Hopp til innhold

Gudmund Hernes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gudmund Hernes
Født25. mars 1941[1]Rediger på Wikidata (84 år)
Trondheim
BeskjeftigelseSkribent, politiker, professor, sosiolog Rediger på Wikidata
Utdannet vedJohns Hopkins University (–1971; akademisk grad: ph.d.)[2]
Trondheim katedralskole
EktefelleHelga Hernes (1969–1978)[1]
Charlotte Haug (2008–)[3]
Partner(e)Sofie Rogstad (1984–1998)[4]
BarnStein Hernes
PartiArbeiderpartiet
NasjonalitetNorge
Medlem avDet Norske Videnskaps-Akademi
Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab
UtmerkelserNorsk sosiologforenings hederspris (2010)
Norges helseminister
22. desember 1995–17. oktober 1997
RegjeringBrundtland III
Jagland
ForgjengerWerner Christie
EtterfølgerDagfinn Høybråten
Norges kirke-, utdannings- og forskningsminister
3. november 1990–22. desember 1995
RegjeringBrundtland III
ForgjengerEinar Steensnæs
EtterfølgerReidar Sandal
Gudmund Hernes på Commons

Gudmund Hernes (født 1941) er en norsk sosiolog og tidligere statsråd for Arbeiderpartiet. Han omtales som en av etterkrigstidens toneangivende «professorpolitikere» og reformatorer innen norsk skole og utdanning.[5]

Hernes var fra 1971 til 1989 professor ved Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen, der han ledet den første Maktutredningen og stod sentralt i «Bergensskolen» innen norsk sosiologi som vektla matematiske modeller, store datasett og økonomisk tenkemåte.[5] Hans første rolle i regjeringen var som statssekretær i Planleggingssekretariatet 1980–1981. I 1981 stod han sammen med Terje Rød-Larsen i spissen for opprettelsen av Fafo, der han var forskningsleder fra 1983 ved siden av sitt UiB-professorat. Han var gjesteprofessor ved Harvard University i 1986 og 1990, og ble i 1990 professor II ved Universitetet i Oslo. Mellom 1990 og 1997 var han statsråd, først som kirke-, utdannings- og forskningsminister 1990–1995 og siden som helseminister 1995–1997. Som kirke-, utdannings- og forskningsminister gjennomførte han store reformer av norsk skole og høyere utdanning som Reform 94, Reform 97 og Høgskolereformen.

Etter at han forlot regjeringen har han hatt oppdrag for FN og vært knyttet til forskjellige akademiske institusjoner, blant annet som forsker I ved Fafo[6] og professor II ved Handelshøyskolen BI.[7]

Reform 94 har imidlertid vist seg å være kontroversiell og har resultert i massiv kritikk, hvor hoveddelen av kritikken synes å være rettet mot teoretisering av yrkesfagene.

Utdannelse

[rediger | rediger kilde]

Gudmund Hernes tok artium ved Trondheim katedralskole i 1960, historie mellomfag ved Norges lærerhøgskole i 1961, siden sosialøkonomi støttefag (1963) og sosiologi grunnfag (1964) ved Universitetet i Oslo. I 1966 dro han til Johns Hopkins University i USA, der han studerte under Arthur L. Stinchcombe og James S. Coleman, med sosiologisk teori og matematisk sosiologi som spesialemner. Han fikk sin Ph. D. i 1970 med en avhandling om maktforhold i det norske Stortinget: Interest, Influence and Cooperation.

Akademisk karriere

[rediger | rediger kilde]

I 1969 ble Hernes universitetslektor ved Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen og professor samme sted i 1971. I 1970-årene var han med i forskergruppen for den første Levekårsundersøkelsen. Han ledet den første maktutredningen, som fikk ros for å ta i bruk sin tids mest moderne analyseteknikker for å forstå det norske samfunnet. I 1974–75 var han Fellow ved Center for Advanced Study in the Behaviorial Sciences ved Stanford (Palo Alto).

Fra 1983 var han forskningsleder ved FAFO, som han sammen med Terje Rød-Larsen hadde tatt initiativ til opprettelsen av. Han ble senere utnevnt til professor II ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Han var gjesteprofessor ved Harvard University fra 1986 til 1987 og høsten 1990.

Hernes' bok Makt og avmakt: En begrepsanalyse først utgitt i 1975 ble i 2011 kåret til et av de 25 viktigste bidragene til norsk sosiologi i Norsk sosiologisk kanon.

Politisk karriere

[rediger | rediger kilde]

Hernes har ikke stilt til valg som kandidat ved stortingsvalg. Direkte engasjert i regjeringsarbeid ble han derimot første gang i 1980–1981, som statssekretær i Planleggingssekretariatet (knyttet til Finansdepartementet), ledet av statsråd Per Kleppe.

Ni år senere, høsten 1990, ble Gudmund Hernes statsråd i Kirke-, utdannings og forskningsdepartementet i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering, en stilling han hadde til han ble helseminister i samme regjering fra desember 1995 til oktober 1997.

Hernes var statsråd for forskning da Norges forskningsråd ble opprettet i 1993, og utnevnte som kirkeminister den første kvinnelige biskop, Rosemarie Köhn, i 1993.

Som helseminister fremmet han forslaget om fastlegeordningen, som et flertall i Stortinget sluttet seg til i 1997.

Reform 94

[rediger | rediger kilde]

Som utdanningsminister ble han mest husket for innføringen av Reform 94, som gav elever rett til tilbud om videregående opplæring, men som også har blitt møtt med kritikk om teoretisering av (særlig) yrkesopplæringen.

Reform 94 var en parallell til den elevsentrerte reformpedagogikken i Danmark, der Bertel Haarder var undervisningsminister inntil 1993.

Som minister forberedte Hernes også grunnskolereformen R97 som utvidet grunnskolen fra ni til ti år.

Karriere etter politikken

[rediger | rediger kilde]

I perioden 1997–1999 var Hernes knyttet til IT Fornebu og Norsk Investorforum. I desember 1999 ble han direktør ved UNESCO International Institute for Educational Planning, og har også vært UNESCOs koordinator for hiv/aids.

Han har vært gjesteprofessor ved Stanford University, hvor han stadig er på forskningsopphold.[8] Hernes er fra 2006 igjen forsker ved forskningsstiftelsen Fafo og professor II ved Handelshøyskolen BI ved Institutt for regnskap - revisjon og jus.[9]

Hernes er medlem av Det norske Videnskaps-Akademi, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og Agder Akademi.

Han var president i International Social Science Council 2007-2011.

Priser og utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

I 2010 ble Gudmund Hernes tildelt Norsk sosiologforenings hederspris.[10][11] Han er æresdoktor ved Universitetet i Umeå og ved Universitetet i Bergen.

Privat

[rediger | rediger kilde]

Gudmund Hernes var gift med den tyskfødte samfunnsviteren Helga Hernes i perioden 1969–1978. Han var deretter samboer med historiker Sofie Rogstad 1984–1998.[12] Han er nå gift med Charlotte Haug, tidligere redaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening. Han er far til Stein Hernes.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Gudmund_Hernes[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ ProQuest document ID 302619764[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.tu.no[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Store norske leksikon, «Gudmund Hernes», Store norske leksikon-ID Gudmund_Hernes, publisert i Store norske leksikon[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b «(no) Gudmund Hernes» i Norsk biografisk leksikon.
  6. ^ fafo.no Gudmund Hernes' hjemmeside ved Fafo
  7. ^ bi.no Gudmund Hernes' hjemmeside ved BI Arkivert 2. april 2015 hos Wayback Machine.
  8. ^ "FSI Standford University Center for Health Policy/Center for Primary Care and Outcome Research: Directory", 6. desember 2011 Arkivert 2013-05-31, hos Wayback Machine.
  9. ^ "Handelskolen BI - Gudmund Hernes", 6. desember 2011[død lenke]
  10. ^ ««Norsk sosiologforenings hederspris 2010 Gudmund Hernes», 6. desember 2011». Arkivert fra originalen 26. oktober 2013. Besøkt 6. desember 2011. 
  11. ^ «Gudmund Hernes er tildelt Norsk sosiologforenings hederspris 2010», 6. desember 2011[død lenke]
  12. ^ «(no) Gudmund Hernes» i Norsk biografisk leksikon.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Norges helseminister
1995–1997 		Etterfølger
Forgjenger  Norges utdannings- og forskningsministre
1990–1995 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gudmund_Hernes&oldid=24892426»