Edward Said

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Edward Said
Født Edward Wadia Said
1. november 1935
Palestine-Mandate-Ensign-1927-1948.svg Jerusalem i Palestina (Palestinamandatet)
Død 24. september 2003 (67 år)
USA New York
Kronisk leukemi
Ektefelle Mariam C Said
Yrke Forfatter, litteraturhistoriker og politisk aktivist

Plakat av Edward W. Said

Edward Wadie Said (født 1. november 1935, død 24. september 2003) var en palestinsk-amerikansk litteraturhistoriker og forfatter, mest kjent for boka Orientalismen (1978), og for å ha introdusert begrepet orientalisme for å forstå forholdet mellom Europa og Asia.

Etter at familien hans ble drevet vekk fra Jerusalem i forbindelse med etableringen av staten Israel, slo han og familien seg ned i Egypt i noen år, før de endte opp i USA. I 1963 ble han professor i engelsk og komparativ litteraturvitenskap ved Columbia University, hvor han ble til sin død.

Said døde av leukemi 67 år gammel.

Orientalismen[rediger | rediger kilde]

I Orientalismen fra 1978 kritiserer Said vestlige eksperter på Midtøsten og den vestlige skjønnlitteraturen for å legge eurosentriske kategorier til grunn for sin forståelse av området. Han kritiserer også arabiske eliter for å ha internalisert dette perspektivet. Said var imidlertid nøye på at han ikke ville bli tatt til inntekt for tradisjonalstisk ideologi. Han utfordret store deler av det akademiske miljø og forsøkte å slå hull på myten om den verdinøytrale og politisk uavhengige forskningen, og ønsket videre å dokumentere at forskning ikke bare har legitimert imperialisme, men også bidratt til imperialismens framvekst. Dette var og er brennbare temaer, så det han skrev ble mottatt både med entusiasme og raseri.

I boka gir han videre uttrykk for at Orienten fremstilles som et vrengebilde av Vesten: Det er noe ullent, fjernt, eksotisk, mystisk, sensuelt, fremmed og farlig, i motsetning til det rasjonelle, kontrollerte og håndgripelige Vesten.

Politiske og humanitære kampsaker[rediger | rediger kilde]

I sine senere år var Said mest kjent for å være en kritiker både av Israel og de palestinske selvstyremyndighetene med Yasir Arafat i spissen. Fra 1977 var han medlem av det palestinske nasjonalrådet, men forlot dette i 1991 i protest mot Arafats allianse med Saddam Hussein. Opprinnelig var Said en talsperson for en tostatsløsning, men gikk etter hvert inn for en enstatsløsning fordi han ble stadig mer overbevist om at en tostatsløsning var umulig, både politisk og moralsk. Rettferdighet for palestinerne – både i forhold til israelerne og sine egne ledere – var hans mest nærliggende politiske kampsak, men den var bare en del av hans store prosjekt, som var en kompromissløs kamp for en global humanisme. Said ble en krass kritiker mot Oslo-prosessen, med den konsekvensen at bøkene hans ble forbudt av de palestinske myndighetene. I 2002 var Said med på å danne Nasjonalt Initiativ for Palestina (PNI) som tok avstand både fra al-Fatah/PLOs autoritære styre og ettergivenhet overfor Israel og Hamas' fundamentalisme. Ved valget i 2006 fikk PNI to representanter i det palestinske parlamentet. Han markerte seg som en av palestinernes fremste talsmenn i USA.

Hans syn på Oslo-avtalen[rediger | rediger kilde]

Helt fra ”Oslo-avtalen” ble kjent, var hans reaksjoner negative. Said spådde fra starten at avtalen ville føre til en katastrofe og frata palestinerne det lille de hadde, for innbakt i avtalen mente han det lå forutsetninger som tillot israelerne å gjøre nær sagt hva som helst, mens palestinerne ble bundet på hender og føtter. I forbindelse med denne prosessen skrev han boka: The end of the Peace Process: Oslo and after ( 2000).

Litteratur på norsk[rediger | rediger kilde]

  • Orientalismen. (Cappelen, 1994/2001)
  • De intellektuelles ansvar (Pax, 1996)
  • Selvbiografien På feil sted (Fritt og vilt, 2001)
  • Kultur og motstand (Forlaget Oktober, 2004)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • folk.uio.no Thomas Hylland Eriksen om Orientalismen
  • folk.uio.no Thomas Hylland Eriksens minneord fra Dagsavisen