Deutschkonservative Partei

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Medlemmer av riksdagsgruppen til Deutschkonservative Partei (fra venstre mot høyre): Rudolph Wichmann, Otto Theodor von Seydewitz, Helmuth von Moltke, Graf Konrad von Kleist-Schmenzin, Otto von Helldorff, Karl Gustav Ackermann.

Deutschkonservative Partei var et konservativt politisk parti i det tyske keiserrike. Partiet eksisterte fra 1876 til 1918. Det oppnådde sitt beste riksdagsvalg i 1881, da det fikk inn 50 av 397 medlemmer av Riksdagen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Partiet ble grunnlagt den 7. juni 1876 av adelige, jordeiere, tilhengere av regjeringen til Otto von Bismarck (deriblant Helmuth von Moltke), tradisjonsorienterte protestanter og kristen-sosiale.[1] Det ønsket å utvikle den nyvunne nasjonale enhet fra 1871 på riksforfatningens grunn.[1]

Deutschkonservative Partei ble generelt ansett å representere junkerne i Ostelbien og Kirken i den gammelprøyssiske union, og hadde sin politiske styrke i de prøyssiske Landdagene, hvor treklassestemmeretten ga elitene på landsbygden en uforholdsmessig stor makt. Partiet arbeidet på grunnlag av en kristen livsanskuelse og ønsket å drive nasjonal politikk, fremme landbrukets og industriens interesser, og kolonipolitikk. Det motarbeidet sosialdemokrati og anarkisme.

Partiet oppnådde sitt beste resultat ved riksdagsvalget i 1881, da det oppnådde 16,1 % av stemmene og fikk 50 av 397 riksdagsmedlemmer.[2] Deretter mistet partiet stadig innflytelse i Riksdagen, parallelt med at sosialdemokratene vant frem.[1] Samtidig hadde det vanskelig for å samarbeide med mellompartiene, og sprengte Bülows nasjonale koalisjon i 1909.

Etter revolusjonen i 1918 ble partiet oppløst, men fortsatte sin virksomhet i det såkalte tysk-nasjonale folkepartiet.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d «Tysk-konservativa partiet». Nordisk familjebok, Runebergprosjektet. 1920. 
  2. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Politische Partizipation - Wahlergebnisse nach ideologischen Lagern». www.bpb.de. Besøkt 19. juli 2016.