Den bayerske rådsrepublikken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den bayerske rådsrepublikken

Den bayerske rådsrepublikken (Bayerische Räterepublik), også kjent som Münchens rådsrepublikk (Münchner Räterepublik) var en kortvarig revolusjonær opprørsregjering i deler av den tyske staten Bayern.

Etter at monarkiet ble styrtet i Bayern den 7. november 1918 erklærte den tysk-jødiske sosialisten Kurt Eisner Bayern som «sosialistrepublikk» og utropte seg til statsminister, men han distanserte seg fra bolsjevikene i Russland, og erklærte at hans regjering ville anerkjenne eiendomsretten. I noen få dager var den kjente økonomen Lujo Brentano «folkekommissær for handel».

Den 21. februar 1919 skjøt den høyreorienterte jusstudenten og løytnanten grev Anton av Arco Kurt Eisner. Drapet førte til uro og lovløshet i Bayern, og nyheten om en sovjetrevolusjon i Ungarn oppmuntret kommunister og anarkister til å gripe makten.

Den 6. april ble «Den bayerske rådsrepublikken» utropt. I begynnelsen ble den styrt av uavhengige sosialister som Ernst Toller og Gustav Landauer, og anarkister som Erich Mühsam. Imidlertid var forfatteren Toller ingen dyktig politiker, og hans regjering gjorde lite for å gjenopprette ro og orden i München.

Valget av regjeringsmedlemmer var heller ikke alltid heldig. Viseutenriksministeren, som flere ganger hadde vært under psykiatrisk behandling, erklærte krig mot Sveits fordi Sveits nektet å gi 60 lokomotiver til Den bayerske rådsrepublikken.

Regimet kollapset derfor i løpet av syv dager, og ble erstattet av kommunister ledet av Eugen Levine.

Levine begynte med kommunistreformer, som ekspropriering av boliger, fabrikker og annen eiendom. Lovløshet og tyveri herjet staten. Han planla å avskaffe papirpenger og reformere utdannelsessystemet, men fikk aldri tid til å sette dette i verk.

Han avviste å samarbeide med hæren i byen, og organiserte isteden sin egen hær, den røde armé, ledet av Rudolf Egelhofer. For å beskytte revolusjonen meldte tusener av arbeidsledige arbeidere seg, og hæren hadde raskt 20 000 medlemmer. Rødegardistene begynte å arrestere kjente kontrarevolusjonære, og den 29. april 1919 ble 8 menn myrdet, anklaget for å være høyresidens spioner.

Kort etter, den 3. mai 1919, tok frikorpsene (som hadde en styrke på 30 000 menn) og en styrke som kalte seg kapitalismens hvitegardister (9 000 menn) over Bayern, etter bitre gatekamper hvor 1 000 kommunister døde. Omkring 800 kommunister ble arrestert og henrettet av frikorpsene. Dette inkluderte Eugen Levine, som ble funnet skyldig i drapene på de 8 kontrarevolusjonære.

Se også[rediger | rediger kilde]