Redningshelikoptertjenesten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Et redningshelikopter av typen Westland Sea King, operert av 330 skvadron i Luftforsvaret.

Redningshelikoptertjenesten er det eneste dedikerte operative elementet i den norske statens redningstjeneste. Redningshelikoptertjenesten skal til en hver tid ha Sea King redningshelikoptre på beredskap for umiddelbar utrykning på seks baser. I tillegg skal ett Super Puma helikopter være klar på 1 times beredskap på en base. Justis- og beredskapsdepartementet er ansvarlig for Redningshelikoptertjenesten, eier Sea King-helikoptrene og står for løpende disponeringen av helikoptrene gjennom Hovedredningssentralen.

Det er etablert et anskaffelsesprosjekt for å erstatte Sea King med 16 helikoptre av typen AgustaWestland AW101 innen 2020.

Historie[rediger | rediger kilde]

Redningshelikoptertjenesten ble opprettet i 1967 etter forliset av danskebåten MF «Skagerak», året før. Norge hadde da ikke redningshelikoptre og måtte få bistand fra et dansk Sikorsky S61A-helikopter som Danmark hadde kjøpt året før.[1] Redningshelikopteret ble sett på som uvurderlig i redningsarbeidet og alle de 144 om bord ble berget. Redningshelikoptertjenesten skulle legges under justis- og politidepartementet og dDaværende sjef for Luftforsvaret, Wilhelm Mohr, fikk ansvaret for å anskaffe redningshelikoptre.[2] I mellomtiden leide departementet inn to helikoptre fra en sivil operatør, som skulle stasjoneres i Bodø og på Sola.

Kravet til det nye redningshelikopteret var det det måtte kunne fly i 110 knop, ha plass til 20 personer og kunne nå 300 nm ut fra land. Redningshelikoptertjenesten skulle fordeles på fire baser og Justis- og politidepartementet anskaffer ti nye Sea King redningshelikoptre. Forsvaret velges som operatør, med budsjett- og driftsansvar.

10 stk Westland Sea King MK43B-helikoptre ble så anskaffet i 1972. To skrog gikk siden tapt, og ble erstattet i 1978 og 1992.[3] Ytterligere to stk ble kjøpt inn i 1996, så totalantallet siden da har vært 12.

Sea King ble tatt i bruk i redningshelikoptertjenesten i mai 1973 og var opprinnelig stasjonert på Bodø hovedflystasjon, Ørland hovedflystasjon, Sola flystasjon og Stasjonsgruppe Banak. I 1997 gjennomførte skvadronen 237 redningsoppdrag og 747 luftambulanseoppdrag. Fra 1995 til 1998 var ett helikopter stasjonert på Ålesund lufthavn, Vigra, og siden 1999 har ett vært stasjonert på Rygge flystasjon.[4] Ett helikopter har også vært stasjonert på Florø lufthavn siden 2009.[5]

Etter planen utarbeidet av NAWSARH-prosjektet skal Sea King erstattes av AgustaWestland AW101 Merlin. Helikopteret vant anbudet på inntil 16 helikoptre foran NHIndustries NH-90, Eurocopter EC225 og Sikorsky S-92. De nye helikoptrene skal leveres fra 2016 og skal fra 2020 overta som redningshelikopter for Sea King.[6]

Baser[rediger | rediger kilde]

Redningshelikoptertjenesten har baser med Sea King på beredskap på Banak lufthavn, Bodø lufthavn, Ørland flyplass, Florø lufthavn, Stavanger lufthavn, Sola og Moss lufthavn, Rygge og Super Puma på Svalbard lufthavn, Longyear.

Operatører[rediger | rediger kilde]

Luftforsvarets 330 skvadron er operatør på basene der det benyttes Sea King mens Lufttransport FW er operatør for basen med Super Puma.

Andre redningshelikopterressurser[rediger | rediger kilde]

Ved behov kan redningssentralene anmode om bistand fra andre egnede helikopterressurser. Noen statlige og private helikoptre er særlig egnet på grunn av utrustning og besetningenes kompetanse:

  • På enkelte oljeinstallasjoner har oljeselskapene fast stasjonerte søk-og redningshelikoptre som del av deres egen beredskapsorganisasjon. Primæroppgaven er å drive ambulanse- og redningstjeneste på installasjonene. Helikoptrene står også til disposisjon for hovedredningssentralene ved behov. Med lokalisering ute på havet har helikoptrene kort vei til viktige fiskebanker og sjøfartsleder. I tillegg til å drive ambulansetjeneste på plattformer kan helikoptrene heise opp personer som er falt i sjøen, samt hente syke og skadede på båter. Besetningen består av 2 flygere, en tekniker/heisoperatør, en redningsmann og en anestesisykepleier som er spesialist på akuttmedisin.

Oljeselskapene kjøper denne tjenesten på kontrakt fra sivile helikopterselskaper. På Statfjord B og Ekofisk har det vært SAR-tjeneste siden tidlig på 1980-tallet. Til Heidrun kom fast SAR-helikopter i 2001 og til Oseberg i 2002. Dette var tidligere en tjeneste med begrenset mulighet til å gjennomføre oppdrag i mørke og dårlig vær på grunn av utstyret i helikoptrene, men helikoptrene er nå erstattet med godt utrustede allværs SAR helikoptre.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 1. (1969-70): Om samtykke til at Justisdepartementet i 1970 foretar bestilling av tre helikoptre til bruk for sjøredningstjenesten.
  2. ^ «Utredningshelikopter». NRK. 11. mars 2014. Besøkt 9. desember 2014. 
  3. ^ TU.no - Fra denne arbeidsplassen skal det reddes liv i 40 år (05.11.2016)
  4. ^ «The Norwegian Search and Rescue Service» (PDF). Justisdepartementet. 1999. s. 9. Arkivert (PDF) fra originalen 20. april 2012. Besøkt 12. mars 2014. 
  5. ^ «Her sliter redningshelikoptrene». Bergens Tidende. 29. september 2009. Besøkt 12. mars 2014. 
  6. ^ "Regjeringen har signert kontrakt om levering av redningshelikoptre" Justisdepartementet. Besøkt 12. mars 2014.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]