Sjel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Begrepet «sjel» har i religion og filosofi blitt brukt om livspusten som skiller levende fra døde, om ånd, den ikkekroppslige delen av et menneske, dets individuelle essens og ikkejordiske, indre vesen eller «jeg», men også om personlighet, bevissthet og annet. Bokmaleriet fra ca. 1425 illustrerer kristendommens tradisjonelle lære om sjelen som evig og udødelig og en motsetning til den fysiske kroppen: det viser en engel og en demon som kjemper om den avdødes sjel på vei mot Gud i Himmelen.

En sjel er ifølge mange religiøse og filosofiske tradisjoner en selvbevisst «eterisk substans» som er enestående for hvert enkelt vesen. Det tenkes ofte at sjelen gir grunnlag for bevissthet, og den betraktes av mange troende som udødelig. I antikkens Hellas ble sjelen forstått som det et levende menneske har til forskjell fra et dødt, livspusten. I dualistiske menneskeoppfatninger (orfisme, platonisme, gnostisisme) tenkes sjel og legeme som to selvstendige og motstridende enheter. Sjelen blir her oppfattet som den udødelige, ikke-stofflige bærer av det spesifikt menneskelige.[1]

I legenden Myten om Er, som inngår i Platons Staten (ca 380 f.Kr.), påstås det at sjelen må være udødelig. Her innfører Platon også tanken om at gode mennesker belønnes og umoralske mennesker straffes etter døden.[2]

Vitenskapen har ikke funnet belegg for at en sjel virkelig finnes, og mange i dag avviser ideen som en religiøs konstruksjon.

Se også[rediger | rediger kilde]

Sjelen forlater kroppen etter døden i en illustrasjon fra den alkymistiske traktaten Rosarium philosphorum (1500-tallet).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sjel i Store norske leksikon
  2. ^ Tore Frost i innledningen til teksten i Greske myter og mysterier, 2003
religionsstubbDenne religionsrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.