Landsgymnas

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Landsgymnas var en skoleform i Norge som eksisterte mellom 1916 og 1964. Skolene ble opprettet og drevet for å gi gymnasutdannelse til landsungdom. Utdanningen var tre- eller fire-årig og førte fram til examen artium.

Landsgymnasene ble opprettet som skoleform ved lovendring i 1914, og det første gymnaset åpnet på Voss to år etter dette. På det meste var det tolv landsgymnas i drift. I starten var mange opprettet som privatskoler, men de ble etter hvert statlige. Skolene var i hovedsak internatskoler. I 1964 ble skoleformen avviklet, og skolene gikk inn som del av den videregående skolen.[1]

Bakgrunn og idéhistorie[rediger | rediger kilde]

Den norske allmuen kunne lese og mange også skrive allerede fra slutten av 1700-tallet.[2][3]

Etter folkeskoleloven av 1889 hadde alle lik rett og plikt til å gå syv år på folkeskole, men for landsungdom som ville ha utdanning var det få veier å velge etter dette. Noen gikk videre og tok framhaldsskole (før 1946 fortsettelsesskole), som var en praktisk orientert skole, men som ikke kvalifiserte for gymnaset. Andre gikk videre på landbruksskole eller en form for fagskole. De tradisjonelle gymnasene var treårige og lå i byene. Disse bygde på middelskolen, som også var lokalisert i byene. En landsungdom som skulle gå på gymnaset måtte sendes til byen for å gå middelskolen i 11-årsalderen. For ungdom fra landet var dette et stort hinder for høyere utdanning.

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var det sterke krefter både i byene og på landsbygda som arbeidet for folkedannelse.[4] Sosial utjevning var et viktig mål for skolefolket: Landsungdom skulle ha samme muligheter som byungdom til å kunne ta en utdanning. For mange av ildsjelene var etablering av et landsgymnas et rettferdighetsspørsmål, blant annet for stortingsmennene Ole Konrad Ribsskog, Johan Gjøstein og Olav Andreas Eftestøl. Alle disse tre var lærere og kom fra landsbygda.[1]

For andre var også målsaken en viktig motivasjon.[5] Skoleformen skulle fremme landsmålet som et bruksspråk i privat og offentlig virksomhet.[1] Professorene Nikolaus Gjelsvik og Marius Hægstad var representanter for denne linjen. Hægstad ble i 1899 den første professoren i «norsk folkemål». Gjelsvik var formann i Noregs Ungdomslag, Det Norske Samlaget og Noregs Mållag.[6]

Ifølge Reidun Høydal inngikk landsgymnasene i den norske nasjonalbygginga, i norskdomsbevegelsen. Høydal knytter også etableringen av landsgymnasene til den nynorske motkulturen, der Arne Garborg var en sentral person. Det var Noregs Ungdomslag som i 1910 med et brev til departementet tok initiativ til etablering av egne gymnas for landsungdom.[6]

Bygymnasene var for det meste private eller kommunale, men for pådriverne av landsgymnaset var det en forutsetning at elevene ikke skulle betale skolepenger. Skolene burde derfor være statsfinansierte.[1]

Organisering og utdanning[rediger | rediger kilde]

En vanske ved utforming av skoleformen var å passe landsgymnaset inn i en skolestruktur som ikke var ensformet og rettlinjet. På en eller annen måte måtte en kompensere for det faktum at landsbygda manglet tilbud om middelskole - og erstatteren realskole, som kom i 1935. Løsningen ble å gjøre landsgymnaset fireårig, der en skulle bygge på folkeskolen og ett års framhaldskole.[6] Det første året ble brukt til å gå gjennom pensumet i middelskolen.[1] De tre siste årene hadde samme pensum som bygymnasene. I praksis gikk de fleste rett fra folkeskolen til landsgymnaset. De som hadde realskolen kunne gå inn i andre klasse, dersom karakterene var gode nok.

Opptak til landsgymnaset var basert på en opptaksprøve. Bare mellom tre og fem prosent av et årskull kom inn, og landsgymnasene ble betraktet som eliteskoler med gode eksamensresultater.[1] Fra det første kullet tok 20 av 32 kandidater høyere utdanning. Totalt tok omkring halvparten av kandidatene høyere utdanning, samme andel som blant kandidater fra Oslo katedralskole. Om lag to tredeler fra landsgymnasene tok naturvitenskapelige studier (ingeniør, lege).[6]

De fleste skolene hadde engelsk- og real-linje, og noen skoler etablerte også etter hvert norrøn-, naturfag- og samfunnsfaglinjer.

Elevene kunne velge mellom bokmål og nynorsk som hovedmål, men de fleste skolene hadde nynorsk som administrasjonsspråk.[1]

Oppstart og drift av landsgymnasene[rediger | rediger kilde]

Skoleformen ble etablert i 1914 etter en langvarig debatt og strid i Stortinget om ny lov om landsgymnas. På Voss og i Volda hadde det vært private gymnas siden 1910, og i 1916 fikk Voss det første landsgymnaset.

På 1920- og 1930-tallet var det mange forskjellige økonomiske løsninger for å drive landsgymnasene, og etter andre verdenskrig var alle skolene statlige.[6] Lektorene var da embedsmenn, utnevnte i statsråd. Landsgymnasene fikk dermed sin gullalder i årene etter 1945, etter et tilbakeslag under selve krigen.

Mange av landsgymnasene fikk store og staselige bygninger. Firda landsgymnas hadde Eidsvollsbygningen som forbilde. Troms offentlige landsgymnas måtte imidlertid holde hus i gamle brakker fra krigen.[1]

Lokalisering av landsgymnasene[rediger | rediger kilde]

Etter at loven om landsgymnas var vedtatt, ble det et spørsmål om hvor skolene skulle lokaliseres. Hele 25 kommuner var interessert og ville stille lokaler til leie. Undervisningsdepartementet mente at alle landsdeler burde få et landsgymnas. Noen prinsipiell fordelingslinje ble likevel ikke etablert. Først på 1930-tallet ble det laget en langtidsplan for lokalisering, men da var alt åtte landsgymnas etablert. Etter krigen ble det etablert ytterligere fire landsgymnas, to i Nord-Norge, i Bø i Telemark og på Vinstra.[1]

De tolv landsgymnasene som var i drift, listet alfabetisk:[7][1]

Etter å ha gått over fra å være privat-eid til å bli statlig, brukte mange skoler «offentlig landsgymnas» som del av navnet, som i «Rogaland offentlige landsgymnas».

Avvikling av skoleformen[rediger | rediger kilde]

I 1964 ble 9-årig grunnskole innført, og de fire-årige landsgymnasene gikk over til å bli treårige gymnas under fylkeskommunal forvaltning. Siste opptak for fireårig gymnas var i 1967 – med opptaksprøver der folkeskolepensum var grunnlag.[trenger referanse]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j Gudleiv Forr (2020). «Dei norske landsgymnasa 1916-1964». Norsk Tidende. Medlemsblad for Noregs Mållag (Nr.5). 
  2. ^ Jostein Fet: Lesande bønder. Litterær kultur i norske allmugesamfunn før 1840. Oslo 1995.
  3. ^ Jostein Fet: Skrivande bønder. Skriftkultur på Nord-Vestlandet 1600-1850. Oslo 2003.
  4. ^ Rune Slagstad: De nasjonale strateger. Oslo 1998. ISBN 82-530-2336-7
  5. ^ Reidun Høidal: Upp og fram! Landsgymnaset vert til. I: Gudleiv Forr og Helge Vold (red.): Landsgymnaset. Samlaget 2007. ISBN 978 82 521 7138 9
  6. ^ a b c d e Høydal, Reidun: Folkedanning? Landsgymnaset som mothegemonisk danningsprosjekt. Nytt Norsk Tidsskrift, nr 4, 2003.
  7. ^ «Landsgymnas». Allkunne - levande leksikon. Besøkt 7. desember 2020. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]