Sirkus
Sirkus kommer fra latin Circus, som betyr «sirkel» eller «veddeløpsbane». I dag betegner sirkus i første rekke en underholdnings- eller kunstform med vekt på fremvisning av akrobater, sjonglører, luftakrobater og linedansere, klovner og dresserte dyr i en rund arena som kalles manesje.
Sirkus i Norge er gjerne omreisende virksomheter som presenteres i store telt som settes opp på idretts- og festplasser rundt om i landet i den varme årstid. Sirkusforestillinger kan også foregå i klubber, haller, på gaten, i teatersaler og ute i naturen.
Historikk[rediger | rediger kilde]
Begrepet sirkus kan føres tilbake til Circus Maximus som lå mellom Palatinerhøyden og Aventinerhøyden i Roma. Dette er den første form for sirkus i ordets underholdningsmessige betydning. Circus Maximus besto av et langstrakt amfiteater omsluttet av en veddeløpsbane, hvor hesteveddeløp og stridsvognskjøring sto på programmet.
Selve sirkusteknikkene har eksistert enda lenger. De kan spores så langt tilbake som til det makedonske faraodynasti dynasti i Egypt 323 f.kr til 30 f.kr. På denne tiden ble dyretemmeres arbeid brukt for det meste i guddommelige ritualer og fester. En av de mest fremtredende festene på denne tiden var for guden Dionysos' hjemkomst fra India, den ble stelt i stand av Ptolemeus den andre, en av Aleksander den stores etterfølgere som konge av Egypt. Der var det et opptog som inneholdt ca. 3000 dyr fra hele verden, 300 vogner og bur, 400 mennesker og bakerst i paraden en albinobjørn.
På nesten samme tid i Roma (326 f.kr) fantes det allerede en arena, Cirkus Maximus. Det var opprinnelig bygget for å brukes i hesteveddeløp. Men romernes lyst på blodig underholdning var sterk og det ble tidlig innført gladiatorkamper. Cirkus Maximus var en av de få stedet hvor folkets stemme ble hørt av Romas ledere, et av de få stedene lederne hadde direkte kontakt med folket. Særlig skikkelser brukte tidlig Cirkus Maximus til å vinne folkets politiske støtte, Pompeius og Julius Caesar. I år 55 f.Kr. prøvde Pompeius å vinne folkets gunst ved å holde en forestilling fem dager i strekk. En tilskuermengde på 150 000 personer var vitne til noe av det mest spektakulære romerske sirkusleker kunne by på. Men Pompeius hadde overvurdert folkets lyst på blod da over 600 dyr ble drept på slutten av femte dag. Etter dette gikk folket imot ham og hans ønske om å bli enehersker.
Julius Caesar hadde en langt bedre evne for å forstå publikumpsykologien. Han bygde opp forestillingene etter folkets ønske, han hadde mindre dyr og fler gladiatorkamper. Gjennom disse to personene har uttrykket brød og sirkus til folket oppstått.
Etter slutten på Romas storhetstid i det 4 århundre etter Kristi fødsel, forsvant også alle samlingspunkter for sirkus.
I nyere tid[rediger | rediger kilde]
Engelske Philip Astley (1742–1814) åpnet i 1760 den første rideskolen «Ha' penny hatch», og blir i dag regnet som det moderne sirkusets grunnlegger. Det var ikke før ti år senere, etter å ha åpnet et nytt sted, at han tok i bruk andre artister enn hestekunstnere. Kort etter ble klovnen introdusert i ringen, og forestillingene tok en helhet nærmere sirkuset vi kjenner i dag som det tradisjonelle. Philip Astley var mannen som «skapte en manesje hvor melodramaet var spilt og kombinert med en sirkusring hvor sirkuskunstner ble utført», skrev Charles Dickens i sin bok The Curiosity Shop.
Etter Philip Astleys suksesser tok det ikke lang tid før det oppstod nye rivaler. En av Astleys nærmeste medarbeidere, Charles Hughs, flyttet praktisk talt over gaten og startet sitt eget sirkus. En annen, John Bill Richets, emigrerte til Amerika ca. 1790, hvor han innførte den nye kunstformen. Det tok ikke lang tid før amerikanske statsborgere omfavnet sirkuset og dannet flere sirkuser. Etter hvert ble sirkuskonseptet spredt verden over, bare på 25 år.
I 1825 ble sirkusteltet oppfunnet, og fra dette tidspunktet ble det lettere å reise rundt og ha forestillinger. Man var ikke lenger avhengig av sirkusbygninger. I USA ble slaver brukt til å reise teltene, og som en del av det musikalske ensemblet. Dette var også med på å utvikle jazzen da kulturer møter nye kulturer på reisene.
Den mest sentrale personen i sirkusets utvikling i Amerika er Phineas T. Barnum (1810 – 1881). Han startet med å stille ut uvanlige mennesker og skape stor media og presseomtale av de rare «funnene» sine. Senere kjøpte han sitt eget avisforlag og trykte sine egne sannheter.[klargjør] Han kjøpte «American Museum» på kreditt. Det var ikke før 1870 at han knyttet seg til sirkuset i «Barnum's Great Moral Show». Ti år senere gikk han i samarbeid med sin største rival, og de dannet «Barnum and Bailey», som ble kjent som verdens største sirkus.
På 1900-tallet ble toget tatt i bruk av «William Cameron Group». Det ga muligheten til å reise fortere, og konseptet La Ville d`un jour – én by om dagen oppsto.
1927 ble den første sirkusskolen opprettet i Moskva.
Nysirkus[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Nysirkus
1970-årene, i hippiebevegelsen revolusjoneres sirkusets tankegang, en reaksjon mot det tradisjonelle sirkuset. Bevegelsen startet tre forskjellige kontinenter, i Frankrike, Canada og Australia. Det første kompaniet ble kalt Cirque bonjour – god morgen sirkus og ble startet i Frankrike av datteren til Charlie Chaplin, Victoria Chaplin, og mannen hennes, Jhon Babtiste Thiree. Siden oppsto Cirque Barroc, Cirque Plume, Cirque Arcaos, (Frankrike) Cirque du Soleil, (Canada) og Zingaro (Australia).
Sirkushistoriker Jean Michelle Guy har utarbeidet en oversikt over utvklingen frem til Cirque noveau («ny-sirkus») i Frankrike i perioden 1975-1985. Fra 1985 til 1995 brukte man betegnelsen Arts du cirque («Sirkuskunsten»). Fra 1995 til i dag omtales sirkuset som Cirque contemporain («Samtidssirkus»)
Sirkuset har nå gått fra å være underholdning til å bli et kunstnerisk uttrykk. De største forandringene har ifølge Jean-Michel Guy,[trenger referanse] skjedd på fire grunnpilarer i det som er mest kjent som et oppgjør mot det tradisjonelle sirkuset:
- Avskaffe bruk av dyr.
- Spørsmål om man skal bruke sirkusmanesje eller scene.
- Dramaturgisk utvikling
- Nye tanker om estetikk
Sirkusforestillingen[rediger | rediger kilde]
I de tradisjonelle sirkusene er det ofte en sirkusdirektør eller ringmaster som innleder og avslutter forestillingen og presenterer hver akt. Såkalte nysirkus prøver ofte å unngå bruken av en sirkusdirektør ved isteden å få alle nummer til å flyte inn i hverandre uten pauser.
Forestillingen vises som regel i et stort sirkustelt med en manesje i midten, men nå er det også vanlig å vise sirkus på teaterscener eller spesialbygde sirkusscener som Cirque du Soleils «Ka», da dette gir større muligheter for bruk av multimedia som videoprojeksjon.
Sirkusdyr[rediger | rediger kilde]
Med sirkusdyr mener man dyr som er dressert til å opptre på sirkus. Tradisjonelt har dette vært pattedyr som hester, hunder, katter, elefanter, løver, tigre, bjørner, primater, sjøløver og seler, men også eksotiske fugler, amfibier og krypdyr kan sies å tilhøre gruppen av sirkusdyr.
De fleste industriland har et lovverk som regulerer sirkusvirksomheten. Noen av disse har i de senere årene gjort dette regelverket strengere, blant annet Norge. Det har ført til at en rekke dyr ikke lenger kan vises fram på sirkus i Norge, eksempelvis løver, tigere, elefanter, bjørner og aper.
I 2006, helt i begynnelsen av sesongen, ble artister ved Cirkus Arnardo tatt for å ha vanskjøttet dyr og begått klare brudd på dyrevernloven. Inspeksjonsrapporten fra Mattilsynet viste at blant annet at 62 hunder var oppstallet, noen uten drikkevann, og det var i noen binger avføring. Flere hunder hadde ubehandlet øyebetennelse og forvokste klør, og katter var oppstallet i transportbur (60*40*60) der de ikke hadde plass nok til å legge seg ned, og de manglet kattetoalett. Cirkus Arnardo sendte artistene med hundene ut av landet, med krav om å rette opp i forholdene og velferden til dyrene.[1]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Mattilsynet, Inspeksjonsrapport Cirkus Arnardo – varsel om vedtak, 7. april 2006.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Herman Berthelsen: Sirkus i Norge, Commentum forlag 2009
- Reg Bolton: A new circus, a wolrd wide survey of the consept of circus without animals. Calouste Gulbenkian Foundation, London 1987 (100 sider)
- Rupert Croft and W. S. Meadmore: The saw dust ring. Odhames press limitided, Long acre London. (159 sider)
- Rudi Skotheim Jensen: Sirkusets dramatiske oppbygning gjennom tidene, FOU oppgave, høyskolen i Oslo 2005 (24 sider)
- Helen Stoddart: Rings of desire, Circus history and representation, Manchester University press. 2000 England (200 sider)
- Rupert Croft-Coke and Peter Cotes: Circus, a world history, Paul Elk Ltd. 1976, England. (191 sider.)
