Sosialisering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For den samfunnsvitenskapelige betydningen av sosialisering, altså samfunnets overtakelse private bedrifter og økonomiske virksomheter,[1] se nasjonalisering.

Sosialisering er en prosess der medlemmer av et samfunn lærer sosiale og intellektuelle normer og verdier, gjennom innlemming i sine respektive sosiale roller og samhandling med andre individer. Det mennesket til enhver tid er på et gitt tidspunkt, er resultatet av påvirkningen fra mennesker som omgir vedkommende i familie og nærmiljø, det vedkommende har lest, hørt og sett i massemedier. Sosialisering er prosessen hvor vi tar opp i oss alt vi lærer på tiden fra vi fødes til vi dør. Ved sosialisering lærer menneskene å fungere i et samfunn, og får kjennskap til de regler og verdier som det forventes at man skal følge.

Det skilles mellom primærsosialisering, det er sosialisering i hjemmet, og sekundærsosialisering, det er når sosialiseringen foregår et annet sted enn i hjemmet, for eksempel blant venner, på skolen, i idrettslag eller musikkorps. Denne sosialiseringen foregår gjennom hele livsløpet, og forandrer en persons holdninger etter hvert som vedkommende påvirkes og lærer nye ting og begreper.

Et av sosialiseringens mål, er at de enkelte menneskene skal bli «gode samfunnsborgere». Det vil si at det å skille mellom godt og ond, rett og galt, er en viktig del av sosialiseringa. Normer er de reglene som forteller en hvordan man skal oppføre seg og handle i en gitt situasjon. Noen normer er uskrevne regler for skikk og bruk, for eksempel hvordan man skal oppføre seg sammen med andre, hjemme eller overfor eldre. Dette kalles for uformelle normer. Andre normer, derimot, er nedskrevet, slik som skolereglementer og lover fra myndighetene. Dette kalles formelle normer. Når normene har blitt en naturlig del av oss, kalles det internalisering, og menneskene er internaliserte. Dersom en bryter normene, vil det få reaksjoner som kalles sanksjoner. Sanksjoner kan både være positive og negative, sånn som fengelsstraff eller husarrest for brudd, eller ros/lønning for å holde dem. Den kontrollen som utøves overfor hverandre på daglig basis, kalles sosial kontroll.

Sosialisering er med andre ord at en lærer seg de grunnleggende verdiene og normene i et gitt samfunn. På skole og fritid er de fleste mennesker sammen med andre mennesker, og de forventer noe av vedkommende. Summen av disse forventningene, som rettes mot en person i en bestemt posisjon, kalles en rolle. En person vil ha flere slike roller i løpet av kun en dag. Hvis forventningene til de forskjellige rollene oppleves som motstridende, har vi en rollekonflikt.

Før var det familie og nærmiljøet som hadde størst påvirkning på ens sosialisering, men i dag har vi massemedier, kjendiser og popstjerner som delvis har tatt over den påvirkningen som venner og foreldre tidligere hadde.[2]

Former for sosialisering[rediger | rediger kilde]

Sosiologer kan skille ut seks typer av sosialisering:

    • Utviklingssosialisering
  • Primærsosialisering – lære individet grunnleggende sosiale normer og ferdigheter (oppdragelsen).
  • Sekundærsosialisering – tilegne individet kunnskap eller ferdigheter innenfor et spesifikt fagområde, for eksempel på arbeidsplassen eller andre tilsvarende institusjoner.
  • Forventningssosialisering – tertiær sosialisering – Thomas-teoremet (1928): Om et individ oppfatter en situasjon som virkelig, blir den også virkelig i sine konsekvenser.
  • Resosialisering

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Sosialisering». Caplex. Besøkt 11. april 2008. 
  2. ^ «Sosialisering». Cappelen. Besøkt 11. mai 2008. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Chinoy, Ely (1961) Society: An Introduction to Sociology, New York: Random House.
  • Clausen, John A. (ed.) (1968) Socialization and Society, Boston: Little Brown and Company.
  • Johnson, Harry M. (1961) Sociology: A Systematic Introduction, London: Routledge and Kegan Paul.
  • McQuail, Dennis (2005) McQuail’s Mass Communication Theory: Fifth Edition, London: Sage.
  • Parsons, Talcott and Bales, Robert (1956) Family, Socialization and Interaction Process, London: Routledge and Kegan Paul.
  • White, Graham (1977) Socialisation, London: Longman.
  • Cecilia Wainryb, Judith G Smetana, Elliot Turiel (Editors): Social Development, Social Inequalities, and Social Justice. Jean Piaget Symposia Series. Lawrence Erlbaum Associates 2007. 272 sider. ISBN 978-0-8058-5868-6