Finnhvaler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Finnhvaler
Knølhval, Megaptera novaeangliae
Knølhval, Megaptera novaeangliae
Vitenskapelig(e)
navn
:
Balaenopteridae
Gray, 1864
Norsk(e) navn: finnhvaler, finnkvaler, finnhvalfamilien m.m.
Hører til: bardehvaler,
hvaler,
hvaler og klovdyr
Antall arter: 10
Habitat: marint
Utbredelse: alle verdenshav
Arter:

finnhvalslekten:

gråhvalslekten:

knølhvalslekten:

Finnhvaler (Balaenopteridae) eller finnhvalfamilien er den største gruppen av bardehvaler. Blant finnhvalene finner man det største pattedyret som noen gang har levd på Jorden, blåhvalen, som kan bli mer enn 140 metriske tonn tung og over 30 meter lang. Gruppen inkluderer dessuten to andre arter som passerer en vekt på 50 tonn.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Finnhvaler har ryggfinne og en rekke lengdefurer på undersiden av kroppen, fra munnen og bakover til navlen (bortsett fra seihvalen, som har kortere furer). Furene gjør at gapet kan utvides enormt når dyra spiser. De minsker dessuten motstanden i vannet når dyret svømmer. Ekte finnhvaler har en lang, torpedolignede kropp, mens gråhval og knølhval er mer kompakte i formen. Sveivene er lange og spisse.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Finnhvaler finnes i alle verdenshavene, men de ekte finnhvalene går sjelden nær iskanten eller inn i drivisen ved polområdene. Gråhvalen er stort sett kystnær.

Habitat[rediger | rediger kilde]

De fleste finnhvaler oppholder seg nesten utelukkende på åpent hav: unntakene er brydehvalene (som vanligvis kan finnes nær land året rundt) og knølhvaler (som når de migrerer kan komme nær kysten). Merkelig nok er det de største og de minste artene som gjerne oppholder seg i de kaldeste havene; finnhvaler pleier ikke å gå så nær isen; og seihvaler holder seg helst til tempererte farvann på den nordlige halvkule.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Ekte finnhvaler er de hurtigste av bardehvalene. De spiser primært gjennom å angripe stimer av byttedyr fra undersiden. Under spiseatferden kan toppfarten komme opp mot 40-50 km/t.[1] De fleste finnhvaler parrer seg i temperert vann i løpet av vinteren, og migrerer så tilbake til de polare områdene som er rike på plankton og krill i den korte polarsommeren.

Slekter og arter[rediger | rediger kilde]

I november 2003 ble det oppdaget en ny finnhvalart, som inntil videre har fått det vitenskapelige navnet Balaenoptera omurai (etter den japanske forskeren Omura som oppdaget den). Denne arten er mindre enn de tradisjonelle finnhvalene, som den ellers ligner på. Tidligere har man trodd at dette var en hval som ikke var fullt utvokst, men etter funn gjort i indo-stillehavsområdet slo forskerne fast at det var snakk om en ny og mindre art[2], som ennå ikke har fått et tradisjonelt navn.

Tradisjonelt blir finnhvalene (Balaenopteridae) delt inn i to slekter: Balaenoptera og Megaptera, men en ny studie av hvalens fylogeni og evolusjon, gjort av Laura May-Collados og Ingi Agnarssons og publisert i 2005, der hele 64 (63 anerkjente) hvalarter inngikk, antyder at endringer i CDTs klassifisering kan være nødvendig. May-Collados og Agnarssons studie viser blant annet at sørlig vågehval (Balaenoptera bonaerensis) er nærmere beslektet med gråhval (Eschrichtius robustus), enn med seihval (Balaenoptera borealis) og dvergbrydehval (Balaenoptera edeni). Undersøkelsen gir heller ikke støtte til retthvalslekten (Eubalaena) som en egen slekt under finnhvalfamilien (Balaenopteridae). Den deler hvalene i denne familien inn i tre slekter.

CDTs klassifikasjon[3]:

Mulig ny klassifisering[4]:

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Balaenopteridae – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Balaenopteridae – detaljert artsinformasjon