Pseudohistorie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Originalbilde: Petersburgs revolusjonerende klubb i 1897 i Russland like før arrestasjonen av det hemmelige politiet. I midten Lenin.
Eksempel på historieforfalskning: Etter at Alexander Maltschenko i 1930 falt i unåde hos Stalin ble han senere fjernet fra bildet over.

Pseudohistorie (falsk eller feil historieskrivning) er et nedsettende begrep som blir gitt til tekster som hevder å være historisk korrekt, men som avviker fra vanlige historiografiske konvensjoner på en slik måte at de underminerer deres konklusjoner. Verker som trekker kontroversielle konklusjoner fra ny, spekulativ eller omdiskuterte historiske bevis, spesielt innenfor emner av nasjonal, politisk, militær eller religiøse hendelser blir ofte avvist som pseudohistorie.

Pseudohistorie er således et begrep benyttet for historisk revisjonisme som ofte involverer sensasjonelle krav som om de var riktige ville bety at store deler av den aksepterte historien ble omskrevet og endret. Pseudohistorie er også basert på metoder som skiller seg fra standardiserte historiografiske konvensjoner. Kryptohistorie er et beslektet begrep som benyttes for pseudohistoriske utgivelser som er basert på okkulte eller irrasjonelle forestillinger som eksempelvis mange esoteriske fortellinger.

Definisjon og etymologi[rediger | rediger kilde]

Begrepet pseudohistorie ble opprettet tidlig på 1800-tallet, noe som gjør det en del eldre enn pseudolærdom (engelsk pseudo-scholarship) og noe yngre enn pseudovitenskap (engelsk pseudo-science), skjønt nylatinske pseudo-historia har vært i bruk siden minst fra 1650-tallet. Begrepet er bevitnet i 1823 som referanse til et tidlig eksempel på en historisk roman.[1] Tilsvarende er det en bevitnelse fra 1815 benyttet for å referere til Certamen Homeri et Hesiodi, en fiktiv kappestrid mellom forhistoriske poeter, Homer og Hesiod.[2] I vår samtids nedsettende betydning, som referanse til et feilaktig eller upålitelighet verk av historiografi, er det også funnet en annen referanse i 1815.[3]

Pseudohistorie kan bli sammenlignet med pseudovitenskap ved at begge består av en metode, tro eller praksis som hevder å være historisk, men som ikke benytter en formålstjenlig historisk metodelære, og mangler støttende bevis eller rimelighet.[4]

Definisjonen av pseudohistorie kan bli utvidet til forskjellige kontekster. Historikeren Douglas Allchin[5] har forfektet at historie i vitenskapsutdannelsen ikke kan være falsk eller anekdotisk, men villedende ideologisk, og det utgjør pseudohistorie. I henhold til Michael Shermer og Alex Grobman er pseudohistorie «omskrivning av fortiden for dagens personlige eller politiske årsaker.»[6]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Filosofen Robert Todd Carroll har foreslått følgende kriterier for et emne som kan karakteriseres som pseudohistorie:

  • Verket aksepterer ukritisk myter og anekdotiske bevis uten kritikk
  • Verket har en politisk, religiøs eller annen ideologisk agenda.
  • Verket er ikke blitt utgitt i en akademisk tidsskrift eller på annen måte blitt adekvat sikret ved fagfellevurdering.
  • At bevisene for de viktigste faktaene som støtter verkets påstander er:
    • selektive og overser motsatte bevis eller forklarer det bort; eller
    • spekulative; eller
    • kontroversielle; eller
    • ikke korrekte eller med adekvate kilder; eller
    • tolket på en uforsvarlig eller uberettiget måte; eller
    • gitt utilbørlig eller overdreven vekt; eller
    • tatt ut av sammenheng; eller
    • forvrengt, enten uskyldig, ved uhell, eller ved bevisst forfalskning.
  • At konkurrerende (eller enklere) forklaringer eller tolkninger av de samme fakta, som har blitt akademisk gjennomgått og har adekvate kilder, har ikke blitt adressert.
  • At verket støtter seg på en eller flere konspirasjonsteorier eller skjulte forklaringer, da prinsippet «Ockhams barberkniv» ville tilrå en enklere, mer prosaisk og mer rimelig forklaring av det samme mønsteret av fakta.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Monthly magazine and British register, Volume 55 (Februar 1823), s. 449, i referanse til John Galt, Ringan Gilhaize: Or, The Covenanters, Oliver & Boyd, 1823.
  2. ^ Elton, C. A. (1815): Remains of Hesiod the Ascraean, s. xix.
  3. ^ The Critical review: or, Annals of literature, Volume 1 red. Tobias George Smollett, 1815, s. 152
  4. ^ Fritze, Ronald H,. (2009): Invented knowledge: false history, fake science and pseudo-religions. Reaktion Books. ISBN 978-1861894304. ss 7-18.
  5. ^ Allchin, D. (2004): «Pseudohistory and pseudoscience» (PDF), Science & Education 13:179-195.
  6. ^ Shermer, Michael; Grobman, Alex (2009): Denying history: who says the Holocaust never happened and why do they say it?, University of California Press, ISBN 9780520260986, s.2
  7. ^ Carroll, Robert Todd (2003): The skeptic’s dictionary. Hoboken: John Wiley & Sons, s. 305.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]