Sjel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Sjelen forlater kroppen etter døden i en illustrasjon fra den alkymistiske traktaten Rosarium philosphorum (1500-tallet).

En sjel er ifølge mange religiøse og filosofiske tradisjoner en selvbevisst «eterisk substans» som er unikt for hvert vesen. Det tenkes ofte at sjelen gir grunnlag for bevissthet, og den betraktes av mange som udødelig. I antikkens Hellas ble sjelen forstått som det et levende menneske har til forskjell fra et dødt, livspusten. I dualistiske menneskeoppfatninger (orfisme, platonisme, gnostisisme) tenkes sjel og legeme som to selvstendige og motstridende enheter. Sjelen blir her oppfattet som den udødelige, ikke-stofflige bærer av det spesifikt menneskelige.[1]

I legenden Myten om Er, som inngår i Platons Staten (ca 380 f.Kr.), postuleres det at sjelen må være udødelig. Her introduserer Platon også tanken om at gode mennesker belønnes og umoralske mennesker straffes etter døden.[2]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sjel i Store norske leksikon
  2. ^ Tore Frost i innledningen til teksten i Greske myter og mysterier, 2003
religionsstubbDenne religionsrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.