Nord

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kompassrose: N markerer nord

Nord er en av de fire himmelretningene. Den motsatte himmelretningen er syd. Rett nord er regnet som retningen mot den nordlige enden av aksen som jorden roterer rundt, kalt Nordpolen eller den geografiske nordpolen. Nordpolen ligger i Arktis.

Magnetisk nord er retningen mot den magnetiske nordpolen som ligger et stykke unna den geografiske, og den retningen der jorden sitt horisontale magnetfelt har den mest positive verdien. Ujusterte kompass peker mot den magnetiske nordpolen, men da dette kan bli feil dersom man vil rett nord, ble kompassene justerte slik at de utligner differansen.

  • På kompasset er nord gitt ved retningen 0 eller 360 grader, 0 eller 400 gon.
  • Dersom man er vendt øst, er nord retningen til venstre.
  • På en flyplass vil en nordvendt landingsbane ha nummer 36 etter kursen til det landende flyet (360 grader).

Man sier gjerne at man skal nordover, eller er på reise nordover, selv om man kanskje reiser like mye østover. Man kan sogar reise sydover et stykke, så lenge man til slutt ender opp lenger nord.


Historie[rediger | rediger kilde]

Ordet nord kommer fra det gamle høygermanske språket ner-, som betyr "venstre". Venstre gjenspeiler her til solens posisjon: Sola står opp i øst, og nord (ner) blir derfor til venstre for soloppgangen.

«Nord» som norsk dialektuttrykk[rediger | rediger kilde]

I dialektene i fjelldalene på det norske Østlandet ble ordet «nord» gjerne brukt om retningen oppover dalen, uavhengig av om denne retningen samsvarte med geografisk nord eller ikke. Menneskene som bodde på den andre siden av fjellene, altså vestlendingene, ble kalt «nordmenn»; dette har gitt navn til den gamle ferdelsåren over Hardangervidda, Nordmannsslepa, og Nordmannslågen, en sjø på vidda.

Jens Nilssøn bruker i sine visitasbøker begrepet «Nordlandt», og mener Vestlandet: «… it field heder Vijd [vidda] som er 16. mijll offuer hvilcket mand far til Nordland».[1] Et annet sted heter det: «Hans Fod, som nu achter sig til Norlanden til Bergen».[2] Begrepet «det nordenfjelske» brukes fremdeles, om den delen av Norge som ligger nord for Dovrefjell, men tidligere falt også Vestlandet inn under dette begrepet.[3]

Da Christopher Hansteen reiste over Hardangervidda i 1821, la han merke til numedølenes bruk av ordet «nord», og skriver om dette i sine Reise-Erindringer: «Det Opdalske Compas, skulde man tro, havde en Misvisning af 90° mod Vest; thi den Verdens Kant, som hos alle andre Christne Folk kaldes Vest, heder i denne Dal Nord. Saaledes kalde de Hardangerne, der komme til dem over Fjeldet fra Vest, Normænner; at gaae fra Rogsland til Nørstebø eller over Fjeldets kaldes at reise Nord paa; og Normans-Lougen Søe vil, efter deres Compas udlagt, sige „den Søe, hvorfra Lougen udspringer, og som man maa reise forbi, naar man vil besøge Normænnerne“.»[4]

P. A. Munch la også merke til bøndenes «nord»-begrep, og brukte det i Det norske Folks Historie som argument for at de første nordmennenene måtte ha kommet nordfra og vestfra over fjellene til Østlandet: «Endnu heder det at rejse nordpaa, naar man rejser lige i Vest fra Valdres til Sogn; og en Mand fra det Nordenfjeldske, ligemeget om han er fra Ryfylke eller fra Helgeland, kaldes af Østlændingen en Nordmand, med særeget Eftertryk paa „Nord“.»[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

geografistubbDenne geografirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)