Sirkus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det tyske sirkus Barums sirkustelt.

Sirkus kommer fra latin Circus, som betyr «sirkel» eller «veddeløpsbane». I dag betegner sirkus i første rekke en underholdnings- eller kunstform med vekt på fremvisning av akrobater, sjonglører, luftartister, klovner og dresserte dyr i en rund arena som kalles manesje.

Sirkus i Norge er gjerne omreisende virksomheter som presenteres i store telt som settes opp på idrettes- og festplasser rundt om i landet i den varme årstid. Sirkusforestillinger kan også foregå i klubber, haller, på gaten, i teatersaler og ute i naturen.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Begrepet sirkus kan føres tilbake til Circus Maximus som lå mellom Palatinerhøyden og Aventinerhøyden i Roma. Dette er den første form for sirkus i ordets underholdningsmessige betydning. Circus Maximus besto av et langstrakt amfiteater omsluttet av en veddeløpsbane, hvor hesteveddeløp og stridsvognskjøring sto på programmet.

Selve sirkusteknikkene har eksistert enda lengre. Den kan spores så langt tilbake som et dynasti styrt av Makedoniske konger, Egypt 323 f.kr til 30 f.kr. På denne tiden ble dyretemmeres arbeid brukt for det meste i guddommelige ritualer og fester. En av de mest utpekte festene på denne tiden var for guden Dyonysus hjemkomst fra India, den ble stelt i stand av Aleksander den stores sønn Ptolemy den andre. Der var det et opptog som inneholdt ca. 3000 dyr fra hele verden, 300 vogner og bur, 400 mennesker og bakerst i paraden en albinobjørn.

På nesten samme tid i Roma (326 f.kr) fantes det allerede en sirkel\ manesje\ scene, Sirkus Maximus. Den var opprinnelig gravd ut for å brukes i ridekonkurranser. Men Romerfolkets lyst på blod var sterk og det ble tidlig innført gladiatorkamper. Sirkus Maximus var en av de få stedet hvor folkets stemme ble hørt av Romas ledere. Og en av de få stedene lederne hadde kontakt med folket. Det finnes to skikkelser som brukte sirkus Maximus til å vinne folkets politiske støtte. Pompai og Julius Caesar. I år 55 f.kr, prøvde Pompai å vinne folkets gunst ved å holde en forestilling fem dager i strekk. En tilskuermengde på 150 000 personer vitnet til noe av det mest spektakulære innenfor romersk forestilling. Men Pompei hadde overvurdert folkets lyst på blod da over 600 dyr ble drept på slutten av femte dag. Etter dette gikk folket imot han og hans ønske om å bli keiser kunne aldri bli gjennomført.

Julius Caesar, hadde en langt bedre evne for å forstå publikumpsykologien. Han bygde opp forestillingene etter folkets ønske, han hadde mindre dyr og mer gladiatorkamper. Gjennom disse to personene har uttrykket brød og sirkus til folket oppstått.

Etter slutten på det Romerske storhetstid, ca. det 4 århundre etter Kristus død, forsvant også alle samlingspunkter for sirkus. Sirkuset tok aldri slutt, men levde gjennom familier som livnærte seg på gamle tradisjoner.

I vår tid er sirkus litt mer fredelig, da det oftest er omreisende artister som opptrer med eksotiske dyr, akrobatikk og klovnenumre i eget sirkustelt.

Sirkusforestillingen[rediger | rediger kilde]

I de tradisjonelle sirkusene er det ofte en sirkusdirektør eller ringmaster som innleder og avslutter forestillingen og presenterer hver akt. Såkalte nysirkus prøver ofte å unngå bruken av en sirkusdirektør ved isteden å få alle nummer til å flyte inn i hverandre uten pauser.

Forestillingen vises som regel i ett stort sirkustelt med en manesje i midten, men nå er det også helt vanlig å vise sirkus på teaterscener eller spesialbygde sirkusscener ala Cirque du Soleils «Ka» da dette gir større muligheter for bruk av multimedia som videoprojeksjon og mere.

Det var hesten som dro raservognene i det gamle sirkuset, og det var hester, over tusen år senere, som skulle bli grunnlaget for gjenoppstandelsen av sirkuset. Philip Astley (1742–1814) er navnet på engelskmannen som i 1760 åpnet den første rideskolen ”Ha penny hatch”, og nå regnes som sirkusets ”far”. Det var ikke før ti år senere, etter å ha åpnet et nytt sted, at han tok i bruk andre artister enn hestekunstnere. Kort etter ble klovnen introdusert i ringen, og forestillingene tok en helhet nærmere sirkuset vi kjenner i dag som det tradisjonelle. Philip Astley var mannen som ”skapte en manesje hvor melodramaet var spilt og kombinert med en sirkusring hvor sirkuskunstner ble utført” skriver Charles Dickens i sin bok ”The Curiosity Shop”. Etter Philip Astleys gigantiske suksesser, tok det ikke lang tid før det oppstod nye rivaler. En av Astleys nærmeste medarbeidere, Charles Hughs, flyttet praktisk talt over gaten og startet sitt eget sirkus. En annen, John Bill Richets, emigrerte til Amerika ca. 1790, hvor han innførte den nye kunstformen. Det tok ikke lang tid før amerikanske statsborgere omfavnet sirkuset og dannet flere sirkuser. Etter hvert ble sirkuskonseptet spredt verden over, bare på 25 år.

I 1825 ble sirkusteltet oppfunnet, og fra dette tidspunktet ble det lettere å reise rundt og ha forestillinger. Man var ikke lenger avhengig av sirkusbygninger. Slaver ble brukt til å reise teltene, og som en del av det musikalske ensemblet. Dette var også med på å utvikle jazzen da kulturer møter nye kulturer på reisene.

Den mest sentrale og utspekulerte personen for sirkusets utvikling i Amerika er Phineas T. Barnum (1810 – 1881). Han startet med å stille ut uvanlige mennesker og skape stor media og presseomtale på de rare ”funnene” sine. Senere stilte han også ut alt av ting man kunne gi en historie, kjøpte sitt eget avisforlag og trykte sine egne sannheter. Han kjøpte ”American museum” på kredit at han eide en egen øy, som viste seg å være en løgn. Det var ikke før 1870 at han koblet seg opp til sirkuset i ”Barnums great moral show”. Ti år senere gikk han strategisk i samarbeid med sin største rival og de dannet ”Barnum and Bailey” som ble kjent som verdens største sirkus. De formulerte de tre ting som skulle kjennetegne et sirkus; Nysgjerrighet, blant publikummet. Hurtighet, slik at man ønsket å komme tilbake flere ganger for å få med seg alt. Uavhengighet, for å vise friheten i sirkuslivet og desto mer interessante. Skape drømmen om hvordan det er å være fri på veien og alltid reise til nye spennende steder.

På 1900 tallet, blir toget blir tatt i bruk av ”William Cameron Group”. Dette gir muligheten til å reise fortere, og konseptet ”La Ville d`un jour – en by om dagen” oppstår. 1927 – Den første sirkusskole blir bygget i Moskva. 1940 – Sirkuset er en av de første kunstformene som tar i bruk elektrisk lys på scenen. Mer spektakulære virkemidler. Fra bare å ha hvite telt (for å slippe mest mulig lys inn) får vi nå fargede telt.

Sirkusdyr[rediger | rediger kilde]

Med sirkusdyr mener man dyr som er dressert til å opptre på sirkus. Tradisjonelt har dette vært pattedyr som hester, hunder, katter, elefanter, løver, tigre, bjørner, primater, sjøløver og seler, men også eksotiske fugler, amfibier og krypdyr kan sies å tilhøre gruppen av sirkusdyr.

Mange har stilt spørsmål ved om det er bra for dyr å opptre og reise rundt med et sirkus, ikke minst dyrevernorganisasjonene. De fleste industriland har et lovverk som regulerer sirkusvirksomheten. Noen av disse har i de senere årene gjort dette regelverket strengere, blant annet Norge. Det har ført til at en rekke dyr ikke lenger kan vises fram på sirkus i Norge, eksempelvis løver, tigre, bjørner og aper. Støttet av moderne forskning forventer mange at lignende forbud vil komme i flere land, og etter hvert omfatte flere stadig flere arter.

I 2006,helt i begynnelsen av sesongen, ble artister ved Cirkus Arnardo tatt for å ha vanskjøttet dyr og begått klare brudd på dyrevernloven. Inspeksjonsrapporten fra Mattilsynet viste at blant annet at 62 hunder var oppstallet, noen uten drikkevann, og det var i noen binger avføring. Flere hunder hadde ubehandlet øyebetennelse og forvokste klør, og katter var oppstallet i transportbur (60*40*60) der de ikke hadde plass nok til å legge seg ned, og de manglet kattetoalett. Cirkus Arnardo sendte artistene med hundene ut av landet, med krav om å rette opp i forholdene og velferden til dyrene.[1]

Sirkuset revolusjoneres[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nysirkus

1970 årene, i hippiebevegelsen revolusjoneres sirkusets tankegang, en reaksjon mot det tradisjonelle sirkuset. I tre forskjellige kontinenter starter bevegelsen: Frankrike, Canada og Australia. Det første kompaniet ble kalt ”Cirque bonjour – god morgen sirkus” Å ble startet i Frankrike av datteren til Charlie Chaplin, Victoria Chaplin og mannen hennes Jhon Babtiste Thiree. De som kommer kort etter, men har hatt en stor mening for sirkusets dramaturgiske og historiske utvikling er; Cirque Barroc, Cirque Plume, Cirque Arcaos, (Frankrike) Cirque du soleil, (Canada) og Zingaro.(Australia) Sirkushistoriker Jean Michelle Guy har laget en oversikt fra når sirkuset var helt nytt til det ble hva vi har i dag. ”Cirque novau” (”ny-sirkus”) Er den formen som ble utviklet/skapt i Frankrike i perioden 1975-1985. Fra 1985 til 1995 snakket man om ”Arts du cirque” (”Sirkus kunsten”) Som frigjør den enkelte sirkusteknikken fra hele forestillinger. Fra 1995 til i dag omtales sirkuset som ”Cirque contemporain” (”Kontemporær eller samtids, sirkus”) (Samtiden er mer brukt for det sier noe om tiden man skaper kunsten i.)

Ny-sirkusets hovedtrekk[rediger | rediger kilde]

Sirkuset har nå gått fra å være underholdning til å bli et kunstnerisk uttrykk. Og de største forandringene har ifølge Jean-Michel Guy,[trenger referanse] ha skjedd på fire grunnpilarer i det som er mest kjent som et oppgjør mot det tradisjonelle sirkuset.

  • Avskaffe bruk av dyr.
  • Spørsmål om man skal bruke sirkusmanesje eller scene.
  • Dramaturgisk utvikling
  • Nye tanker om estetikk.

Sirkus i Norge[rediger | rediger kilde]

Ikke lenger eksisterende sirkus i Norge[rediger | rediger kilde]

Sirkusskoler (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Norge[rediger | rediger kilde]

Fjordane Folkehøgskule er en ettårig folkehøyskole med Norges eneste sirkuslinje i Nordfjordeid i Sogn og Fjordane. Det er ingen opptaksprøve og undervisningen er godkjent av Statens lånekasse for utdanning.[2]

KULTA Tromsdalen Kulturhus i Tromsø har kulturskoleverksteder i sirkus for barn og ungdom. Rundt 110 elever i alderen 8-16 år følger dette tilbudet hver uke. Høsten 2007 startet KULTA også opp gymnaslinje med sirkus fordypningsfag, i samarbeid med Tromsdalen Videregående Skole, avdelig for idrettsfag. Sirkuslinja tar i mot 5 elever pr år.[3]

Kulturskolen i Trondheim har sirkustilbud til elever i alderen 6-20 år siden høsten 2003. Kulturskolen har 200 elevplasser for sirkus og lang venteliste.

Sverige[rediger | rediger kilde]

Vasaskolan i Gävle er en treårig videregående skole hvor en tredjedel av undervisningen omhandler sirkus. Én dags opptaksprøve, og undervisningen er godkjent av Lånekassen.[4]

Danshögskolans Nycirkusutbildning er en treårig høyskole med profesjonell utdannelse i sirkus. Opptaksprøve holdes hvert andre år og pågår i fem dager. Undervisningen er godkjent av Lånekassen.[5]

Danmark[rediger | rediger kilde]

Akademiet For Utæmmet Kreativitet i København er en treårig ny-sirkusutdannelse.[6]

Belgia[rediger | rediger kilde]

Ecole Supérieure des Arts du Cirque i Brussel er en treårig høyskole med profesjonell sirkusutdanning. Det er en opptaksprøve på seks dager. Godkjent av Lånekassen.[7]

England[rediger | rediger kilde]

The Circus Space i London er en treårig profesjonnel sirkushøyskole med to dagers opptaksprøve. Undervisningen er ikke godkjent av Lånekassen.[8]

Canada[rediger | rediger kilde]

École Nationale de Cirque i Montréal er en treårig profejonell sirkusutdannelse med en ukes opptaksprøve. Det er ukjent om Lånekassen gir støtte til denne utdanningen.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Herman Berthelsen: Sirkus i Norge, Commentum forlag 2009
  • Reg Bolton: A new circus, a wolrd wide survey of the consept of circus without animals. Calouste Gulbenkian Foundation, London 1987 (100 sider)
  • Rupert Croft and W. S. Meadmore: The saw dust ring. Odhames press limitided, Long acre London. (159 sider)
  • Rudi Skotheim Jensen: Sirkusets dramatiske oppbygning gjennom tidene, FOU oppgave, høyskolen i Oslo 2005 (24 sider)
  • Helen Stoddart: Rings of desire, Circus history and representation, Manchester University press. 2000 England (200 sider)
  • Rupert Croft-Coke and Peter Cotes: Circus, a world history, Paul Elk Ltd. 1976, England. (191 sider.)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: cirkus – bilder, video eller lyd