Blåhval

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Blåhval
Blåhvalen er verdens største dyr, uansett tid.
Vitenskapelig(e) navn:	Balaenoptera musculus (Linnaeus, 1758)
Norsk(e) navn:	blåhval, blåkval
Hører til:	finnhvalslekten, finnhvalfamilien, bardehvaler
Rødlistestatus:	EN A1abd^[1] ver 2.3 (1994)
Habitat:	marint
Utbredelse:	se kartet
spredt i verdenshavene
Underarter:	sørlig blåhval nordlig blåhval pygméblåhval

Blåhval (Balaenoptera musculus) eller blåkval er det største dyret som noen gang har levd på jorden^[2], uansett tid og art. Tungen kan veie like mye som en elefant, hjertet er så stort som en bil, og noen av blodkarene så store at et menneske kan svømme der. Ironisk nok kan det vitenskapelige navnet bety liten mus.

[rediger] Beskrivelse

Et blåhvalskjelett kan veie nærmere 20 tonn

Foto: Stephen Lea

Blåhvalen har kun en liten ryggfinne

Blåhvalen, som er en finnhval og tilhører bardehvalene, er et sjøpattedyr som kan bli mer enn 38 meter lang og veie 275 tonn eller mer. Hannene kalles okser, hunnene kuer og avkommet kalver. Kalvene er langt større enn en nyfødt baby.

Den største blåhvalen som er skutt, ble fanget av Hvalfangerrederiet "Vestfold" og brakt inn til landstasjonen Husvik Harbor på Syd-Georgia i 1924. Den målte 114 fot (34,7 m).

Blåhvalen har en strømlinjeformet kropp og er mørk gråblå i fargen (skinnet fra havet gjør den mer blå enn den egentlig er), men kan ha spragler. Av og til kan også blåhvalen få et gulaktig skjær i fargen, noe som skyldes kiselalger som vokser på kroppen. Som hos andre bardehvaler er hodet stort, men ikke like dominerende som hos noen av slektningene. På undersiden av hodet og bakover mot brystregionen har den mellom 55 og 88 strupefurer. I munnen har den 540-790 sorte barder som blir inntil 1 meter lange og henger ned fra overkjeven. Bardene er bakoverbøyde og ender opp omkring 50 cm lenger bak i munnen enn utgangspunktet. Langt bak på ryggen sitter en, i forhold til kroppsstørrelsen, ubetydelig ryggfinne, ca. 30-40 cm høy. Ryggfinnen blir bare synlig et kort øyeblikk når hvalen ruller framover for å dykke.

Kuene blir gjennomsnittlig noe større enn oksene. Vanligvis blir blåhvalen ca. 25-26.5 meter lang og veier i snitt ^[3] omkring 95 (okse)-110 (ku) tonn. Spekklaget utgjør omkring 27 prosent av kroppsvekten.

[rediger] Systematikk og underarter

Det hersker usikkerhet blant forskere omkring systematikken for hvaler, som med hjelp av moderne teknologi og kunnskap ser ut til å måtte revurderes. De fleste ser imidlertid ut til å være enige om at det finnes tre underarter av blåhval. Nordlig blåhval (B. m. musculus), som er stamformen og også kalles vanlig blåhval; sørlig blåhval (B. m. intermedia), også kalt antarktisk blåhval; og pygméblåhval (B. m. brevicauda). Noen forskere regner også stammen av sørlig blåhval sør i Indiahavet som en egen underart (B. m. indica), men dette er svært omdiskutert. Noen mener nemlig at dette er pygméblåhval. Det skal også nevnes at flere forskere mener at sørlig blåhval ikke kan regnes som en egen underart, men må betraktes som en variant av B. m. musculus.

Sørlig blåhval har en torpedolignende kropp og holder til på den sørlige halvkule og er tradisjonelt den fysisk største av underartene. I snitt blir den gjerne et par meter lenger enn nordlig blåhval. Den lengste blåhvalen som noen gang er målt var ei 33,58 meter lang ku som ble fanget ved Grytviken i Sør Georgia i 1909 ^[4] (Encyclopaedia Britannica hevder det var i 1922, men dette er trolig feil). Den tyngste blåhvalen som noe gang er fanget og veid var ei 27,6 meter lang ku som ble fanget i Sørishavet den 20. mars i 1947. Kua veide 190,17 metriske tonn (418 877 pund) (Guinness World Records. 2002).

Som bardehval har blåhvalen doble blåsehull

Nordlig blåhval har en torpedolignende kropp og holder til på den nordlige halvkule og blir nest størst av underartene. Det er estimert at denne hvalen normalt blir ca. 24-28 meter lang^[5].

Pygméblåhval har en rumpetrollignende kropp og holder helst til på den sørlige halvkule, sør i Indiahavet og nord i Sørishavet strøk. Dette er den minste av underartene, og den blir typisk omkring 22 meter i lengde (maks. 24 meter). De skiller seg også fra de to andre underartene gjennom morfologiske forskjeller. Pygméblåhvaler kan også finnes i små populasjoner på den nordlige halvkule. Den ble først beskrevet i 1963.

[rediger] Finnhvalslekten

Blåhvalens nærmeste slektninger hører hjemme i finnhvalslekten^[6], men nødvendigvis ikke i den rekkefølge de listes opp nedenfor (alfabetisk). Der hersker også usikkerhet med hensynet til hvor nært slektskapet er mellom disse hvalene. Noen forskere har nemlig antydet at blåhvalen kan være nærmere beslektet med gråhval og knølhval enn hvalene i finnhvalslekten.

Mysticeti (bardehvaler)
- Balaenopteridae (finnhvalfamilien)
  - Balaenoptera (finnhvalslekten)
    - Balaenoptera acutorostrata (nordlig vågehval)
    - Balaenoptera bonaerensis (sørlig vågehval)
    - Balaenoptera borealis (seihval)
    - Balaenoptera brydei (brydehval)
    - Balaenoptera edeni (dvergbrydehval)
    - Balaenoptera musculus (blåhval)
      - Balaenoptera musculus musculus (nordlig blåhval)
      - Balaenoptera musculus intermedia (sørlig blåhval)
      - Balaenoptera musculus brevicauda (pygméblåhval)
    - Balaenoptera omurai (ny art uten navn)
    - Balaenoptera physalus (finnhval)

[rediger] Fysiske fakta

Ei 27,12 meter lang og 136 353 kg tung blåhvalku som i 1947 ble tatt ombord i det japanske fabrikkskipet «Hashidate Muru» og grundig målt og registrert, ga følgende data ^[7]:

Hjertet: 457 kg
Blodet: 8 128 kg
Lungene: 1 270 kg
Tungen: 3 048 kg
Spekket: 19 812 kg
Kjøttet: 60 962 kg
Skjelettet: 18 288 kg
Skallen: 4 572 kg
Kjevebeinet: 1 524 kg
Livvidde: 13,35 m
Kjevebeinslengde: 6,96 m

[rediger] Hvalfangst og utbredelse

Moderne harpunkanon

[rediger] Fangst av blåhval

Det var rikelig med blåhval i de fleste hav fram til begynnelsen av det 20. århundre. Årsaken til at det ikke var fangst av blåhval før skyldes i hovedsak at blåhvalen er et hurtig dyr. Før granatharpunen ble oppfunnet på 1860-tallet var ikke hvalbåtene tilstrekkelig hurtige og manøvreringsdyktige til å jakte blåhval. Det ble det imidlertid en endring på da nordmannen Svend Foyn i 1864 monterte Erik Eriksens oppfinnelse, granatharpunen, på den dampdrevne hvalfangstskuta «Spes & Fides». Harpunen ble skutt ut av en såkalt harpunkanon montert i baugen på båten. Etter dette blomstret hvalfangstnæringen til høyder som nesten utryddet både blåhvalen og flere av dens slektninger.

Fra 1904 til 1967 ble mer en 350 000 blåhval drept i Sørishavet alene. Fangsten toppet seg i 1931, da 29 000 dyr ble drept. Tusener til ble drept (noen hevder opp mot 100 000 dyr eller mer), men ikke rapportert, av Sovjetunionen på 1960-tallet og 1970-tallet (Cetacean Specialist Group, 1996). Alt i 1965 klassifiserte P. Scott blåhvalen som «meget sjelden», noe som bidro til at den Den internasjonale hvalfangstkommisjonen totalfredet den mot slutten av 1966. Den nordatlantiske bestanden ble fredet alt i 1955.

[rediger] Utbredelse i verdenshavene

Nordlig blåhval ved Azorene

Foto: Frank Wirth

Før hvalfangsten begynte fantes den største populasjonen av blåhval (trolig mellom 202 000 og 311 000 dyr) i Antarktis, men i dette området antar man at det i dag kun finnes noen få hundre dyr igjen. På den sørlige halvkule er det heller ikke registrert noen stigende trend i populasjonene.

I 1998 ble det estimert at det fantes 11 ulike populasjoner av blåhval rundt om i verdenshavene (Fielder m.fl.^[8]), 1998. Disse fordelte seg på fire regioner: Det nordlige Stillehavet; Nord-Atlanteren; det nordlige Indiahavet; og den sørlige halvkule (Mizroch^[9], 1984). Den totale bestanden av blåhval er imidlertid vanskelig å estimere, men man regner gjerne at den på ligger mellom fem til tolv tusen dyr.

Norsk Polarinstitutt estimerer totalbestanden til ca. seks tusen dyr, hvorav mellom 600 og 1 500 i det nordlige Atlanterhavet (helst rundt Azorene og Island). I Atlanteren vet man at blåhvalen vandrer så langt nord som til Baffinbukta i vest og Spitsbergen i øst om sommeren, men ellers vet man lite om vandringsrutene, annet enn at den vandrer sørover om vinteren. Den islandske stammen har vist en stigende tendens, men ellers er det ikke tegn til en økning i denne bestanden.

I det nordlige Stillehavet finnes den største konsentrasjonen av blåhval utenfor California og Mexicokysten. Dette er den største konsentrasjonen av blåhval i hele verden. Populasjonen har dessuten vist en stigende trend den siste tiden, men denne trenden ser ikke ut til ha noen betydning for strøkene rundt Japan og i Beringstredet, der disse dyrene tidligere var tallrike. Også rundt Canada finnes det blåhval, både nord i Stillehavet og nord i Nord-Atlanteren.

I Indiahavet ble det i 1996 estimert at det fantes omkring 400 pygméblåhvaler i et område sør for Madagaskar, men det finnes fortsatt ingen sikre estimater for den totale populasjonen. Noen mener også at det finnes en stamme av pygméblåhval i områdene rundt Sri Lanka, Maldivene og langs kysten av Oman, men det finnes ingen estimater. Likeledes finnes det en stamme av arktisk blåhval i Indiahavet. Det er dessuten vanskelig å skille pygméblåhval fra ikke fullt utvokst sørlig blåhval i Indiahavet og sønnenfor, noe som vanskeliggjør arbeidet med å bestemme størrelsene på totalbestanden (Cetacean Specialist Group).

Populasjonen av blåhval i Antarktis er usikker. Estimatene varierer fra noen få hundre dyr til omkring 8 000, ofte fordelt 50/50 mellom arktisk blåhval og pygméblåhval.

[rediger] Blåhval i norske farvann

Blåhvalen var tidligere tallrik langs Norskekysten, men etter rovfangsten på 1900-tallet må den nå kalles en heller sjelden gjest. I norske farvann er den mest vanlig i området rundt Jan Mayen. Forskerne mener den kan tilhøre en vestlig bestand som hadde sommerbeite langs Finnmarkskysten og i Barentshavet, og derfor ikke ble like hardt beskattet. Bestanden er imidlertid trolig svært beskjeden. I perioden 1967-1989 ble kun 11 observasjoner av blåhval gjort i kystnære norske farvann. Under et telletokt på vågehval i store deler av Norges økonomiske fiskerisone i 1989 ble det kun observert 4 blåhval ved Spitsbergen (Eugen Gravningen Sørmo, 2003).

[rediger] Atferd

Blåhvaler har en sosial atferd, men de danner ikke flokker på normalt vis, selv om man gjerne snakker om dyr som lever i bestemte områder og migrerer over store avstander mellom sommerbeite og vinterbeite. Når blåhvalen forflytter seg, svømmer disse dyrene som regel i mindre grupper på 2-4 dyr eller alene.

Blåhvalen svømmer normalt med en fart på ca. 3-6 km/t når den spiser, men kan over et kort strekke trolig nå en toppfart på mer enn 30 km/t (Kovacs og Lydersen, 2007). Noen (MarineBio.org) hevder opp mot 48,3 km/t. Forskere har bekreftet at den er hurtigst når den jages av rovdyr, eksempelvis spekkhogger som jakter på kalver. Krill er hovedføden, men den kan også ta større ansamlinger av andre små krepsdyr, som rød hoppekreps (også kalt rauåte).

[rediger] Matvaner

Blåsten fra blåhval kan stige til 12 meter

På dagtid dykker gjerne blåhvalen til rundt 100 meters dybde, der de spiser yndlingsføden. Krillen holder gjerne til rundt denne dybden på denne tiden av døgnet. Under en studie av blåhval og andre finnhvaler dykket blåhvalen til 204 meter ved et tilfelle, der dykket varte i 14,7 minutter^[10]. Slike dykk varer vanligvis i 8-15 minutter, men dykk opp mot 20 minutter er ikke uvanlige. Det lengste dykket som har blitt registrert varte i 36 minutter og skjedde i St. Lawrence-bukta^[11]. Ut i fra denne og lignende studier et det lite trolig at blåhvalen dykker særlig ofte til mer enn 250 meter, selv om noen (MarineBio.org) hevder at harpunerte blåhvaler har dykket til 500 meter. Dette har imidlertid vært umulig å få bekreftet. Blåhvalen er et pattedyr som puster med lunger. Når den kommer til overflaten etter et dykk blåser den ut gammel luft. Blåsten er markant og kan stige til 12 meters høyde.

På kvelden spiser den gjerne ved overflaten, da man kan se blåhvalen svømme med åpen munn for å fange byttedyr. Ofte ruller hvalen over på den ene siden mens den spiser. I løpet av et døgn kan en blåhval spise opp mot 3,6 tonn med krill, hvorav magen (den første av fire) rommer 1 tonn per måltid.

[rediger] Reproduksjon

Ku med kalv utenfor Ólafsvík på Island

Foto: Andreas Tille

Man vet dessverre lite om reproduksjonmønsteret til denne hvalarten. Kuene blir kjønnsmodne ved 5–10 årsalderen, og hannene i 10-15 årsalderen. Faktisk er det slik at blåhval i dag blir tidligere kjønnsmodne enn den gang de var langt mer tallrike. I så måte er det påvist at hunner i Sørishavet nå gjerne blir kjønnsmodne når de er omkring 6-7 år gamle, mens de før den store nedslaktingen i mellomkrigsårene først ble kjønnsmodne da de var omkring 10-15 år gamle (Eugen Gravningen Sørmo). Paringen foregår normalt sent på vinteren. Blåhvalkua går drektig i 10-12 måneder og føder typisk en kalv, unntaksvis tvillinger, like under havoverflaten. Fra kua parer seg første gang føder hun gjerne en ny kalv hvert 2.-3. år. Sen reproduksjonstakt er trolig årsaken til at arten har hatt så store vanskeligheter med å ta seg opp igjen.

Kalven veier ca. 2,5-3,5 tonn ved fødsel og måler omkring 7-8 meter^[12]. Den svømmer instinktivt mot overflaten, godt hjulpet av mora. Etter 30 minutter er den svømmedyktig. Mora produserer over 200 liter morsmelk i døgnet, raskt økende etter som kalven vokser til. På det meste kan en kalv konsumere over 400 liter morsmelk i døgnet. Melken inneholder 35-50 prosent melkefett og er svært nærende. Kalven kan ikke patte moren på normalt vis, så melken må sprutes fra brystvorten og inn i munnen på kalven med stort trykk. Blåhvalkalver kan legge på seg opp mot 80-90 kg i døgnet. I de første 7-8 månedene lever kalven utelukkende av morsmelk, hvoretter den avvennes og forlater mora. På denne tiden kan kalven veie mer enn 17 tonn.

Blåhvalen har på grunn av størrelsen ingen naturlige fiender, men det har blitt registrert at spekkhuggere i flokk kan angripe og drepe kalver. I så måte opplevde en gruppe forskere fra Hubbs-Sea World Research Institute^[13] i California for endel år tilbake et slikt angrep på en kalv, som de også dokumenterte gjennom fotografier. Det er antatt at blåhval kan leve opp mot 80-100 år.

[rediger] Kommunikasjon

Blåhval kommuniserer med hverandre med infralyd, gjennom såkalt hvalsang, som på grunn av sin lave frekvens bærer over enorme avstander i vann. Blåhvalen er kjent som det dyret i verden som «roper høyest» av alle dyr. Lydnivået kan overstige 150 db (opp mot 186 db har blitt målt), hvilket ville ha oversteget den menneskelige smertegrensen om vi kunne hørt det. Heldigvis kan vi ikke det, fordi mennesket ikke kan oppfatte infralyd.

Sangen ligger normalt i området 8-40 Hz, med et primærområde mellom 16 og 28 Hz. Sangen deles gjerne inn i såkalt AB og D lyder. Det er bare kjent at hanner kommuniserer med AB-lyder, mens D-lyder brukes av begge kjønn, typisk når de spiser. At bare hanner bruker AB-lyder mener forskerne kan ha med reproduksjon å gjøre.

Det er også kjent at ulike grupper med blåhval har sine egne dialekter. Det er således distinkte forskjeller i hvalsangen mellom eksempelvis nordlig blåhval og sørlig blåhval. Trolig er det også distinkte forskjeller både mellom underartene og mellom de ulike gruppene av blåhval som lever i et område. På grunn av de distinkte forskjellene i måten å kommunisere på mener nå stadig flere forskere at blåhvalen må grupperes i henhold til dialekter i stedet for geografiske områder.

Det er ikke kjent om blåhvalen har utviklet en form for ekkolokalisering, som ellers er kjent blant tannhvaler, men nyere forskning har antydet at også bardehvaler kan ha en mindre avansert form for ekkolokalisering.

[rediger] Eksempler

Eksemplene nedenfor er fra Commons og i lydformatet Ogg (.ogg) og trenger å ha Java installert på PC'en for å kunne spilles av direkte i nettleseren. Avspillingshastigheten på sangen er 10 ganger raskere enn normalt.