mål, men også sjeldent, ettersom det hadde tatt Wilkins tre år å score sitt første mål for klubben. Han skrudde ballen over keeper og opp i krysset med venstrefoten, fra høyrehjørnet av 16-meteren. Kampen endte 2-2, men United vant omkampen hele 4-0 på Wembley stadium.

Påfølgende sesong fortsatte Wilkins å spille for Englands landslag under den nye manageren Bobby Robson, men de klarte ikke å kvalifisere seg til Europamesterskapet i 1984. Den sommeren godtok United et bud på £1,5 millioner fra det italienske storlaget AC Milan. Selv om Wilkins og familien hans kjapt fant seg til rette i Italia, var ikke dette en suksessfull periode for klubblaget, selv om de nådde finalen i den italienske cupen i 1985. Wilkins fikk lov å forlate klubben i 1987, til fordel for den franske klubben Paris Saint-Germain.

I mellomtiden hadde England kvalifisert seg for VM i fotball 1986, og Wilkins var med i troppen til sluttspillet i Mexico. Han spilte i åpningskampen mot Portugal. I den påfølgende kampen mot Marokko fikk han rødt kort for første og eneste gang i karrieren. Han ble dermed den første engelske spilleren som fikk et rødt kort i et VM-sluttspill. I en situasjon der han var uenig med en avgjørelse, kastet han ballen på dommeren. Han ble suspendert i to kamper, og kunne dermed ikke delta da England tapte 1-2 mot Argentina i den klassiske kvartfinalekampen. Han spilte sin 84. og siste landskamp i november 1986, og da hadde han scoret tre mål og vært kaptein ved ti anledninger.

Han forlot Paris etter bare fire måneder, da Rangers FC (Skottland)kjøpte ham for £250 000. Der vant han ligaen to ganger og ligacupen én gang. Han scoret også et minneverdig mål i en «Old Firm» kamp mot Celtic, som fansen fortsatt snakker om.

Neste stopp for Wilkins var Queens Park Rangers i London, etter at familien syntes de hadde vært borte fra byen lenge nok. Der ble han værende i fire år, før han hadde et kort opphold i Crystal Palace. Han returnerte til QPR som spillende manager. Der ble han værende til starten av 1996-97 sesongen, da klubben ble kjøpt av mediemagnaten Chris Wright da klubben rykket ned fra FA Premier League. Ferden gikk videre til Wycombe Wanderers, Hibernian FC, Millwall FC og Leyton Orient, før han bestemte seg for å legge opp som fotballspiller.

Fulham og videre[rediger | rediger kilde]

I 1997 ble Wilkins manager for Fulham FC, med tidligere landslagskollega Kevin Keegan i staben under ham. Laget nådde «Play-off» i 2. divisjon. Men etter å ha tapt de 3 siste kampene i ligaen, fikk han ikke lede laget i disse kvalifiseringskampene. Han fikk sparken av eieren Mohamed Al-Fayed. Keegan overtok, men heller ikke han klarte opprykk denne sesongen. Keegan og Wilkins har hatt et iskaldt forhold siden denne gangen.

Etter han forlot Fulham jobbet han for Chelsea og Watford som trener under Gianluca Vialli, og fikk sparken begge steder sammen med Vialli (i september 2000 og juli 2002). Han brukte det neste året som fotballekspert for media, før han ble assisterende manager for Dennis Wise i Millwall i oktober 2003. Wilkins forlot jobbet sammen med Wise i mai 2005, men kom tilbake som konsulent fra mars til oktober 2006. Han arbeider fremdeles som ekspert for TV-kanalen Sky Sports.

Han er også kjent for å ha stemmen til en figur som reklamerte for drikken Tango på 1990-tallet.

Ray Wilkins var assistenten til Peter Taylor for Englands U-21 landslag, til Taylor forlot jobben tidlig i 2007. Wilkins ble ikke beholdt som trener da Stuart Pearce fikk hovedansvaret. I september 2008 ble han ansatt som assisterende førstelagstrener for Chelsea, under Luiz Felipe Scolaris ledelse, etter at Steve Clarke forsvant til West Ham United. Etter at Scolari fikk sparken 9. februar 2009, fikk Wilkins hovedansvaret i klubben i påvente av ansettelse av ny manager.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Ray Wilkins – bilder, video eller lyd