Humboldt-Universität zu Berlin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Humboldt-Universität zu Berlin
Humboldt-Universität zu Berlin
Latinsk navn Alma Universitas Humboldtiana Berolinensis
Grunnlagt 1810
Type Statlig universitet
Beliggenhet Berlin
Studenter 30 061[1] (2011)
Ansatte 1825 (vitenskapelig ansatte) (2011)
Medlemskap EUA
Nettsted www.hu-berlin.de
Humboldt-Universität zu Berlin ligger i Berlin
Humboldt-Universität zu Berlin
Humboldt-Universität zu Berlin
Humboldt-Universität zu Berlin (Berlin)
52°31′05″N 13°23′36″ØKoordinater: 52°31′05″N 13°23′36″Ø

Humboldt-Universität zu Berlin (Humboldt-universitetet i Berlin) er Berlins eldste universitet. Det ble grunnlagt i 1810 av den liberale prøyssiske statsmannen, utdannelsesreformatoren og lingvisten Wilhelm von Humboldt. Universitetet ga navn til den humboldtske universitetsmodellen og ble mønsterdannende for senere vestlige universiteter. Universitetet har ofte blitt blitt beskrevet som «alle moderne universiteters mor».[2] På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var universitetet regnet som verdens fremste universitet innen naturvitenskap og medisin, og forskere som Albert Einstein hadde sitt virke ved universitetet.[3] Universitetet hadde også en sterk stilling internasjonalt innen fag som filosofi, historie og arkeologi. Universitetet ble i praksis delt under den kalde krigen; etter 1990 gjennomgikk universitetet store reformer og det har siden vært rangert som et av de beste universitetene i Europa, særlig innen humaniora.[4][5] Humboldt-universitetet er et av universitetene den tyske regjeringen har utpekt til «eliteuniversiteter».[6] 40 Nobelprisvinnere har vært tilknyttet universitetet.

Historie[rediger | rediger kilde]

Statue av Alexander von Humboldt foran universitetet. Den spanske inskripsjonen beskriver ham som «den andre oppdageren av Cuba».

Universitetet frem til delingen[rediger | rediger kilde]

Universitetet ble grunnlagt under navnet Universitetet i Berlin (Berliner Universität; Alma Mater Berolinensis) i 1810 av den liberale prøyssiske statsmannen, utdannelsesreformatoren og lingvisten Wilhelm von Humboldt. I perioden 1828–1946 bar universitetet navnet Friedrich-Wilhelms-Universität til ære for kong Fredrik Vilhelm III av Preussen.

Humboldt ønsket å skape et nytt utdannelsessystem i Preussen. Hovedsøylene i hans reformer var idéen om at forskning og undervisning hører nært sammen, at vitenskapen skal være fri, og at studentene skal preges av et humanistisk dannelsesideal. Disse prinsippene ble senere kjent som den humboldtske universitetsmodellen og fikk stor betydning i hele verden, særlig gjennom at amerikanske universiteter tidlig tok dem til seg. Humboldt-universitetet har derfor blitt beskrevet som «alle moderne universiteters mor».[7][8] Det Kongelige Frederiks Universitet ble også etablert i Christiania i 1811 etter forbilde av universitetet i Berlin.

De første professorene, blant dem den romantiske rettsteoretikeren Carl von Savigny, var sentrale i å forme det nye universitetet i tråd med Humboldts ideer. Blant universitetets første rektorer er noen av filosofiens største navn på 1800-tallet, herunder Johann Gottlieb Fichte, Friedrich Schleiermacher og Georg Wilhelm Friedrich Hegel. Ved siden av de tradisjonelle disiplinene, teologi, rettsvitenskap, medisin, filosofi, filologi, historie og arkeologi, utviklet Universitetet i Berlin seg til et arnested for mange nye naturvitenskapelige fag. Dette skyldtes ikke minst innflytelsen til Wilhelm von Humboldts bror, naturforskeren Alexander von Humboldt. På 1800-tallet og første del av 1900-tallet var universitetet det fremste i verden innen naturvitenskap og medisin, men det var også blant verdens ledende universiteter innen mange humanistiske fag som filosofi, historie og arkeologi.

Et delt universitet[rediger | rediger kilde]

Universitetet ble under den kalde krigen liggende i Øst-Berlin. Det gjenåpnet i 1946, men samtidig startet en stadig mer intensiv kommunistisk undertrykkelse i den sovjetiske okkupasjonssonen og ved universitetet. Flere studenter, særlig liberale og sosialdemokratiske studenter som kjempet for demokrati, ble henrettet av det sovjetiske NKVD. Som svar på denne utviklingen ble Freie Universität Berlin etablert i Vest-Berlin i 1948, med støtte fra USA og som en de facto vestlig etterfølger etter Friedrich-Wilhelms-Universität, som dermed i realiteten ble delt i to institusjoner. Navnet Freie Universität Berlin viser til Vest-Berlins status som del av «den frie verden», i kontrast til «ufriheten» i østblokken generelt og ved universitetet i Øst-Berlin spesielt. I 1949 fikk universitetet i Øst-Berlin navnet Humboldt-Universität; den sovjetiske okkupasjonsmakten ønsket egentlig å oppkalle det etter Stalin eller en annen kommunistleder, men universitetslederne klarte å unngå dette. Navnet Humboldt-Universität ble beholdt etter kommunistregimets fall fordi navnet ble ansett som ukontroversielt og ikke-kommunistisk, og fordi det hadde blitt valgt som en motstandshandling mot kommunistregimet.

Det kongelige bibliotek, idag sete for juridisk fakultet.
Humboldtmuseet, verdens første nasjonale museum

Etter Tysklands gjenforening[rediger | rediger kilde]

Etter Tysklands gjenforening i 1990 gjennomgikk Humboldt-Universität en omfattende reform etter beslutning fra delstatsregjeringen, Berlins senat. I denne prosessen ble tusenvis av ansatte avskjediget, stillingene utlyst på nytt og en rekke av de mest politiserte instituttene, særlig innen fag som jus, samfunnsvitenskap og filosofi, nedlagt i en prosess offisielt omtalt som Abwicklung (avvikling) og deretter erstattet av nye institutter.[9] Årsaken var dels at ansettelsene hadde skjedd på rent politisk grunnlag i kommunisttiden og dels at virksomheten ved universitetet i kommunisttiden hadde vært sterkt politisk-ideologisk preget.[9] Nesten alle professoratene ble deretter besatt av vesttyske professorer uten bånd til kommunisme, blant annet mange akademikere som hadde bakgrunn fra Freie Universität. Oppgjøret med kommunisttiden ble gjennomført strengere ved Humboldt-Universität enn ved andre universiteter i det tidligere DDR, bl.a. fordi kommunistregimet hadde ansett universitetet som «juvelen i kronen» blant sine universiteter og fordi CDU-delstatsregjeringen var fast bestemt på å ta et grundig oppgjør med kommunismen.[9] Tidlig i 1990-årene var det først diskusjon om å nedlegge Humboldt-Universität til fordel for Freie Universität, men regjeringen valgte til slutt å beholde universitetet som egen institusjon og heller gjennomføre en total reform av den.[9] Dermed fremstod Humboldt-Universität fra 1990-årene i stor grad som en ny institusjon forankret i en vesttysk akademisk tradisjon og med liten kontinuitet fra det universitetet som fantes i kommunisttiden.[9][10]

Humboldt-universitetet var et av 14 universiteter som ble utpekt til «eliteuniversiteter» av den tyske regjeringen i 2006 gjennom et program for å fremme «fremragende forskning».[6]

Kjente forskere og studenter[rediger | rediger kilde]

Mange av Europas største tenkere gjennom de siste to århundrer har virket ved universitetet, blant andre filosofer som den subjektive idealisten Johann Gottlieb Fichte (universitetets første rektor), den absolutte idealisten G. W. F. Hegel, teologen Friedrich Schleiermacher, den romantiske rettsteoretikeren Friedrich Karl von Savigny, den pessimistiske filosofen Arthur Schopenhauer, den objektive idealisten Friedrich Schelling, og berømte fysikere som Albert Einstein og Max Planck, foruten betydelige klassiske filologer som Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff. Marxismens grunnleggere Karl Marx og Friedrich Engels studerte ved universitetet; det samme gjorde dikteren Heinrich Heine, Tysklands samler Otto von Bismarck og Europas samler Robert Schuman.

40 Nobelprisvinnere har hatt sitt virke ved Humboldt-universitetet.

Organisering[rediger | rediger kilde]

I tillegg til fakulteter og sentre består universitetet blant annet av det naturhistoriske Humboldtmuseet og av universitetssykehuset Charité.

Navngitte professorater[rediger | rediger kilde]

Humboldt-Universität har ni navngitte professorater finansiert av eksterne givere. To av disse er knyttet til Nord-Europa-instituttet:

Hovedbygningen[rediger | rediger kilde]

Universitetets hovedbygning befinner seg i sentrum av Berlin, i byens paradegate Unter den Linden. Den senbarokke bygningen fra 1748 var opprinnelig prins Henrik av Preussens palé. De fleste instituttene befinner seg i nærheten av hovedbygningen i Berlins sentrum, bortsett fra de naturvitenskapelige, som ligger ved Adlershof sør i Berlin.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Universitetets hjemmeside
  2. ^ Connell Helen, University Research Management Meeting the Institutional Challenge: Meeting the Institutional Challenge, s. 137, OECD, 2005, ISBN 9789264017450
  3. ^ Hans C. Ohanian, Einstein's Mistakes: The Human Failings of Genius, p. 156, W. W. Norton & Company, 2009, ISBN 9780393070422
  4. ^ «QS World University Rankings by Faculty 2014 - Arts and Humanities». Top Universities. Besøkt 29. juni 2015. 
  5. ^ «Subject Ranking 2014-15: Arts & Humanities». Times Higher Education. Besøkt 29. juni 2015. 
  6. ^ a b «Germany claims success for elite universities drive», Nature, 4. september 2015
  7. ^ «Überblick». www.hu-berlin.de. Humboldt-Universität. 26. oktober 2005. Besøkt 14. september 2016. «1810 nach der Konzeption von Wilhelm von Humboldt gegründet, ist die heutige Humboldt-Universität zu Berlin die "Mutter aller modernen Universitäten".» 
  8. ^ «Humboldt-Universität zu Berlin – Undergraduate». TopUniversities. Besøkt 14. september 2016. «The university was founded in Berlin in 1810, and the foundation concept of Wilhelm von Humboldt gave it the title "Mother of all modern universities".» 
  9. ^ a b c d e John Rodden, Repainting the Little Red Schoolhouse: A History of Eastern German Education, 1945–1995, s. 193ff, Oxford University Press, 2002, ISBN 9780195344387
  10. ^ Mechthild Küpper, Die Humboldt-Universität. Einheitsschmerzen zwischen Abwicklung und Selbstreform, Rotbuch Verlag, 1993, ISBN 978-3880221055

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]