Den tapte generasjon

Bildet beskriver hvordan den tapte generasjonen vokste opp. Danmark, 1889.

Den tapte generasjon er et begrep som oppsto etter første verdenskrig, og beskriver en følelse blant unge menn som mistet sin ungdomstid på grunn av den store krigen. Generasjonen er definert av demografene William Strauss og Neil Howe som personer med fødselsår fra rundt 1883 til rundt 1900. Dette overgeneraliserende begrepet blir først og fremst brukt på de unge soldatene som var med og kjempet under første verdenskrig, men kan også brukes f.eks. på de unge soldatene som deltok under andre verdenskrig og Vietnamkrigen. De mest kjente personene som regnes til denne gruppen, er forfatterne Ernest Hemingway, Erich Maria Remarque og John Ronald Reuel Tolkien samt diktere som Rupert Brooke og Wilfred Owen.

Begrepet Den tapte generasjon har blitt kjent først og fremst gjennom skjønnlitterære verker. De mest kjente forfatterne som er kjent for å formidle denne generasjonens skjebne, er den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway og den tyske forfatteren Erich Maria Remarque. Krigen i Tolkiens Ringenes herre er ofte blitt omtalt, men ikke av forfatteren selv, som en allegori på første verdenskrig og delvis andre verdenskrig med enkeltskjebner som minner om det mange av de unge soldatene opplevde under og etter krigen.

Kjente verk om Den tapte generasjon

• Og solen går sin gang av Ernest Hemingway (1926)
• Farvel til våpnene av Ernest Hemingway (1929)
• Intet nytt fra Vestfronten av Erich Maria Remarque (1929)
• Tider som fulgte av Erich Maria Remarque (1931)
• Tre kamerater av Erich Maria Remarque (1937)
• Ringenes herre av J.R.R. Tolkien (1954–1955)