Den internasjonale hvalfangstkommisjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Den Internasjonale Hvalfangstkommisjonen (IWC, eng. International Whaling Commission) ble startet som en følge av Den internasjonale konvensjonen om regulering av hvalfangst (ICRW)[1]den 2. desember 1946 for å sikre bestanden av hval. Strukturen til IWC baserte seg på at statene basert på langsiktige egeninteresser ville bli enige om felles prinsipper om forvaltningen av en felles ressurs, basert på vitenskapelige data.[2] Fra 1980-tallet har IWC blitt det fremste forumet for beskyttelsen av alle hvalarter.[3] Endringen i IWCs mandat startet tidlig på 1970-tallet, og er ofte sett i sammenheng med De Forente Nasjoners konferanse om menneskets miljø, som ble avholdt i Stockholm i 1972. Resultatet av denne endringen er mest synlig i IWCs vedtak fra 1986 om et fem-årig forbud (moratorium) mot kommersiell hvalfangst, som siden er blitt fortløpende forlenget, og det senere vedtaket om et reservat for hval i Antarktis.

Den beskyttende rollen IWC har påtatt seg er blitt satt under press siden siste halvdel av 1980-tallet, ettersom ulike populasjoner av vågehval er blitt hevdet å være store nok til at man kan tillate begrenset fangst. De skarpe skillene mellom de som ønsker å ta opp igjen en viss hvalfangst og de som til nå har lykkes med å nekte noen som helst gjenopptagelse av fangsten har som en konsekvens ført til at pro-hvalfangst-nasjonene har satt spørsmålstegn ved legitimiteten til IWCs beslutninger.

Oppbygging og medlemskap[rediger | rediger kilde]

IWCs medlemsland i blått

IWC ble opprettet under en frivillig enighet blant medlemsnasjonene for å fungere som en styrende enhet for å operere under Den internasjonale konvensjonen om regulering av hvalfangst og for å implementere konvensjonens økonomiske og miljømessige mål. Kommisjonens rolle er å regelmessig gjennomgå og revidere «konvensjonens handlingsplan»,[4] å kontrollere hvalfangst ved å beskytte enkelte arter (herunder utpeke områder som hvalreservater, sette kvoter for fangst, fastsette tidsperioder for fangst, fastsette hvilke områder som er åpne for fangst, fastsette hvilke metoder som er tillatt for fangst). I sitt konstituerende dokument har IWC også fått oppgaven å fastsette reguleringer for «å sørge for bevaring, utvikling og optimal utnyttelse av hvalressursene» med den forutsetning at slike reguleringer «er basert på vitenskapelige funn».[5]

IWCs hovedkvarter ligger i Cambridge, England. Kommisjonen har tre hovedkomiteer, Vitenskapskomiteen, Teknisk komite og Økonomi/Administrasjonskomiteen.

Deltagelse i IWC er ikke begrenset til stater som er involvert i kommersiell hvalfangst.[6]

IWC har tradisjonelt hatt sine møter årlig, vanligvis i mai eller juni. Møtet er sammensatt av en representant med stemmerett (kalt kommisjonær) fra hver stat, sammen med ulike eksperter og rådgivere. Møtene er generelt ekstremt delt, og viser en total splittelse på alle viktige spørsmål mellom pro-fangst-nasjonene og deres støttespillere på den ene siden, og anti-fangst-nasjonene på den andre. IWCs forretningsorden tillater ikke-delegater og internasjonale organer å delta på møtene med observatører dersom de har søkt om dette til ledelsen tretti dager før møtet, eller dersom de har deltatt ved tidligere møter.[7] Ikke-statlige organisasjoner som har kontorer i mer enn tre land kan også delta ved de årlige IWC-møtene.[8]

Årlige møter[rediger | rediger kilde]

Medlemmer av IWC startet å møtes regelmessig i 1969. De første 20 årene ble de årlige møtene holdt i Storbritannia, men siden slutten av 1980-tallet har vertskapsrollen for møtene blitt utvidet blant medlemmene.

IWCs utvikling[rediger | rediger kilde]

Fra stiftelsen og inntil slutten av 1960-tallet forsøkte IWC å opprettholde verdensomspennende kommersiell hvalfangst gjennom et kvotesystem i et forsøk på å la enkelte hvalpopulasjoner øke i størrelse. Gjennom de første tjuefem årene av IWCs eksistens overså de den fortsatte overutnyttelsen av bestanden, og den påfølgende reduksjonen i antall hval. Anbefalingene fra kommisjonenes vitenskapskomite i denne tiden, blir av miljøforkjempere hevdet å ha blitt forvrengt og oversett av hvalfangststatene.[9] Som en følge av dette ble «hvalpopulasjonene regelmessig overbeskattet, og vitenskapelige råd angående fortsatte fangstbegrensninger ble ofte ignorert. Når populasjoner endelig ble beskyttet fra fortsatt fangst skjedde dette gjerne etter at de allerede var kollapset.»[10]

I 1994 ble det klart at Sovjetunionen systematisk hadde underrapportert antal hvaler de tok. Som et eksempel kan nevnes at fra 1948 til 1973 hadde landet fanget 48477 knølhval, og ikke de 2710 som ble rapportert inn til IWC.[11] På bakgrunn av denne nye informasjonen fastslo IWC at de måtte skrive om sine fangstrapporter for de siste førti årene.[12] Ifølge Ray Gambell, daværende President for IWC, hadde organisasjonen mistanker om at Sovjetunionen drev underrapportering, men tok ingen videre skritt fordi dette kunne innvirke på spørsmål om nasjonens suverenitet.[13]

1970-tallet så starten på den globale antihvalfangstbevegelsen. Kommisjonen ble bombardert med uttalelser gjort av andre internasjonale konferanser som påpekte hvalbestandenes forferdelige tilstand. I 1972 vedtok de Forente Nasjoners konferanse om det menneskelige miljø[14] i Stockholm et forslag som anbefalte et ti-årig moratorium mot kommersiell hvalfangst for å la hvalbestanden komme seg.[15] Rapporter fra konvensjonen om internasjonal handel med truede dyrearter[16] i 1977 og 1981 utpekte en rekke hvalarter som «i fare for utryddelse». Til slutt ble det fastslått i de Forente Nasjoners konvensjon om sjølov at «statene skal samarbeide med hensyn til bevaring av sjøpattedyr, og i hvalenes tilfelle skal jobbe gjennom de passende internasjonale organisasjonene for bevaring, forvaltning og forskning».[17]

Et stort antall nasjoner som ikke selv drev hvalfangst tiltrådte Hvalfangstkonvensjonen, og fikk til slutt flertall over et stadig minkende antall nasjoner som var for hvalfangst. Land som USA, som tidligere ble ansett som sterke fangstforkjempere ble sterke talsmenn for anti-hvalfangstsaken. De nyinnmeldte bevaringsfokuserte statene begynte å tale for større restriksjoner på hvalfangst, basert på ny forskning som påpekte den store intellektuelle kapasiteten hvaler hadde. Disse statene krevde, sammen med en global miljøbevegelse, at IWC reformerte sine prinsipper og tok med nye vitenskapelige data i sine foreslåtte reguleringer.[18] I 1981 var det blitt klart at proteksjonismen som var blitt foreslått under Stockholm-konferansen hadde klart å bli det dominerende syn innenfor IWC.

Moratoriet i 1986[rediger | rediger kilde]

Hvalfangst

I 1982 vedtok IWC med det påkrevde tre fjerdedels flertall å innføre en stans i kommersiell hvalfangst ved å føre det følgende avsnittet inn i handlingsplanen:

Uavhengig av resten av paragraf 10 skal kvotene for fangst av hval fra alle bestander fra og med sesongene 1985 for kystbestander og for 1985/86 for pelagiske bestander være null. Dette vil bli fulgt opp, basert på de beste vitenskapelige råd, og senest i 1990 vil kommisjonen ta opp en gjennomgående evaluering av effekten denne bestemmelsen har hatt på hvalbestanden og vudere endringer av dette vedtaket og etablering av andre fangstkvoter.[19]

Moratoriet ble vedtatt med 25 mot 7 stemmer, 5 var avholdende.[20]

Japan, Norge, Peru og Sovjetunionen (senere erstattet med Russland) leverte en protest, ettersom vedtaket ikke var basert på råd fra vitenskapskomiteen. Japan og Peru trakk senere sine protester. I 2002 ble Island tillatt å tiltre konvensjonen på nytt med en reservering mot moratoriet (Island trakk seg fra IWC i 1992), men denne reservasjonen er ikke anerkjent som en gyldig protest blant antihvalfangstnasjonene.

Konvensjonen tillater allikevel hvalfangst for vitenskapelige formål. Siden 1986 har Norge, Island og spesielt Japan hatt tillatelse til slik fangst. Japan har fra 1995 vært de eneste som har drevet slik fangst, som en del av deres 16-årsplan. Norge leverte en protest mot null-kvoten i 1992, og har nektet å følge dem. Japans forskningsfangst er ofte kalt et skalkeskjul for edet faktum at hvalkjøtt er en svært ettertraktet delikatess i Japan. Fangstforkjempere hevder at japansk kultur inneholder stor motvilje mot å kaste mat, og at dette rettferdiggjør omsetning av hvakjøtt opprinnelig høstet for forskningsformål.

I mai 1994 vedtok IWC å opprette et 30,5 millioner kvadratkilometer stort reservat for hvaler i Sørishavet.[21] Både styrkeforholdet i avstemningen (23 for, 1 mot, 6 avholdende) og formuleringene i resolusjonen tydet på at IWC langtfra var i ferd med å endre sitt syn på kommersiell hvalfangst.[22]

IWCs makt[rediger | rediger kilde]

Det er betydelige konstitusjonelle begrensninger på IWCs autoritet både når det gjelder å få medlemslandene til å endre lovgivning og å følge vedtakene. Først og fremst er IWC ikke basert på en internasjonal traktat, og medlemslandene er derfor fri til å forlate organisasjonen og erklære seg ikke bundet av dens vedtak når de måtte ønske det. Dernest er IWCs myndighet til å vedta som «lov» en fangststopp eller en kvote veldig begrenset, ettersom en hvilken som helst medlemsstat kan unndra seg å omfattes av et slikt vedtak simpelthen ved å protestere mot det.[23] For det tredje har IWC ingen myndighet eller midler for å håndheve vedtatte kvoter, selv ikke for stater som frivillig godtar dem.

Unntaksmuligheten[rediger | rediger kilde]

ICRW inneholder en utvidet protestprosedyre som gir en enkelt stat mulighet til å forsinke innføringen av en regulering i alle medlemsstatene i inntil tre måneder. I tillegg kan staten selv unndra seg selv totalt fra reguleringen simpelthen ved å levere en protest.

Artikkel V(3) fastslår:

Alle slike endringer blir gjeldende for de deltagende myndigheter nitti dager etter at de er gjort oppmerksomme på endringen fra kommisjonen … unntatt hvis noen myndighet presenterer for kommisjonen protester mot noen endring før utløpet av denne nittidagers perioden blir ikke endringen gjort gjeldende for noen deltagende myndighet før etter enda nitti dager til … deretter skal endringen bli gjeldende for alle deltagende myndigheter som ikke har presentert protester, men skal ikke bli gjeldende for noen myndighet som har protestert før en slik protest er trukket tilbake.[24]

Unntaket for forskning[rediger | rediger kilde]

Ifølge Artikkel VIII, paragraf 1 i konvensjonen, skal ethvert land som ønsker å utføre forskning på hval påberope seg forskningsbestemmelsen som et unntak til IWCs reguleringer. Bestemmelsen lyder:

Uavhengig av annet innhold i denne konvensjonen, kan hvilken som helst deltakende myndighet gi en hvilken som helst av sine innbyggere en spesiell tillatelse til å avlive og behandle hval for vitenskapelige formål i et slikt antall og under andre forhold etter myndighetens ønske, og avlivingen og behandlingen av hval etter denne artikkelen skal være unntatt fra konvensjonens behandlinger.[25]

Politikk[rediger | rediger kilde]

Det har vært uttrykt bekymring for at konflikten mellom de som ønsker en viss beskatning av hvalbestanden og de som søker full frednig har plassert et skadelig press på kommisjonen. Oran Young og åtte andre anerkjente forskere innen feltet erklærte at «endringer i IWCs nåværende form er uunngåelige,» og at «fangst av hval for menneskelig forbruk vill fortsette, enten hvalfangerne opererer innenfor et rekonstruert internasjonalt hvalfangstregime, prøver å delta i alternative fora som NAMMCO eller forsøker å etable et system som er et hybrid mellom formene.»"[26]

Beskyldninger om politisering av vitenskapen[rediger | rediger kilde]

Hvalfangstnasjonene anklaget IWC for å gjøre vedtakene om fangststopp basert på «politiske og følelsesmessige» faktorer, heller enn på vitenskapelige fakta. Disse nasjonene påpeker at IWC forbyr all hvalfangst, selv om det vitenskapelige miljø har konkludert med at en viss fangst av vågehval vil være bærekraftig. De argumenterer med at IWC har gått fra sitt opprinnelige formål og forsøker, under skjul av bevaring, å gi hval en absolutt beskyttelse mot videre beskatning.[27]

Hvalfangstmotstanderne har uttrykt lignende synspunkter. Canada trakk seg fra IWC etter avstemningen som innførte moratoriet fordi «forbudet var inkonsistent med de tiltak IWC akkurat hadde innført for å tillate høsting av bestanden på sikre nivå.»

Etter at moratoriet ble gjeldende i 1986 fikk vitenskapskomiteen i oppdrag å overvåke situasjonen for hvalbestandene og å utvikle en beregningsmetode for å sette sikre fangstkvoter. På det årlige IWC-møtet i 1991 konkluderte vitenskapskomiteen med at det var omtrentlig 760 000 vågehval i Antarktiske farvann, 87 000 i Nordatlanteren og 25 000 nord i Stillehavet. Med slike bestandstall, ble det hevdet, kunne 2 000 vågehval fanges hvert år uten fare for bestanden. IWC vedtok allikevel å opprettholde totalforbudet mot hvalfangst, etter å ha uttalt at bestandskalkulasjonene ennå ikke var evaluerte.

I 1991 ble det etter anbefaling fra komiteen innført en databeregnet formel, kjent som the Revised Management Procedure (RMP), for å fastslå tillatbare fangststørrelser av noen hvalarter. Til trodd for at RMP indikerte at det ville være mulig å tillate en viss fangst dette året, ble forbudet ikke hevet. IWC uttalte at det var et behov for enighet om minimumsstandarden for data, for å forberede retningslinjer for utførelsen av bestandskartlegginger, og for å utvikle og godkjenne et system for overvåkning og inspeksjon.

IWC innførte RMP i 1994, men bestemte seg for ikke å implementere det i forvaltningen før et inspeksjons- og kontrollskjema var utviklet. Dette skjemaet er sammen med RMP kjent som the Revised Management Scheme (RMS). Etter dette har det vært totalt umulig for medlemslandene å bli enige om en RMS.

Frustrert over denne forsinkelsen i gjenopptakelse av kommersiell hvalfangst har flere hvalfangstnasjoner beskyldt de mest markante antifangstnasjonene, som Storbritannia og New Zealand for ikke å føre reelle forhandlinger. De insinuerer at de drar ut innføringen av RMS ved å komme med urealistiske krav som vil gjøre RMS ubrukelig. De anklagede landene har svart på dette ved å hevde at de kun vil sikre at de best mulige prosedyrer blir fulgt, og at det er fangstforkjemperne som ikke viser kompromissvilje. Antifangstnasjonene som ønsker at stansen i fangsten skal bli permanent, møter også spørsmål om hvorfor de overhode deltar i diskusjonen, ettersom hele formålet med RMS er å regulere den kommersielle fangsten. Svaret deres er at moratoriet og RMS er to ulike saker, og at dersom moratoriet mot deres vilje skulle bli opphevet ønsker de at det beste mulige styringssystemet er på plass. Slik kan man havne i en vanskelig situasjon hvor et forvaltningssystem og et fangstforbud eksisterer side om side.

Australia er det eneste av IWCs medlemsland som offisielt har erklært sin motstand mot RMS og derfor ikke deltar i diskusjonene. Antihvalfangstorganisasjoner som Greenpeace er også motstandere av RMS.

Medlemskap i IWC[rediger | rediger kilde]

IWCs formål er slått fast i vedtektene og sier at organisasjonen skal «sikre den store naturressursen hvalbestanden utgjør for fremtidige generasjoner;» og de opprinnelige medlemmene i IWC var utelukkende hvalfangstnasjoner. Fra 1970-tallet har flere nasjoner uten noon tidligere involvering i hvalfangst (noen attpåtil uten kystlinje, som Sveits og Mongolia har blitt med i IWC, noe som senere var avgjørende for at forslaget om stans i kommersiell fangst fikk det nødvendige tre fjerdedels flertall.

IWC møtes hvert år for å diskutere saker vedrørende konvensjonen, og medlemslandene har da mulighet å forslå resolusjoner som kommisjonen kan vedta. Japan pleier å fremme forslag om å tillate kommersiell fangst i Stillehavet, og støtten til dette forslaget har i årene etter at fangststoppen ble innført variert fra klare flertall for å beholde moratoriet, til 50/50-deling av stemmene. IWCs regler tilsier at en slik endring kun kan gjennomføres med 75% flertall

Hvalfangstmotstandere og en del stater hevder at Japan har gjennomført et program med «stemmekjøp» ved å tilby økonomisk hjelp til fattigere land mot at de har meldt seg inn i IWC og støtter de japanske synspunktene på hvalfangst. Japan har gitt 320 millioner dollar i økonomisk støtte til Antigua og Barbuda, Dominica, Grenada, Guinea, Marokko, Panama, St. Lucia, Saint Vincent og Grenadinene, St Kitts og Nevis og Salomonøyene. Alle disse landene har også stemt sammen med Japan i alle IWC-avstemninger siden 2001. Greenpeace hevder at dette har en klar sammenheng, selv om de karibiske nasjonene hevder at dagens regler er en hemsko for deres fiskerier.

I Japan er det en sterk opinion som mener at land som ikke planlegger å beskatte hvalbestanden, eller er motstandere av slik beskatning skulle ikke delta i IWC. Det er også påpekt at IWCs hvalfangstmotstandsside ledes av rike utviklede land som er like lett å beskylde for stemmekjøp og annen uheldig innflytelse. Hvalfangstmotstanderne i IWC blir beskyldt for å bruke bevaring som et skalkskjul for deres ideologiske motstand mot hvalfangst, noe som reflekterer beksyldningene om at Japans forskningsfangst er et skjul for kommersiell fangst. Siden 2000 har 29 nye land tiltrådt IWC, hvorav 18 blir sett på som for fangst, og 11 mot. Det antas at flere land, også land uten kystlinje, vil tiltre kommisjonen i årene som kommer.

Senere utvikling[rediger | rediger kilde]

I 2003 vedtok IWC Berlininitiativet som vedtok at det skulle settes opp en bevaringskomité for å overvåke overlevelsesmulighetene til alle havpattedyr istedet for kun de store hvalene som tidligere hadde vært sett på. Japan hevdet at kommisjonen gikk ut over mandatet fra 1946, og truet med å holde igjen deler av medlemskontingenten fordi de ikke støttet den nye komiteen.

I 2002 avviste derimot kommisjonen å opprette flere reservater sør i Stillehavet og Atlanterhavet, noe som ble sett på som en seier for hvalfangstforkjemperne.

2005-møtet[rediger | rediger kilde]

Møtet i Ulsan, Sør-Korea fra 20.-24. juni 2005 hadde flere spesielt splittende saker på agendaen. Spesielt fiokk disse stor oppmerksomhet:

  • et forslag fra Japan om å ha hemmelig avstemning, noe som ble tolket som et tiltak som ville la de statene Japan var beskyldt for å ha «kjøpt» stemme på en måte som ble mindre lagt merke til.
  • et forslag fra Japan om å gjenonnføre kommersiell hvalfangst, som ville ha krevd tre firedels flertall for å bli vedtatt. Dette falt med 29 stemmer for, mot 23 mot.
  • et forslag fra Japan om å fjerne det ti år gamle hvalreservatet i Sørishavet falt med 30 stemmer mot 25.

Som et svar på disse forslagene foreslo Australia en resolusjon som krevde at Japan stopped utvidelsen av sin forskningsfangst. Dette forslaget fikk 30 stemmer.

Møtet i juni 2006[rediger | rediger kilde]

16.-20. juni 2006 møtes IWC i St Kitts og Nevis. Hvalfangstforkjemperne har alt vunnet en liten seier, ved at et simpelt flertall har vedtatt at kommisjonen skal vurdere gjeninnføring av fangst, men de har fortsatt ikke nok stemmer til at moratoriet oppheves. Full agenda for møtet kan ses her:[1] ( PDF ) Direkte omtale av møtet er tilgjengelig her: [2] ( eng.)

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ International Convention for the Regulation of Whaling, with Schedule of Whaling Regulations, 2 December 1946, 62 Stat. 1716, 161 UNTS 72.
  2. ^ Se Protocol to the International Convention for the Regulation of Whaling, 19 November 1956, 10 UST 952, 338 UNTS 366; Circular Communication to All Contracting Governments, 30 June 1972, 23 UST 2820.
  3. ^ Patricia Birnie, International Regulation of Whaling: From Conservation of Whaling to Conservation of Whales and Regulation of Whale-watching (New York: Oceana Publications, 1985)
  4. ^ Artikkel I(1) i ICRW erklærer handlingsplanen som en integrert del av konvensjonen.
  5. ^ ICRW, note 1, Art. V(2).
  6. ^ De 66 medlemmene (pr. 2005) er: Antigua og Barbuda, Argentina, Australia, Østerrike, Belgia, Belize, Benin, Brasil, Kamerun, Chile, Folkerepublikken Kina, Costa Rica, Elfenbenskysten, Tsjekkia, Danmark, Dominica, Finland, Frankrike, Gabon, Gambia, Tyskland, Grenada, Guinea, Ungarn, Island, India, Irland, Italia, Japan, Kenya, Sør-Korea, Kiribati, Luxemburg, Mali, Mauritania, Mexico, Monaco, Mongolia, Marokko, Nauru, Nederland, New Zealand, Nicaragua, Norge, Oman, Palau, Panama, Peru, Portugal, Russland, Saint Kitts og Nevis, Saint Lucia, Saint Vincent og Grenadinene, San Marino, Senegal, Slovakia, Salomonøyene, Sør-Afrika, Spania, Sverige, Sveits, Togo, Tuvalu, Storbritannia, USA.
  7. ^ Rules of Procedure of the International Whaling Commission, IWC, P B(2)(a)-(b) (2000).
  8. ^ Note 6, P B(2)(a)-(b) (2000).
  9. ^ William C. Burns, "The International Whaling Commission and the Future of Cetaceans: Problems and Prospects" (1997) 8 Colorado Journal of International Environmental Law and Policy 31 at 31.
  10. ^ Alexander Gillespie, "The Ethical Question in the Whaling Debate" (1997) 9 Georgia International Environmental Law Review 355 at 355.
  11. ^ Natalie Angier, "DNA Tests Find Meat of Endangered Whales for Sale in Japan", New York Times, Sept. 13, 1994, at C4.
  12. ^ David Hearst, "Soviet Files Hid Systematic Slaughter of World Whale Herds", Gazette (Montreal), Feb. 12, 1994, at D9.
  13. ^ David Williams, "We Didn't Know About the Whale Slaughter", Agence Fr. Presse, Feb. 23, 1994.
  14. ^ Stockholm Declaration on the Human Environment, U.N. Doc. A/Conf.49/14/Rev.1, 11 I.L.M. 1416 (1972).
  15. ^ Stockholm Action Plan, Recommendation 33, UN Doc. A/CONF.49/14/Rev.1, 11 I.L.M. 1421 (1972).
  16. ^ Convention on International Trade in Endangered Species of Wild Fauna and Flora, Mar. 6, 1973, 27 U.S.T. 1087, 993 U.N.T.S. 243
  17. ^ United Nations Convention on the Law of the Sea, Dec. 10, 1982, 1833 U.N.T.S. 3.
  18. ^ Judith Berger-Eforo, "Sanctuary for the Whales: Will This be the Demise of the International Whaling Commission or a Viable Strategy for the Twenty-First Century?" (1996) 8 Pace International Law Review 439 at 442.
  19. ^ International Whaling Commission Schedule, para. 10(e)).
  20. ^ Landene som stemte mot var Antigua, Australia, Belize, Costa Rica, Danmark, Egypt, Frankrike, Tyskland, India, Kenya, Mexico, New Zealand, Oman, St. Lucia, St. Vincent, Senegal, Seychellene, Spania, Sverige, Storbritannia og USA. De syv som stemte mot vedtaket var Brasil, Island, Japan, Norge, Peru, Sør-Korea og Sovjetunionen. Chile, Kina, Filippinene, Sør-Afrika og Sveits avsto fra å stemme.
  21. ^ Debora MacKenzie, "Whales win southern sanctuary", New Scientist, June 4, 1994, at 7.
  22. ^ David D. Caron, "Current Development: The International Whaling Commission and the North Atlantic Marine Mammal Commission: The Institutional Risks of Coercian in Consensual Structures" (1995) 89 American Journal of International Law 154.
  23. ^ " [Any] amendment [to the ICRW] shall become effective with respect to all Contracting Governments which have not presented objection but shall not become effective with respect to any Government which has so objected until such date as the objection is withdrawn." Id., para. 3. Contracting states also may withdraw from the organization. Id., Art. XI.
  24. ^ ICRW, note 1, art. V(3).
  25. ^ ICRW, note 1, art. VII.
  26. ^ Oran R. Young, Milton M. R. Freeman, Gail Osherenko, Raoul R. Anderson, Richard A. Caulfield, Robert L. Friedheim, Steve J. Langdon, Mats Ris & Peter J. Usher, "Subsistence, Sustainability, and Sea Mammals: Reconstructing the International Whaling Regime" (1994) 23 Ocean and Coastal Management 117 at 124.
  27. ^ Se Anthony D'Amato and Sudhir K. Chopra, "Whales: Their Emerging Right to Life" (1991) 85 American Journal of International Law 21.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]