Philipp Scheidemann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Philipp Scheidemann
Bundesarchiv Bild 146-1979-122-29A, Philipp Scheidemann.jpg
Født 26. juli 1865
Kassel
Død 29. november 1939 (74 år)
København
Gravlagt Hauptfriedhof Kassel, Kassel
Yrke Politiker
Parti Sozialdemokratische Partei Deutschlands
Nasjonalitet Tyskland

Philipp Scheidemann (født 26. juli 1865 i Kassel, død 29. november 1939 i København) var en tysk politiker (SPD), som var ansvarlig for proklamasjonen av republikken den 9. november 1918, og ble den første regjeringssjefen under Weimarrepublikken. Den regjering han ledet bestod av den såkalte Weimarkoalisjonen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Scheidemann gikk i lære som boktrykker i Kassel. Hans familie levde i fattigdom etter hans fars død, og som 18-åring gikk han inn i fagforeningen og den hemmelige sosialdemokratiske partiorganisasjonen.

I 1895 ble han redaktør av Mitteldt. Sonntagszeitung i Gießen og senere for en rekke partiutgivelser i Nürnberg.

Politiker[rediger | rediger kilde]

Han ble i 1903 medlem av Riksdagen for det sosialdemokratiske partiet, og ble hurtig en av partiets ledende politikere.[1] Under første verdenskrig var Scheidemann sammen med Friedrich Ebert leder av partiets majoritetsfraksjon, som gikk inn for å gi regjeringen krigsbevilgninger, samtidig som den oppfordret til forhandling om en kompromissfred. Da det sosialdemokratiske partiet for første gang fikk plass i en føderal regjering under prins Maximilian av Baden i oktober 1918, ble Scheidemann medlem av regjeringen som minister (Staatsekretär) uten portefølje.[1]

Etter keiserens abdikasjon den 9. november trakk prins Maximilian seg som kansler til fordel for Ebert. Selv om den nye regjeringen ønsket å støtte et konstitusjonelt monarki, trolig under en av keiserens sønnesønner, var Scheidemann bekymret for en mulig arbeiderrevolusjon i Berlin og proklamerte derfor at landet var republikk fra balkongen på Riksdagsbygningen, uten å konsultere andre medlemmer av kabinettet.[1] Denne beslutningen viste seg å være ugjenkallelig.

Scheidemann utroper 9. november 1918, for å komme Karl Liebknecht i forkjøpet, den tyske republikken fra et vindu i Riksdagsbygningen i Berlin.

Statsminister[rediger | rediger kilde]

Scheidemann fortsatte å være medlem av den provisoriske regjeringen de neste seks månedene, og etter at Ebert ble valgt til president av den forfatningsgivende forsamlingen i Weimar i februar 1919, ble Scheidemann hans etterfølger som regjeringssjef, i koalisjon med Deutsche Demokratische Partei og Det katolske sentrumspartiet.[1] Han hadde tittelen statsminister (Ministerpräsident) i motsetning til den tradisjonelle kansler-tittelen. Scheidemann trakk seg i juni sammen med DDPs statsråder i protest mot Versailles-traktaten, og ble aldri igjen medlem av regjeringen.

Senere virke[rediger | rediger kilde]

Han var overborgermester i Kassel fra 1920 til 1925, og deretter igjen riksdagsmann. Etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen i 1933 dro han i eksil, og døde i Danmark kort etter utbruddet av annen verdenskrig.

Philip Scheidemann døde i København, men hans jordiske levninger ble i 1954 overført til en æresgrav i Hauptfriedhof i Kassel.[1]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Kittel, Manfred (2005). «Scheidemann, Philipp Heinrich». Neue Deutsche Biographie. Besøkt 9. oktober 2015.