Antimilitarisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Politisk demonstrasjon 1994 mot militære intervensjoner i Somalia, Bosnia og Irak, arrangert av den britiske, delvis kommunistiske Campaign Against Militarism («Kampanje mot militarisme»).
Propagandaplakat fra 1917 som oppfordrer til verving i den amerikanske hæren for å kjempe mot tysk militarisme i første verdenskrig. Amerikanske myndigheter maner altså til våpenbruk for å stoppe militarisering som ødelegger kultur og frihet.

Antimilitarisme (sammensatt av gresk anti, «mot», og militarisme, «overdreven militærinteresse») er en oppfatning at et lands militærvesen ikke må prioriteres på bekostning av andre viktige samfunnsinteresser, at myndighetene bør unngå krig og bruk av militære maktmidler og at man generelt bør unngå militærvelder og dyrking av det militære. Antimilitarismen har tradisjonelt vært begrunnet enten pasifistisk eller sosialistisk.

Begrunnelser og historikk[rediger | rediger kilde]

Antikrigskarikaturen «Faren og mora» (The Father and Mother, 1915) av Boardman Robinson framstiller krig som barn av grådighet (greed) og (nasjonal) stolthet (pride)

Historisk knyttes antimilitarismen særlig til kampen mot opprustning, våpenkappløp, kapitalisme, nasjonalisme og imperialisme, det vil si en aggressiv makt- og utenrikspolitikk som har som mål å styre og dominere andre land, gjerne ved bruk av våpenmakt. Antimilitarismen forbindes også ofte med pasifistiske protester, selv om antimilitaristene ikke nødvendigvis er pasifister imot bruk av vold; sosialistiske antimilitarister kan snarere være kritiske til det statlig sentraliserte voldsmonopolet og mene at soldatene må vende seg mot sin egen regjering for å stoppe en imperialistisk krig. De kan isteden gå inn for folkevæpning i ulike former. Dette synet kan føre til politisk situasjonsbestemt militærnekting; ikke-pasifistiske militærnektere og antimilitarister kan motsette seg å bruke våpen for det regimet man lever under, eller mot de fiendene som dette regimet peker ut.

I Europa og Norge sto antimilitarismen særlig sterkt i tida før og etter første verdenskrig, ikke minst i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Antimilitarismen har i mindre grad preget kampen mot atomvåpen etter andre verdenskrig og protestene mot krigsoperasjoner ledet av Nato og FN, fordi de fleste mener at et samfunn til en viss grad har behov for et militærvesen av hensyn til egen sikkerhet.

Se også[rediger | rediger kilde]