Vågehval

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vågehval
Vågehval i havflaten på Skjálfandi, Iceland   Vågehval
Vågehval i havflaten på Skjálfandi, Iceland
Minke whale size.svg
Vågehval
Vitenskapelig(e)
navn
:
Balaenoptera acutorostrata
Bernard Germain de Lacépède, 1804
Norsk(e) navn: vågehval,[1]
nordlig vågehval
vanlig vågehval
Hører til: finnhvalslekten,
finnhvalfamilien,
bardehvaler
IUCNs rødliste:
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: marint
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Vågehval
utbredt på den nordlige halvkule
Underarter:
  • nordatlantisk vågehval
  • nordstillehavsvågehval
«Nordlig vågehval» dirigeres hit. For arten sørlig vågehval, se det.

Vågehval (Balaenoptera acutorostrata) er en art i finnhvalslekten, en slekt som inkluderer åtte arter og tilhører finnhvalfamilien, som totalt inkluderer tre slekter og ni eller ti (det hersker en viss uenighet) bardehvaler.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Skjelett av vågehval (Museum Koenig,Bonn

Vågehvalen blir omkring 7-10 meter lang og veier vanligvis 6-9 metriske tonn (maksimalt 10 tonn). Vågehvalen har en lang svart rygg og er hvit i buken. Den ble første gang identifisert av Lacépède i 1804.

Vågehval er den nest minste av bardehvalene, bare dvergretthvalen (Caperea marginata) er mindre. Gjennomsnittlig lengde er 6,9 og 7,4 meter for både hanner og hunner når de når parringsalder (6-8 år gamle). Anslag for maksimal lengde varierer fra 9,1 m til 10,7 m for hunner og 8,8 m til 9,8 m for hanner. Begge kjønn veier rundt 4-5 tonn ved kjønnsmoden alder. Vågehvaler er gravide i 10 måneder og kalvene er 2,4 til 2,8 meter lange ved fødselen. De nyfødte hvalene ammes i fem måneder.

Vågehvaler skiller seg fra andre hvaler med å ha et hvitt bånd på hver av sveivene. Kroppen er vanligvis sort eller mørkegrå på oversiden og hvit på undersiden. Mesteparten av hvalens rygg, inkludert ryggfinnen og blåsehullene (bardehvaler har to pustehull) dukker opp samtidig når hvalen går opp for å puste. Hvalen puster så 3-5 ganger i korte intervaller før den dypdykker i 2-20 minutter. Før et dypdykk bøyer hvalen ryggen betraktelig. Maksimal svømmehastighet for vågehvaler er blitt anslått til å være 20-30 km/t. Vågehvalen har mellom 240 og 360 bardeplater på hver side i overkjeven. Vågehvalen lever vanligvis i 30-50 år; i noen tilfeller kan de bli så gamle som 60 år.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Mange regner sørlig vågehval som en underart av vågehval, og derfor regnet andre mål en de som oppgis her (siden den sørlige er større), men etter en avgjørelse i IWC i juni 2000 regnes de nå som separate arter[2] og blir derfor også oppført slik her.

Vågehval (B. acutorostrata) er tidligere klassifisert under flere ulike vitenskapelige navn, blant annet som B. davidsoni (Cope 1872), B. minimia (Rapp, 1837) og B. rostrata (Fabricius, 1780), men disse navnene er ikke lenger gyldige.

Bestand og utbredelse[rediger | rediger kilde]

Den totale vågehvalbestanden beregnes å være rundt 184 000 (95 % sikkerhetsintervall, IWCs vitenskapelige komité 2004) dyr i sentral- og nordøst-atlanteren. I 2005 var det ingen enighet om anslagene for nordstillehavet eller den sørlige halvkule.

IUCN lister vågehval som livskraftig (Least concern), da sist vurdert i 2008.[3] Hos CITES står den på Appendix I (utrydningstruet) med unntak av vestgrønlandsbestanden, som blir nevnt i Appendix II (handelskontroll nødvendig).

Hvalfangst[rediger | rediger kilde]

Norske vågehvalkvoter (blå linje, 1994-2006) og fangst (rød linje, 1946-2005) i antall dyr (fra offisiell norsk statistikk)
Utdypende artikkel: Hvalfangst

Hvalfangst er nevnt i norske skriftlige kilder så tidlig som år 800, og jakt på vågehval med harpun var vanlig i det 11. århundret. I vestnorge ble vågehval fanget i bukter og drept med bakterieinfiserte piler, en fangstmetode som fortsatte fram til det 20. århundret.

Ved slutten av 1930-tallet ble vågehval bytte for hvalfangere fra land flere land, Brasil, Canada, Kina, Grønland, Japan, Korea, Norge, og Sør-Afrika. På den tiden ble vågehval vanligvis ikke jaktet på av store hvalfangst-operasjoner i sørhavene, på grunn av vågehvalens relativt beskjedne størrelse. Likevel, på begynnelsen av 1970-tallet, etter at større hvaler som seihvalen, finnhvalen og blåhvalen hadde blitt utsatt for overfangst, ble vågehvalen interessant for disse gruppene også. I 1979 var vågehvalen den eneste hvalarten som ble fanget av sørhavsflåter. Fangsten fortsatte i samme tempo til det generelle moratoriet på hvalfangst ble introdusert i 1982. I følge en studie av Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) ble 116 000 vågehvaler fanget av hvalfangere mellom 1904 og 2000. Rundt 100 000 av disse ble drept i sørhavene.

Etter moratoriet stanset det meste av vågehvalfangsten. Japan, og senere også Island (i august 2003), har likevel fortsatt å jakte på vågehval til vitenskapelige formål. Disse vitenskapelige formålene har blitt kritisert av mange organisasjoner som å være et dekke for kommersiell hvalfangst. Både Island og Japan har et langsiktig mål om å gjenoppta kommersiell hvalfangst. Norge fulgte moratoriet i begynnelsen, men de protesterte mot det i IWC og gjenopptok kommersiell fangst i 1993. Norske hvalfangere fanget 639 vågehval i 2005. Kvoten for 2006 har blitt satt til 1052 dyr.

Vågehvalkikking[rediger | rediger kilde]

På grunn av at de er relativt tallrike blir vågehvaler ofte målet for hvalsafarier, som setter seil fra eksempelvis Isle of Mull i Skottland og HúsavíkIsland. Vågene er ofte nysgjerrige og vil gjerne prøve seg på litt «menneskekikking». I motsetning til den spektakulært akrobatiske knølhvalen hever ikke vågehvalen halefinnen opp av vannet når de dykker, og de hopper sjeldnere over vannoverflaten. Dette, kombinert med det faktum at vågehvaler kan dykke under vannet for så lenge som tjue minutter, har ført til at noen hvalkikking-entusiaster kaller dem «stinky minkes» (engelsk for stinkende vågehvaler). Dette navnet kan også brukes fordi det ofte er mulig å lukte ånden til en vågehval mens man observerer den fra en båt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Artsdatabanken: Artsnavnebasen Arten byttet norsk navn fra «nordlig vågehval» september 2009
  2. ^ Reeves, R.R., Smith, B.D., Crespo, E.A. and di Sciara, G.N. (compilers) 2003. Dolphins, Whales and Porpoises: 2002-2010 Conservation Action Plan for the World's Cetaceans. IUCN/SSC Cetacean Specialist Group. IUCN, Gland, Switzerland and Cambridge, UK.
  3. ^ http://www.iucnredlist.org/apps/redlist/details/2474/0

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]