Norsk utdanningshistorie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Norsk utdanningshistorie fulgte etter europeisk utdanningshistorie, og da spesielt dansk utdanningshistorie.

Fra middelalderen til tidlig moderne tid[rediger | rediger kilde]

De første skoler i Norge ble opprettet under kardinal Nikolas Brekespears rundreise i Norge 1152–1153. Det ble da etablert katedralskoler for prester i Trondheim, Oslo, Bergen og Hamar.

Etter en kirkeordinans i 1539 ble katedralskolene omdannet til latinskoler. Skolegang var fortsatt kun for de utvalgte, dvs. bare gutter av overklassen, ikke for almuen. De som hadde mulighet, sendt gjerne barna til skoler i utlandet, ofte til skoler drevet av jesuittene. Etter at reformasjonen var innført i Norge, var ikke dette populært blant myndighetene, fordi mange av de unge mennene som ble utdannet ved slike skoler, ble katolikker og arbeidet for motreformasjon i Norge og Norden, for eksempel Christoffer Hjort og Laurids Nielsen. På begynnelsen av 1600-tallet ble det utstedt forbud mot at menn med jesuittisk utdannelse fikk embeter i kirken eller skolen. I 1607 kom en ny norsk kirkeordinans, som slo fast at skolen skulle lære opp barna i den rette tro, og den skulle få dem til å bli flittige og rettskafne mennesker. På denne måten skulle skolen disiplinere allmuen.[1]

1700-tallet[rediger | rediger kilde]

Norsk utdanningshistorie frem til 1814 var parallell med den danske. Selv om det på denne tiden knapt fantes utdanningssystemer, så ble utdanning fra det 18. århundre mer vanlig i Norge. Skolemesteren reiste fra gård til gård i omgangsskoler, og presten fungerte også som lærer.

1814 - 1889[rediger | rediger kilde]

Utover på 1800-tallet vokste det i Norge frem en demokratisk og folkelig ånd. Herder var en dominerende skikkelse i europeisk ideliv som preget kulturen også i Norge langt utover 1800-tallet. Likevel fant kulturlivet sin egen retning i Norge.

1889 - 1936[rediger | rediger kilde]

I Norge var kirke, skole og målsaken viktige politiske spørsmål der venstre- og høyresiden sto steilt mot hverandre. Ved innføring av statskirke ble skolen sekularisert. Mål om folkedannelse skulle nås ved nye skolelover og skoler på bygdene.

1936 - 1994[rediger | rediger kilde]

Statlige bevilgninger til skolene gjorde ord til handling, slik at elevtallet og antall undervisningstimer økte og lærerne ble godt skolerte. Dette innledet gullalderen i skolehistorien bare avbrutt av annen verdenskrig. Behov for kunnskap og teknologi i samfunnet og motkultur i forhold til den dansk/norske bytradisjon gav inspirasjon til å ta utdanning.

1994 -[rediger | rediger kilde]

Satsing på utdanning med økende bevilgninger og vilje til reform av skolen slik som i Danmark, der Haarder hadde vært utdanningsminister. Større krav til studiekompetanse.[9][10]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norgeshistorie.no, Erling Sandmo: «Skolen i det lutherske Norge». Hentet 6. des. 2016.
  2. ^ Forordning om skolene på landet i Norge 1739
  3. ^ Kirkehistorisk arkiv ved Norsk Lærerakademi
  4. ^ a b Kort skolehistorie i Norge fram til ca 1900
  5. ^ Dokka, Hans-Jørgen (1967) Fra allmueskole til folkeskole. Studier i den norske folkeskolens historie i det 19. hundreåret. – Universitetsforlaget, Bergen.
  6. ^ Dokka, Hans-Jørgen (1988) En skole gjennom 250 år. Den norske allmueskole – folkeskole – grunnskole 1739-1989. – NKS-Forlaget, Oslo
  7. ^ J. J. Helgheim: Allmugeskolen paa bygdene. Oslo. 1980.
  8. ^ Gudleiv Forr og Helge Vold (red.): Landsgymnaset. Samlaget 2007. ISBN 978 82 521 7138 9
  9. ^ Tønnesen, Liv Kari B. (2004) Norsk utdanningshistorie: en innføring med fokus på grunnskolens utvikling. – Fagbokforlaget, Oslo.
  10. ^ Bjørndal, Ivar: Videregående opplæring i 800 år – med hovedvekt på tiden etter 1950. Forum bok. 2005.


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]