Standrett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Standrett er en hurtigarbeidende militær domstol som kan nedsettes ad-hoc i krigstid. En standrett administreres av øverste befal på stedet eller i kommandostillingen (tysk Kommandostand).

Retten består av minst en offiser av høyere grad, major eller høyere i Norge, og en eller flere lavere offiserer. I den norske militære straffelov er kravet til rettens sammensetning en krigsdommer og ti militærpersoner (fem offiserer, to underoffiserer og tre menige). Det er ikke krav om noen juridisk utdannelse eller stilling. Standretten forsaker juridisk legitimitet for å oppnå hurtighet; den tiltalte domfelles raskest mulig etter forbrytelsen, og kan kun frifinnes eller idømmes dødsstraff. Standrett overfor egne soldater var utbredt før og under første verdenskrig, men ble normalt bare brukt mot fiendens fanger i andre verdenskrig.

Det er ingen kjente regler som tilsier at den anklagede har krav på forsvarer, men tradisjonelt har en av standrettens lavere offiserer opptrådt som forsvarer. Ved fellende dom er det ingen ankemulighet, og henrettelsen foretas som regel før soloppgang neste dag. Det er rapportert om tilfeller av standrett mot sivile og standrett sammensatt av kun én offiser av lavere rang under andre verdenskrig. Dette har ingenting med militær straffelov eller sedvane å gjøre og betraktes som en krigsforbrytelse.

Svært lite om standretten er lovregulert, men standrett er nevnt i den militære straffelov av 1900. Praksisen er i hovedsak regulert av sedvane. Det er for eksempel ingen grense for hvor høytstående offiserer som kan stilles for standrett, men i praksis er fellende dommer bare utstedt for menige og lavere offiserer. Offiserer av høy rang ble stilt for en normal krigsrett, eller gitt muligheten til å begå selvmord.

I Norge[rediger | rediger kilde]

Før 1900-tallet ble militær rettergang regulert av Krigsartiklene av 1683 og Sjøkrigsartiklene av 1752. Rettergangen var her "inkvisitorisk og hemmelig samt uden Adgang til at anvendel Appel [anke]", og var en funksjon av det militære overordningsforholdet. Grunnloven medførte fra 1814 en viss ankerett, ettersom den dagjeldende Grunnloven § 89 ga rett til å anke krigsrettssaker som gjaldt liv, ære, eller frihetsstraff på mer enn tre måneder til den militære Høyesterett.

Standrett ble første gang regulert i Norge i den militære rettergangsloven av 1900. Den ble etablert i lovens § 9 nr. 4 som en overordentlig domstol i krigstid, og hadde en sterkt begrenset domsmyndighet.

Standretten kunne bare behandle saker som medførte dødsstraff, og bare når fartøyet eller avdelingen var utenfor riket eller fiendtlig makt var i umiddelbar nærhet eller nærmet seg. Den var ment å være en hurtigdomstol, noe som viser seg i de unntakene fra alminnelige rettergangsregler loven åpnet for. Jurisdiksjonssjefen kunne gjøre unntak bl.a. fra regler om domsmenn, om at offiserer skulle dømmes av minst én med like høy grad, og at minst én offiser skulle delta i standretten. Det var forbudt å utsette saksbehandlingen, og saksbehandlingen skulle begrenses til å bringe på det rene om tilfellet kunne belegges med dødsstraff eller ikke. Rettsskriver (referent) og forsvarer hadde ikke adgang, men forhandlingene og avstemningen skulle skje offentlig og helst i påsyn av samlet tropp. Dom skulle avsies innen 24 timer. Kunne dommen ikke avsies i løpet av 24 timer skulle forhandlingene avsluttes uten domfellelse.

Standrettens dom kunne gå ut på tre avgjørelser: Avvisning, frifinnelse for standrettstiltale, og dødsstraff. Et medlem kunne bare stemme for dødsstraff hvis det ikke var tvil om straffeskyld og straffverdighet, og minst fem av syv medlemmer måtte stemme for dødsstraff.

Gikk dommen ut på dødsstraff kunne - og skulle - den iverksettes straks. Anke eller søknad om benådning fikk ikke oppsettende virkning. Ble dommen ikke iverksatt innen 24 timer etter at den ble avsagt kunne den imidlertid ikke fullbyrdes før anken hadde blitt behandlet av den militære Høyesterett. Gikk dommen ut på frifinnelse kunne den behandles videre som en ordinær militær straffesak.

Fra standretten ble opprettet i 1901 og til den ble avskaffet ble den aldri benyttet i det norske forsvaret. Standretten ble avskaffet i 1979 sammen med bestemmelsene i militær straffelov om dødsstraff i krigstid.

Referanser[rediger | rediger kilde]