Sosialistloven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rikslovsblad med Lov mot de almenfarlige bestrebelsene til sosialdemokratiet

Sosialistloven, egentlig Lov mot de almenfarlige bestrebelsene til sosialdemokratiet (tysk: Gesetz gegen die gemeingefährlichen Bestrebungen der Sozialdemokratie), var en lov i det tyske keiserrike på 30 paragrafer, som ble vedtatt i Riksdagen den 19. oktober 1878, med stemmer fra de konservative og flertallet av de liberale folkevalgte. Loven trådte i kraft den 22. oktober etter å ha blitt underskrevet av Vilhelm I av Tyskland, og var i kraft frem til 30.september 1890.

Loven forbød sosialistiske og sosialdemokratiske organisasjoner, samt deres aktiviteter, utenfor Riksdagen og landdagene i de enkelte tyske delstatene.

Da Otto von Bismarck i 1890 ønsket å gjøre loven permanent, førte dette til en politisk konflikt, også med keiser Vilhelm II. Bismarck hadde støtte fra de konservative og Nationalliberale Partei, bortsett fra bestemmelsen om at politiet kunne kaste sosialistiske agitatorer ut av deres hjem, en bestemmelse som hadde vært i hyppig bruk. Nationalliberale Partei kunne ikke gå med på denne bestemmelsen, mens de konservative og Bismarck ville ha lovgivningen igjennom samlet. Vilhelm hadde i mellomtiden engasjert seg i de sosiale forholdene for gruvearbeidere, som hadde vært i streik året før. Han blandet seg derfor inn i Bismarcks argumentasjon og ønsket en mer sosialt orientert politikk. I forhold til Sosialistloven, sto han på samme linje som Nationalliberale Partei, og nektet å legge ned det vetoet som Bismarck krevet da han ikke fikk hele lovgivningen samlet igjennom. Bismarck avslørte at hans hensikt var å provosere sosialistene fram til opprør, slik at de kunne knuses med makt, noe keiseren var sterkt i mot.