Novemberrevolusjonen: Forskjell mellom sideversjoner

Novemberrevolusjonen
	; Soldater med en fanget revolusjonær Foto: Deutsches Bundesarchiv
Dato	3. november 1918–11. august 1919
Sted	Tyskland
Resultat	Weimarrepublikken slo ned opprøret
	Stridende parter
Weimarrepublikken; Reichswehr; Frikorps; Stahlhelm	Kommunistische Partei Deutschlands; Den bayerske sovjetrepublikken; Spartakusforbundet; Tyske anarkister; Lokale kommunistiske grupper

Bla gjennom historikken interaktivt

← Forrige endring Neste endring →

Slettet innhold Innhold lagt til

VisuellWikitekst

På linje

Sideversjonen fra 8. feb. 2019 kl. 17:15

Novemberrevolusjonen (tysk: Novemberrevolution) eller den tyske revolusjon var et opprør i det tyske rike som oppstod på tampen av og i kjølvannet av første verdenskrig. Revolusjonen førte til at det tyske, føderale konstitusjonelle monarki ble erstattet av en demokratisk parlamentarisk republikk som senere ble kjent som Weimarrepublikken. Revolusjonen startet 3. november 1918 og varte frem til 11. august 1919, da Weimarforfatningen trådte i kraft.

Opprøret ble utløst som følge av statsledelsens ønske om å fortsette første verdenskrig. En bakenforliggende faktor var misnøye med de sosiale forholdene, som hadde forverret seg under fire år med krig. Det tyske rike hadde lidd et nederlag, og dette skapte en sosial spenning mellom den alminnelige befolkning og eliten av aristokrater og borgerskap som hadde makten og som hadde tapt krigen.

Opprøret ble utløst av uenigheter mellom den tyske hærens Oberste Heeresleitung og ledelsen for flåten. Sistnevnte insisterte på å utkjempe et slag mot den britiske Royal Navy, i henhold til en ordre av 24. oktober 1918. Slaget fant aldri sted. I stedet startet tyske matroser en oppstand i havnene til Wilhelmshaven 29. oktober 1918, som ble etterfulgt av matrosopprøret i Kiel i de første dagene av november. Derifra bredte uroen seg til arbeidere over hele Tyskland og førte til proklameringen av en republikk 9. november 1918. Like etterpå abdiserte keiser Wilhelm II og flyktet fra landet.

De revolusjonære, som var inspirerte av sosialistiske ideer, overleverte ikke makten til såkalte «sovjeter» (arbeiderråd), slik bolsjevikene hadde gjort det i det russiske keiserdømmet, fordi lederskapet i Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) var motstandere av dem. SPD valgte i stedet en nasjonalforsamling som basis for et parlamentarisk system. I frykt for en altomfattende borgerkrig i Tyskland mellom militante arbeidere og reaksjonære konservative, planla ikke SPD å strippe den gamle tyske overklasse for all makt og alle deres privilegier. I stedet prøvde partiet å integrere dem i et nytt sosialdemokratisk system. For å oppnå dette, søkte SPD en allianse med den tyske overkommandoen. Dette gjorde det mulig for hæren og de nasjonalistiske militante frikorpsene å slå ned det kommunistiske spartakistopprøret i Berlin med makt mellom 4. og 15. januar 1919. Den samme alliansen slo ned opprør i andre deler av Tyskland, med det resultat at landet var fullstendig pasifisert i slutten av 1919.

Valg til den nye nasjonalforsamlingen i Weimarrepublikken ble holdt 19. januar 1919. Revolusjonen ble avsluttet 11. august 1919 sammen med adopsjonen av Weimarforfatningen.

Forhistorie

Keiserriket og sosialdemokratiet

Den borgerlige marsrevolusjonen av 1848/1849 mislyktes fremfor alt på grunn av problemene med å oppnå nasjonal enighet og demokratisering på samme tid. I de følgende tiår begynte den overveiende del av borgerskapet å støtte en øvrighetstat, særlig fordi det siden 1871 hadde oppstått en nasjonalstat i form av den lilletyske løsning under ledelse av kongeriket Preussen.

Det nystiftede tyske riket var et konstitusjonelt monarki. For riksdagen gjaldt almengyldige, like og hemmelige valg, men dens innflytelse på rikspolitikken var begrenset. Dens foreslåtte lover kunne bare tre i kraft etter samtykke fra Forbundsrådet og keiseren. De to sistnevnte kunne oppløse Riksdagen når som helst og utlyse nyvalg. Dens eneste viktige myndighet var bevilgninger over statsbudsjettet. Det hadde imidlertid bare lov til å stemme over sin største post, militærbudsjettet, som en del av det såkalte septennatet i en periode på totalt syv år. Også riksregjeringen var bare ansvarlig overfor keiseren.^[1]

Riksdagsbygningen før 1900.
Ukjent fotograf (mellom 1890 og 1900)

Siden 1871 var sosialdemokratene representert i Riksdagen. De var i begynnelsen splittet i de to partiene Sozialdemokratische Arbeiterpartei (SPAD) og Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein (ADAV); i 1875 slo disse partiene seg sammen til Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD). Som det eneste sosialdemokratiske politiske parti i det tyske keiserrike, foreslo det åpent en republikansk statsform. Otto von Bismarck hadde derfor forfulgt partiet fra 1878 til han gikk av som forbundskansler i 1890. Grunnlaget for forfølgelsen var sosialistloven («Lov mot de almenfarlige bestrebelsene til sosialdemokratiet») av 19. oktober 1878.

Likevel økte sosialdemokratene sin stemmeandel i nesten hvert eneste valg. Under riksdagsvalget i 1912 fikk de 34,8 prosent av stemmene og ble den sterkeste fraksjon i Riksdagen med 110 representanter. Partiet hadde omkring én million medlemmer, og partiavisen Vorwärts hadde 1,5 millioner abonnenter. De fleste av fagforeningenes 2,5 millioner medlemmer støttet mest sannsynlig sosialdemokratene. I tillegg var tallrike samvirker (boligsamvirker, samvirkelag etc.), og andre organisasjoner forbundet med SPD og fagforeningene, eller støttet den sosialdemokratiske ideologi på annen måte. Andre sentrale partier i riksdagen av 1912 var Deutsche Zentrumspartei (91 seter), Deutschkonservative Partei (43 seter), Nationalliberale Partei (45 seter), Fortschrittliche Volkspartei (42 seter), det polske parti (18 seter), Freikonservative Partei (14 seter), Wirtschaftliche Vereinigung (10 seter) og Elsäss-Lothringen Partei (9 seter).

I de 43 årene som gikk fra grunnleggelsen av det tyske rike frem til første verdenskrig, økte ikke bare SPD i betydning, men endret også karakter. I revisjonismestriden som begynte i 1898, ønsket de såkalte revisjonistene å slette revolusjonens mål fra partiprogrammet. I stedet ønsket de at sosiale reformer skulle være basert på den eksisterende økonomiske orden. På den andre siden hersket den marxistiske majoriteten. Men den videreførte revolusjonære retorikken skjulte bare det problem at SPD i praksis hadde blitt reformert siden de sosialistiske lover ble avskaffet i 1890. Sosialdemokratene, som lenge var fordømt som «rikets fiender» og «fedrelandsløse svenner», anså seg selv som tyske patrioter. I begynnelsen av første verdenskrig ble det tydelig at SPD var blitt en integrert – om enn opposisjonell – komponent i imperiet.^[2]

SPDs samtykke til krigskreditter

Omkring 1900 ble det tyske sosialdemokratiet ansett som den sterkeste kraften i den internasjonale arbeiderbevegelsen. På de paneuropeiske kongressene til den andre sosialistinternasjonalen hadde SPD stemt for resolusjoner, som ga felles sosialistiske tiltak i tilfelle krigsutbrudd. På samme måte som andre sosialistiske partier i Europa, arrangerte partiet store antikrigsdemonstrasjoner i 1914 under julikrisen som oppstod i kjølvannet av skuddene i Sarajevo som drepte den østerriksk-ungarske tronfølgeren erkehertugen Franz Ferdinand og hans kone Sophie von Hohenberg. Deriblant tok Rosa Luxemburg, talskvinne for partiets venstreside, til orde for totalnekting og lydighet overfor SPD. Riksregjeringen planla derfor å arrestere partilederen umiddelbart etter krigsutbruddet. Friedrich Ebert, som siden 1913 var en av de to partilederne, reiste sammen med Otto Braun til Zürich for å gjøre partifellene oppmerksomme på statenes sikkerhet.

Men da Tysklands krigserklæring mot det tsaristiske Russland fulgte 1. august 1914, ble flertallet av SPD smittet av krigsbegeistring («ånden fra 1914»), ettersom de anså Russland som den mest antisosialistiske stat og som et tilfluktssted for reaksjonære krefter. I de første dagene av august anså redaktørene seg som å følge regelen fra 1913 som var blitt fulgt av den avdøde SPD-formannen August Bebel. I 1904 hadde han sagt i riksdagen at SPD ville delta i det væpnede forsvaret av Tyskland, bare i tilfelle et utenlandsk angrep. I 1907 sa han imidlertid på partidagen i Essen at han selv ville «ta opp haglegeværet» hvis det ble rettet mot Russland, som var «fienden til all kultur og alle undertrykte».^[3]

Stilt overfor den generelle krigsentusiasme i befolkningen, som trodde på et angrep fra trippelententen, fryktet mange varamedlemmer i SPDs sentralstyre å miste velgere med en konsekvent pasifisme. Rikskansler Theobald von Bethmann Hollweg truet i tillegg med et partiforbud i tilfelle krig. På den andre siden utnyttet kansleren den anti-tsaristiske holdning i SPD til å oppnå partiets godkjenning av krigen.

Både partiledelsen og riksdagsgruppen var delt i sin holdning mot krig. Takket være Friedrich Ebert stemte 96 SPD-representanter for riksregjeringens krav om krigsobligasjoner. 14 parlamentarikere, under ledelse av nestformann Hugo Haase, var motstandere, men stemte likevel for gjennom partidisiplin. På denne måten godkjente hele riksdagsgruppen krigsbevilgningene 4. august. To dager tidligere hadde de frie fagforeninger forberedt en streik som følge av lønnskutt som krigen ville føre med seg. Men med beslutningen i partiet og dets fagforeninger var likevel mobilisering av den tyske hæren mulig. Haase begrunnet beslutningen slik: «Vi lar ikke fedrelandet i stikken i tider med fare!»^[4] Keiseren begrunnet den såkalte borgfreden i tysk innenrikspolitikk i slutten av sin trontale med følgende ord: «Jeg kjenner ingen partier lengre, jeg kjenner kun tyskere!» (Ich kenne keine Parteien mehr, ich kenne nur noch Deutsche!)^[5]

Karl Liebknecht, som senere ble en symbolfigur for de innbitte krigsmotstandere, fremmet i første omgang partiets ånd og holdt seg borte fra avstemningen for å unngå å stemme mot SPDs fraksjon i riksdagen. Noen dager senere ble han medlem av Gruppe Internationale, som Rosa Luxemburg hadde grunnlagt 5. august 1914 sammen med seks andre personer på venstresiden i partiet, og som holdt fast ved førkrigsbeslutningene til SPD. Dette resulterte i grunnleggelsen av det tyske Spartakusforbundet 1. januar 1916. 2. desember 1914 stemte Liebknecht, som den eneste representanten i riksdagen, mot ytterligere krigskreditter. Denne åpenlyse overtredelsen av partidisiplinen var et tabu og isolerte ham fra fraksjonslederen Haase.

Selv om han ikke fikk lov til å tale i riksdagen for å forklare sin stemme offentlig, ble hans mening publisert i et sirkulære som ble ansett som ulovlig:

Den nåværende krigen var ikke ønsket av noen av nasjonene som deltar i den og er ikke blitt veid mot interessene til tyskerne eller noe annet folk. Det er en imperialistisk krig, en krig for kapitalistisk kontroll over verdensmarkedet, for den politiske dominans over enorme territorier og for å gi makt til industriell kapital og bankkapital.

På grunn av høy etterspørsel ble dette sirkulæret snart trykt opp og utviklet seg til de såkalte «politiske brev» (Politische Briefe), en gruppe brev som senere ble utgitt i strid med sensurloven under navnet «Spartakusbrevene» (Spartakusbriefe). I desember 1916 ble de erstattet av journalen Spartakus, som utkom irregulært frem til november 1918.

Denne åpne opposisjon mot partiets linje skapte tilhengere blant enkelte partimedlemmer omkring Haase som også var motstandere av krigskredittene. På oppfordring fra lederskapet i SPD, ble Liebknecht i februar 1915 bebudet militærtjeneste for å bli kvitt ham. Liebknecht var den eneste stedfortreder i partiet som ble behandlet slik. På grunn av sine forsøk på å organisere protester mot krigen, ble han ekskludert fra SPD og i juni 1916 ble han dømt til fire års fengsel for høyforræderi. Mens Liebknecht var i fengsel, skrev Rosa Luxemburg de fleste av «Spartakusbrevene». Etter fengselsstraffen til Liebknecht, ble også Rosa Luxemburg satt i fengsel som en «preventiv fengsling» frem til krigens slutt.

Splittelse i SPD

Utdypende artikler: Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands og Mehrheitssozialdemokratische Partei Deutschlands

Innledning til konferansen i Gotha, hvor USPD ble grunnlagt

Jo lengre krigen varte, jo flere ofre krevde den, og desto færre SPD-medlemmer var villige til å opprettholde «Borgfreden» fra 1914. Enda mindre var de villige til det fra 1916 da retningslinjene for tysk politikk ikke ble bestemt av keiseren og riksregjeringen, men av generalene Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff. De regjerte faktisk som militærdiktatorer, og Ludendorff foretok de avgjørende beslutningene. De søkte ekspansjonistiske og offensive krigsmål, og det sivile liv ble totalt underordnet krigføringens og krigsøkonomiens behov. For arbeiderne innebar dette blant annet en tolv-timers dag uten lønn og med mangelfull forsørgelse.

Etter utbruddet av den russiske februarrevolusjonen i 1917 kom de første organiserte streikene i Tyskland. I mars og april 1917 deltok omkring 300 000 rustningsarbeidere. Etter at USA gikk inn i krigen 6. april ble situasjonen forverret, og keiser Wilhelm II prøvde å roe ned gemyttene med sitt «påskebudskap» 7. april. Etter krigen lovte han å innføre frie og almene valg i Preussen som på dette tidspunkt praktiserte treklassestemmeretten.

Etter at krigsmotstanderne i SPD var ekskludert, reagerte ikke bare spartakistene, men også såkalte revisjonister som Eduard Bernstein og de mer sentrumsorienterte som Karl Kautsky på den voksende misnøyen i arbeiderklassen. Under en konferanse i Gotha fra 6. til 8. april 1917, som ble ledet av Hugo Haase, grunnla disse kreftene Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands (USPD). Utbryterpartiet krevde krigens umiddelbare slutt og en videre demokratisering av Tyskland, men hadde ikke et enhetlig sosialpolitisk program. Spartakusforbundet, som inntil da hadde avvist en partisplittelse, dannet nå venstrefløyen i USPD. SPD på sin side skiftet navn til Mehrheitssozialdemokratische Partei Deutschlands (MSPD), for å skille seg fra USPD.

Seiersfred eller gjensidig fred?

Generalene Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff, som siden 1916 styrte politikken i det tyske rike, inngikk en gjensidig fred.

Etter USAs inntreden i krigen ble situasjonen på vestfronten stadig vanskeligere for riket. Derfor dannet MSPD, det katolske Zentrumspartei og det liberale Fortschrittliche Volkspartei den såkalte Interfraktioneller Ausschuss, for å ta vinden ut av seilene til USPD. 19. juli 1917 vedtok de en fredsresolusjon i Riksdagen, som krevde en gjensidig fred uten anneksjoner og kontribusjoner.

Den tyske generalstaben ignorerte likevel resolusjonen og satte i gang en forhandling om en «seiersfred» med Russland fra slutten av 1917 til mars 1918. De avviste også 14-punkts programmet til USAs president Woodrow Wilson av 8. januar 1918. Disse proklamerte «nasjonal selvråderett» og så for seg en fred «uten seierherrer og beseirede». Hindenburg og Ludendorff avviste forslagene, ettersom de trodde på seieren over Russland (som i mellomtiden hadde blitt vunnet), for å oppnå en «seiersfred» med vidtgående anneksjoner fra krigens gjenværende motstandere.

Etterdønninger av oktoberrevolusjonen

I løpet av den russiske februarrevolusjonen, måtte Nikolaj II av Russland abdisere 15. mars 1917. De nye makthaverne utnevnte en regjering som ble ledet av fyrste Georgij Lvov, men som var sammensatt av kadettpartiet (konstitusjonelle demokrater) og mensjevikene. På tross av dette fortsatte de øvrige Ententemaktene krigføringen, og den tyske overkommandoen og den tyske riksledelsen så i den nye situasjonen en mulighet for seier i øst. For å styrke antikrigsstemningen i Russland, ble Lenin, lederen av de russiske bolsjevikene, sendt fra sitt eksil i Sveits til St. Petersburg for å få en umiddelbar slutt på kampene. I april reiste han og en gruppe bolsjeviker i en «plombert» jernbanevogn gjennom Tyskland, Sverige og Finland til det revolusjonære Russland.

Under oktoberrevolusjonen grep det marxist-leninistiske kaderpartiet til Lenin makten, med betydelig pengestøtte fra Tyskland.^[6] Regjeringen til de moderate sosialistene og de borgerlige ble styrtet og det ble opprettet et kommunistisk styre i Russland. Den nye bolsjevikiske regjeringen ble innsatt i 8. november 1917, og gjennom freden i Brest-Litovsk trakk Russland seg ut av første verdenskrig. Suksessen til Lenin økte frykten blant det tyske borgerskapet for en revolusjon etter russisk forbilde.

Også ledelsen av SPD ønsket å forhindre en lignende utvikling i Tyskland. Dette bestemte deres videre handlemåte under Novemberrevolusjonen. Styremedlem Otto Braun tydeliggjorde partiets holdning til dette i januar 1918 i partiorganet Vorwärts i lederartikkelen «bolsjevikene og vi» (Die Bolschewiki und wir):

Sosialismen kan ikke bli reist på bajonetter og maskingevær. Hvis det skal vare på lang sikt, må den virkeliggjøres ad demokratiske veier. Selvfølgelig er forutsetningen for dette at de økonomiske og sosiale forhold er modne for en sosialisering. Hvis det hadde vært tilfelle i Russland, ville bolsjevikene utvilsomt kunne stole på et flertall av folket. Siden dette ikke er tilfelle, har de etablert et sabelherskap som ikke var så brutal og hensynsløs under tsarens styre [...] Derfor må vi trekke en tykk og synlig linje mellom bolsjevikene og oss.
^[7]

I samme måned kom de såkalte januarstreikene, som involverte mer enn en million arbeidere over hele riket. Denne bevegelse var organisert av revolusjonære tillitsvalgte under ledelse av Richard Müller fra USPD, som i 1916 og 1917 hadde lyktes i å organisere massestreik mot krigen, og som senere skulle spille en viktig rolle. Streikekomiteen i Berlin kalte seg i januar 1918 for «arbeiderråd» etter forbilde av russiske «sovjeter» og var gudfaren til den senere rådsbevegelsen. For å svekke dennes innflytelse, gikk Friedrich Ebert inn i Berlins streikeledelse og fikk stanset en prematur streik.

I mars 1918 ble den nye sovjetregjeringen til Lev Trotskij enige om å undertegne den fremforhandlede freden i Brest-Litovsk, som påla Russland sterkere fredsbetingelser enn de som Versaillestraktaten senere påla det tyske rike.^[8] Generalstaben ble dermed i stand til å flytte tropper som en gang ble brukt i øst til vestfronten. De fleste tyskere trodde at de på denne måte ville være i stand til å vinne krigen i vest.

Millitært nederlag og forfatningsreform

Etter seieren i øst, ga generalstaben ordre om å en ny våroffensiv i vest, for å tvinge frem et avgjørende vendepunkt i krigen. Det viste seg imidlertid at de nye soldatene på vestfronten ikke klarte å veie opp mot Storbritannia og Frankrike, som hadde mottatt de nylig ankomne amerikanske troppene. Da de siste tyske reserver var brukt opp i juli, var Tysklands militære nederlag beseglet. 8. august 1918 brøt britiske Mark I stridsvogner seg gjennom vestfronten; i midten av september brøt de seg også gjennom fronten på Balkanhalvøya. 27. september kapitulerte Bulgaria, som var knyttet til sentralmaktene. Også Østerrike-Ungarn stod foran sammenbruddet.

29. september informerte generalstaben keiseren og rikskansler Georg von Hertling i belgiske byen Spa om den håpløse militære situasjonen. Ludendorff la til slutt frem et forslag om våpenhvile overfor Ententemaktene, da han ikke lenger kunne garantere for å holde fronten mer enn 24 timer. Han anbefalte også å imøtekomme et krav fra president Henry Wilson og innsette en Riksregjering på parlamentarisk grunnlag, for å begunstige fredsbetingelsene. Dermed førte han ansvaret for den forestående kapitulasjonen og dens følger over på de demokratiske partiene. Overfor offiserer i sin egen stab uttalte han 1. oktober: «Dere burde spise suppen, nå som de har gjort innbrudd» (Sie sollen die Suppe jetzt essen, die sie uns eingebrockt haben).^[9] Dette var kimen til den senere dolkestøtlegenden.

Til tross for sjokket over Ludendorffs tilstandrapport, var flertallspartiene, fremfor alt SPD, forberedte på å overta regjeringsansvaret i siste øyeblikk. Ettersom monarkisten Hertling avviste parlamentariseringen, utnevnte keiser Wilhelm II den liberale prins Max von Baden til ny rikskansler. I dette kabinettet deltok også sosialdemokratene, deriblant Philipp Scheidemann som statssekretær uten virkningsområde. Neste dag tilbød de allierte våpenhvile overfor den nye regjeringen, i tråd med Ludendorffs krav.

Den tyske offentlighet fikk ikke vite om dette før 5. oktober. Under det generelle sjokket over det nå kunngjorte krigsnederlaget, fant forfatningsendringen sted nesten ubemerket. Dette ble avgjort formelt av riksdagen den 28. oktober. Inntil da var kansleren og riksministeren bundet av riksdagens flertall. Den øverste kommandoen over stridkreftene ble overført fra keiseren til riksregjeringen. Dermed hadde det tyske riket endret sin konstitusjon til et parlamentarisk monarki. Sett fra SPDs ståsted oppfylte oktoberreformene alle av partiets sentrale forfatningsmessige målsetninger. Friedrich Ebert betraktet 5. oktober som «fødselsdagen for det tyske demokratiet», og betraktet en revolusjon som overflødig etter at keiseren frivillig hatt gitt avkall på sin makt.

Følgene av forsøkene på våpenhvile

Den tyske anmodningen om våpenhvile av 4. oktober ble besvart av USAs president Henry Wilson i de tre påfølgende uker med tre diplomatiske noter. Som forutsetning for forhandlinger krevde han Tysklands tilbaketrekning fra alle besatte territorier, innstilling av undervannsbåtkrigen og – når det var mulig i henhold til klausuler og forbehold – keiserens avgang, som ledd i å gjøre Tyskland til et demokrati.

Etter den tredje diplomatiske note av 23. oktober, erklærte Ludendorff de alliertes betingelser som uholdbare. Han forlangte å gjenoppta den krigen som han for en måned siden hadde erklært som tapt. Selve hans anmodning om våpenstillstand fra Ententemaktene hadde avslørt hele militærvesenets svakhet og hadde fratatt regjeringen sin forhandlingsmakt. De tyske troppene var mot slutten av krigen innstilte på å avslutte krigen, og hadde behov for å komme hjem. Deres kampvilje var knapt mulig å vekke opp igjen, og deserteringer begynte å forekomme.

Derfor forble riksregjeringen på den vei som Ludendorff hadde slått inn på. De erstattet ham 26. oktober ved å utnevne 1. generalkvartermester Wilhelm Groener til general, og Ludendorff fløy med falsk pass til det nøytrale Sverige. Kravet i Henry Wilsons tredje diplomatiske note om at keiseren måtte abdisere for å oppnå fred, hadde støtte blant mange soldater, men også i størstedelen av sivilbefolkningen og hos lederne av flertallspartiene i riksdagen. 28. oktober krevde Philipp Scheidemann i et brev til rikskansler Max von Baden at Wilhelm II måtte frasi seg tronen. Keiseren forlot etter dette Berlin og bega seg på en reise fra sitt store hovedkvarter til den belgiske byen Spa. Under betingelsene til den tyske regjeringen besluttet de allierte å innlede våpenhvileforhandlinger 5. november.

Revolusjonens forløp

Matrosopprøret i Kiel

Utdypende artikkel: Matrosopprøret i Kiel

Mens de krigstrette troppene og den overfor den keiserlige regjering desillusjonerte befolkning ventet på den forestående slutten på krigen, planla den tyske Marineleitung under Admiral Franz von Hipper egenmektig, at den tyske Hochseeflotte skulle utkjempe et siste sjøslag mot britiske Grand Fleet i Royal Navy i den engelske kanal. Den tyske flåtens ordre av 24. oktober 1918 utløste deretter et mytteri blant de berørte matrosene, og deretter til et alment opprør som i løpet av få uker bredte seg til hele riket. Matrosene ønsket ikke å bli meningsløst ofret i den allerede tapte krigen. I tillegg var de overbevist om den nye regjeringens ånd, som gikk ut på å forhandle med Ententemaktene. Dersom flåten hadde gått til angrep, ville matrosene ha mistet sin troverdighet. Den tyske juristen og publisisten Sebastian Haffner så derfor ikke på sjømennene som de egentlige mytteristene. Snarere beskrev han admiralenes prosjekt som «et mytteri av flåtens ledelse mot regjeringen og dens politikk» (eine Meuterei der Flottenführung gegen die Regierung und ihre Politik).^[10]

Matrosopprøret begynte nær badestedet Schillig i Wilhelmshaven, hvor den tyske Hochseeflotte hadde forankret i påvente av det planlagte sjøslag. Om natten mellom 29. og 30. oktober 1918 kom de første ordrenektene fra enkelte av skipsbesetningen. På tre skip i III. skvadron nektet matrosene å heve anker. På slagskipene i I. skvadron, SMS Thüringen og SMS Helgoland gikk deler av besetningen til åpenlyse mytterier og sabotasjehandlinger. Da en torpedobåt 31. oktober rettet sine våpen mot disse skipene, forskanset de omkring 200 mytteristene seg under dekk, og lot seg arrestere.

Ettersom marineledelsen ikke lenger var sikker på mannskapets lydighet, trakk de tilbake sin slagplan og beordret skvadronene tilbake til Kiel. Etter en øvelse i Helgolandbukta som var uten uro, sørget skvadronsleder og viseadmiral Hugo Kraft for å kjøre gjennom Kielkanalen, hvoretter 47 matroser i skipet SMS Markgraf, som ble ansett som nøkkelpersoner i opprøret, ble pågrepet og arresterte.

Matrosene og fyrbøterne forsøkte nå å forhindre ytterligere frafall og å sørge for at deres kamerater ble sluppet fri. Omkring 250 av dem troppet opp om kvelden 1. november på fagforeningshuset i Kiel. De sendte delegasjoner til offiserene, men ble ikke hørt. Deretter prøvde de å forsterke kontakten med fagforeningene, USPD og SPD. Etter at politiet hadde stengt fagforeningshuset 2. november, samlet det seg neste dag mer enn tusen matroser og fagforeningsledere om ettermiddagen på den store ekserserplassen. De fulgte oppropet til matrosen Karl Artelt og verftsarbeideren Lothar Popp, som begge var USPD-medlemmer. Folkemengden krevde løsgivelsen av mytteristene under slagordet «fred og brød», slutten på krigen og en bedre matforsyning. Deretter dro deltagerne videre til anstalten for de arresterte, for å befri de pågrepne matrosene.

For å hindre demonstranter i å komme frem like før planlagt, befalte en løytnant ved navn Oskar Steinhäuser sin patrulje om å først skyte varselskudd, og deretter målrettede skudd inn i folkemengden. Av dette ble syv personer drept og 29 svært skadet. Også under demonstrasjonen ble det skutt. Steinhäuser ble alvorlig skadd under skytingen, men ikke drept som det senere ble påstått.^[11] Etter denne voldsbruken, trakk både demonstrantene så vel som patruljen seg tilbake.

Deretter omdannet masseprotesten seg til en almen oppstand. 4. november dro omstreifende opprørere gjennom byen. I det store kaserneanlegget i det nordlige Kiel kom det til demonstrasjoner. Karl Artelt organiserte det første soldatråd, som snart ble etterfulgt av andre. Soldater og arbeidstakere tok den offentlige, militære innretningen i Kiel under sin kontroll. Viseadmiral Wilhelm Souchon, som ledet marinebasen, så seg tvunget til å forhandle og slippe fri de pågrepne matroser. I strid med avtalen med Artelt ble utenlandske tropper informert om oppstanden, for å hjelpe til med å knuse opprøret, men dette ble oppfanget av opprørerne. De ombestemte seg eller sluttet seg til opprørerne. Dermed var Kiel om kvelden 4. november i hendene på omkring 40 000 revolterende matroser, soldater og arbeidere.

Senere samme kveld kom SPDs riksdagsrepresentant Gustav Noske til Kiel. Souchon hadde telegrafisk bedt om at det ble sendt en riksdagsrepresentant fra SPD, som kunne bringe opprøret under kontroll av den nye riksregjeringen og partiledelsen. Soldatrådene som bestod av SPD- og USPD-tilhengere valgte umiddelbart Noske som sin formann. Noen dager senere overtok han Souchons post som leder av marinebasen, mens Lothar Popp ble formann av de øverste soldatråd. Noske lyktes i ettertid å bruke sin innflytelse til å få soldatrådet til å trekke seg tilbake. Utsiktene til en revolusjon i Tyskland kunne han ikke forhindre.

Utbredelse til hele riket

Varamedlemmer fra de revolusjonære matrosene streifet siden 4. november omkring i alle større tyske byer. De møtte nesten ingen sivil eller militær motstand; bare i Lübeck og Hannover forsøkte to lokale kommandører å opprettholde militær disiplin med våpenmakt. I Lübeck var det den selvutnevnte kommandør av den 81. infanteribrigade Harry von Wright, i Hannover var det den stedfortredende kommanderende general for det X. armékorps Karl Heinrich von Hänisch.^[12] Den 6. november var Wilhelmshaven i hendene på et arbeider- og soldatråd, og den 7. november gjaldt det alle større kystbyene så vel som Braunschweig, Frankfurt am Main, Hannover, Stuttgart og München. I kongeriket Bayern ble kong Ludwig III samme dag styrtet, som den første av de tyske fyrstene. Etter en større demonstrasjon fra soldater og arbeidere, flyktet han fra byen. Kurt Eisner fra USPD proklamerte Bayern som den første republikken i riket, og ble valgt som ministerpresident for Münchens arbeider- og soldatråd. Frem til 25. november ble de andre fyrstene tvunget til å abdisere. Den siste var Günther Victor, prins av Schwarzburg-Rudolstadt 25. november.

Arbeider- og soldatrådene bestod for det meste av medlemmer av SPD og USPD. Deres politiske ideologi var demokratisk, pasifistisk og antimilitaristisk. Ved siden av å avskaffe fyrstenes makt, sørget de for at den tidligere allmektige militære generalkommandoen mistet makten. Alle sivile myndigheter og tjenestemenn i riket – politi, byforvaltning, rettsvesen, forble uberørte. Beslagleggelse av eiendom eller fjerning av priviligerte yrker, fant heller ikke sted, ettersom man ventet på at slikt ville skje under en ny riksregjering. For å gi revolusjonen en leder og en forpliktende regjering, hevdet deretter rådet bare en tilsynsrett over myndighetene, som tidligere hadde vært i hendene på overkommandoen.

Dette ga SPD en reell maktbasis på lokalt nivå. Mens rådene som trodde at de handlet i den nye ordningens interesse, anså likevel partiledelsen i SPD som forstyrrende elementer for en fredelig maktovertagelse som de ønsket å fremme. De borgerlige partiene krevde raske valg til en nasjonalforsamling, som skulle være den endelige statsform, og dette bragte dem i konflikt med størstedelen av de revolusjonære. Opprørernes krav ble fremfor alt fanget opp av USPD. Det var også en fordel at valgene til nasjonalforsamlingen ble gjennomført så sent som mulig, slik at man kunne innhente fakta om forventningene til største delen av arbeiderklassen.

Reaksjonen i Berlin

Friedrich Ebert var enig med Max von Baden i at en sosial revolusjon måtte forhindres og at den statlige ordning under alle omstendigheter måtte opprettholdes. Han ønsket å samarbeide med de borgerlige partiene, som allerede hadde samarbeidet med SPD i riksdagen siden 1917. Han ønsket også å vinne tilliten til den gamle eliten i Keiserriket for å unngå en fryktet radikalisering av revolusjonen etter russisk forbilde. Dessuten fryktet han at den allerede prekære forsyningssituasjonen ville kollapse, hvis uerfarne revolusjonære overtok. Han trodde at SPD uunngåelig ville utgjøre den parlamentariske majoritet i fremtiden, noe som ville gjøre dem i stand til å gjennomføre sine reformplaner. Av disse grunner handlet han så konsist som mulig i overensstemmelse med de gamle makthaverne.

For å imøtekomme sine tilhengere, men samtidig bevare monarkiet, krevde Friedrich Ebert 6. november at keiseren måtte abdisere. 7. november erklærte han ifølge nedtegnelsene til Max von Baden: Når keiseren ikke abdiserer, da er den sosiale revolusjon uunngåelig. Dette vil jeg ikke ha. Ja, jeg hater det som synden.^[13] Men keiser Wilhelm II, som befant seg i hovedkvarteret i Oberste Heeresleitung i den belgiske byen Spa, spilte på tiden. Etter at Ententemaktene hadde lovet våpenstilstand 6. november, håpte han på at de snart frigjorte frontsoldatene i riket ville vende tilbake og knuse revolusjonen med makt. Max von Baden ønsket å reise til Spa, for å overbevise keiseren personlig om den nødvendige abdisering. Så langt kom han imidlertid ikke, da forholdene i Berlin raskt tilspisset seg.

9. november 1918: Slutten på monarkiet

Utdypende artikkel: Proklameringen av republikk i Tyskland

Om kvelden 8. november innkalte SPD til 26 forsamlingsmøter i Berlin, og kunngjorde en generalstreik og massedemonstrasjon neste dag. Friedrich Ebert hadde enda en gang fremmet et ultimatum om keiserens avgang og ønsket å kunngjøre denne beslutning på de kommende møter til SPD. For å motvirke mulig uro, hadde prins Max von Baden om kvelden forflyttet det 4. jegerregiment fra Naumburg an der Saale til Berlin.

Men soldatene i dette regimentet var ikke villige til å skyte mot demonstranter. Ettersom offiserene tidlig på søndagsmorgenen den 9. november hadde tildelt dem håndgranater, sendte soldatene en delegasjon til redaksjonen i det sosialdemokratiske partiorganet Vorwärts, for å få en forklaring på situasjonen. Der møtte de SPD-riksdagsrepresentanten Otto Wels. Han overtalte soldatene til å støtte ledelsen i SPD og deres politikk, og han overtalte regimentet til å støtte Friedrich Ebert.

Dermed var den militære kontrollen over hovedstaden kommet i hendene på sosialdemokratene. Friedrich Ebert fryktet imidlertid at situasjonen kunne endre seg, når USPD og spartakistene dukket opp på den kunngjorte demonstrasjonen. Om formiddagen flyttet hundretusenvis av mennesker seg i flere demonstrasjonstog i sentrum av Berlin. På deres plakater og bannere var slagord som «Enighet», «Rett og frihet» og «Broder, ikke skyt!».

Omtrent på samme tid hadde keiser Wilhelm II fått nyheten fra 39 kommandører om at heller ikke frontsoldatene var lenger klare for å følge ordrene fra sine befal. Natten før hadde et garderegiment nektet å følge ordre. I telegrammer fra Berlin ba riksregjeringen keiseren om å abdisere umiddelbart, slik at nyheten om dette kunne ha en beroligende effekt. Likevel nølte han og trakk seg som tysk keiser, men ikke som konge av Preussen.

På tross av dette handlet Max von Baden etter sin egen agenda i Berlin. Uten å vente på beskjeden fra Spa, kom han ved middagstider med følgende erklæring:

Keiseren og kongen har besluttet å frasi seg tronen. Rikskansleren blir ikke så lenge i embetet, men inntil spørsmålene knyttet til keiserens abdikasjon, tronavgangen til kronprinsen i det tyske rike og Preussen og regentsrelaterte spørsmål er ordnet.
^[14]

Da erklæringen ble kjent i Spa, flyktet Wilhelm II fra det besatte Belgia til et nederlandsk eksil i Slott Amerongen i bydelen Utrechtse Heuvelrug i Utrecht og til slutt til Huis Doorn i den samme bydel. Der bodde han frem til sin død 4. juni 1941. Flukten over grensen ble betraktet som en desertering, ettersom han ikke signerte avgangsbrevet før 28. november. Dette kostet ham sympatien blant sine soldater.

For å mestre situasjonen, krevde Friedrich Ebert ved middagstid 9. november å overta rikskanslerembetet, og ba Max von Baden om å overta riksforstanderembetet. Dermed trodde Ebert å ha funnet en overgangsordning for utnevnelsen av en ny statsleder.

Nyheten om keiserens abdisering kom for sent til å imponere delegatene. Ingen av dem hadde lest spesialutgaven av Vorwärts, verken i sine egne hjem eller i kasernene. I tillegg krevde demonstrantene avskaffelsen av monarkiet. Karl Liebknecht, som nylig var sluppet løs fra fengselet, reiste umiddelbart til Berlin og hadde grunnlagt spartakusforbundet på nytt. Nå planla han proklamasjonen av den sosialistiske republikk.

Under lunsjen i riksdagen fikk den fungerende SPD-formannen Philipp Scheidemann høre om dette. Han ville ikke overlate initiativet til spartakistene og satte kursen mot en balkong på riksdagsbygningen. Der erklærte han – mot Eberts erklærte vilje – innføringen av republikk foran en demonstrerende menneskemengde. Den nøyaktige ordlyden i proklamasjonen er omstridt.^[15] To år senere gjenga Scheideman den på følgende måte:^[16]

Keiseren har takket for seg. Han og hans venner har forsvunnet, og han er blitt overvunnet over hele linjen av folket. Prins Max von Baden har overlatt sitt rikskanslerembete til den folkevalgte Ebert. Vår venn vil danne en arbeiderregjering. der alle sosialistiske partier er representerte. Den nye regjeringen må ikke forstyrres i sitt arbeid for fred av bekymringer for arbeid og brød. Arbeidere og soldater, vær bevisste på den historiske betydningen av denne dagen: Det uhørte har inntruffet. Et stort og umiskjennelig arbeid ligger foran oss. Alt for folket. Alt gjennom folket. Ingenting skal skje, som vil vanære arbeiderbevegelsen. Vær forenet, trofast og pliktoppfyllende. Det gamle og råtne monarkiet har brutt sammen. Lenge leve det nye. Lenge leve den tyske republikk.

Noen timer senere offentliggjorde Berliner Zeitung en tale som Liebknecht hadde holdt i Berliner Lustgarten – sannsynligvis samtidig, hvoretter han proklamerte den sosialistiske republikk. Den samme talen ble holdt kl 16 i hoffet til Berliner Stadtschloss foran en forsamlet folkemengde:^[17]

Partifeller, jeg proklamerer den frie sosialistiske republikk Tyskland, som skal inkludere alle folkegrupper. Det finnes ikke noen tjenere lengre, fordi enhver ærlig arbeid vil få den ærlige lønn for sitt arbeid. [Strukturen til] kapitalismens herskap, som har forvandlet Europa til en kirkegård, har brutt sammen.

Liebknechts målsetninger, som var i overensstemmelse med spartakusforbundets krav av 7. oktober, hadde inntil da knapt nok vært offentlig kjent. De omfattet fremfor alt en omforming av økonomien, det militære og rettsvesenet, deriblant opphevelse av dødsstraff. Den største uenigheten med SPD var kravet om sosialisering av enkelte sentrale sektorer i økonomien, som kom under direkte kontroll av arbeiderne, før valget til en forfatningsgivende nasjonalsamling. MSPD ville overlate Tysklands fremtidige økonomiske ordning til en fremtidig lovgivende forsamling.

For å ta ledelsen i den revolusjonære stemning og oppfylle demonstrantenes krav om enighet mellom Arbeiderpartiene, tilbød Ebert nå USPD innpass i regjeringen og erklærte seg beredt på å akseptere Liebknecht som minister. Han krevde arbeiderrådenes kontroll over soldatene og gjorde sin regjeringsdeltagelse avhengig av dette. På grunn av debattene omkring dette, og fordi partileder Hugo Haase var i Kiel, klarte foreløpig ikke USPDs representanter å bli enige om tilbudet til Ebert.

Hva angår den for tidlige proklamering av den keiserlige oppsigelsen av tronen til Max von Baden, overføring av kanslerembedet til Ebert eller og proklameringen av republikk hadde ikke Ebert forfatningsmessig dekning. Alt dette var i grunnen revolusjonære handlinger fra aktører som ikke ønsket revolusjon, men som derigjennom skapte varige endringer. Senere samme kveld fant en bevist revolusjonær handling sted, som senere likevel viste seg å være ubrukelig.

Rundt klokken 20 ble riksdagen okkupert av en gruppe på 100 revolusjonære tillitsvalgte fra større bedrifter i Berlin. Disse tillitsvalgte var stort sett de samme som allerede hadde ledet januarstreikene. De hadde mistillit til ledelsen i SPD og hadde i en uke vært knyttet til venstresiden i USPD og spartakistene. De var overrasket over matrosoppstanden, og hadde opprinnelig planlagt revolusjonen 11. november. Men etter at gruppens militære ekspert, Ernst Däumig, hadde blitt arrestert, besluttet gruppen seg å handle raskt.^[18] For å stanse Friedrich Eberts initiativ initiativ, besluttet revolusjonsparlamentet å innkalle til valg neste dag: Hver bedrift i Berlin og hvert regiment skulle på denne søndag utnevne et arbeider- og soldatråd. Det skulle utgjøre en revolusjonsregjering, som skulle velges fra begge bestående arbeiderpartiene. Dette ble kalt Rat der Volksbeauftragten og skulle etter ønske fra de revolusjonære tillitsvalgte utføre revolusjonsparlamentets beslutninger og erstatte Friedrich Eberts funksjon som rikskansler.^[19] Den nye regjeringen erklærte ensidig våpenstillstand 11. november. Første verdenskrig var dermed over.

Avtalen mellom Hugo Stinnes og Carl Legien

Utdypende artikkel: Stinnes-Legien-avtalen

De revolusjonære hadde ulikt syn på statsformen, men også på det økonomiske reystemet. Men det var et utbredt krav i SPD, så vel som i USPD, å i det minste sette den krigsviktige tungindustrien under demokratisk kontroll. Venstrefløyen i begge partier, så vel som de revolusjonære tillitsvalgte, ville på denne måten etablere et direkte demokrati over produksjonsprosessene. De valgte delegater skulle også ha kontroll over den politiske makten. Å forhindre denne rådsrepublikken var ikke bare i SPDs interesse, men også i fagforeningenes interesse, fordi de truet med å bli overflødige av rådene.

Parallelt med de revolusjonære hendelsene, møttes den daværende formann av generalkommisjonen av fagforeningene i Tyskland, Carl Legien, fagforeningslederne og formennene for tungindustrien i Tyskland, Hugo Stinnes og Carl Friedrich von Siemens, i Berlin fra 9. til 12. november. Den 15. november undertegnet de den såkalte Stinnes-Legien-avtalen. Fagforeningene lovet å sørge for en ordnet produksjon, uten ville streiker, for å hindre rådenes innflytelse og hindre en sosialisering av produksjonsmidlene. Arbeidsgiverne garanterte på sin side innføringen av 8-timers arbeidsdag og anerkjente fagforeningenes representasjonsrett. Begge sider dannet et sentralarbeidsfellesskap med en felles sentralkomité i ledelsen. På fagforeningsnivå skulle forliksrådene, som også fikk likeverdig status, megle i lokale konflikter. Det ble også inngått en avtale om å danne arbeidskomitéer i hver fabrikk med mer enn 50 arbeidere. Sammen med bedriftens ledelse skulle de overvåke at kollektive avtaler ble holdt.

Dermed hadde fagforeningene oppnådd noe av det de i flere år hadde forglemt. Samtidig hadde de undegravet alle bestrebelser for å sosialisere produksjonsmidlene og eliminert rådene.

Overgangsregjering og rådsbevegelse

Riksdagen hadde ikke vært samlet siden 9. november. Rat der Volksbeauftragten og det utøvende råd hadde erstattet den gamle regjeringen, og det forutgående administrative apparatet var forblitt nesten uendret. De tidligere keiserlige embeder var overtatt av representanter for SPD og USDP, men deres funksjoner var stort sett de samme og deres arbeid fortsatte stort sett uendret. 12. november presenterte rådet sitt demokratiske og sosiale regjeringsprogram. Dette programmet opphevet beleiringstilstanden og sensuren, avskaffet tjenerordningen og innførte almen stemmerett for statsborgere over 20 år, herunder også for første gang for kvinner. Alle politiske fanger ble tildelt amnesti. Det ble utstedt bestemmelser om forenings-, forsamlings- og pressefrihet. På grunnlag av arbeidsfelleskapsavtalen ble åttetimers arbeidsdag obligatorisk, og utbetalinger ved arbeidsledighet, sosialforsikring og ulykkesforsikring ble forlenget.

Etter påtrykk fra formennene i SPD, innsatte rådene en sosialiseringskommisjon 21. november. I denne satt blant annet Karl Kautsky, Rudolf Hilferding og Otto Hue. Kommisjonen skulle granske hvilke industriforetak som var «egnet for sosialisering», og forberede en nasjonalisering av gruvedriften. Kommisjonen satt frem til 7. april 1919 uten noe konkret resultat. Bare innenfor kullgruvedriften og i pottaskeindustrien, så vel som i stålindustrien, ble det innsatt «selvstyrende organer» som utviklet seg til de senere arbeiderråd. En sosialistisk ekspropriasjon ble ikke innledet.

Ledelsen i SPD foretrakk å jobbe med den eldre forvaltningen i stedet for de nye arbeider- og soldatrådene, fordi de ikke stolte på at disse ville sørge for noen organisert forsyning til befolkningen. Dette førte siden midten av november til en økende konflikt med folkerådet. Disse endret sin posisjon stadig, i henhold til de interessene de representerte. Som et resultat fratok Friedrich Ebert «her og der regjeringen til rådet i Tyskland» stadig mer av sin kompetanse. Sammen med ledelsen i SPD, overvåket han ikke bare rådsbevegelsens makt, men også makten til spartakusforbundet. Spartakistene kontrollerte imidlertid ikke rådsbevegelsen, slik de konservative og deler av SPD fryktet.

Arbeider og soldatrådene brøt opp byforvaltningene i blant annet Leipzig, Hamburg, Bremen, Chemnitz og Gotha, og satte dem under sin kontroll. I Braunschweig, Düsseldorf, Mülheim an der Ruhr og Zwickau ble dessuten alle tjenestemenn som hadde vært lojale mot keiseren arresterte. I Hamburg og Bremen ble «røde garder» dannet, for å beskytte revolusjonen. I Leunaverkene i nærheten av Merseburg ble konsernledelsen avsatt av rådet. Ofte tok de nye rådene spontane avgjørelser og vilkårlige beslutninger, og manglet ledererfaring. Noen var korrupte og handlet i egeninteresse. De nyutnevnte rådene bestod overfor et flertall av moderate rådsmedlemmer som kom til enighet med den gamle administrasjonen, og sammen med den sørget de for at freden raskt ble gjenopprettet i bedrifter og byer. De overtok ansvaret for matforsyningen, politistyrken så vel som innkvartering og pleie av de returnerte frontsoldatene. Forvaltningen og rådene var avhengige av hverandre: Den ene part hadde kunnskap og erfaring, den andre hadde politisk innflytelse.

De fleste SPD-medlemmer som hadde blitt valgt til rådene, betraktet deres oppgaver som en midlertidig løsning. For dem, liksom for flertallet av befolkningen, var innføringen av en rådsrepublikk eller endog et bolsjevikisk rådsdiktatur i Tyskland aldri tiltenkt.^[20] I stedet støttet et flertall av rådene det parlamentariske system og valget av en forfatningsgivende nasjonalforsamling, da en årelang praksis med riksdagsvalg, og SPDs parlamentariske arbeid var øyensynlig.^[21]

Flere ville støtte den nye regjeringen og forventet at den skulle avskaffe militarismen og øvrighetstaten. Krigstretthet og motgang gjorde at de fleste mennesker håpet på en fredelig løsning, og at de i noen tilfeller overvurderte stabiliteten til den styreform de hadde oppnådd.

Riksrådkongressen

Etter beslutning i representantskapet, sendte arbeider- og soldatrådene representanter fra hele riket til den første almene kongress til arbeider- og soldatrådene i stamhuset til sirkuset Circus Busch i Berlin den 16. desember. For å forhindre dette, planla Ebert og Groener å gjenvinne kontrollen over hovedstaden den 15. desember ved hjelp av frontlinjetropper som hadde blitt sendt til Berlin. Et av de utpekte regimene slo seg for tidlig løs den 6. desember og utropte Ebert til president.^[22] I et forsøk på å arrestere rådenes ledelse, styrtet troppen inn i et demonstrasjonstog til den ubevæpnede «røde garde», spartakistenes soldatråd, og drepte 16 mennesker.

Her var voldspotensialet og kuppfaren fra ytterste høyre allerede synlig. På grunnlag av denne erfaringen, krevde Rosa Luxemburg at arbeiderklassen i Berlin skulle sørge for en fredelig avvæpning av de returnerte militære enhetene og videre at de skulle underordnes soldatrådene til revolusjonsparlamentet og gjennomgå en opplæring i det nye styrets ånd. Dette kravet ble fremmet 12. desember i Die Rote Fahne, dagsavisen til spartakistene.

I forveien hadde Friedrich Ebert møtt ti hjemvendte divisjoner, i håp om at disse kunne brukes mot rådene. Det viste seg imidlertid at disse troppene ikke var villige til å kjempe videre. Krigen var avsluttet, julen stod for døren, og de fleste soldatene ville bare være hjemme sammen med sine familier. Derfor løp de fra hverandre etter deres inntog i Berlin. Det planlagte slaget mot riksrådskongressen fant ikke sted.

Det ville ha vært unødvendig uansett. Kongressen, som hadde begynt sitt arbeide i det prøyssiske parlamentet 16. desember, bestod av et flertall fra SPD. Ikke en gang Karl Liebknecht hadde klart å vinne et mandat der. Spartakistene hadde ingen innflytelse. 19. desember stemte rådene med 244 mot 98 stemmer mot innføringen av et rådssystem som grunnlag for en ny forfatning. I stedet understøttet de den regjeringsbeslutning å avholde valg til en forfatningsgivende nasjonalforsamling som ville avgjøre den endelige regjeringsformen.

Det eneste stridsspørsmålet mellom Ebert og kongressen bestod i spørsmålet om kontrollen over militæret. Kongressen forlangte blant annet medbestemmelsesrett for sitt nyvalgte «sentralråd for den tyske sosialistiske republikk» i ledelsen av de væpnede styrker, frie valg av offiserer og disiplinære myndigheter for soldatrådene. Men dette var i strid med den hemmelige avtalen mellom Ebert og Groener. Begge satte alt inn på å omgjøre denne beslutningen. Overkommandoen, som i mellomtiden hadde flyttet til Kassel, begynte å etablere lojale frikorps, som var ment å brukes mot den antatte bolsjevikiske trusselen. Disse troppene var monarkistiske offiserer og mannskap, som fryktet veien tilbake til det sivile liv og republikken.

Julekrisen

Utdypende artikkel: Juleopprøret i Berlin i 1918

Etter 9. november hadde regjeringen beordret at den nyopprettede Volksmarinedivision skulle flyttes fra Kiel til Berlin for å sørge for sin beskyttelse. Den ble regnet som helt lojal og nektet å delta i kuppforsøket 6. desember. Matrosene avsatte endog selv sin kommandant, da de så at han var innblandet i saken. Etter at ulike kunstskatter var stjålet fra Berliner Stadtschloss, hvor troppene var stasjonerte, forlangte Rat der Volksbeauftragten at divisjonen skulle oppløses og forlate slottet. Otto Wels, som siden 9. november var bykommandant for Berlin, satte matrosene under press, ved å holde deres sold (soldatlønn) tilbake.

Tvisten eskalerte 23. desember i Juleopprøret i Berlin. Matrosene gjorde mytteri og okkuperte Rikskanselliet. De kappet telefonledningen, satte Rat der Volksbeauftragten under husarrest og tok Otto Wels som gissel i bygningen Neuer Marstall og mishandlet ham. I motsetning til hva om var forventet av spartakistene, utnyttet de ikke situasjonen til å avskaffe regjeringen til Ebert, men fortsatte de å kreve sin soldatlønn.

Friedrich Ebert, som hadde kontakt med overkommandoen via en hemmelig telefonlinje i Kassel, ga om morgenen 24. desember ordre om å angripe slottet med regjeringsvennlige tropper. Dette angrepet feilet, og 56 regjeringssoldater, 11 matroser og en sivilist mistet livet. Etter nye forhandlinger forlot matrosene slottet og satte Otto Wels fri. Til gjengjeld mistet denne sin stilling som bykommandant, Volksmarinedivision fikk sin soldatlønn og forble fortsatt en militær enhet. Hele affæren avslørte sårbarheten til regjeringen, som ikke hadde noen pålitelige og slagkraftige tropper. Krisen forsterket på denne måten alliansen mellom Ebert og Groener, som i følge historikeren Ulrich Kluge bare ble oppnådd i sann forstand gjennom juleopprøret.^[23] De slagne regjeringstroppene ble nå oppløst og delvis integrert i de nyopprettede frikorpsene. For å kompensere for sine tap, okkuperte de midlertidig redaksjonslokalene til avisen Roten Fahne. Den militære makten var likevel nok en gang i hendene på Volksmarinedivision, og enda en gang utnyttet de det ikke.

Dette viste på den ene siden at matrosene ikke var spartakister, og på den andre siden at revolusjonen ikke hadde noen ledelse. Selv da Liebknecht var den revolusjonære lederen i Lenins ånd, slik legenden senere har gjort ham til, ble han ikke akseptert av verken matrosene eller rådet. På denne måten hadde julekrisen, som spartakistene betegnet som «Eberts blodige julenatt», som eneste resultat at de revolusjonært tillitsvalgte kalte inn til en demonstrasjon første juledag og at USPD trådte ut av regjeringen i protest 29. desember. Men dette ble bare riktig for formennene i SPD, som under presset mot de revolusjonære hendelser mot regjeringen bare hadde hentet støtte hos uavhengige. I løpet av noen få dager ble det militære nederlaget til regjeringen Ebert snudd til en politisk seier.

Grunnleggelsen av KPD og januaroppstanden

Utdypende artikler: Kommunistische Partei Deutschlands og spartakistopprøret

Etter juleopprørene trodde ikke spartakistenes ledere lenger at de kunne virkeliggjøre den sosialistiske revolusjon sammen med SPD og USPD. For å fange opp misnøyen med revolusjonens forløp så langt, blant sine tilhengere og flere arbeidere, kalte de ved årsskiftet inn til en rikskongress for grunnleggelsen av et nytt parti. Rosa Luxemburg presenterte der spartakusprogrammet som hun forfattet fra 10. til 31. desember. Det ble vedtatt som partiprogram og holdt fast ved det prinsipp at dette nye parti ikke ville overta regjeringsmakten uten et klart flertall blant folkeviljen. Den 1. januar 1919 grunnla de tilreisende spartakister sammen med andre venstresosialistiske grupper til høyre for seg det nye partiet Kommunistische Partei Deutschlands (KPD). Rosa Luxemburg krevde enda en gang å delta i det planlagte parlamentsvalget, men ble overstyrt. Flertallet håpet videre at makten kunne oppnås gjennom den fortsatte politiske agitasjon i bedriftene og trykket fra «gaten». De «revolusjonære tillitsvalgte» besluttet seg derimot, etter forhandlinger med spartakistene, å forbli i USPD.^[24]

Det avgjørende nederlaget for venstresiden fulgte de første dagene i det nye året 1919. Liksom i november kom den andre revolusjonsbølgen nesten spontant, men denne gangen ble den undertrykt med vold. Opptøyene ble utløst den 4. januar da regjeringen utnevnte USPD-medlemmet Emil Eichhorn til politipresident i Berlin. Eichorn hadde under juleopprøret nektet å iverksette tiltak mot de demonstrerende arbeiderne. USPD, revolusjonært tillitsvalgte, så vel som KPD's leder Karl Liebknecht og Wilhelm Pieck anså tiltredelsen som en mulighet for å iverksette en protestaksjon neste dag.

Det som var planlagt som en demonstrasjon, utviklet seg til en større parademarsj enn arrangørene selv hadde regnet med. Liksom tilfellet var den 9. november 1918 strømmet hundretusener inn i Berlin sentrum den 5. januar 1919, på en søndag. Om ettermiddagen okkuperte de Berlins jernbanestasjoner, så vel som aviskvartalet i Berlin med redaksjonsbygningene til den borgerlige presse og avisen Vorwärts. Noen av de berørte avisene hadde i dagene forut ikke bare tatt til orde for etablering av frikorps, men hadde stundom også tatt til orde for å drepe spartakistene. Demonstrantene var i det vesentlige de samme som to måneder tidligere. De krevde nå realiseringen av det de hadde kjempet for. Kravene kom fra arbeiderne selv og ble støttet av forskjellige grupperinger til venstre for SPD. Spartakistene ledet på ingen måte an. Det nå påfølgende spartakistopprøret gikk sin gang, mens KPD-tilhengere bare delvis var deltagere og endog var i mindretall.

I politiets hovedkvarter forsamlet initiativtagerne til demonstrasjonen seg og valgte en «provisorisk revolusjonskomité» med 53 medlemmer, som imidlertid ikke visste hva den skulle gjøre med sin makt eller hvilken retning revolusjonen skulle ta. Liebknecht, og de to andre formennene, Georg Ledebour og Paul Scholze, krevde regjeringens avgang og sluttet seg til flertallet i komitéen, som propaganderte for væpnet revolusjon. Rosa Luxemburg og et flertall av ledelsen i KPD, motsatte seg uttrykkelig dette, og hevdet at et opprør på dette tidspunktet ville føre til en katastrofe.

Den 4. januar hadde Ebert utnevnt Gustav Noske til folkekommissær for hæren og marinen. Den 6. januar overtok Noske kommandoen over disse styrkene med ordene: «Min vei må være blodhundens. Jeg er ikke den som skyr ansvaret.»^[25] På samme mandag kalte revolusjonskomitéen inn til en massedemonstrasjon. Dette oppropet ble fulgt av enda flere mennesker. Enda en gang bar de plakater med skriften «Brødre, ikke skyt!» og forholdt seg avventende på en forsamlingsplass. Enkelte av de revolusjonært tillitsvalgte begynte å bevæpne seg og rope om regjeringen Eberts avgang. Men KPD-aktivistenes bestrebelser for å få troppene på sin side, var stort sett mislykket. Snarere viste det seg at selv enheter som Volksmarinedivision ikke var beredte til å støtte væpnet revolusjon. De erklærte seg som nøytrale. De øvrige regimenter som var stasjonere i Berlin støttet dessuten for en stor del regjeringen.

Mens flere tropper rykket frem på hans vegne mot Berlin, aksepterte Ebert et tilbud fra USPD om å være en formidler mellom ham og revolusjonskomitéen. Etter at troppebevegelsene og et SPD-flygeblad med tittelen «regnskapets time nærmer seg» ble kjent, avbrøt komitéen videre forhandlinger den 8. januar. Som resultat beordret Ebert de stasjonerte troppene å sette de i Berlin inn mot okkupantene. Den 9. januar slo de ned et improvisert opprørsforsøk. Den 12. januar ble også de anti-republikanske frikorpsene, som ble etablert i begynnelsen av januar, flyttet inn i byen. Etter å ha foretatt en brutal evakuering av flere bygninger og henrettet okkupantene, overga de seg raskt. Noen av dem ble også skutt og drept. Totalt 156 personer ble ofre for denne hendelsen i Berlin.

Drapene på Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg

Utdypende artikler: Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg

De påståtte mesterhjernene bak januaroppstanden gikk under jorden, men nektet å forlate Berlin, på tross av mange anstrengelser fra deres tilhengere. Om kvelden den 19. januar 1919 ble Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht arresterte i en bolig i bezirk (idag ortsteil) Wilmersdorf i Berlin. Kaptein Waldemar Pabst, lederen av Garde-Kavallerie-Schützen-Division, sørget for at de overga seg i Hotell Eden i Nürnberger Straße (den historiske Kurfürstendamm 246/247). Han forhørte dem, mens hans offiserer planla å myrde dem. Etter midnatt ble begge suksessivt transportert i personbiler fra hotellet. Ved hotellutgangen slo soldaten Otto Wilhelm Runge de begge nesten bevisstløse. Underveis ble Karl Liebknecht skutt av marineoffiseren Horst von Pflugk-Harttung, mens løytnant Hermann Souchon skjøt Rosa Luxemburg. Kurt Vogel, som også var en offiser i rifledivisjonen, overlot Liebknechts kropp til en politistasjon og kastet Rosa Luxemburg i Landwehrkanalen, hvor hun ble funnet først 31. mai. Pabst presenterte ugjerningene i en pressemelding som en lynsjing som var blitt foretatt av ukjente gjerningsmenn.^[26]

Paul Jorns, en militærdommer som var utnevnt av rifledivisjonen, satte i juni 1919 Horst von Pflugk-Harttung fri og idømte Runge to års fengsel og Vogel to og et halvt års fengsel. Pabst og Souchon ble derimot ikke straffeforfulgt og anklaget. Etter 1933 ble Runge satt fri fra straffeforfølgelse av nasjonalsosialistene og overført til gardekavaleriet i SA. Souchons delaktighet i mord ble først kjent i 1968 og bevist i 1992. Nevøen til Wilhelm Souchon, guvernøren i Kiel under matrosoppstanden, hadde hele tiden benektet befatning med ugjerningen og ble ikke straffet. Pabst sa etter andre verdenskrig at Noske hadde befalt en drapsordre på ham over telefon. I hans dagbøker som ble oppdaget i 1969, hadde han notert at ledelsen av SPD hadde dekket ham og hindret en straffeforfølgelse.^[27]

Frikorpsene ble etter undertrykkelsen av januaroppstanden til en varig maktfaktor.^[28] I det lange løp ble det en politisk påkjenning at mordene fra 15. januar, så vel som deres manglende oppklaring og straffeforfølgelse, forverret splittelsen mellom SPD på den ene side og USPD og KPD på den andre.^[29] Under Weimarrepublikken ble SPD og KPD aldri enige om felles tiltak, spesielt fordi KPD, etter drapene på deres grunnlegger, ble mer avhengige av Komintern. Splittelsen av venstresiden bidro i betydelig grad til den senere oppblomstring av nasjonalsosialismen.^[30]

Flere opprør og generalstreiker

Utdypende artikler: Den bayerske rådsrepublikk og Rådsrepublikken i Bremen

I de første månedene av året 1919 fortsatte flere opprør, generalstreiker og forsøk på å danne en rådsrepublikk.

I slutten av januar besluttet Noske å bruke makt mot Rådsrepublikken i Bremen. Selv om motparten tilbød forhandlinger, beordret han frikorpsene om å invadere byen. Under de påfølgende kampene mistet omkring 400 mennesker livet. Som reaksjon på dette oppstod det massestreiker i Berlin, Sachsen, Oberschlesien, Rheinland og Ruhrområdet. Noen av dem hadde som mål å fortsette revolusjonen, gjennom sosialiseringsbevegelsen i Ruhrområdet. I Berlin startet en generalstreik den 4. mars, hvor kravet var etableringen og anerkjennelsen av arbeiderråd, en demokratisk militær-reform og sosialisering. Omkring en million arbeidstagere deltok og bragte dermed den økonomiske aktivitet og trafikk til fullstendig stillstand. Da de militære grep inn, ble streiken besluttet utvidet til å omfatte forsyningsbedrifter. Deretter brøt den hittil lukkede streikfronten sammen, og de kom til gatekamper mot streikeledelsens ønske.^[31] På anmodning fra den prøyssiske regjeringen, som i mellomtiden hadde erklært beleiringstilstand, satte Noske tropper inn mot de streikende og Volksmarinedivision. Den 16. mars ble minst 1 200 mennesker drept, herunder ubevæpnede, fullstendig uinvolverte og 29 medlemmer av Volksmarinedivision. De sistnevnte ble vilkårlig henrettet, ettersom Noske hadde gitt ordre om å skyte ved standrett alle som ble funnet med et våpen.

Også i Hamburg og Fristaten Sachsen-Gotha kom det til en borgerkrigslignende situasjon. Den bayerske rådsrepublikk varte frem til 2. mai 1919, da tropper fra Preussen, Württemberg og frikorpsene og endte med lignende voldelige handlinger i Berlin og Bremen. Frem til mai 1919 ble minst 2 400 mennesker drept.^[32]

Moderne historikere er enige i at et bolsjevikisk rådssystem i Tyskland ikke var sannsynlig siden revolusjonens begynnelse,^[20] særlig fordi de demokratisk valgte SPD- og USPD-politikere, som utgjorde majoriteten innenfor rådene, utelukket ethvert diktatur. Ikke desto mindre trodde regjeringen Ebert at det var fare for et kuppforsøk hvis det radikale venstre gikk i allianse med Obersten Heeresleitung og frikorpsene. De brutale handlingene under de forskjellige opprørene var også fremmed for flere demokrater i SPD. De betraktet brutaliteten til Ebert, Noske og andre SPD-ledere som et svik av sine egne.

Nasjonalforsamling og ny forfatning

Utdypende artikler: Nasjonalforsamlingen i Weimarrepublikken og Weimarforfatningen

Dem 19. januar 1919 fant valgene til den forfatningsgivende nasjonalforsamling sted, og for første gang i Tysklands historie var det også kvinnelig stemmerett. I tillegg til SPD og KPD ble det katolske Zentrumspartei og flere andre borgerlige partier innvalgt, som var blitt dannet i november: Det venstreliberale Deutsche Demokratische Partei (DDP), det nasjonalliberale Deutsche Volkspartei (DVP) og det konservative og nasjonalistiske Deutschnationale Volkspartei (DNVP). KPD fulgte Rosa Luxemburgs ordre og deltok ikke i valget.

Med 37,4 % av stemmene ble SPD det største partiet og fikk 165 av 423 representanter. USPD fikk 7,6 % og 22 representanter. Etter kappkuppet i 1920 fikk USPD midlertidig enda en gang en oppslutning av betydning, men ble likevel oppløst i 1922. Zentrumspartei ble med sine 91 representanter den nest sterkeste kraften i nasjonalforsamlingen. DDP fikk 75, DVP 19 og DNVP 44 mandater. Sammen med Zentrum og DDP dannet SPD den såkalte Weimarkoalisjonen.

For å unngå de revolusjonære urolighetene i Berlin, trådte nasjonalforsamlingen sammen i den lille byen Weimar, og statsdannelsen ble derfor kalt Weimarrepublikken. Den fremla en midlertidig forfatning, og valgte den 11. februar Friedrich Ebert til Reichspräsident. Denne utnevnte 13. februar en regjering under Philipp Scheidemann. Dermed hadde Tyskland i fortsettelsen fått en legitim, etterrevolusjonær regjering.

Det var også de nye myndighetene i Weimar som signerte Versaillestraktaten, den endelige fredsavtalen mellom Tyskland og de allierte som avsluttet første verdenskrig.

Noen regner signeringen av Weimarforfatningen som den endelige avslutningen på Novemberrevolusjonen. Andre regner undertrykkelsen av spartakistopprøret som avslutningen. Uansett, den nye forfatningen som omdannet det Tyske Rike til en demokratisk republikk, ble endelig vedtatt med stemmene fra SPD, Zentrum og DDP før den ble signert den 11. august 1919 av rikspresidenten.

Den står innenfor den liberale og demokratiske tradisjon som brøt gjennom på 1800-tallet og baserte seg på tanker fra Frankfurtforfatningen av 1849. Sentrale krav fra revolusjonære ble likevel ikke oppfylt fordi de manglet flertall i nasjonalforsamlingen: Sosialisering av gruvedriften og demokratisering av offiserskorpsene, som allerede var et krav fra arbeider- og soldatrådene i Kiel og som ble innledet av riksrådkongressen, så vel som ekspropiering av kredittinstitusjoner, storindustrien og adelige grunneiendommer. Beskjeftigelsen og pensjonsrettighetene til keiserlige embetsmenn og soldater ble også uttrykkelig beskyttet.

På den ene siden inneholdt Weimarforfatningen en større mulighet for direkte demokrati enn tilfellet er i grunnloven til den senere Forbundsrepublikken Tyskland, deriblant mulighetene for folkekrav og folkeavstemning. På den andre siden ga nødforordningen i artikkel 48 rikspresidenten utstrakte fullmakter til å styre på tvers av riksdagsflertallet og om nødvendig sette inn militæret i indre anliggender. Denne artikkelen ble et avgjørende middel til å oppheve demokratiet den 28. februar 1933.^[33]

Etterdønninger

Utdypende artikler: Weimarrepublikken og Kappkuppet

Fra 1920 til 1923 fortsatte nasjonalistiske krefter å kjempe mot Weimarrepublikken og venstreorienterte politiske opposisjonelle. I 1920 ble den tyske regjeringen for en kort tid styrtet i et kupp (kappkuppet) som ble organisert av Wolfgang Kapp, og en nasjonalistisk regjering hadde midlertidig makten. Massive demonstrasjoner tvang snart dette regimet til å avgå. I 1921 og 1922 ble Matthias Erzberger og Walter Rathenau skutt av medlemmer av den ultranasjonalistiske Organisation Consul. Det nydannede nazistpartiet, under ledelse av Adolf Hitler og med støtte av den tidligere tyske generalen Erich Ludendorff, engasjerte seg i politisk vold mot regjeringen så vel som venstreorienterte politiske krefter. Under det såkalte ølkjellerkuppet i 1923, tok nazistene kontroll over deler av München, arresterte presidenten i Bayern, politisjefen og andre og tvang dem til å signere en avtale hvor de hyllet den nazistiske maktovertagelsen og dens målsetning om å styrte den tyske regjeringen. Kuppforsøket ble slått ned av den tyske hæren og politiet, og resulterte i en væpnet konfrontasjon hvor flere nazister og enkelte polititjenestemenn ble drept.

Weimarrepublikken var alltid under stort press fra både venstreorienterte og høyreorienterte ekstremister. Venstreekstremistene anklaget de regjerende sosialdemokrater for å ha sviktet arbeiderbevegelsens idealer ved å hindre en kommunistisk revolusjon og å benytte frikorpsene mot arbeiderne. Høyreekstremistene motsatte seg ethvert demokratisk system, og foretrakk i stedet en autoritær stat tilsvarende det Tyske Rike som ble grunnlagt i 1871. For å underminere republikkens troverdighet enda mer, benyttet høyreekstremister (og da spesielt medlemmer av det tidligere offiserskorpset) den såkalte dolkestøtlegenden for å skylde på en såkalt konspirasjon mellom sosialister og jøder som angivelig sørget for Tysklands tap under første verdenskrig. De kastet dermed bensin på bålet fra det faktum at åtte av ti ledere av den kommunistiske revolusjon var jøder. Begge sider var fast bestemte på å styrte Weimarrepublikken. Til slutt lyktes nasjonalsosialistene, og Weimarrepublikken fikk en ende gjennom Adolf Hitlers maktovertagelse.

Ettermæle

Novemberrevolusjonen er en av de viktigste hendelser i moderne tysk historie, men er dårlig forankret i det historiske minnet til tyskerne. De mislykkede prosjektene under Weimarrepublikken, som denne revolusjonen skapte, og det tredje rike som kom etterpå, forvrengte lenge bildet av hendelsene. Tolkningen av revolusjonen har lenge vært mer farget av myter enn fakta.

Både det radikale høyre og det radikale venstre har – under ulike omstendigheter, næret bildet av et kommunistisk opprør som hadde til hensikt å etablere en sovjetrepublikk etter sovjetrussisk mønster. Heller ikke det demokratiske sentrum, deriblant SPD, har vært særlig interesserte i å omtale hendelsene som gjorde Tyskland til en republikk på en balansert måte. Ved nærmere betraktning ser vi at dette etter hvert ble en revolusjon som ble støttet av sosialdemoktatene, og stanset av deres lederskap. Det faktum at Weimarrepublikken viste seg å være et svakt demokrati som forsvant 14 år senere, har å gjøre med denne og andre fødselsskader under novemberrevolusjonen.

Etter at den keiserlige regjering og Oberste Heeresleitung fraskrev seg ansvaret for første verdenskrig og dens tap på et tidlig stadium, ble majoritetspartiene i Riksdagen belastet med byrdene av dette. I sin selvbiografi, skrev Ludendorffs etterfølger Groener: «Det passet meg bra at hæren og overkommandoen forble så uskyldige som mulig i disse ulykkelige fredsforhandlingene, fra hvilke ingenting kunne bli forventet.» (Mir konnte es nur lieb sein, wenn bei diesen unglückseligen Waffenstillstands-Verhandlungen, von denen nichts Gutes zu erwarten war, das Heer und die Heeresleitung so unbelastet wie möglich blieb.)^[34]

Slik ble den såkalte dolkestøtlegenden født, som gikk ut på at de revolusjonære dolket hæren i ryggen, som ellers var «ubeseiret i felten», og dermed snudde en nesten sikker seier mot nederlag. Det var hovedsakelig Ludendorff som bidro til denne historieforfalskningen, for å skjule sin egen rolle. Denne myten vant innpass i nasjonalistiske og völkiske kretser. De bragte snart vanære over de revolusjonære, ved å betegne dem som «novemberforbryterne». Dette gjaldt endog politikere som Friedrich Ebert – som selv aldri ønsket revolusjon, men som forsøkte å kanalisere og avgrense den. Selv de politiske mordene på Matthias Erzberger og Walter Rathenau, skremte ikke det radikale høyre. Det var en bevisst symbolpolitikk at Hitler og Ludendorff valgte datoen 9. november som datoen for ølkjellerkuppet.

Helt fra fødselen av var Weimarrepublikken beheftet med stigmaet om militært nederlag. De fleste historikere i dag er enige om at Tyskland ville tapt krigen uansett, men at novemberrevolusjonen framskyndet dens avslutning. En stor del av borgerskapet og de gamle eliter fra storindustrien, godseiere, militære og folk i rettsvesenet og forvaltningen, aksepterte aldri den nye statsformen og håpet på å kvitte seg med den ved første anledning.^[35] På venstresiden drev handlingene til SPDs lederskap under revolusjonen mange av partiets tidligere tilhengere over til kommunistene. Ifølge Kurt Sontheimer (1928–2005) førte begrensningen av revolusjonen til at Weimarrepublikken ble et «demokrati uten demokrater».^[35]

En historisk forskning, med en balansert vurdering av novemberrevolusjonen, fant – med få unntak, ikke sted før i 1960-årene.

Samtidige utsagn

Samtidens aktører bedømte revolusjonen forskjellig, avhengig av deres politiske syn. Dette illustreres av uttalelser om hendelsene i november 1918, gjort delvis under og umiddelbart etter, og delvis i ettertid.

Den protestantiske teologen og filosofen Ernst Troeltsch (1865–1923), merket seg ganske rolig hvordan majoriteten av borgerne i Berlin oppfattet 10. november:

«Berlin seized by revolutionists», *The New York Times* på våpenhviledagen, 11. november 1918.

Søndags morgen, etter en fryktfull natt, ga morgenavisene et klarere bilde: Keiseren var i Holland, revolusjonen hadde seiret i det fleste urbane områder, fyrstene i delstatene abdiserte. Ingen mann død for keiseren og riket! Pliktenes kontinuitet og ingen storm på bankene! (...) Trikker og tunnelbaner gikk som vanlig, noe som viser et løfte om at grunnleggende behov blir tatt vare på. På alles ansikter var det skrevet: Lønningene blir fortsatt betalt.^[36]

Den liberale publisisten Theodor Wolff (1868–1943) omtalte hendelsen samme dag, den 10. november, i Berliner Tageblatt. Tonen var preget av en overoptimistisk illusjon om revolusjonens suksess, noe som kanskje også var tilstede i SPDs lederskap:

Liksom en plutselig storm som har brutt løs, har den største av alle revolusjoner rammet det keiserlige regime og forstyrrer alt som tilhører det, over og under. Den kan kalles den største av alle revolusjoner, for aldri har noe hatt en så stødig bygd (...) festning blitt tatt på denne måten i første forsøk. For bare en uke siden, var det fortsatt en såpass rotfestet militær og sivil administrasjon at den syntes å ha sikret sitt domene mot forandringer i tidenes gang. (...) I går morges, i det minste i Berlin, eksisterte alt dette fortsatt. I går ettermiddag var alt borte.^[37]

Ytterste høyre hadde en helt annen oppfatning. Som en full benektelse og bortforklaring av hendelsene, skrev den konservative journalisten Paul Baecker (1874–1946) en artikkel i Deutsche Tageszeitung den 10. november, som var en gjenfortelling av Ludendorffs dolkestøtlegende:

Arbeidet som ble kjempet for av våre fedre med deres dyrebare blod – er nå forkastet gjennom forræderi i rekkene av vårt eget folk! Tyskland, som ikke hadde tapt før i går, ble overlatt til våre fiender av menn som bærer tyske navn, brutt ned i forbrytelse og skam av forbrytere i våre egne rekker.
De tyske sosialistene visste at freden var nært forestående uansett og at det bare gjaldt å holde ut mot fienden for noen få dager eller uker for å vri ut av dem tålelige betingelser. I denne situasjonen reiste de det hvite flagget.
Dette er en synd som ikke kan bli tilgitt og aldri skal bli tilgitt. Dette er et svik, ikke bare mot monarkiet og hæren, men også mot selve det tyske folk, som vil bære konsekvensene i mange århundrer med nedgang og elendighet.^[38]

Publisisten og diplomaten Harry Graf Kessler (1868–1937) hevdet derimot i september 1919 at revolusjonen var mislykket:^[39]

Mitt inntrykk nå er at revolusjonen har mislykket. Det som for øyeblikket marsjerer, er kontrarevolusjonen, bak hvilken monarkiet kommer klart til syne. Den fullstendige inkompetansen blant den sosialdemokratiske regjeringens personell, de konservative tjenestemenns overlegne erfaring og intelligens […], vanskelighetene med å innføre sosialismen i et ruinert samfunn, den fysiske utmattelse av det sultende proletariatet, har bragt revolusjonen til et dødpunkt, og siden ingenting kan vare evig, kommer nå den retrograde bevegelsen eller kontrarevolusjonen. Det blir Tysklands virkelige nederlag.^[40]

Det som Kessler kalte «fullstendig inkompetansen», ble av publisisten Kurt Tucholsky (1890–1935) ansett som en karakteristika av ledende medlemmer av Mehrheitssozialdemokratische Partei Deutschlands. I en artikkel med tittelen «novemberkuppet» (November-Umsturz) – som utkom i 1928 i anledning 10-års jubiléet for revolusjonen – anklaget han Ebert og Noske for å ha sveket revolusjonen, og ikke Tyskland. Selv om han bare betraktet den som et statskupp, analyserte han hendelsenes gang klarere enn sine samtidige:

Den tyske revolusjonen av 1918 var en palassrevolusjon.
Hendelsene som fant sted var ikke en revolusjon. Der var ingen åndelig forberedelse, ingen ledere som stod klare i mørket, ingen revolusjonære målsetninger. Denne revolusjonens mor var soldatenes lengsel etter å komme hjem til julaften. Og tretthet og avsky og tretthet.
Mulighetene som lå i gatene ble likevel bedratt av Ebert og hans likemenn. Fritz Ebert, som du ikke kan fremheve til en personlighet ved å kalle ham Friedrich, var motstander av å etablere en republikk, bare inntil der var en formannspost som han kunne inneha; kamerat Scheidemann og alle de andre var è tutti quanti hemmede statsråder. (…)
Følgende muligheter ble utelatt på dette tidspunkt:
* Oppløsning av delstatene,
* Oppdeling av storbøndenes eiendommer,
* Revolusjonær sosialisering av industrien,
* Personalreform av forvatning og rettsvesen.
En republikansk forfatning hvor hver enkelt paragraf gjenspeiler den neste, en revolusjon som forteller om tilkjempede velfortjente rettigheter fra det gamle regimet, kan vi bare le av.
Den tyske revolusjonen står fortsatt på vent.^[41]

Den liberale politikeren Walter Rathenau (1867–1922) var av en lignende oppfatning. Han kalte novemberrevolusjonen for en «skuffelse», en «sjansegave», et «produkt av desperasjon» og «en revolusjon ved en feiltagelse». Den fortjente ikke navnet fordi den «ikke fjernet de egentlige problemene», men «degenererte inn i en nedverdig kamp mellom interesser»:

Ikke en kjetting ble sprengt på grunn av ånd og vilje, men fordi låsen var gjennomrustet. Kjettingen falt av og den befriede stod forbløffet, hjelpesløs, forlegen, og måtte bevæpnes mot sin vilje. Den som oppfattet situasjonen til sin fordel, var den raskeste.^[42]

Historikeren og publisisten Sebastian Haffner (1907–1999) hadde en annen oppfatning enn både Tucholsky og Rathenau. Han levde i Berlin under revolusjonen som barn og skrev 50 år senere i boken Der Verrat om en myte som hadde slått røtter om revolusjonen, spesielt blant borgerskapet:

Det blir ofte sagt at en sann revolusjon i Tyskland i 1918, aldri har funnet sted. Alt som egentlig hendte var et sammenbrudd. Det var bare en midlertidig svakhet hos ordensmyndighetene i nederlagets øyeblikk som fikk et matrosmytteri til å ligne på en revolusjon
Ved første blikk, kan man se hvor falskt og blindt dette er, ved å sammenligne 1918 med 1945. I 1945 var det virkelig et sammenbrudd.
Visstnok var det i 1918 et matrosmytteri som startet revolusjonen, men det var bare en start. Hva som gjorde dette ekstraordinært var at et rent matrosmytteri i den første novemberuken av 1918 skulle trigge et jordskjelv som rystet hele Tyskland; at hele hæren som var hjemme, den samlede urbane arbeidskraft og – i Bayern, at deler av bøndene skulle reise seg i en revolt. Dette opprøret var ikke lenger bare et mytteri. Det var en ekte revolusjon […]
Liksom i enhver revolusjon, ble den gamle orden erstattet av begynnelsen på en ny. Dette var ikke bare destruktivt, men også kreativt. […]
Som en revolusjonær bragd av en massebevegelse, står ikke den tyske november 1918 til side for verken den franske revolusjonen i juli 1789 eller den russiske marsjen i mars 1917.^[43]

Historisk forskning

Under det tredje rike, kunne ikke arbeider om Weimarrepublikken og den tyske revolusjon som var blitt publisert utenlands eller i eksil i løpet av 1930- og 1940-årene bli lest i Tyskland. Dette gjaldt for eksempel den første publiserte historie om Weimarrepublikken som ble utgitt av Arthur Rosenberg (1889–1943) omkring 1935. Slik han så det var den politiske situasjonen ved begynnelsen av revolusjonen svært åpen: De moderate sosialistiske kreftene og den demokratisk orienterte arbeiderklassen hadde faktisk en mulighet til å bli det virkelige sosiale grunnlag for republikken og drive tilbake de konservative kreftene. Dette prosjektet mislyktes på grunn av feilaktige beslutninger hos SPDs lederskap og på grunn av den revolusjonære taktikk som ble anvendt av venstreekstremistene overfor arbeiderbevegelsen.

Det tradisjonelle synet hos borgerlige og marxistiske historikere

Etter 1945 var vest-tysk historisk forskning på Weimarrepublikken hovedsakelig konsentrert om republikkens nedgang. Historikeren Theodor Eschenburg (1904–1999) ignorerte i 1951 for det meste dens revolusjonære begynnelse. I 1955 dvelet også Karl Dietrich Bracher (1922–2016) med den tyske revolusjon ut fra perspektivet om en forfeilet republikk. Hvor lite revolusjonen ble betraktet som en del av tysk historie ble vist av Erich Eyck (1878–1964). Hans to-binds verk Historien om Weimarrepublikken (Geschichte der Weimarer Republik, 1954 og 1957) omtaler denne hendelsen på knapt 20 sider. Det samme gjelder Karl Dietrich Erdmanns (1910–1990) bidrag til den 8. utgave av Gebhardts håndbok for tysk historie (Gebhardtsches Handbuch zur Deutschen Geschichte), hvis synspunkter dominerte tolkningen av hendelser relatert til den tyske revolusjon etter 1945. Ifølge Erdmann var valget under revolusjonen et valg mellom «sosial revolusjon i pakt med de krefter som krever proletariatets diktatur og en parlamentarisk republikk i tråd med de konservative elementer som de tyske offiserkorpsene».^[44] De fleste sosialdemokrater ble tvunget til å alliere seg med de gamle eliter, for å forhindre et truende «rådsdiktatur». Skylden for Weimarrepublikkens feilslag ble dermed lagt på ytterste venstre, og hendelsene kunne således betraktes som et vellykket forsvar av demokratiet overfor bolsjevismen.

Denne fortolkningen nådde sin høyde under den kalde krigen, og var basert på den antagelse at det ekstreme venstre var relativt sterkt og utgjorde en reell trussel mot den demokratiske utviklingen. Det ironiske er at mange konservative og liberale historikere i Forbundsrepublikken Tyskland på dette punkt var på linje med marxistiske historiografer. Dette var på sin side tilskrevet det betydelige revolusjonære potensiale som lå hos spartakistene.^[45] Likevel førte denne samtidsvurdering av det ytterste venstre til motstridende vurderinger av SPDs rolle. Selv om partiet ble renvasket for anklagene om at de var «novemberforbrytere», anklaget DDRs historiografer dem for å være «forrædere mot arbeiderklassen» og de anklaget USPDs lederskap for å være inkompetente. Deres tolkning var hovedsakelig basert på den tradisjonelle holdningen til KDP etter 1919 og tesene til sentralkomitéen i Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED) fra 1958. I henhold til denne tolkningen, ble novemberrevolusjonen «i sin karakter en borgerlig-demokratisk revolusjon, som i noen tilfeller ble utøvd med proletariske midler og metoder». Det faktum at en revolusjon blant arbeiderklassen aldri fant sted til tross for «eksisterende objektive betingelser», ble forklart ut fra «subjektive forhold» og fraværet av et «marxist-leninistisk kamp-parti». Grunnleggelsen av KDP erklærte man følgeriktig som avgjørende vendepunkt i tysk historie. I strid med SEDs offisielle linje, støttet historikeren Rudolf Lindau (1888–1977) teorien om at den tyske revolusjon hadde en sosialistisk tendens. På tross av ideologisk partiskhet, sørget den historiske forskningen i DDR for å utvide vår detaljkunnskap om den tyske revolusjon.^[46]

Revurderinger på 1960-tallet

I 1950-årene fokuserte vest-tyske historikere på de siste stadier av Weimarrepublikken. Tidlig på 1960-tallet skiftet fokuset til Weimarrepublikkens revolusjonære begynnelse. Dette skyldtes erkjennelsen av at avgjørelsene og utviklingen som foregikk under den revolusjonære begynnelse spilte en sentral rolle i Weimarrepublikkens fall. Arbeider- og soldatrådene kom spesielt i fokus, og deres tidligere image som en venstreekstremistisk bevegelse ble revidert betraktelig.

Forfattere som Ulrich Kluge (1935–), Eberhard Kolb (1933–) og Reinhard Rürup (1934–2018) har påpekt at det sosiale grunnlaget for en demokratisk omveltning av samfunnet i de første ukene av revolusjonen var mye sterkere enn tidligere antatt. Dessuten var potensialet til det ekstreme venstre mye svakere enn det som MSPDs lederskap antok. Ettersom «bolsjevismen» ikke var noen reell fare, var handlingsrommet til Rat der Volksbeauftragten – som også hadde støtte blant mer reformorienterte råd – å demokratisere forvaltningen, forsvaret og samfunnet i relativt stor skala. Lederskapet i MSPD stolte likevel på lojaliteten til de gamle eliter og manglet tiltro til de spontane massebevegelser i revolusjonens første uker. Resultatet var resignasjon og radikalisering av rådsbevegelsen. Denne antagelse er blitt støttet av protokollene til Rat der Volksbeauftragten. Historien om den tyske revolusjon, er derfor historien om en økende reversering av revolusjonen.

Denne nye tolkningen fikk raskt utbredelse i forskningsmiljøer, selv om eldre oppfatninger fortsatt var tilstede. Sammensetningen av arbeider- og soldatrådene kan verifiseres av ubestridelige kilder, men tolkningen av de revolusjonære hendelser har delvis blitt modifisert siden slutten av 1970-årene. Dette gjelder den delvis idealiserte beskrivelsen av rådene, som spesielt ble gitt i kjølvannet av den vest-tyske studentbevegelsen i 1960-årene. Statsviteren Peter von Oertzen (1924–2008) gikk spesielt langt i så henseende ved å beskrive et sosialdemokrati basert på rådene som et positivt alternativ til den borgerlige republikk. Wolfgang J. Mommsen (1930–2004) på sin side betraktet ikke rådene som en homogent fokusert bevegelse, men som en heterogen gruppe med et mangfold av motiver og målsetninger. Eksempelvis var bonde- og landarbeiderrådene motstandere av sosialisme. Heller ikke borger-rådene fikk særlig stor oppmerksomhet før i moderne tid. Jesse og Köhler snakket endog om «konstruksjonen av en demokratisk rådsbevegelse». Disse forfatterne utelukket også 1950-årenes antagelser: «Rådene var ikke kommunistisk orienterte i en stor grad, og heller ikke kan poltikken til SPD i ethvert aspekt bli betegnet som heldig og prisverdig».^[47]

Ifølge Kolbe og Kluge var mulighetene for å bygge republikken på en bredere basis under novemberrevolusjonen betydelig større enn de påståtte farene for bolsjevisme. Derimot var alliansen mellom sosialdemokratene og den gamle eliten et betydelig strukturproblem, i hvert fall på kort sikt.^[48]^[49]

Også Heinrich August Winkler (1938–) har påpekt at sosialdemokratene var avhengige å samarbeide med de gamle eliter, men at de gikk alt for langt i så måte. Mellom 9. november 1918 og 19. januar 1919 kunne de ha begrenset «arven fra øvrighetstaten» og utnyttet en bred samfunnsmessig stemning for å utvide det parlamentariske demokratiet. For å unngå sosialt kaos, anså de at et «begrenset samarbeid med bærerne av det gamle regimet» var uunngåelig, og de gjorde dette mer enn nødvendig: «Sosialdemokratene kunne ha endret mer ved en sterkere politisk vilje og bevart mindre … De kunne ha sikret det sosiale grunnlaget for republikken, før motstanderne kunne samle seg: Faktisk tilsa historisk erfaring og politisk fornuft det».^[50]

Ebert og SPD-formennene i den provisoriske riksregjeringen hadde ønsket å bruke kompetansen til den gamle eliten og håpet på deres lojalitet. Det var derfor rådenes gryende sosialisering av kullgruveindiustrien, så vel som demokratiseringen av forsvaret og embedsverket ikke ble videreført, men endog forhindret. Winkler er enig i selvkritikken til Rudolf Hilferding i september 1933, om at den store feilen som SPD hadde begått, gjorde Hitlers maktovertagelse mulig.^[51]

Winkler modifiserte disse vurderinger i 1990 – ti år senere, i boken Der lange Weg nach Westen. Etter dette har sosialdemokratene i mindre grad blitt betegnet som konkursforvalter av en øvrighetsstat og i større grad har blitt fremstilt som grunnfedrene av et demokrati: «Overgangsregjeringen kunne ikke erstatte hele [den gamle] samfunnsklassen. Hadde den forsøkt på det, ville dermed borgerkrig ha oppstått. Sosialdemokratene anså dette av gode grunner å være det største ondet av alle og de lekte ikke med sikkerheten for å skape et demokrati».

Ebert anerkjente dette klarere enn det radikale venstre, deriblant Rosa Luxemburg, som betraktet borgerkrig som et annet navn på klassekamp.^[52]

Nye tilnærminger siden 2008

Siden 2008 har revolusjonsforskningen avdekket nye nyanser. Arbeider av Alexander Gallus (1972–) ser på nye tilnærmingsmåter i kjønns- og kulturhistorie og utvider dermed vår organisatoriske og politiske modell ytterligere.^[53] Andre nyere publikasjoner setter hendelsene i november 1918 inn i en større tidsmessig og geografisk kontekst, og unngår begrepet «novemberrevolusjonen».^[54]

I sin redegjørelse for den andre fasen av revolusjonen i Berlin, betonte Axel Weipert (1980–) at en bred revolusjonær rådsbevegelse fortsatt var aktiv også i 1918 og 1919.^[55] Ved siden av arbeiderrådene omfattet den råd for studenter og arbeidsløse, Berlins bedriftsrådsentral og andre grupperinger som var sterke under generalstreiken tidlig i 1918 og som var engasjerte i bedriftsrådlovgivningen. Den hadde til tider hatt stor innflytelse på fagforeningene og venstrepartiene, og søkte å gjenoppbygge et revolusjonært basisdemokratisk råd etter kappkuppet. En biografi om Richard Müller, formann i det utøvende arbeiderråd i Stor-Berlin og derigjennom en sentral figur i rådsbevegelsen, ble utgitt i 2008.^[56]

Referanser

^ Ullrich 1997, side 36
^ Ullrich 1997, side 173–176
^ SPD 1907, side 255.
^ Haffner 2002, side 12
^ Nübel 2008, side 32
^ Koenen 2017, side 669
^ Schulze 1994, side 158
^ Wehler 2003, side 152
^ Haffner 2002, side 32f
^ Haffner 2002, side 43
^ Dähnhardt 1978, side 66
^ Schmidt 1981, side 106
^ Baden 1927, side 599f
^ Michalka 2002, side 18
^ Klingenberg 1968
^ Michalka 2002, side 20f
^ Michalka 2002, side 21
^ Hoffrogge 2008, side 63-70
^ Hoffrogge 2008, side 77f
^ ^a ^b Schulze 1994, side 169 f.
^ Biefang 2009, side 233-270
^ Weber 1993, side 58
^ Kluge 1975, side 261-265
^ Winkler 2005, side 55f
^ Winkler 2005, side 58
^ Gietinger 1995, side 23-42
^ Gietinger 1995, side 55-59, 95-116
^ Andreas Dietz: Das Primat der Politik in kaiserlicher Armee, Reichswehr, Wehrmacht und Bundeswehr: Rechtliche Sicherungen der Entscheidungsgewalt über Krieg und Frieden zwischen Politik und Militär. Mohr Siebeck, Tübingen 2011, ISBN 978-3-16-150865-3, S. 177.
^ Ullrich 2009, side 76
^ Hans-Gerd Jaschke: Politischer Extremismus. Verlag für Sozialwissenschaften, 2006, ISBN 3-531-14747-1, S. 58.
^ Weipart 2015, side 41-159
^ Jones 2017, side 12
^ Hermann Mosler: Die Verfassung des Deutschen Reichs vom 11. August 1919. Reclam, Stuttgart 1972, ISBN 3-15-006051-6.
^ Schulze 1994, side 149
^ ^a ^b Sontheimer 1962
^ Haffner 2002, side 85
^ Haffner 2002, side 95
^ Haffner 2002, side 96
^ Easton 2005, side 379
^ Kessler 1995
^ Tucholsky 1997, bind 6, side 300
^ Bernd Sösemann, Demokratie im Widerstreit. Die Weimarer Republik im Urteil ihrer Zeitgenossen., Klett, Stuttgart 1983, p.13
^ Haffner 2002, side 193f
^ Kluge 1985, side 15
^ Keßler 2008
^ Kolb 1984, side 154f
^ Kolb 1984, side 160f
^ Kolb 1984, side 143-162
^ Kluge 1985, side 10-38
^ Kolb 1984, side 161
^ Winkler 1990, side 14
^ Winkler 1990, side 384f
^ Gallus 2010
^ Klaus Weinhauer und andere (Hrsg.): Germany 1916–1923. A Revolution in Context. Bielefeld 2015.
^ Weipart 2015
^ Hoffrogge 2008

Litteratur

Arbeiter-Verlag, Internationaler (1929). Illustrierte Geschichte der Deutschen Revolution. Internationaler Arbeiter-Verlag, Berlin, 1929.
Baden, Max von (1927). Erinnerungen und Dokumente. DVA, Stuttgart, Berlin und Leipzig, 1927.
Bernstein, Eduard (1921). Die deutsche Revolution von 1918/19. Geschichte der Entstehung und ersten Arbeitsperiode der deutschen Republik. (Die deutsche Revolution ihr Ursprung, ihr Verlauf und ihr Werk 1). Verlag für Gesellschaft und Erziehung, Berlin-Fichtenau, 1921.
Biefang, Andreas (2009). «Die Reichstagswahlen als demokratisches Zeremoniell». I Biefang, Andreas. Das politische Zeremoniell im Deutschen Kaiserreich 1871–1918. Droste, Düsseldorf, 1. januar 2009. ISBN 3-7700-5291-9. ISBN 978-3-7700-5291-2.
Dähnhardt, Dirk (1978). Revolution in Kiel. Der Übergang vom Kaiserreich zur Weimarer Republik 1918/19 (Mitteilungen der Gesellschaft für Kieler Stadtgeschichte, Bd. 64). K. Wachholtz, 1978. ISBN 3-5290-2636-0. ISBN 978-3-5290-2636-2.
Dittmann, Wilhelm (1926). Die Marine-Justizmorde von 1917 und die Admirals-Rebellion von 1918. Dargestellt nach amtlichen Geheimakten im Auftrage des Parlamentarischen Untersuchungsausschusses über den Weltkrieg (4. Untersuchungsausschuß). J.H.W. Dietz Nachf, Berlin 1926.
Easton, Laird M. (2005). Der rote Graf, Harry Graf Kessler und seine Zeit (Aus dem Amerikanischen von Klaus Kochermann). Klett-Cotta, Stuttgart, 2005. ISBN 3-6089-3694-7. ISBN 978-3-6089-3694-0.
Gallus, Alexander (2010). Die vergessene Revolution von 1918/19. Vandenhoeck & Ruprecht, 18. februar 2010. ISBN 3-5253-6386-9. ISBN 978-3-5253-6386-7.
Gietinger, Klaus (1995). Eine Leiche im Landwehrkanal. Die Ermordung der Rosa L. Verlag 1900, Berlin, 1995. ISBN 3-930278-02-2. ISBN 978-3-9302-7802-2.
Haffner, Sebastian (2002). Die deutsche Revolution 1918/19. Kindler, 5. opplag, 13. september 2002. ISBN 3-4634-0423-0. ISBN 978-3-7700-5057-4.
Hoffrogge, Ralf (2008). Richard Müller – Der Mann hinter der Novemberrevolution. Dietz Vlg Bln, Berlin, 30. september 2008. ISBN 3-3200-2148-6. ISBN 978-3-3200-2148-1.
Jaschke, Hans-Gerd (2006). Politischer Extremismus. Verlag für Sozialwissenschaften, 2006. ISBN 3-531-14747-1. ISBN.
Jones, Mark (2017). Am Anfang war Gewalt: Die deutsche Revolution 1918/19 und der Beginn der Weimarer Republik. Propyläen Verlag, 2. opplag, 12. mai 2017. ISBN 3-5490-7487-5. ISBN 978-3-5490-7487-9.
Jessen-Klingenberg, Manfred (1968). «Die Ausrufung der Republik durch Philipp Scheidemann am 9. November 1918». Geschichte in Wissenschaft und Unterricht - Zeitschrift des Verbandes der Geschichtslehrer Deutschlands. Seelze, Stuttgart, Erhard Friedrich Verlag in Zusammenarbeit mit Ernst Klett Verlag, 19/1968.
Keil, Wilhelm (1947). Erlebnisse eines Sozialdemokraten. 2. Bd. DVA, Stuttgart 1947.
Keßler, Mario (2008). «Die Novemberrevolution in der Geschichtswissenschaft der DDR – Die Kontroversen des Jahres 1958 und ihre Folgen im internationalen Kontext». Jahrbuch für Forschungen zur Geschichte der Arbeiterbewegung. Nr. III/2008.
Kessler, Harry Graf (1995). Tagebücher 1918–1937 (insel taschenbuch) (Tagebuch 2. September 1919). Insel Verlag, 7. opplag, 19. desember 1995. ISBN 3-4583-3479-3. ISBN 978-3-4583-3479-8.
Koenen, Gerd (2017). Die Farbe Rot. Ursprünge und Geschichte des Kommunismus. Verlag C.H. Beck, München, 28. november 2017. ISBN 978-3-4067-1426-9. ASIN 3-4067-1426-9.
Kolb, Eberhard (1984). Die Weimarer Republik (Oldenbourg Grundriss der Geschichte, band 16. Oldenbourg, München/ Wien, 1984. ISBN 3-4864-8911-9. 978-3-4864-8911-8.
Kluge, Ulrich (1975). Soldatenräte und Revolution. Studien zur Militärpolitik in Deutschland 1918/19. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen, 1975. ISBN 3-5253-5965-9. ISBN 978-3-5253-5965-5.
Kluge, Ulrich; Wehler, Hans-Ulrich (1985). Die deutsche Revolution 1918/1919: Staat, Politik und Gesellschaft zwischen Weltkrieg und Kapp-Putsch. Suhrkamp Verlag, 25. februar 1985. ISBN 3-5181-1262-7. ISBN 978-3-5181-1262-5.
Matthias, Erich (red) (1969). «Die Regierung der Volksbeauftragten 1918/19.». Quellen zur Geschichte des Parlamentarismus und der politischen Parteien, 1. Reihe, Band 6, Teil 1 und 2. 2 halv-bind, Droste, Düsseldorf 1969. ISBN 978-3-7700-5057-4.
Michalka, Wolfgang; Niedhart, Gottfried (2002). Deutsche Geschichte 1918 - 1933: Dokumente zur Innen- und Außenpolitik Taschenbuch. FISCHER Taschenbuch, 1. september 2002. ISBN 3-596-15578-9. ISBN 978-3-5961-5578-1.
Richard Müller (1924–1925). Vom Kaiserreich zur Republik. Die Novemberrevolution., Band 1: Ein Beitrag zur Geschichte der revolutionären Arbeiterbewegung während des Weltkrieges, Band 2: Die Novemberrevolution. 2 bind, Malik, Wien 1924–1925. (Nytrykk: Olle & Wolter, Kritische Bibliothek der Arbeiterbewegung, Berlin, 1974).
Nübel, Christoph (2008). Die Mobilisierung der Kriegsgesellschaft: Propaganda und Alltag im Ersten Weltkrieg in Münster. Waxmann Verlag, Münster, 1. juli 2008. ISBN 978-3-8309-7030-9.
Schmidt, Ernst-Heinrich (1981). Heimatheer und Revolution, 1918: Die militärischen Gewalten im Heimatgebiet zwischen Oktoberreform und Novemberrevolution (Beiträge zur Militär- und Kriegsgeschichte). Deutsche Verlags-Anstalt, 1. januar 1981. ISBN 3-4210-6060-6. ISBN 978-3-4210-6060-0.
Schulze, Hagen (1994). Weimar. Deutschland 1917–1933. Siedler, Berlin, 1994.
Sontheimer, Kurt (1962). Antidemokratisches Denken in der Weimarer Republik: die politischen Ideen des deutschen Nationalismus zwischen 1918 und 1933. Nymphenburger Verlagshandlung, 3. opplag, München, 1962.
Sozialdemokratische Partei Deutschlands (1907). Protokoll über die Verhandlungen des Parteitages der Sozialdemokratischen Partei Deutschlands. Abgehalten zu Essen vom 15. bis 21. September 1907. Buchhandlung Vorwärts, Verlag der Expedition des "Berliner Volksblatt,", Berlin, 1907.
Tucholsky, Kurt (1997). Gesammelte Werke 1907-1932. 10 Bände Taschenbuch. Rowohlt, februar 1997. ISBN 3-4992-9012-X. ISBN 978-3-4992-9012-1.
Ullrich, Volker (1997). Die nervöse Großmacht. Aufstieg und Untergang des deutschen Kaiserreichs, 1871–1918. S.Fischer, Frankfurt am Main, 1997. ISBN 3-10-086001-2. ISBN 978-3-1008-6001-9.
Ullrich, Volker (2009). Die Revolution von 1918/19. C.H.Beck, Frankfurt am Main, 24. august 2009. ISBN 978-3-4065-6254-9. ASIN 3-4065-6254-X.
Weber, Hermann (1993). Die Gründung der KPD. Protokoll und Materialien des Gründungsparteitages der Kommunistischen Partei Deutschlands 1918/1919. Mit einer Einführung zur angeblichen Erstveröffentlichung durch die SED. Dietz-Verlag, Berlin, 1. januar 1993. ISBN 3-3200-1818-3. ISBN 978-3-3200-1818-4.
Wehler, Hans-Ulrich (2003). Deutsche Gesellschaftsgeschichte, Bd. 4: Vom Beginn des Ersten Weltkriegs bis zur Gründung der beiden deutschen Staaten 1914-1949. Beck'sche CH Verlagsbuchhandlung Oscar Beck, München, 2003. ISBN 3-406-32264-6. ISBN 978-3-406-32264-8.
Weipart, Alex (2015). Die zweite Revolution. Rätebewegung in Berlin 1919/1920. be.bra wissenschaft verlag, 5. juni 2015. ISBN 3-954-10062-2. ISBN 978-3-954-10062-0.
Winkler, Heinrich August (1990). «Deutschland vor Hitler». I Walter H. Pehle. Der historische Ort des Nationalsozialismus: Annäherungen (Serie Geschichte Fischer). Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt am Main 1990. ISBN 3-596-24445-5. ISBN 978-3-596-24445-4.
Winkler, Heinrich August (2002). Der lange Weg Nach Westen Deutsche Geschichte 1806 - 1933. Bundeszentrale für politische Bildung, 2002. ISBN 3-893-31463-6. ISBN 978-3-893-31463-8.
Winkler, Heinrich August (2005). Weimar 1918–1933. Die Geschichte der ersten deutschen Demokratie. Beck, München, [1993, 1994, 1998] 4. opplag, 2005. ISBN 3-406-43884-9. ISBN 978-3-893-43884-9.
Zentralrat der sozialistischen Republik Deutschlands (1919). Allgemeiner Kongreß der Arbeiter- und Soldatenräte Deutschlands vom 16. bis 21. Dezember 1918 im Abgeordnetenhause zu Berlin. Stenographische Berichte. Berlin, 1919.

Se også

Rosa Luxemburg (1871–1919), polsk-tysk revolusjonær politiker og grunnlegger av Spartakusforbundet
Karl Liebknecht (1871–1919), tysk kommunist og grunnlegger av Spartakusforbundet og Kommunistische Partei Deutschlands
Den bayerske rådsrepublikken (Bayerische Räterepublik, Münchner Räterepublik), kortvarig, revolusjonær opprørsregjering i deler av Bayern
Matrosopprøret i Kiel
Spartakistopprøret (januaropprøret), 5.–12. januar 1919

Eksterne lenker

(en) German Revolution – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Battle for Berlin 1918-1919
(en) Oversikt av Gerhard Rempel fra Western New England College
(en) Bibliotek over Novemberrevolusjonen på marxists.org
(en) Arkiv over tekster i tilknytning til Novemberrevolusjonen på libcom.org
(en) Privat hjemmeside fra Kiel Intervju med en av lederne av mytteriet i Kiel: Lothar Popp; CV til Lothar Popp; intervju med samtidsvitner; vurderinger; tidslinje

[Ullrich-1997_36-1] Ullrich 1997, side 36

[Ullrich-1997_173_176-2] Ullrich 1997, side 173–176

[SPD1907_255-3] SPD 1907, side 255.

[Haffner2002_12-4] Haffner 2002, side 12

[Nübel2008_32-5] Nübel 2008, side 32

[Koenen2017_669-6] Koenen 2017, side 669

[Schulze1994_158-7] Schulze 1994, side 158

[Wehler2003_152-8] Wehler 2003, side 152

[Haffner2002_32f-9] Haffner 2002, side 32f

[Haffner2002_43-10] Haffner 2002, side 43

[Dähnhardt1978_66-11] Dähnhardt 1978, side 66

[Schmidt1981_106-12] Schmidt 1981, side 106

[Baden1927_599f-13] Baden 1927, side 599f

[Michalka2002_18-14] Michalka 2002, side 18

[Klingenberg1968-15] Klingenberg 1968

[Michalka2002_20f-16] Michalka 2002, side 20f

[Michalka2002_21-17] Michalka 2002, side 21

[Hoffrogge2008_63_70-18] Hoffrogge 2008, side 63-70

[Hoffrogge2008_77f-19] Hoffrogge 2008, side 77f

[Schulze1994_169f-20] Schulze 1994, side 169 f.

[Biefang2009_233_270-21] Biefang 2009, side 233-270

[Weber1993_58-22] Weber 1993, side 58

[Kluge1975_261_265-23] Kluge 1975, side 261-265

[Winkler2005_55f-24] Winkler 2005, side 55f

[Winkler2005_58-25] Winkler 2005, side 58

[Gietinger1995_23_42-26] Gietinger 1995, side 23-42

[Gietinger1995_55_59_95_116-27] Gietinger 1995, side 55-59, 95-116

[28] Andreas Dietz: Das Primat der Politik in kaiserlicher Armee, Reichswehr, Wehrmacht und Bundeswehr: Rechtliche Sicherungen der Entscheidungsgewalt über Krieg und Frieden zwischen Politik und Militär. Mohr Siebeck, Tübingen 2011, ISBN 978-3-16-150865-3, S. 177.

[Ullrich-2009_76-29] Ullrich 2009, side 76

[30] Hans-Gerd Jaschke: Politischer Extremismus. Verlag für Sozialwissenschaften, 2006, ISBN 3-531-14747-1, S. 58.

[Weipart2015_41_159-31] Weipart 2015, side 41-159

[Jones2017_12-32] Jones 2017, side 12

[33] Hermann Mosler: Die Verfassung des Deutschen Reichs vom 11. August 1919. Reclam, Stuttgart 1972, ISBN 3-15-006051-6.

[Schulze1994_149-34] Schulze 1994, side 149

[Sontheimer1962-35] Sontheimer 1962

[Haffner2002_85-36] Haffner 2002, side 85

[Haffner2002_95-37] Haffner 2002, side 95

[Haffner2002_96-38] Haffner 2002, side 96

[Easton2005_379-39] Easton 2005, side 379

[Kessler1995-40] Kessler 1995

[Tucholsky1997_300-41] Tucholsky 1997, bind 6, side 300

[42] Bernd Sösemann, Demokratie im Widerstreit. Die Weimarer Republik im Urteil ihrer Zeitgenossen., Klett, Stuttgart 1983, p.13

[Haffner2002_193f-43] Haffner 2002, side 193f

[Kluge1985_15-44] Kluge 1985, side 15

[Keßler2008-45] Keßler 2008

[Kolb1984_154f-46] Kolb 1984, side 154f

[Kolb1984_160f-47] Kolb 1984, side 160f

[Kolb1984_143_162-48] Kolb 1984, side 143-162

[Kluge1985_10_38-49] Kluge 1985, side 10-38

[Kolb1984_161-50] Kolb 1984, side 161

[Winkler1990_14-51] Winkler 1990, side 14

[Winkler1990_384f-52] Winkler 1990, side 384f

[Gallus2010-53] Gallus 2010

[54] Klaus Weinhauer und andere (Hrsg.): Germany 1916–1923. A Revolution in Context. Bielefeld 2015.

[Weipart2015-55] Weipart 2015

[Hoffrogge2008-56] Hoffrogge 2008

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]

[21]

[22]

[23]

[24]

[25]

[26]

[27]

[28]

[29]

[30]

[31]

[32]

[33]

[34]

[35]

[36]

[37]

[38]

[39]

[40]

[41]

[42]

[43]

[44]

[45]

[46]

[47]

[48]

[49]

[50]

[51]

[52]

[53]

[54]

[55]

[56]

@@ Linje 512: / Linje 512: @@
   | isbn=3-3200-2148-6
   | id=ISBN 978-3-3200-2148-1
+}}
+* {{Kilde bok
+  | ref=Jaschke2006
+  | forfatter=[[Hans-Gerd Jaschke|Jaschke, Hans-Gerd]]
+  | utgivelsesår=2006
+  | tittel=Politischer Extremismus
+  | forlag=Verlag für Sozialwissenschaften, 2006
+  | isbn=3-531-14747-1
+  | id=ISBN
 }}
 * {{Kilde bok