Kadettpartiet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pavel Miljukov

Kadettpartiet (egentlig Det konstitusjonelt-demokratiske parti, russisk Конституционная Демократическая партия) var et russisk politisk parti. Det ble ledet av Pavel Miljukov, og eksisterte fra 1905-revolusjonen til den russiske revolusjonen da det ble forbudt av bolsjevikene.

Etter at tsar Nikolaj II var blitt tvunget til å undertegne Oktobermanifestet i oktober 1905 oppstod det en rekke nye politiske partier i Russland. Kadettene krevde i utgangspunktet allmenn stemmerett (også for kvinner) og opprettelsen av en grunnlovsforsamling. Kadettene ble invitert inn i et regjeringssamarbeid av statsminister Sergej Witte høsten 1905, men forhandlingene brøt sammen på grunn av Kadettenes etter datidens standarder radikale krav.

I valget til den første Statsdumaen i februar 1906 fikk Kadettene 37% av stemmene i byene og dermed 30% av plassene i parlamentet. Sammen med Trudovik-fraksjonen fikk de flertall, men da regjeringen nektet å godkjenne deres politiske plattform ble det til at Kadettene konsekvent stemte imot alle regjeringens forslag. Den 9. juli erklærte regjeringen av Dumaen ikke var vedtaksdyktig, og valgte å oppløse den. Kadettene og Trudovikene svarte med å møtes i Finland der de undertegnet et manifest der de oppfordret folk om ikke å betale skatt, snike seg unna verneplikten og passivt motarbeide myndighetene. Manifestet ble i det store og hele ignorert av massene, og førte bare til at ledelsen i Kadettpartiet ble forbudt å delta i fremtidige parlamentsvalg.

I 1906, etter at revolusjonsfaren foreløpig var over, gikk Kadettene inn for en mer moderat linje der de støttet et konstitusjonelt monarki. Myndighetene var likevel skeptiske til Kadettpartiet.

Før det andre dumavalget i 1907 var Kadettene i en vanskelig posisjon. Lederskapet i partiet var holdt utenfor parlamentet etter fiaskoen med manifestet i 1905, og antallet parlamentsmedlemmer fra Kadettene var redusert til 100. Kadettene var fortsatt den største gruppen i Dumaen, men hadde mistet mye av makten. Etter at Kadettene nektet å stemme for en resolusjon som fordømte revolusjonær vold fikk statsminister Pjotr Stolypin et påskudd til å oppløse Dumaen, for deretter å innføre en ny valglov som sterkt hemmet liberale og venstreorienterte partier.

I den tredje Dumaen (1907–12) fikk derfor Kadettene bare 54 representanter, og falt dermed ut av de viktigste komiteene. Fra 1908 ble Kadettene enda mer moderate, og søkte i utstrakt grad et samarbeid med regjeringen. Partiet ble også kompromissvillig i arbeidet i Dumaen, og søkte samarbeid med sentrumsfraksjoner og høyreorienterte fraksjoner. Dette førte til at Kadettene fikk igjennom flere liberale lover om blant annet religiøse friheter, trykkefrihet og organisasjonsfrihet, men disse ble senere underkjent i overhuset eller stoppet ved veto av tsaren. Dette satte Kadettene i dårlig lys, da resultatene fra deres nye strategi ble svært magre.

De neste årene ble det store interne stridigheter i partiet. Venstresiden ønsket en slutt på samarbeidet med regjeringen, mens andre ledende Kadetter ønsket å gå enda lenger til høyre. Etter utbruddet av første verdenskrig ble imidlertid uenighetene lagt på is, da Kadettpartiet betingelsesløst støttet regjeringen.

Etter at krigslykken snudde gikk Kadettpartiet inn i den såkalte «progressive blokk» i Dumaen. Denne blokken var sterkt kritiske til myndighetenes håndtering av krigen, og ønsket en regjering basert på parlamentariske prinsipper. Da tapene i krigen bare økte ble kritikken fra Kadettene stadig sterkere, noe som kulminerte med Miljukovs tale i Dumaen i oktober 1916 da han gikk langt på vei i å beskylde flere regjeringsmedlemmer for forræderi.

Under februarrevolusjonen i 1917 gikk Kadettene inn i en midlertidig regjering under Georgij Lvov. Regjeringen gikk inn for å slutte all særbehandling basert på religion eller nasjonalitet, og økte det lokale selvstyret. De økte også det polske selvstyret, men dette hadde mest symbolsk betydning da polen var okkupert av Sentralmaktene. Denne linjen ble imidlertid snart tonet ned, siden mange fryktet et riket kunne gå i oppløsning. Kadettene var nå blitt et helt annet parti enn bare elleve år i forveien. Det tidligere så radikale partiet var nå det mest høyreorienterte større partiet, siden alle monarkistiske partier var blitt oppløst.

Etter at Miljukov hadde lovet Ententen å fortsette krigen i april 1917 gikk Russland inn i en regjeringskrise. Dette førte til at moderate sosialister ble invitert inn i regjeringen. I juli ble Aleksandr Kerenskij ny statsminister med støtte fra Kadettene. Etterhvert ble Kadettdeltagelsen i regjeringen en belastning for sosialistene, og etter oktoberrevolusjonen ble partiet undertrykket av bolsjevikene. Etter den russiske borgerkrigen ble partiledelsen tvunget til å forlate landet, og partiet gikk i oppløsning.