Wilhelm Groener

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Wilhelm Groener (1928)
Groener som assisterende krigsminister for Preussen i 1917 (hans første kone til venstre)

Karl Eduard Wilhelm Groener (født 22. november 1867 i Ludwigsburg i Württemberg, død 3. mai 1939 i Potsdam i Brandenburg) var en tysk militær og politiker. Han overtok som øverstkommanderende for de tyske styrkene på Vestfronten under avslutningen av første verdenskrig.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Offiser[rediger | rediger kilde]

Groener ble offiser i 1886 ved infanteriregimentet i Württemberg. Han tjenestegjorde hovedsakelig i infanteriet og fra 1899 ved generalstaben. Da den første verdenskrigen brøt ut i 1914 var han sjef for feltjernbanen og håndterte all transport med jernbane under mobiliseringen, den strategiske oppmarsjen og dessuten operasjonene under innledningen av krigen. I juni 1915 ble han generalmajor og i november 1916 ble han viseforsvarsminister i Preussens krigsministerium og sjef for de nydannede «kriegsernährungsamt» som sto for produksjon av krigsmateriell. Fra 1917 var han først sjef for 33. infanteridivisjon og deretter ble han utnevnt til generalløytnant og sjef for 25. reservekorps på Vestfronten.

Senere ble han sendt til Østfronten og Ukraina hvor han etter kort tid ble sjef for generalstaben for armégruppe Eichhorn. 29. oktober 1918 etterfulgte han general Erich Ludendorff som nestkommanderende i den øverste tyske generalstaben og ledet de tyske styrkenes tilbaketrekking fra Frankrike. Han satt i denne stillingen fram til etter novemberrevolusjonen. Etter en kort periode som kommandant i Kolberg gikk han ut av aktiv tjeneste i desember 1919.

Minister[rediger | rediger kilde]

I årene 1920-1923 var han transportminister og etterfulgte i 1928 Otto Gessler som forsvarsminister, hvor han satt fram til 1932. Fra 1931 var han i tillegg innenriksminister og sto bak forbudet mot de nasjonalsosialistiske SA-troppene.

Hans tiltak mot SA, og hans øvrige tiltak mot nazistene i 1932, gjorde ham upopulær i den stadig voksende nazibevegelsen. Etter sterkt politisk påtrykk ble han dermed entlediget fra sin regjeringspost. Etter at Franz von Papen overtok som rikskansler etter Heinrich Brüning, trakk Groener seg helt ut av aktiv politikk.

Død og begravelse[rediger | rediger kilde]

Groener døde 3. mai 1939. Mediene i Tyskland bekjentgjorde dødsfallet. Men ledsagende kommentarer var forbudt. Likeså ble det ved ordre forbudt både aktive Wehrmacht-offiserer som pensjonerte offiserer å bære regimentsuniform til sørgeseremonien. Forbudet ble bare brutt av generaloberst Kurt von Hammerstein-Equord (1878–1943), som selv lenge var blitt latt i kulden.

Han er gravlagt på Südwestkirchhof Stahnsdorf.

Verker[rediger | rediger kilde]

Groener gav ut Der Weltkrieg und seine Probleme (1920), Das Testament des Grafen Schlieffen (1927) og Der Feldherr wider Willen (1930).[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Svensk uppslagsbok, Malmö 1932

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Wilhelm Groener – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Paul von Hindenburg 
Tysklands generalstabssjef
Etterfølger:
 Hans von Seeckt 
Forgjenger:
 Otto Gessler 
Tysklands forsvarsminister
Etterfølger:
 Kurt von Schleicher 
Forgjenger:
 Joseph Wirth 
Tysklands innenriksminister
Etterfølger:
 Wilhelm Freiherr von Gayl