Seihval

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Seihval
 Seival (Balaenoptera borealis)
Sei whale size.svg
Seival (Balaenoptera borealis)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Balaenoptera borealis
Lesson, 1828
Norsk(e) navn: seikval
Hører til: finnhvalslekten,
finnhvalfamilien,
bardehvaler
Habitat: marint
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Seihval
Underarter:

Seihval (Balaenoptera borealis) er en bardehval som hører til finnhvalfamilien, der den klassifiseres blant de ekte finnhvalene. Den finnes i alle verdenshavene og ferdes stort sett på åpent hav.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Seihvalen har en gråfarget lang og slank, nærmest torpedolignende kropp med distinkte lysere grå flekker. Buksiden er lys grå. Den er svært lik brydehval og (delvis også) finnhval, og kan være vanskelig å skille fra disse. Seihvalen løfter imidlertid aldri halefinnen ut av vannet når den dykker. Når hvalen ruller for å dykke viser den ofte både blåsehullet og ryggfinen over vannskorpen samtidig, fordi den ikke ruller like bratt og derfor ikke trenger å heve kroppen særlig høyt ut av vannet.

Seihvalen kan bli opp mot 18 meter (noen hevder opp mot 20 meter) lang og veie nærmere 30 metriske tonn. Seihval på den sørlige halvkule (Balaenoptera borealis schlegellii) blir generelt noe større en de på den nordlige halvkule (Balaenoptera borealis borealis). Vanligvis måler denne hvalen omkring 12-15 meter. Den største seihvalen som er fanget i Nord-Atlanteren ble tatt utenfor Island. Den ble målt til i overkant av 16 meter. Hunnene blir ganske mye større en hannene. Seihvalen har 636-760 gråsorte barder som henger ned i to rader fra overkjeven. Bardene kan måle opp mot 78 cm i lengde og er fine (tette og tynne). Den sigdformede ryggfinnen sitter omtrent to tredjedeler ned på ryggen og måler 25-60 cm i høyde. På undersiden av hodet og på halsen har den 38-56 strupefurer, som ikke strekker seg like langt nedover brystet som på andre finnhvaler.

Utbredelse og habitat[rediger | rediger kilde]

Seihvalen er utbredt på alle verdenshavene og holder gjerne til på åpent hav. Den går ikke nær drivisen og iskanten i polområdene, men ser heller ut til å trives i noe varmere farvann. Totalbestanden av seihval er trolig omkring 55 000-60 000 dyr, hvorav minst halvparten (trolig mer) befinner seg på den sørlige halvkule. Omkring 14 000 befinner seg i Stillehavet, mens resten finnes i Atlaterhavet.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Seihval ferdes ofte i små grupper på 3-5 dyr. De er hurtigsvømmende, men spiser gjerne nær overflaten mens de svømmer relativt sakte med åpen munn (skimming) slik retthvalene gjør, men de angriper også stimer av byttedyr i høy fart fra undersiden. Det er også kjent at seihvalen kan dykke til 300 meter eller mer, men slike dykk er trolig ikke typiske. Seihvalen regnes som den hurtigste av alle finnhvalene og kan trolig nå en toppfart på 50 km/t eller mer. Det gjør den også til en av de hurtigste av alle hvaler. Føden består av zooplankton som krill og loppekreps, men også fisk og blekksprut opp mot 30 cm i størrelse står på menyen. Den kan spise opp mot 900 kg i døgnet.

Observasjoner[rediger | rediger kilde]

I Nord-Norge ble det i perioden 1868 til 1904 tatt omkring 5000 seihval. På 1900-tallet har en veldig få observasjoner av seihval i Nord-Norge, og perioden 1948-1971 ble kun 3 dyr tatt i fangst. På Vestlandet var seihvalen relativt vanlig frem til noen år etter andre verdenskrig, etter 1960 har en derimot ytterst få observasjoner.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Balaenoptera borealis – detaljert artsinformasjon


zoologistubbDenne zoologirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.