Lov om almueskolevæsenet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

I 1827 kom den første Lov angaaende Almue-Skolevæsenet paa Landet. Denne loven anga i §15 at barn var skolepliktige «fra det fyldte 7de, eller, hvor Omstændighederne lægge Hindringer i Veien for at Børnene i denne Alder søge Skolen, fra det fyldte 8de Aar, indtil de confirmeres». Det var kirkens folk, primært kirkesangeren, som skulle være lærer (skoleholder). Dette kunne gå på omgang i distriktene, «saaledes at hele Præstegjeldets Ungdom i det mindste 3 eller, hvor dette maatte findes ugjørligt, 2 Maaneder om Aaret kan vorde underviist» (§6).[1][2]

Skoleforholdene var lenge mye dårligere i byene enn på landet. Med Lov om Almueskolevæsenet i Kiøbstæderne av 1848 ble skolen i byene mer ensartet regulert. Det var her inntatt bestemmelser om lærernes kvalfikasjoner. Førstelærere måtte «have bestaaet den anordnede Afgangsprøve ved et af Rigets Seminarier» eller tilsvarende. Dette behøvde ikke være kirkens folk, men de kunne gjerne ha bistilling som klokker eller kirkesanger, og de måtte ansettes av biskopen. Underlærere ble ansatt av prosten. Skoleplikten var den samme som på landet.[3][4]

I 1860 kom den neste Lov om almueskolevæsenet paa landet, også kjent som fastskoleloven. Der hvor den tidligere lov bare foreskrev én fast skole i hvert prestegjeld i tillegg til omgangsskole, ble nå fast skole innført som den regulære ordningen. Antallet faste skoler økte kraftig, og det ble også mange flere lærere. Formålsparagrafen i loven av 1860 er praktisk talt identisk med by-skoleloven av 1848. Loven foreskrev undervisning i 12 uker, men unntaksvis i 9 uker. Ble antallet skolepliktige barn så stort at de ikke hensiktsmessig kunne undervises av én lærer, skulle barna ifølge §3 enten deles i avdelinger med forskjellige undervisningstider, eller hjelplærere ansettes. Bestemmelsen anga uttrykkelig at også kvinner kunne ansettes som hjelpelærere.[5][6]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]