Wolfgang Kapp

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Wolfgang Kapp
Wolfgang Kapp.jpeg
Portrett med signatur
Født24. juli 1858
USA New York City
Død12. juni 1922 (63 år)
Tyskland Leipzig
Ektefelle Margarete Rosenow
Far Friedrich Kapp
Utdannet ved Eberhard-Karls-Universität Tübingen, Georg-August-Universität Göttingen
Beskjeftigelse Politiker og jurist
Parti Deutsche Vaterlandspartei
Nasjonalitet USA, Tyskland
Medlem av Corps Hannovera Göttingen (1878–)

Wolfgang Kapp (født 24. juli 1858 i New York City, død 12. juni 1922 i Leipzig) var en tysk politiker, offentlig tjenestemann og journalist.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kapp var født i New York City hvor faren Friedrich Kapp hadde flyttet etter de mislykkede revolusjonene i 1848. Familien vendte tilbake til Tyskland i 1870, da til Berlin. Faren ble senere riksdagsmedlem for Nationalliberale Partei.

Kapp giftet seg i 1884 med Margarete Rosenow og kom gjennom henne i kontakt politisk konservative, nasjonalistiske miljøer.[trenger referanse]

Karriere, politisk virke[rediger | rediger kilde]

I 1886 tok han juridisk embetseksamen ved Universitetet i Tübingen[1] og fikk en stilling i det prøyssiske finansdepartementet.[2] I 1890 forvaltet han et gods i Preußisch Eylau i Øst-Preussen.

Under første verdenskrig var han i 1917 med på å grunnlegge det nasjonalistiske partiet Deutsche Vaterlandspartei, sammen med blant andre Alfred von Tirpitz. Han kom i inn i Riksdagen i februar 1918, hvor han satt inntil riksdagens oppløsning ved Tysklands nederlag i november 1918.[1] Inngåelse av våpenstillstanden, som avsluttet første verdenskrig og innebar at nederlaget ble et faktum, opplevde han som sterkt fornedrende og et forræderi.[trenger referanse] Han dyrket dolkestøtlegenden og gikk sterkt imot Versaillesfreden da den kom i stand.

Sammen med en rekke prominente høyreorienterte personer, blant andre general Ludendorff og Waldemar Pabst, stiftet han i august 1919 tenketanken Nationale Vereinigung (Nasjonal forening), som argumenterte for en en motrevolusjon for innsettelse av en konservativ militærregjering. Senere i 1919, da Tyskland ble styrt etter Weimarforfatningen, ble Kapp et medlem av Deutschnationale Volkspartei og ble samme året valgt inn i den tyske riksdagen som monarkist.

Kuppforsøk[rediger | rediger kilde]

Han deltok året etter i det som i ettertid er blitt kjent som Kappkuppet, etter ham. I mars 1920 ble Hermann Ehrhardt, lederen av frikorpset Marinebrigade Ehrhardt, bemyndiget av general Walther von Lüttwitz (kommandør av Reichswehr kommandogruppe I) til med sin brigade å innta Berlin og til å styrte den tyske regjering som var blitt demokratisk valgt under Weimarforfatningen. Kapp erklærte denne sosialdemokratisk-katolsk-sosialliberale regjering for avsatt. Regjeringssjefen Gustav Bauer og hans folk måtte flykte, først til Dresden og senere til Stuttgart.

Kapp, som hadde møtt von Lüttwitz den 8. mars 1920,[2][3] ble av Lüttwitz utpekt til å være den formelle leder av kuppet og til å påta seg embetet som rikskansler i den nye regjeringen. Etter at opprørshæren hadde inntatt Berlin, lot Kapp den 13. mars 1920 utrope en ny regjering med seg selv som rikskansler. På tross av at den tyske regjeringshær forholdt seg passiv, og på tross av at flere sentrale aktører forholdt seg passivt, oppnådde Kapp og de øvrige kuppmakere imidlertid ikke den støtte som de hadde håpet på.[trenger referanse] En stor del av de lavere rangerende embetsmenn avviste kuppmakernes autoritet og fagforeningene og offentligheten var imot kuppmakerne. Etter at fagforeningene etter få dager arrangerte en generalstreik som lammet Tyskland, måtte Kapp og von Lüttwitz oppgi kuppet den 18. mars 1920.

Han flyktet til Sverige da kuppet mislyktes. Han vendte tilbake til Tyskland i april 1922 i håp om å bli renvasket i en rettergang i Reichsgericht, men døde av kreft mens han satt i varetekt i Leipzig.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hans-Joachim Bieber. Bürgertum in der Revolution. Hamburg 1992.
  • Karl Brammer: Fünf Tage Militärdiktatur. Dokumente zur Gegenrevolution. Berlin 1920.
  • James Cavallie: Ludendorff und Kapp in Schweden. Aus dem Leben zweier Verlierer. Lang, Frankfurt am Main. 1995, ISBN 3-631-47678-7, 396 s.
  • Friedrich Hiller von Gaertringen: «Wolfgang Kapp.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 11, Duncker & Humblot, Berlin 1977, ISBN 3-428-00192-3, s. 135 f. (digitalisering).
  • Heinz Hagenlücke, Wolfgang Kapp: Eine biographische Skizze, in: ders., Deutsche Vaterlandspartei. Die nationale Rechte am Ende des Kaiserreiches (Beiträge zur Geschichte des Parlamentarismus und der politischen Parteien Bd. 108). Düsseldorf 1997. S. 109–142.
  • Jürgen Manthey: Revolution und Gegenrevolution (August Winnig und Wolfgang Kapp). I: Königsberg. Geschichte einer Weltbürgerrepublik. München 2005, S. 554–562.
  • Gustav Noske: Von Kiel bis Kapp. Zur Geschichte der deutschen Revolution. Verlag für Politik und Wirtschaft, Berlin 1920.
  • Hans Rothfels: Wolfgang Kapp. In: Deutsches Biographisches Jahrbuch. Band 4, Stuttgart 1922, s. 132–143.
  • Karl Ludwig Schemann: Wolfgang Kapp und das Märzunternehmen vom Jahre 1920. München/Berlin 1937.