Dannelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Dannelse betyr vanligvis en persons sett av allmennkunnskaper, kulturell oppførsel og innsikt som det tradisjonelle samfunnet vurderer som høyverdig og fint. Dannelse er et språklig, kulturelt og historisk betinget begrep med sammensatt betydning, men kan ofte erstattes med synonymer som «forfinethet», «kultur», «fostring» og «god oppdragelse». Ordet dannelse finnes både i norsk[1] og dansk[2] og er, som den svenske varianten bildning,[3] oversatt direkte fra det tyske Bildung.

Opprinnelig og moderne betydning[rediger | rediger kilde]

Den opprinnelige betydningen av det norske dannelsesbegrepet henger nøye sammen med Norges avhengighetsforhold til byråkratiet og kulturen i Danmark da Norge var underlagt kongemakten der. «Dannet» betød for en nordmann opprinnelig at han var «fordansket». Dette hang sammen med at all høyere utdannelse foregikk i København, og at samfunnselitens skrift- og talespråk var dansk. Etterhvert kom dannelsen til å innebære all god oppførsel, takt og tone, og kunnskaper som var erhvervet fra universitetene, såkalt klassisk dannelse. Bildung eller bildning henger sammen med tanken om at menneskets indre utvikling former et bilde i menneskets indre, et ideal mennesket skal strebe etter. Det svenske verbet att bilda kan også oversettes med å skape, danne eller forme, altså gi form eller skape et bilde, og bildning kan i denne sammenhengen bety det å «danne en edel og forfinet personlighet».

Det moderne, helhetlige dannelsesbegrepet står for menneskenes livslange utviklingsprosess, hvor de utvider sine åndelige, kulturelle og praktiske ferdigheter og sin personlige og sosiale kompetanse. Ifølge filosofen Ellen Key er dannelsen det vi sitter igjen med etter at vi har glemt det vi har lært. Denne formuleringen kan forstås slik: Den kunnskapen vi har tilegnet oss, blir internalisert på en slik måte at vi ikke lenger trenger å huske den bevisst. Med andre ord: Når vi er små, læres vi opp til å sitte pent ved bordet. Den dagen vi ikke har behov for å tenke på at vi skal sitte pent, men gjør det av selvfølgelig vane, har kunnskapen sunket ned i oss. Den samme prosessen finnes igjen i oppøving av praktiske ferdigheter, som sykling eller dansing. Det er viktig å påpeke at Ellen Key neppe kan ha brukt dannelsesbegrepet slik vi forstår det i Norge. En person som kan sykle, er ikke dermed "dannet" – så her snakker vi nok om mer "høytstående" teoretiske kunnskaper, knyttet til etiske leveregler, litteratur, kunst og musikk, altså kultur generelt.

Dannelse i skolelovene[rediger | rediger kilde]

Allmenndannelse sto sentralt i norsk skole spesielt i første halvdel av 1900-tallet. Lov om Folkeskolen paa Landet la vekt på like vilkår for by og land i tillegg til skolens oppdrageransvar.

Forskjellige typer dannelse[rediger | rediger kilde]

Det finnes ofte ulike former for dannelse, blant annet alminnelig dannelse (også kjent under begrepet folkeskikk) og borgerlig dannelse, hvor den sistnevnte bærer preg av stivere etterfølging av regler for være-/omgangsmåte og antrekk.[4] I tillegg har man også aristokratisk dannelse, kurtoisi, som har en friere, men mer avansert uttrykksmåte. Den har oppstått og utviklet seg ved de kongelige hoffene i Europa.

Dannelse og danning[rediger | rediger kilde]

Dannelse er den språkformen som brukes på riksmål og moderat bokmål. På nynorsk heter det danning (et noe snevrere alternativ på nynorsk kan være oppseding, som mer tilsvarer oppdragelse). Begrepet danning har ofte også betydningen å forme, skape og lage i en mer generell forstand, og ble av en rekke pedaogoger på 70-tallet lansert som et for dem mer vitalt begrep enn det konservative dannelse. Klassisk er Jon Hellesnes artikkel "Ein utdana mann og eit dana menneske: framlegg til eit utvida daningsomgrep" 1969 hvor han trekker frem danning som et begrep som tilsier at man er i en danningsprossess som er åpen, ikke inn i en ferdig dannet form. Begrepene har imidlertid samme etymologi.

Ordet utdannelse (på riksmål og moderat bokmål) og utdanning (på nynorsk og radikalt bokmål) er avledet av dannelse.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Norsk[rediger | rediger kilde]

Tysk[rediger | rediger kilde]

  • Manfred Fuhrmann: Bildung. Europas kulturelle Identität, Stuttgart 2002: Reclam, ISBN 3-15-018182-8
  • Heinz-Joachim Heydorn, Studienausgabe: Band 3, Über den Widerspruch von Bildung und Herrschaft, Verlag Büchse der Pandora 2004, ISBN 3-88178-333-4
  • Manfred Fuhrmann: Der europäische Bildungskanon des bürgerlichen Zeitalters, Frankfurt/Main, Leipzig 1999: Insel, ISBN 3-458-16978-4
  • Georg Bollenbeck, Bildung und Kultur. Glanz und Elend eines deutschen Deutungsmusters, suhrkamp taschenbuch 2570, Frankfurt am Main 1996
  • Ernst Peter Fischer: Die andere Bildung. Was man von den Naturwissenschaften wissen sollte. Hamburg 2001 ISBN 3-548-36448-9 (Ullstein-Taschenbuch)
  • Schwanitz, Dietrich: Bildung. Frankfurt/Main 1999, ISBN 3-8218-0818-7 (als Taschenbuch ISBN 3-442-15147-3)
    Schwanitz' Buch präsentiert, was Bildung nach der obigen Definition gerade nicht ist – eine Ansammlung von Kenntnissen
  • Goeudevert, Daniel: Der Horizont hat Flügel. Die Zukunft der Bildung, München 2001, ISBN 3-548-75086-9
  • Herwig Blankertz: Bildung im Zeitalter der großen Industrie. Hannover 1969

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]